Basenji

Basenji
«hunden som ikke kan bjeffe»
Hundetype		spisshund, urhund
Opprinnelse		Sentralafrika (Storbritannia)
Egenskaper		familiehund, jakthund
Livsløp		12–15 år
Størrelse		mellomstor (9,5–11 kg)
Passer for		erfarne
Anerkjennelser
FCI		Gruppe 5, seksjon 6 (FCI #043)
AKC		Hound
CKC		Hounds
KC		Hound
UKC		Pariahs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Basenji (FCI #043) er opprinnelig en urgammel sentralafrikansk landrase, som er basal i den moderne hundens stamtre^[1] og i hovedsak stammer fra det østre Kongo og vestre Sudan. Såkalte senjihunder finnes imidlertid over et mye større område i Afrika, men alle er ikke like rasetypiske. Som en selvstendig hunderase er den i hovedsak formet av britiske aktører på begynnelsen av 1900-tallet. Typen går også under en rekke andre navn, som for eksempel kongoterrier, kongohund, bongo terrier, khufuhund, nyam-nyam, zandehund, ango-angari og snakkehund. Den sistnevnte betegnelsen har trolig sammenheng med disse hundenes «snakkesalige natur». Basenji er også kjent som «hunden som ikke kan bjeffe».

FCI klassifiserer basenji som en primitive spisshund, i gruppe 5 seksjon 6. Ansvarlig for rasestandarden er Storbritannia, og The Kennel Club (KC) klassifiserer den i kategori 1. Hound.^[2] Hvorvidt klassifiseringene danner et riktig bilde av denne svært spesielle hunden er imidlertid et åpent spørsmål, spesielt om man legger til grunn nyere forskningsresultater om slektskap hunder i mellom.^[1]

Typen er trolig mer enn 4 000 år gammel, men opprinnelsen til denne hundtypen sto med stor sikkerhet ikke i Sentralafrika, selv om slike hunder har levd der som pariahund i utallige århundrer før de ble kjent i vesten. I en nylig publisert studie med genom hevder Parker et al. (2017), at verdens drøyt 400 hunderaser fordeler seg i 23 klader.^[1] Dette er klader som i hovedsak setter til side alle tidligere grupperinger av hunderasene, selv om den støtter opp under et tidligere studium publisert i 2004.^[3]

Den ny studien viser at basenji danner en klade for seg selv, mellom ulv (Canis lupus) og en heller uvanlig gruppe med asiatiske spisshunder.^[1] Nærmest basenji i denne gruppen står Xigou, som faktisk er ei kinesisk mynde som ikke grupperer med de to andre kladene med mynder, men med den nevnte gruppen av asiatiske spisshunder.^[1] Studien viser imidlertid også at det har vært genflyt mellom basenji og azawakh,^[1] en afrikansk ørkenmynde som danner en klade sammen med en håndfull andre urmynder, podencoer og en gruppe hurtige molossere. Basenji og azawakh er begge landraser, og rent geografisk er de naboer. Det har imidlertid ikke vært genflyt mellom basenji og noen av de andre hunderasene i den gruppen. Derimot viser studien genflyt mellom basenji og amerikansk rotteterrier.^[1] Rotteterrieren regner imidlertid sitt opphav fra den mindre kjente hunderasen feist. Feist, som også jakter som og atferdsmessig påminner om basenji, er dessuten mer lik basenji enn hva rotteterrieren er, så det kan tenkes at genflyten som studien viser egentlig går til rotteterrieren via feist. Dette er imidlertid en hypotese som først må testes, siden feist ikke var en av hunderasene som var med i studien.^[1]

Det kan være at basenji først kom til Europa alt omkring 1843.^[4] Et maleri av tre hunder, titulert «Esquimaux, Niger and Neptune» og eid av dronning Victoria og prins Albert, viser klart at hunden «Niger» må ha vært en basenji.^[4] Under en oppdagelsesreise i Sentralafrika i årene 1868–1871 oppdaget botanikeren og etnologen dr. Georg Schweinfurth (1836–1925) noen svært spesielle jakthunder hos pygméene, som for han fremsto som merkelige. Schweinfurth ga dem navnet kongoterriere. Hunden nevnes deretter første gang i en reiserapport fra 1894. I 1895 ble den presentert på Crufts, under navnet kongoterrier. Rundt århundreskiftet ble hunden rapportert av pressen å finnes i ulike europeiske dyrehager, som i Berlin, Dortmund, London og Paris. I 1912 ble et utstoppet eksemplar utstilt ved American Museum of Natural History i New York.

Interessen for basenji i Europa hadde våknet. KC hevder at de første hundene kom til Storbritannia i 1936.^[2] I de påfølgende tiårene ble det importert flere hunder til Europa og USA. Totalt ble det eksportert 71 hunder fra Afrika, hvorav 56 ble implementerte i den registrerte avlspopulasjonen av basenjier.^[4] Avl ble igangsatt under vanskelige forhold i Storbritannia. Mrs. Olivia Burn, Lady Helen Nutting, Major George Richards og flere andre pioneerer var kjent med basenjien fra dens naturlige habitat. I 1937 lyktes det Olivia Burn («of the Bleans Basenjis») å etablere hunden som en egen hunderase i England, og derfor blir Storbritannia regnet som rasens hjemland i dag. En annen suksessfull oppdretter var Mrs. Veronika Tudor-Williams («of the Congo»). Basenji Club of Great Britain ble etablert 9. februar 1939. Derfra har så rasen blitt spredt til resten av verden. Til Norge kom den først i 1953. Den har ikke blitt spesielt populær her, men rasen har hatt et stabilt økende antall eiere. Norsk Basenjiklubb ble dannet i 1992.

I dag regnes rasen av både kynologer og forskere som en ganske primitiv tamhund (Canis lupus familiaris),^[5] og hadde ikke menneskelige påvirkning i første halvdel av 1900-tallet påvirket typen, kunne det kanskje vært mer korrekt å klassifisere den som en sentralafrikansk urhund (jfr. den vitenskapelige betegnelsen Canis lupus dingo). Smått om sen ble imidlertid den gamle landrasen til en moderne, om enn primitiv hunderase. Ny forskning viser nemlig at basenji ikke er like grundig domestisert, sammenlignet med for eksempel schæferhund.^[5] Det er klare atferdsmessige forskjeller, som tydelig peker mot manglende domestisering, blant annet i måten denne huden har blikkontakt med mennesker.^[5] Ballard et al. (2021) har nylig demonstrert at basenjiens blikkontakt med mennesker er på et stadium mellom en australsk dingo og en schæferhund.^[5]

Basenji har morfologisk mye til felles med andre urhunder, som for eksempel ny-guinea syngehund og shikoku. En rasestudie (DNA) av mynder gjort for den tyske kennelklubben (DWZRV) i Tyskland viser at basenji og azawakh er beslektet.^[6] Dette bekreftes også i en omfattende genetisk studie av hunderasenes geografiske opprinnelse og innflytelse, publisert i 2017.^[1] Andre viser at disse og noen få andre hunder har grunnleggende basale linjer.^[7][8] Forskere tror at typen kan ha utvandret til Afrika fra det gamle Egypt, langs Nilen. Den kan ha kommet til Egypt fra persisk-arabiske strøk, en teori som har oppstått som følge av navnet basenji. På swahili betyr dette «noe vilt/usivilisert fra bushen», men man mener å kunne bevise at denne betegnelsen stammer fra et låneord fra det persiske/gammelpersiske uttrykket shenji, som betyr rynket og kan hentyde til de karakteristiske pannerynkene denne hunden har.

Selv om typen i hovedsak stammer fra Kongo og Sudan, har den også eksistert i en rekke andre afrikanske land. I Sierra Leone er den kjent som snakkehund. Andre steder er den kjent som M'bwa M'kube M'bwawamwitu, som kan oversettes til hoppehund eller hund som hopper opp og ned. I Tanzania var det vanlig å kupere halen på jakthunder, så aper ikke skulle få tak i dem og drepe hundene.

Rasens sammensetning av genomets kromosomlengde og strukturelle variasjoner i den primære basenjihundens genom har blitt kartlagt og er nylig (16. mars 2021) publisert i det faglitterære tidsskiftet BMC genomics.^[4] Basis for studien var tispen «China» (Australian Kennel Club, sch Zanzipow Bowies China, født i 2016) og hannen «Wags» (American Kennel Club, ch Kibushi the Oracle, født i 2008).^[4]

Selv om basenji klassifiseres som en primitiv spisshund av FCI, har den mange fellestrekk med urmynder. Dette kommer klart til uttrykk gjennom rasens aktive bruk av synssansen når den jakter, men også gjennom hundens anatomi. Den er utpreget langlemmet og meget hurtig til spisshund å være.

Kroppen er velbalansert med kort, rett rygg, dyp og oval brystkasse, opptrukket buklinje. Kort lendeparti. Hodet har flat skalle, middels bred, avsmalnende mot snuten, ubetydelig markert stopp. Snuten er noe kortere enn skallen. Stramme kinn. Når ørene spisses, dannes det rikelig med fine rynker i pannen. Sort nesebrusk. ørene er små, spisse, oppstående, svakt kremmerhusformede og framoverstilte, tynne og høyt ansatt. Halsen er kraftig, godt buet og ganske lang. Halen er høyt ansatt, slik at bakparten vises bakenfor haleansatsen, hårdt ringet over ryggen og hvilende tett inntil hoften. Enkelt eller dobbelt ringet.

Pelsen skal være kort, blank og tilliggende med fin struktur. Smidig hud. Fargene kan være rød/hvit, sort/hvit, brindle (sorte striper på rød bunn) eller tricolor, og hundene skal alltid ha hvite labber, hvit bringe og hvit haletipp. Hvitt på bena, bliss og krage godtas også, men er ikke et krav. Idealhøyden er 43 cm hos hannhunder og 40 cm hos tisper, mens idealvekten er henholdsvis 11 kg og 9,5 kg. Storbritannia er ansvarlig for rasestandarden.

• 
  Sort med hvitt
• 
  Rød med hvitt
• 
  Brindle valp
• 
  Tricolor

Basenji er en god jakthund på småvilt, men den kan også benyttes til jakt på storvilt. I så måte har den blitt brukt på til jakt på elg.^{[trenger referanse]}

Rasen benytter alle tre sansene aktivt når den jakter. Den er også en dugelig sporhund, vakthund, utstillingshund og familiehund. I utlandet brukes også basenji i utstrakt grad til lure coursing, siden den har glimrende fartsegenskaper og i løpesettet ligner mye på myndene.

Basenji er typisk leken, kvikk og livlig, men gjerne svært så selvstendig og egenrådig. Noe som er typiske karaktertrekk for urhundlignende hunder. Den er lojal, hengiven og kjælen overfor familien, men ofte reservert og skeptisk overfor fremmende.^{[trenger referanse]}

Denne hunderasen bjeffer ikke på normalt vis, men har allikevel et vokabular som langt overgår de fleste andre hunderaser. Den er verken lydløs eller stille, men snarere ganske så snakkesalig, og det er vel derfor den har fått tilnavnet snakkehund. Rasens måte å kommunisere på kalles jodling blant rasefolk. ^{[trenger referanse]}

Basenji er en svært sosial og meget renslig hunderase, men den tåler dårlig kulde og trives ikke i regnvær. Pelsstellet er enkelt, i det denne hunden nærmest må kalles «selvrensende». Den har en kattelignende hygiene. Den er imidlertid ikke spesielt glad i å bade, selv om dette kan være individuelt.

En basenji trenger mye mosjon for å trives maksimalt. Den er typisk flink med egne barn, men den bør ikke være et førstevalg for nybegynnere og familier med barn under skolepliktig alder.^{[trenger referanse]} Den bør heller aldri få være alene med mindreårige. Rasens utpregede sosiale atferd gjør den ofte destruktiv om den blir mye alene. Denne hunden er også kjent som en utbryterkonge av klasse. Høye gjerder og halvåpne vinduer er sjelden mer enn en utfordring. Jaktinstinktet er også ofte fremtredende. Likeledes er denne hunden ofte et matvrak og en skikkelig mattyv.^{[trenger referanse]}

Basenji regnes generelt som en sunn hunderase. Det er imidlertid kjent at rasen kan være utsatt for fanconis syndrom (FS), oppkalt etter Guido Fanconi (1892–1979), en medfødt eller ervervet defekt i nyrenes tubulusfunksjoner som gir økt tap av fosfat, natrium, kalium, bikarbonat, aminosyrer og eventuelt også glukose i urinen.^[9] Det anbefales ikke å avle på hunder som lider av FS.

Basenji kan også være utsatt for både progressiv retinal atrofi (PRA) og såkalt basenjiretinopati, en rasespesifikk netthinnesykdom, som ikke viser de samme kliniske symptomene som PRA og gjerne debuterer sent, som for det meste går ut over nattsynet. Begge lidelsene er trolig arvelige.

Basenji er også en utsatt rase med hensyn til persisterende pupillmembran (PPM). Man regner med at omkring 50 % av hundene nedarver denne tilstanden, som anses som arvelig belastet, men den fører normalt ikke med seg lidelser. Svært alvorlige tilfeller kan imidlertid gi katarakt (grå stær). Årlig øyelysning av avlsdyr er derfor svært viktig, for ikke å spre arvestoffet.

I senere år har dessuten funn av cystinuria (urinsteiner eller cystinkrystaller) hos basenji blitt mer vanlig, spesielt hos hannhunder. Lidelsen er normalt autosomal dominant, men det er uklart hvordan den påvirker rasen. Opphopning av aminosyren cystin i urinen fører til dannelsen av nyrestein i nyrer, urinleder og urinblære. Lidelsen forårsakes av endringer (mutasjoner) i genene SLC3A1 og SLC7A9. Dette er gener som koder for et proteinkompleks som hjelper til med å kontrollere reabsorpsjon av aminosyrer (som cystin) i nyrene.^[10]

• (en) Basenji – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Basenji – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Basenji.no - Hovedsiden for rasen i Norge
• Norsk Basenjiklubb (raseklubb tilsluttet NKK)