Tamkatt

Tamkatt
Nomenklatur
Felis catus Linnaeus, 1758
Synonymi
F. lybica catus, F. silvestris domesticus
Populærnavn
tamkatt, huskatt, katt
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Kattefamilien
Slekt		Felis
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 (rødlistestatus er ikke vurdert av IUCN/SSC) NE — Ikke vurdert
Økologi
Habitat:		terrestrisk, alle befolkede
Utbredelse:		kosmopolitisk
Inndelt i
Se egen liste

Tamkatt (Felis catus) er et lite rovpattedyr i kattefamilien (Felidae) og inngår i tamkattlinjen (Felis). Tamkatten deles videre inn som enten huskatter (naturlig seleksjon) eller rasekatter (selektiv utvelgelse).^[1] Mange kaller også tamkatten katt, pus, pusekatt eller kattepus, uavhengig av om den er en huskatt eller en rasekatt. Likeledes kaller noen den mons, men denne betegnelsen refererer egentlig spesifikt til en hannkatt, og den må heller ikke forveksles med kattenavnet Mons. Motstykket til en mons er ei kjette, altså en hunnkatt.

Katten kan ha vært et husdyr i mer enn 10 000 år^[2], og i dag regnes den som verdens mest alminnelige kjæledyr.^[3] I 1986 regnet man med at det fantes cirka 600 millioner tamkatter i husholdet og ytterligere 600 millioner utenom husholdene.^[4][5] Det ble anslått å være cirka 750 000 tamkatter i Norge per 2020, fordelt på cirka 400 000 husstander.^[6]

I likhet med hunden blir også mange tamkatter inndelt i raser, men katten mangler de store variasjonene hunder har (som hundens ekstreme variasjon i størrelse). Anatomisk er det bare mindre forskjeller mellom ulike rasekatter, hvorav forskjeller i skallen og halen er blant de mest fremtredende. I tillegg kommer forskjeller i pelstype og utfarging. Også tradisjonelle huskatter skiller seg lite fra rasekattene. De første katterasene oppsto på 1800-tallet. Siameseren var en av de første katterasene som ble avlet fram. I England ble typen renavlet, og i 1892 ble den første rasestandarden definert. Et par tiår senere spredte den seg til mange andre land.

Tamkatt regnes å ha oppstått fra afrikansk villkatt (F. lybica), trolig mest fra den nordafrikanske nominatformen (F. l. lybica).^[1] Det kan imidlertid hende at den asiatiske underarten (F. l. ornata) også har bidratt noe.^[1]

Ifølge International Commission on Zoological Nomenclature skal tamkatten nå behandles som et selvstendig takson, med referanse til det Vitenskapelige navnet F. catus.^[1] Vitenskapelig blir imidlertid tamkatter også referert til som både F. lybica catus og F. silvestris domesticus.

Inndelingen følger «Felids and Hyenas of the World».^[1] IUCN/SSC Cat Specialist Group støtter ny inndeling av kattefamilien (Felidae), og herunder også en ny inndeling i gruppen av småkatter (Felis).^[7] Den nye inndelingen anerkjenner også inndelingen av kattefamilien i åtte distinkte klader, i henhold til Johnson et al. (2006).^[8]

• Felidae, kattefamilien
  • Felinae, mindre kattedyr
    • Felis, småkatter (tamkattlinjen)
      • F. nigripes, svartfotkatt (monotypisk)
      • F. chaus, jungelkatt
      • F. margarita, sandkatt
      • F. bieti, kinesisk fjellkatt (monotypisk)
      • F. silvestris, europeisk villkatt
      • F. lybica, afrikansk villkatt
      • F. catus, tamkatt har kosmopolitisk utbredelse og deles videre inn som katteraser

En DNA-studie gjengitt i en artikkel i BBC^[9] og National Geographic News^[10] tar oss et skritt nærmere kattedyrenes opprinnelse. Analysene antyder at dagens moderne katter fikk sin opprinnelse i Asia for omkring 11 millioner år siden.

Den første grenen som oppsto var ifølge den nye teorien Pantherinae (panterlinjen), tett fulgt av en gruppe bestående av baykatt, asiagullkatt og marmorkatt (baykattlinjen). Studien mener også å kunne bevise at de moderne kattenes progenitor utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. Der skal ei afrikansk linje med karakal, afrikagullkatt og serval ha oppstått (karakallinjen). Denne skal siden ha ført til dannelsen av ozelotlinjen. Studien antyder også at katten krysset Beringstredet til Nord-Amerika for omkring 8 millioner år siden, og beveget seg sørover mot Sør-Amerika, via den panamaiske landbrua.

Den siste linjen som dannet seg var den såkalte tamkattlinjen, som inkluderer de små villkattene. Tamkatten oppsto fra minst fem forskjellige individer i denne linjen. Dette støttes også av annen ny forskning, for eksempel Driscoll m. fl.^[11] Forskerne hevder også at det er trolig at (alle) tamkattens linjer var latente i villkatten for 70 000–100 000 år siden.^[12] Om dette skal legges til grunn må tamkatten klassifiseres som en variant av afrikansk villkatt, noe den blir i dag. Om derimot afrikansk villkatt klassifiseres som en egen art, slik noen har hevdet at den bør, må tamkatten klassifiseres som en underart.

I systematikken blir tamkatten nå oppført som F. catus. I juni 2007 slo Cat Genome Project fast at tamkatten har felles aner med afrikansk villkatt som dateres 131 000 år tilbake i tid. Dette betyr imidlertid ikke at tamkatten oppsto da, men kun at en av linjene som førte fram til tamkatten kan føres så langt tilbake i tid.

Ordet «katt», fra norrønt kǫttr (jfr. isl. köttur)^[13], er i sin opprinnelse et lånord, innført til mange språk i Europa fra det latinske Cattus^[14] og det middelaldergreske κάττα. Eksempler på slike språk er portugisisk og spansk gato, fransk chat, tysk Katze og litauisk katė. Den opprinnelige kilden til ordet er afroasiatisk, antagelig fra gammelegyptisk čaute,^[15] hunkjønn av čaus «villkatt». Ordet ble introdusert, sammen med det domestiserte dyret, til Den romerske republikk i det 1. århundre f.Kr.

Et annet ord med kognater på mange språk er «pus» (pusekatt). Det er dokumentert først fra 1500-tallet og kan ha blitt innført fra nederlandsk poes eller fra plattysk puuskatte, beslektet med svensk kattepus eller norsk pus, pusekatt. Lignende former eksisterer i litauisk puižė og irsk puisín. Etymologien til dette ordet er ukjent, men det kan ha bare oppstått fra en lyd som brukes til å tiltrekke seg en katt.^[16][17]

På norsk finnes en variant for hunnkatt, «kjette».^[13][18] Navnet dukker blant annet opp i folkeeventyr som «Reveenka», «Kjetta på Dovre» og «Kjetta som var så fæl til å ete».^[19] Beskrivelsen kjette stammer fra det norrøne uttrykket ketta.^[13]

Noen steder i Norge kan katter, typisk hannkatter eller ukastrerte hannkatter, også kalles mons. Mons i betydningen hankatt er aller mest utbredt nord i landet, men det er også dokumentert i områdene Sollia/Folldal/Østre Gausdal/Hitra/Nord-Trøndelag.^[20] Etymologisk har ordet opphav i personnavnet Magnus, fra det danske personnavnet Mogens. Hvor lenge mons har vært i bruk i språket vårt, vet man ikke. Det er ikke norrønt, men kan allikevel være relativ gammelt som kattebetydning. På norsk mangler man imidlertid kilder som kan tidfeste det. I Ordbog over det danske sprog dukker ordet opp med skriftlig dokumentasjon fra blant annet Holberg.^[21] Da som personnavn på en katt. I Danmark er det også nevnt andre kilder fra midten av 1800-tallet. Man kan derfor tenke seg at det har blitt overført til norsk fra dansk, kanskje i forbundstiden, men dette savner altså dokumentasjon. Danskene bruker også uttrykket også om haredyr.^[21]

Kattens anatomi er svært fleksibel og smidig. Tamkatten har en langstrakt og smidig pelskledd kropp, med en forholdsvis lang hale og et rundt hode med svært bevegelige oppreiste ører. Hodet har et kort snuteparti med 24 (12 på hver side) følsomme værhår og kraftfulle kjever. Værhårene, som er kraftige og stive, utgjør et viktig følelsesorgan når katten jakter i mørket. De har en hårsekk omgitt av blodkar og nerveceller som kan oppfatte ørsmå bevegelser, luftstrømmer og trykkforskjeller. Skades værhårene kan det blant annet føre til at katten biter byttet på feil sted. Dessuten har tamkatten også følelsehår på kinnene, ovenfor øynene, på haka og på frambeinas baksider. Lengden på snutepartiet kan variere noe etter typen. Hørsel og syn er normalt spesielt godt utviklet og er artens to viktigste sanser. Som katter flest har tamkatten spalteformede vertikale pupiller og spesielt godt utviklet nattsyn. De svært bevegelige ørene, som også er et viktig signalinstrument for arten, står oppreist og kan beveges uavhengig av hverandre, av 32 individuelle muskler. Omkring 75 prosent av hvite katter med blå øyne er døve^[22], mens cirka 20 prosent av hvite katter med gule øyne er døve. Hos helt hvite katter finnes det en form arvelig døvhet. Døvhet kan iblant også ramme eldre katter generelt, eller oppstå som følge av infeksjoner eller skader på øret^[22]. Katter kan ha ulik øyenfarge, herunder også ulik farge på høyre og venstre øye. Pupillen er formet som en oppreist, sammentrekkbar slisse. Lemmene er kraftfulle og middels lange i forhold til kroppen. De ender opp i små potekledte runde labber med tær som har inntrekkbare, kvasse klør.

Pelsen kan være lang, halvlang eller kort med varierende underull. Noen rasekatter kan også være pelsløse eller ha pels med andre særtrekk, for eksempel krøller. Fargen kan variere fra ensfarget hvit til gul, gulbrun, rødbrun, brun, grå og sort. Kombinasjoner med ulike mønster finnes også.

Tamkatten veier normalt omkring 2,5–7,5 kg i god trim og avhengig av kjønn, selv om enkelte rasekatter kan bli betydelig større. Hanner er tydelig større enn hunner og har gjerne større hode i forhold til kroppen. Maine coon regnes for å være den fysisk største katterasen og enkelte individer kan i så måte veie mer enn 10 kg, uten å være overvektige.

Tamkattens levetid varierer, men det er ikke uvanlig at rasekatter blir mer enn 15 år gamle, mens vanlige huskatter kan bli opp mot 26 år gamle.^[23] En britisk undersøkelse viser at katterasene burmeser og hellig birma har lengst forventet levetid blant 14 katteraser i Storbritannia, hvorav huskatt er medregnet.^[23] Burmeseren hadde en forventet levetid på cirka 14,42 år (12,91–15,93 år), mens hellig birma hadde en forventet levetid på cirka 14,39 år (12,87–15,91 år).^[23] Kortest forventet levetid hadde katterasen sphynx, med cirka 6,68 år (4,53–8,83 år).^[23] Gjennomsnittlig forventet levetid for tamkatter ligger imidlertid normalt på omkring 10–12 år,^[23] samtidig som man må huske på at undersøkelsen kun omfattet noen få katteraser under britiske forhold.

Katter er normalt solitære skumringsdyr. De er rovdyr, men i vill tilstand kan de ha vært både rovdyr og byttedyr – hvor den siste antakelsen rimer med at de er skumringsdyr med den beskyttelsen det gir i ørkenlandskap. Kattens instinkt for å grave ned både mat og avføring tyder på et behov for å skjule sin egen lukt for andre dyr – også dette er tegn på at katten selv har vært byttedyr.

En katts territorium overlapper gjerne andre katters territorium. Hannkattens territorium er typisk betydelig større enn hunnens og kan overlappe flere hunners. Hunnkattens territorium er typisk omkring 0,3–0,4 km² stort, mens hannkattens ofte er omkring 2 km². Hunnkattene, spesielt drektige, forsvarer ofte mindre deler av området som et revir.^[24] Med unntak for brunst er det sjelden hannkattene forsvarer eget revir, og da stort sett kun for å markere sosial rang. I områder med mange katter, som oftest i byer, hender det at katter aksepterer hverandres nærvær innen samme leveområde.^[24] Det er også eksempler på at katter av samme kjønn kan dele deler av territoriet, gjennom å bruke det til ulike tider av døgnet. Sånn unngår de å komme i konflikt.

Analyser har avslørt at predasjon fra frittgående tamkatter er størst der tilleggsfôr er mest rikelig, og at sannsynligheten for at en katt forgriper seg på innfødte arter øker nærmere skogkanter. Sannsynligheten for at katter forgriper seg på ikke-innfødte arter, som brunrotte, øker altså med økende avstanden til skogkanter. Derfor anbefalers implementering av buffersoner for eksklusjon av katter rundt urbane skoger, og at retningslinjer for håndtering av frittgående huskatter eksplisitt tar hensyn til plasseringen av kattenes spiseplasser.^[25]

Katter kommuniserer med ulike lyder (mjauing, knurring, fresing og purring), duftavsetninger, kloremerker og kroppspositurer. Ørene er et viktig signalinstrument for kattens kroppsspråk. Katten har oppreiste avspissede ører som kan beveges uavhengig av hverandre. Kattens hørsel er svært godt utviklet, faktisk bedre enn hundens, og kan normalt oppfatte lyder i området 45–64 000 Hz (60 dB SPL), noe som tilsvarer 10,5 oktaver. Det betyr i praksis at katter kan høre smågnagere som kommuniserer med ultralyd. Likeledes kommuniserer kattemor med ungene i ultralydregisteret. Til sammenligning er hundens hørselsområde 67–45 000 Hz.^[26][27] Kattenes hørsel er mest sensitiv for lyder rundt 8 000 Hz, mens menneskeøret til sammenligning er mest sensitivt for lyder rundt 3 000 Hz.

Lydene katter bruker når de kommuniserer har vært gjenstand for studium gjentatte ganger, og det er etablert at kattens mjauing har forskjellig betydning i forhold til trykk. I tillegg til mjauing kan katten knurre, frese, purre (male) og lage en rekke andre lyder.^[28]

Lukt er som oftest knyttet til feromoner katten bruker til å markere områder, enten for å vise sitt revir eller leveområde, eller for å markere at katten nylig har vært her. Kattens markering kan foregå gjennom kjertler i kroppen eller gjennom urin og ekskrementer. Som oftest er urinering og ekskrementer forbeholdt utemarkering, men dette kan forandre seg dersom katten føler seg truet.^[29] Katter legger seg ofte oppe i eierens klær dersom de er komfortable med denne, fordi klærne lukter av eieren.

Kroppsspråk brukes for å markere følelser. Det er i hovedsak fire måter katter markerer på, med ørene, ansiktet, kroppen og halen. Ørenes posisjon er i hovedsak delt inn i om de er forover og nedover(defensive) eller bakover (offensive).^[24] Øyekontakt er også viktig, og stirring uten blunking er som oftest et truende signal. Høy rygg indikerer også frykt og forsvarsmekanisme, mens når kattene «logrer» med halen er den utilpass. Kattens kroppsspråk er derfor som oftest markant forskjellig fra hundens, da ører som ligger bakover, lavt hode og høy bakpart hos hundene ofte kan bety underkastelse, mens de samme trekkene hos en katt ofte betyr frykt og defensiv-aggressiv positur.

Berøring består i hovedsak av slikking eller stryking av et annet individ. Som oftest betyr dette enten trøst, da fra mor til kattunge, eller underlegenhet. Nesekontakt og snusing er tegn på tillit, fordi det indikerer en ubeskyttet nese.

Hunnkatten går drektig i cirka 63–65 dager og føder normalt to kull i året. Kullstørrelsen varierer, men 3–5 unger regnes som normalt. Det er imidlertid registrert kull på hele 19 unger, men 4 av disse var dødfødte. Et kull kan ha ulike fedre. Det skyldes at katten har såkalt indusert ovulasjon, som betyr at eggløsningen kommer som en følge av paringsakten (den utløses av hannens sædvæske). Hunnkatter som parer seg gjentatte ganger kan altså få flere eggløsninger og således unger (som altså er halvsøsken) med flere fedre. Ofte parer imidlertid hunnkatter seg flere ganger med samme hann. Ungene i kullet kan derfor også stamme fra ulike paringer med samme hann.

Alle katter har en grunnfarge som er enten sort eller rød eller en kombinasjon av disse. Genet som bestemmer om den blir rød ligger på X-kromosomet og kalles O (oransje). X-kromosomet er ett av to kjønnskromosomer. Det andre er Y-kromosomet, som bestemmer at bæreren blir en hann (XY). Siden hanner bare har ett X-kromosom blir grunnfargen enten sort eller rød. Hunner har imidlertid to X-kromosomer (XX) og kan derfor bli både sorte, røde eller en kombinasjon av disse (skilpadde- eller sortskilpaddefarget).

Katter med tre farger eksisterer i utgangspunktet bare hos hunner, men kan en sjelden gang opptre hos hanner med en genfeil hvor de har et kjønnskromosom for mye (XXY i stedet for XY, også kalt klinefelters syndrom). Denne genfeilen fører imidlertid til at hannen får dårligere helse og kortere liv. Det kan også skje at to befrukte egg smelter sammen, og hvis det blir en hannkatt kan den dermed bli født med tre farger.^[30]

Videre bestemmes fargeintensiteten av såkalt dillusjon, en mutasjon i MLPH-genet. Dillusjon bleker grunnfargen og arves recessivt (må arves fra begge foreldrene). Det gjør at sort kan bli blå eller grå og røde kan bli kremfargede.

Om katten blir mønstret eller ensfarget (solid) bestemmes av det dominante agouti-genet (ASIP). En recessivt arvet mutasjon i dette genet gir solid farge. Røde katter, eller de røde delene av en skilpadde, vil imidlertid slå igjennom som et svakt kroppsmønster selv om katten ikke er agouti. Det bør sjekkes for agouti rundt ørene og snutepartiet på katten for å være sikker.

Mønstrede katter kalles gjerne tabby. Tabby kan ha større flekker (klassisk tabby) eller tigerstriper (makrelltabby). Tigerstriper (tigret) arves dominant. Dersom stripemønsteret brytes opp til et prikkmønster eller små radvise flekker kalles det spottet. Arvestoffet som forårsaker dette er trolig dominant og kan være polygent (flere enn ett er trolig involvert). Såkalt ticked tabby arves dominant og lager et jevnt mønster uten felter på hvert pelshår. Ticked dominerer over spottet og tigret.

I senere år har det blitt stadig mer populært å avle fram nye katteraser ved hybridisering mellom tamkatt og en vill (oftest liten) katteart. Bl.a. paring med jungelkatt, leopardkatt, nattkatt og fiskerkatt har i større eller mindre grad ført til fruktbart avkom, selv om de tre siste regnes til andre slekter. I noen tilfeller har paringen slått feil fordi det ville kattedyret har drept tamkatten; andre ganger har avkommet blitt sterilt eller dødfødt. Hvis den ville arten har lengre drektighetstid enn tamkatten, kan avkommet bli født for tidlig.^[31] Det hybride avkommet (som i første generasjon kalles F1) blir gjerne fysisk større enn foreldrene, spesielt i de tidlige generasjonene (F1–F3), avhengig av hvilken art som brukes i hybridiseringsfasen – en jungelkatt er for eksempel betydelig større enn tamkatten. Mange land har totalforbud mot slik hybridisering, blant annet Norge. Såkalt F1–F3 avkom kan også ha sterke importrestriksjoner eller til og med være forbudt å holde i mange land, blant annet i Norge, men fra F4 og oppover blir gjerne avkom tillatt importert. F4 blir normalt tillatt importert til Norge.

Bengalkatt er et eksempel på hybridisering som har ført fram til en ny katterase. Rasen ble «skapt» på 1960-tallet og er et resultat av kryssavl mellom viltlevende leopardkatt (F. p. bengalensis) og flere tamkattraser (først med amerikansk korthår, siden (etter 1973) blandet man også inn siameser, egyptisk mau og burmeser). Det første avkommet var altså ekte hybrider (F1). Rasen er blitt svært populær. Hybridisering med leopardkattens større slektning fiskerkatten har derimot vist seg vanskelig.

Huskatter kan pare seg med villkatter (de regnes til samme art) og få fertilt avkom. Mengden huskatter har ført til at hybridiseringen i økende grad har blitt et problem for den ville bestanden av ekte villkatter.

Man har regnet at villkatten ble domestisert for omkring 10 000 år siden, skjønt flere har reist spørsmål ved om huskatten kan kalles domestisert. De eldste arkeologiske bevis man har hatt for tamme katter hvar lenge omkring 4 000 år gamle og stammet fra Egypt. I 2001 oppdaget man imidlertid ei 9 500 år gammel menneskegrav på Kypros, som inneholdt et nær komplett skjelett av en katt som åpenbart hadde vært tam.^[2] En osteologisk undersøkelse av skjelettet viste at katten må ha vært omkring 8 måneder gammel og trolig av arten Felis silvestris cf. lybica, men man kunne ikke avgjøre kjønnet. Dette har reist spørmål om domestiseringsprosessen av katten har begynt tidligere enn antatt til nå.

Domestiseringen av villkatten fant trolig sted i området mellom Egypt og Svartehavet. Etter at katten ble temmet og domestisert har så tamkatten spredt seg til alle deler av verden, unntatt Antarktika. Videre tror man at tamkatten kom til Norden for mer enn 1 000 år siden.

Enkelte forskere mener at katten domestiserte seg selv, det vil si at de selv valgte å leve tett knyttet til menneskene.^[5] Dette var delvis fordi de menneskelige bosetningene ga beskyttelse fra større rovdyr, og delvis på grunn av tilgangen på rotter og mus i forbindelse med menneskenes kornlagre. Kattenes bidrag til å kontrollere populasjonen av disse skadedyrene var også med på å gjøre forholdet mellom tamkatten og mennesket sterkere.^[5]

Selv om katten aldri har latt seg domestisere i samme grad som hunden, har den levd i lag med mennesker gjennom flere tusen år. Noen mener at det var katten selv som tok initiativet til å gå fra «vill» til «tam». Den valgte frivillig å bo sammen med mennesker, men beholdt sin uavhengighet. Samboerskapet har vært et gjensidig nytteforhold, hvor katten har fått mat og beskyttelse i bosetningene, mens den har holdt skadedyr borte fra korn- og matlagre. Tamkatten kan derfor settes i sammenheng med at menneskene ble bofaste og begynte å dyrke korn.

I motsetning til hunden er ikke katten et flokkdyr, og den har ikke blitt sosialisert inn i «menneskeflokken» på samme måte som hunden. Katten blir sett på som uavhengig og mystisk, noe som også preger menneskenes behandling av den. Noen hevder at den aldri ble domestisert. Dette gjelder blant annet den britiske antrozoologen John Bradshaw, som i over 30 år har studert katter og deres forhold til mennesker. Han hevder at huskatter slett ikke er tamme dyr, men et vilt dyr som tror vi mennesker er store og dumme, ikke-fiendtlige katter.^[32]

Etterhvert som tamkatten spredte seg har den blandet seg med lokale viltlevende katter i de områdene den kom til. Hybridisering, spontan mutasjon og domestisering har så dannet grunnlaget for stadig nye varianter. Eksempler på et slikt opphav finnes fortsatt, i det flere av dagens populære katteraser har oppstått gjennom bevisst hybridisering og mutasjoner man ikke på forhånd kunne forutse.

De gamle egypterne utviklet forholdet til katten, som de kalte mau, som ble et hellig dyr i denne kulturen. Mau er altså synonymt med katt, i betydningen «den som ser» (i mørket). Dette har sammenheng med katteøynenes evne til å reflektere lys. De gamle egypterne trodde derfor at katten kunne beskytte dem i mørket og mot døden. Høyden av kattedyrkelsen var rundt år 400 f.Kr. med gudinnen Bast. Gudinnene Mafdet og Mehit assosieres imidlertid også med katter.

Bast hadde en kvinnes kropp og hodet til en katt. Hun var assosiert med egenskaper som moderlighet, fruktbarhet, eleganse og skjønnhet. Basts viktigste tempel, som var i byen Bubastis, huset mange katter og statuer av katter. Straffen for å drepe en katt var døden, og katter som døde ble noen ganger mumifisert. Senere kulturer har også hatt et religiøst forhold til katter, bla den kristne, der katter ofte har blitt forbundet med hekseri. Mange mennesker er fremdeles redd for å krysse sporet til en svart katt.^[33]

Det første beviset man har for domestiserte katter i Egypt stammer fra et gravsted i Saqqara. Graven, som dateres til perioden 2500–2350 før Kristus, inneholdt blant annet en illustrasjon som viser en katt med halsring. Katten var imidlertid neppe bare et kjæledyr, men snarere også et middel egypterne kunne bruke i sine ofringer. Det er funnet bevis for dette gjennom at mange av de mumifiserte kattene som er gjenfunnet i moderne tid viser seg å være unge dyr med brukket nakke.

Tamkatter kan deles inn på mange måter. I dag er det mest vanlig å skille mellom såkalte alminnelige huskatter (katter som formerer seg mer eller mindre fritt) og rasekatter (katter som stort sett formerer seg med menneskelig assistanse). Videre deler man gjerne disse inn som korthårede og langhårede individer, samt kjønn. Rasekatter deles videre inn i katteraser og varianter.

Huskatter er i realiteten bastarder, altså katter som oppstår ved naturlig seleksjon (altså tilfeldige paringer). Typen kalles huskatt og er den klart mest alminnelige tamkatten. For mange har huskatten opp gjennom historien vært et nyttig redskap, for eksempel i kampen mot små skadedyr, som rotter og mus, og det finnes vel knapt et gårdsbruk i landet som ikke har eller har hatt katt. I urbane strøk kan imidlertid huskatten bli er problem, dersom den fritt får formere seg og ferdes omkring. Katter som ikke har et hjem blir raskt forvillede løskatter, for katten er ikke like godt domestisert som hunden. Sandkasser på lekeplasser og lignende blir i så måte ofte utsatt for fornødne katter, noe som er lite hyggelig for både barn og voksne. Nå anbefales det derfor, at frittgående katter som ikke brukes i avl, blir sterilisert, for å unngå ukontrollert løsavl. For katter som tilbringer tiden inne, finnes det spesielle kattedoer til å løse dette problemet. Disse fylles med kattesand, som siden kan kastes.

Rasekatter, slik man forestiller seg de mange ulike katterasene i dag, oppsto først sent på 1800-tallet. Ved den første katteutstilling i Crystal Palace i London i 1871 ble det vist fram 25 klasser med katter, men svært få rasekatter slik vi kjenner dem. Europeisk korthår og perser var med, samt en tidlig variant av burmeser. Man kan derfor konkludere med at rasekatter er et resultat av den økte velstanden som oppsto i Europa på 1800-tallet, i likhet med de mange hunderasene som ble skapt på denne tiden.

Rasekatter pleier ikke å ferdes fritt omkring, fordi de ofte er svært kostbare. De er imidlertid like dyktige jegere som huskatten, selv om flere av rasene ikke har en pels som passer særlig bra i Norge. Norsk skogkatt er et eksempel på en rasekatt som passer inn i vår fauna og som tåler godt det nordiske klimaet.

Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR), som organiserer rasekattklubbene i Norge, anerkjenner 37 katteraser, men disse må på ingen måte forveksles med en komplett liste over alle såkalte renrasede katter (rasekatter). NRR er tilsluttet Fédération Internationale Féline (FIFé), som er et internasjonalt forbund som organiserer en rekke nasjonale rasekattforbund. Det finnes imidlertid flere slike internasjonale rasekattforbund, der andre katteraser kan være representert.

Tamkatten har vært kjæledyr for mennesker gjennom årtusener, men den er ingen barneleke. Katter som trives blir der de er, mens katter som vantrives ofte flytter om de får anledning. Dette gjelder både huskatter og rasekatter, om de får gå fritt. Ofte er det lite som skiller trivsel fra vantrivsel, for tamkatten er sær, egenrådig og ganske sta. Ikke alle katter liker å bli kjælt med. Noen liker ikke engang å bli klappet eller løftet opp.

En gruppe katteforskere fra Brasil, Østerrike og Storbritannia har undersøkt stresshormoner hos katter, og fant at dyra skiller ut hormoner knyttet til angst om de må (tvinges til å) tolerere mennesker. Ting tyder faktisk på at katter som unngår å bli klappet er mindre stresset enn dem som motvillig lar seg kjæle med. De er faktisk mer stresset enn katter som ikke vil ha med mennesker å gjøre. Heldigvis finnes det også katter som liker kos.^[34]

Katter ser ut til å være i stand til å skille sitt eget navn fra andre liknende lyder, selv om de blir uttalt av andre enn matmoren eller matfaren.^[35]

I mange tilfeller blir katter forlatt når eierne skifter bolig; kattene går da ofte en ublid skjebne i møte.^[36]

Katten har en enorm reproduksjonsevne, og løskatter kan produsere flere kull i løpet av kort tid. Av hensyn til katten bør man sterilisere/kastrere den så snart den er gammel nok (med mindre den skal brukes til avl). Daglig leveres kattunger inn til avliving hos veterinærer rundt i landet, og det er store mørketall. Man kan stadig lese om oppfinnsom dumping av kattunger – for eksempel å dumpe dem levende i en pappeske i en søppelcontainer.

I tillegg vil en sterilisert/kastrert katt slåss mindre, da den ikke lenger produserer hormonene som gjør den territorial. Kastrerte katter vil også sjeldnere gå langt hjemmefra. Kastrerte katter har to til ni ganger større sjanse for å utvikle diabetes, noe som kan ha en sammenheng med overvekt og kan komme av at insulinsensitiviteten reduseres.^[37] Kastrasjon fører imidlertid til at katter i snitt lever lenger.^[37]

Organisasjoner som f. eks. Dyrebeskyttelsen tar seg av eierløse katter rundt i landet og hjelper til med å skaffe dem nye hjem. Likevel har slike organisasjoner sjelden kapasitet til å ta seg av alle. De som ikke blir tatt imot går en usikker fremtid i møte, og ender som oftest opp som villkatter eller også blir avlivet.^[38]

Hvis en forkommet, påkjørt eller skadet katt leveres til veterinær, blir den ofte avlivet fordi man ikke finner eier og kan spørre om noen ønsker å betale for behandling. I august 2009, sendte Mattilsynet på vegne av Landbruks- og matdepartementet ut et forslag til ny forskrift om id-merking av katt til høring. Forslaget innebærer obligatorisk id-merking med mikrobrikke.^[39] Nesten alle høringsinstanser var positive til merking. Mattilsynet valgte allikevel ikke å anbefale annet enn frivillig merking, av frykt for administrasjon og offentlige kostnader.^[40]

De fleste tamkatter som er frittgående er infisert med den encellede parasitten Toxoplasma gondii, som forårsaker toksoplasmose hos mennesker og dyr. Katt er hovedvert for parasitten og derfor den som sprer eggene, men katten selv blir ikke syk. Folkehelseinstituttets statistikk^[41] angir at minimum 29 barn dør eller får hjerneskade årlig på grunn av smitte med denne parasitten mens moren er gravid, tamkatt er dermed det dyr som (indirekte) forårsaker flest dødsfall og alvorlige skader på mennesker i Norge.
Det er på grunn av denne parasitten sterkt frarådet å la katt slippe inn i sauefjøs og grisehus, en svært vanlig årsak til kasting (abort) hos sau.^[42][43]

• Katt ansatt som musejeger i Downing Street 10.

• Kattemynte

• (en) tamkatt hos Fossilworks
• (en) Kategori:Felis silvestris catus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Felis silvestris catus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (no) Norsk Huskattforening
• (no) Norske Rasekattklubbers Riksforbund
• (en) Fédération Internationale Féline
• (en) Feral Domestic Cat (DigiMorph)