Thai ridgeback

Thai ridgeback
Hundetype		spisshund, urhund
Opprinnelse		Thailand
Egenskaper		jakt-, vakt- og familiehund
Livsløp		10-12
Størrelse		stor (27-32 kg)
Passer for		meget erfarne
Anerkjennelser
FCI		Gr. 5 seksjon 8 (FCI #338)
AKC		FSS
CKC		Ingen!
KC		Ingen!
UKC		Sighthounds and Pariahs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Thai ridgeback (FCI #338) er kjent som mha kon klab i hjemlandet Thailand, der den kynologisk regnes som en variant av stamformen Phu Quoc hund (en variant av boranhund).

Thai ridgeback er en gammel jakthundrase som trolig oppsto i de sydøstre delene av landet. Den har en karakteristisk mothårskam (ridge) på ryggen – derav navnet «ridgeback».

Typen ble oppdaget av folk fra vesten på øya Phu Quoc i Vietnam og fikk derfor navnet Phu Quoc hund. Som sådan finner man også slike hunder på øyene utenfor Vietnam, Kambodsja og Indonesia, men ikke på fastlandet. Der finnes de kun i Thailand, så forskere og kynologer har konkludert med at Thailand må være opprinnelseslandet, og at hundene som finnes på øyene utenfor må være bragt dit av båtfarende fiskere.

På grunn av naturlige geografiske barrierer har denne hunden levd isolert fra resten av Thailand, og derfor beholdt sin opprinnelighet helt til det siste. Fra 1980-tallet kan man imidlertid se at thai ridgeback har endret seg ganske betydelig fra sin opprinnelige form, i det den har blitt større og mer massiv.

Det finnes kun tre (fire om man regner med stamformen) kjente hunderaser med en mothårskam på ryggen, nemlig thai ridgeback, den lenge antatt utdødde khoikhoihunden (nå anerkjent som africanis), og den i vesten langt mer kjente rhodesian ridgeback. Nå vet man at sistnevnte rase er en historisk nyskapning, visst nok en blanding mellom molosser, khoikhoihund og greyhound, men hva de to andre angår er det mer usikkert. Forskerne er imidlertid enige om at den karakteristisk kammen må ha vært en spontan mutasjon, siden den absolutt ikke har noe som helst med disse hundenes evne til å overleve å gjøre. Det er lite tenkelig at en slik mutasjon skulle ha oppstått på to steder og klart å overleve. Av historiske grunner har man derfor konkludert med at Phu Quoc hund må være den opprinnelig typen, og at denne en gang i tiden må ha blitt bragt til Afrika av sjøfarende handelsmenn, der den så har blandet seg med den lokale pariahunder.

En har funnet en ca. 3 000 år gammel thailandsk grottetegning som viser en hund av lignende type. Denne har sigdformet hale og står ved siden av en jeger, som kaster et spyd, noe som klart indikerer en jakthund. Det er imidlertid umulig å se noen mothårskam, så man kan ikke si noe sikkert om når dette fenomenet oppsto. Man vet imidlertid at det fantes slike hunder på 1600-tallet. FCI anerkjente thai ridgeback som en egen hunderase i 1993, og United Kennel Club i 1996.

Thai ridgeback har fellestrekk med andre pariahhunder, eksempelvis med basenji som riktig nok er ganske mye mindre og bevislig har et vestlig opphav (thai ridgeback har et østlig opphav, på linje med de nordiske polarhundene, asiatiske spisshunder og Canis lupus dingo). Kroppen er langstrakt, ryggen massiv og brystkassen dyp. Lendet er bredt og forholdsvis kraftig. Hodet er ganske stort, snuten middels lang og kjevepartiet meget kraftig. Stående spisse og relativt store ører. Mandelformede mellomstore mørke øyne. Halen er middels lang, kraftig ved roten, og bæres vertikalt eller bøyd opp i sigdform. Rasen har en massiv beinstamme og er generelt svært muskuløs å se på.

Rasen har i de senere år har fått en stadig mer massiv og mindre slank anatomi. Dette har sammenheng med at man i Thailand siden 1980-tallet har ønsket å utvikle større angrepslyst hos denne hunden, som altså opprinnelig er en jakthund. Dette har hittil ført til at rasen som sådan har blitt høyere, tyngre og mindre selvstendig (mer dressurvennlig), men også langsommere og mindre manøvreringsdyktig. Denne hunden står altså i fare for å dø ut i sin opprinnelige form, selv om slike individer fortsatt finnes på øyene utenfor Thailand.

Pelsen er kort og glatt og krever ikke mye stell. Over ryggen har rasen den karakteristiske kammen av framovervoksende dekkhår. Som sådan finnes rasen i flere farger; sort, kastanjebrun, rødbrun, lysbrun (fawn), sølvgrå og blå. Fawn skal ha sort maske. Hannene blir ca. 56–61 cm i skulderhøyde, mens tispene blir ca. 51–56 cm høye. Vekten ligger normalt på ca. 30 kg, avhengig av kjønn. Opprinnelig var disse hundene omkring 38–52 cm i skulderhøyde, mens vekten lå på ca. 16–23 kg. Man kan alstå fastslå at rasen er blitt betydelig endret de seneste 30 årene.

Thai ridgeback har allsidige brukshundegenskaper. I vesten vil den kanskje først og fremst utgjøre en ypperlig vakt- og familiehund, men den har også andre egenskaper, herunder også som jakthund.

Rasen har godt utviklet luktesans og vil kunne bli en god sporhund eller ettersøkshund. Den bruker både syn, lukt og hørsel aktivt når den jakter. Siden denne hunden sjelden skjeller utenfor sitt eget domene, vil den trolig kunne utgjøre en ypperlig ledhund for den rette jegeren. Rasen er dessuten meget hurtig, spretten og utholdende, og vil også kunne brukes til en rekke aktiviteter innen hundesport.

Thai ridgeback er en livlig, aktiv og svært spenstig hund som krever en mye mosjon og nok med psykiske utfordringer for å trives. Den skal være en habil hund for barnefamilier, men passer trolig best i familier som er aktive og som består av medlemmer som vet å respektere denne hunden for hva den er – litt primitiv (selvstendig og skeptisk til fremmede). Den har vokterinstinkter som langt overgår mer vanlige hunderaser, og er således neppe en passende hunderase for nybegynnere. Det er også viktig å være klar over at det er distinkte forskjeller mellom de thai ridgeback som oppdrettes i vesten og de som lever i en mer eller mindre halvvill tilstand i østen. Sistnevnte er langt mindre domestiserte.

Thai ridgeback er en sunn hunderase, med få eller ingen arvelige sykdommer og defekter.

• Boranhund
• Kampucheisk razorback

• The Primitive Ridgeback