Vise

Vise blir i skandinaviske språk brukt om flere typer sanger. Bengt R. Jonsson, tidligere leder for Svenskt Visarkiv, definerer vise som « en strofisk dikt med strofisk melodi såväl litterärt som musikalisk oftast präglad av en viss enkelhet i stilen». Enkelte revyviser kan derimot oppfattes som «tungebrekkende» kompliserte og med intrikate strofeformer.

Ordet vise har forandret innhold gjennom tiden. På 1800-tallet og utover mot 1950 var fremdeles vise et nedvurderende ord for noe som ikke var særlig verd. I 1799 sidestiller Hans Jacob Wille slagsbrødre, drukkenbolter og visekvedere. Ivar Aasen skiller i sangen Gagnløysa mellom «sanger» og «fusk og fillevisur». Først etter at Visens Venner hadde startet sin gjerning, ble viser et anstendig kulturuttrykk.

Viser kan være både lyriske og episke (fortellende). I det eldre visematerialet med skillingsviser, folkeviser og så videre, dominerer de episke visene.

Det engelske song, tyske Lied og franske chanson er alle mer omfattende enn vise og svarer bedre til det norske begrepet sang. Betegnelsen sang virker ofte mer høystemt og betoner samtidig det kollektive, for eksempel i arbeidersang eller fedrelandssang, mens viseteksten oftere uttrykker et «jeg».

Begrepet vise finnes bare i nordiske språk.

Ordet «vise» kommer fra det gammelnorske vísa som er avledet av vis i betydningen «måte å synge på».

Viser er i dag ofte korte, lettfattelige dikt sunget til enkle melodier, men kunne tidligere, for eksempel i middelalderen, være lange, fortellende eller lyriske dikt eller skaldekvad som ofte skulle synges til dans. Folkevisene og middelalderballadene er en del av denne tradisjonen. Det samme gjelder den tyske minnesangen og franske trubadurdiktningen.

Mange viser har blitt svært populære i sin samtid, blant annet skillingsviser på 1800-tallet og revyvisene fram mot 1960-tallet. Med radioen kom det en ny visebølge i Norge fra 1940-tallet. Også det internasjonale ungdomsopprøret og protestsangene på 1960-tallet førte til flere viser med tydelig tekstinnhold og enkle melodier, ikke sjelden med flytende overganger til folkemusikk, popballader og barnesanger. De kristne visene har utspring både i katolske middelalderballader, salmer og internasjonal popmusikk. Norsk visekunst var opprinnelig en del av den tradisjonelle folkemusikken med lokale og regionale varianter, men har seinere blitt sterkt påvirket av både svenske forbilder og irske og engelske musikktradisjoner.

Visene kan framføres a cappella, det vil si kun med sang, men teksten kan også akkompagneres av instrumenter, gjerne akustiske strengeinstrumenter som lutt og gitar, piano eller for eksempel fløyte eller munnspill. Uttrykket er ofte lavmælt.

Ordet vise forekommer med mange ulike forstavelser som viser til innhold, funksjon eller bruksområde og gjenspeiler forskjellige tradisjoner og kulturområder:

• Folkevise
• Dansevise
• Kjempevise
• Trollviser
• Ridderviser
• Vagantviser
• Nidviser, smedeviser og spotteviser
• Skjemtevise
• Skillingsviser
• Sjømannsviser
• Emigrantviser
• Arbeidsviser
• Gateviser
• Rallarviser
• Drikkeviser
• Kjærlighetsviser
• Bryllupssanger
• Kjøgemesterviser
• Revyviser
• Protestviser
• Voggeviser
• Historisk viser
• Naturmytiske viser]

Det en vanligvis kaller viser i Norge, er i snever forstand en skandinavisk eller nordisk musikksjanger. Den folkelige vise- eller balladekunsten finnes imidlertid i de fleste land i en mengde musikalske og tekstmessige stiler, sjangre og tradisjoner. Visene i Vesten spenner fra gamle folkeviser, salmer, populære skillingsviser, voggesanger og enkle barnesanger til kabaretslagere og revyviser, arbeider- og kampsanger, protestviser og popballader der teksten og sangen og det enkle og nære uttrykket er det viktigste.

I Norden har tradisjonelt Sverige stått særlig sterkt med stilskapende visekunstnere og store fortellere som Carl Michael Bellman på 1700-tallet og Birger Sjöberg og Evert Taube på 1900-tallet. Disse inngår som en del av grunnstammen i den svenske allsangtradisjonen. Den nye visebølgen i Norden kom tidlig på 1960-tallet med en rekke populære artister som sang egne viser, tonsatte dikt eller oversatt materiale. Dette gjaldt blant annet de svenske visetalentene Olle Adolphson, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. I Norge stod Alf Prøysen i en særstilling som visekunstner. Alf Cranner og Åse Kleveland kom som fornyere av visesangen i Norge, før en yngre generasjon, med Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Ole Paus, Øystein Sunde, Kari Svendsen, Finn Kalvik med fler, ble stående som representanter for den såkalte visebølgen i Norge i årene omkring 1970.

Den franske visetradisjonen, de såkalte chansons, har sitt utspring i kabaretviser og den urbane populærmusikken. Denne tradisjonen omfatter sanger med poetisk og fortellende tekst framført med et enkelt musikkakompagnement. Disse «visene» kan være både lavmælt og enkel, men også voldsom og patosfylt, har stått sterkt både i Frankrike og andre land på kontinentet med berømte chansonniers som Georges Brassens, Jacques Brel, Edith Piaf og en mengde andre. Også franskspråklig visesang fra Canada blomstret opp i 1960- og 1970-åra og fikk et stort publikum internasjonalt, blant annet med chansonkunstneren Felix Leclerc.

Lied er en betegnelse som på norsk dekker den tyske kunstvisetradisjonen. I motsetning til for eksempel den svenske visetradisjonen som legger mere vekt på det lyriske, er den tyske, klassiske liedertradisjonen særlig konsentrert om musikken, ofte av etablerte komponister til tekster med et enkelt folkelig preg. Men også her har variasjonene vært store. På 1960-tallet tok den østtyske dikteren og sangeren Wolf Biermann betegnelsen Liedermacher («visemaker») etter mønster av dramatikeren Bertolt Brecht som omtalte seg selv som Stückeschreiber («stykkeskriver»). Ellers omfatter den moderne tyske visetradisjonen både historiefortellere som Gerhard Schöne, Reinhard Mey og Manfred Maurenbrecher, lyriske toneformidlere som Hans-Eckardt Wenzel og Barbara Thalheim, samfunnskritiske, politiske visesangerne som Wolf Biermann, Franz Josef Degenhardt, Hannes Wader, Konstantin Wecker og Bettina Wegner og tyske chansonniers.

I USA, Canada og etterhvert Storbritannia gjorde visekunsten seg særlig bemerket gjennom den politiske protestbevegelsen og singer/songwriter-stilen som fra 1960-tallet kombinerte viser, folkemusikk, pop og rock i iørefallende låter med tydelig tekst og enkel instrumentbruk.

Visesangere kan i engelskspråklige land bli kalt singer/songwriter, i Sverige og Norge gjerne «trubadur», særlig for de som også lever et omflakkende liv, mens det franske ordet er chansonnier for den spesielle franske chansontradisjonen. I Tyskland brukes liedermacher og chansonnier om visediktere og sangere med egne tekster og liedersänger og chansonsänger om sangere. Ofte er det popartister som også framfører viseaktige slagere og ballader. Mange visesangere og «pub-musikere» opptrer også med band og innen andre musikksjangre. Personene i listene er i hovedsak ordnet kronologisk etter fødselsår.

• Visesangere omtalt på wikipedia
• Folkeviser – minnesang – folkediktning
• Skald – kvad
• Sang
• Trubadur
• Vagantviser
• Lieder
• Chanson – chansonnier
• Visens venner
• Shanty
• Singer/songwriter
• Protestsanger

• Norsk visebok. Oslo, 1993

• Om norske viser og visearkivet
• Norsk visearkiv
• Norsk viseforum
• Norsk Revy Arkivert 23. juni 2006 hos Wayback Machine.
• Søk etter visekilder i Nasjonalbibliotekets sangindeks
• Martins sangregister (norske og utenlandske tekster)
• Faksimileutgave av Alf Cranners Norsk visebok - norske vise- og sangtradisjoner gjennom 500 år (1993)

• Föreningen NordVisa
• Visekunsten i Norden
• Søk etter svenske viser (viser bare kilder, på svensk)
• Søk etter tradisjonelle viser (på engelsk)
• Engelskspråklig folkemusikk (på engelsk)