Hørsel

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Hørsel er en del av sansesystemet og kalles derfor også hørselssans. Den registrerer lydbølger, og selve sansecellene for dette sitter hos mennesket i sneglehuset som ligger i det indre øret.

Øret (spesielt Cortis' organ) har evne til å omsette mekanisk energi (trykkbølger) til nerveimpulser. Disse ledes via hørselsbanene til auditiv cortex. Der gjenkjennes nerveimpulser med ulike karaktertrekk av forskjellige spesialiserte nevrongrupper som lyd i en eller annen form (toner, støy, språklyder, naturlyder).

Men samtidig sendes nedstigende impulser fra auditiv cortex tilbake til kjerner (filter) i hørselsbanene (det corticofugale system). På den måten kan cortex selv til en viss grad velge ut, på basis av ønskede karaktertrekk ved impulstrafikken, hva som skal slippe gjennom til cortex.

Lydinformasjonen passerer dermed en rekke nivåer med ulike funksjoner fra øret og frem til hjernebarken (cortex).

Noe over halvparten av informasjonen krysser over til kontralateral hemisfære, men dette merkes aldri i dagliglivets situasjoner. Først når ørene settes i konkurranse ved dikotisk stimulering (to ulike stimuli samtidig i hvert øre) fremtrer denne forskjellen tydelig. Høyre øre får da en fordel hos 94% av befolkningen når det gjelder språk (fordi venstre hemisfære normalt prosesserer språk), og venstre øre får en fordel for musikk.

En persons høreterskler på ulike frekvenser kan måles ved audiometri.

Dette er den mekaniske delen av hørselssystemet. Øreknoklene virker etter vektstangsprinsippet, slik at svingningene som overføres fra trommehinnen til det ovale vindu forsterkes. Dette er en fordel, da energien nå overføres til væsken i coclea (sneglehuset). Trykkbølgen løper videre gjennom hele kanalen i sneglehuset og frem til det runde vindu. I mellomtiden omdanner Cortis' organ den mekaniske bølgeenergien til nerveimpulser.

• Det ytre øret (Trommehinnen)
• Mellomøret (Øreknoklene: Malleus, Incus, Stapes)
• Det indre øret (Cochlea og Cortis organ)

Stria acustica og Lemniscus lateralis m.fl. fører impulsene fra Cortis organ (oppover) og helt frem til auditiv cortex. På veien passerer informasjonsstrømmen innom fem ulike kjerner som bearbeider lydinformasjonen på forskjellig måte. Alle disse kjernene sender dessuten nedstigende impulser til nivåene under for å kontrollere den oppstigende informasjonsstrømmen.

Fra hvert øre vil et større antall nervefibre transportere informasjonen oppover kontralateralt enn ipsilateralt. Dikotisk lyttetest kan klart demonstrere dette.

• Nucleus cochlearis
• Oliva superior
• Nucleus lemnisci lateralis
• Colliculus inferior
• Corpus geniculatum mediale (Thalamisk kjerne)

Hechl's gyrus (det gyrus temporalis transversus) er det første corticale området som mottar signalene, men på dette nivået er informasjonen ikke gnostisk (bevisst). Bevissthet og gjenkjenning skjer først når informasjonen overføres til nevrongrupper i Planum Temporale og videre til andre nevronale substrat i det Øvre Temporale Gyrus.

Også cortex sender nedstigende impulser til nivåer nedenfor (det cortico-fugale system), spesielt Thalamuskjerner, for å fasilitere eller hemme impulstrafikken.

• Heschl’s gyrus (Primær auditiv cortex)
• Planum temporale (Det øvre horisontale plan av gyrus temporalis superior).
• Gyrus temporalis superior' laterale del.

• Hørselstap