[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Skjestork

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skjestork
Nomenklatur
Platalea leucorodia
Linnaeus, 1758
Populærnavn
skjestork/skeistork,
eurasisk skjestork/skeistork
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPelikanfugler
FamilieIbisfamilien
SlektSkjestorker
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, våtmarksområder
Utbredelse:
Arten er utbredt i Eurasia og Nord-Afrika, men kartet viser skjestorkens utbredelse i Europa

Skjestork eller skeistork (Platalea leucorodia) tilhører slekten skjestorker (Platalea) og er en stor, langbeint og langhalset fugl fugl i ibisfamilien. Som de andre skjestorkene har den et karakteristisk og langt nebb med et flatt skjeformet parti ytterst. Tre underarter er beskrevet.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Prydfjæra i nakkeregionen kan bli ganske framtredende
Skjestorken er en dyktig flyver, men den er ikke like hurtig som ibisene
Platalea leucorodia

Skjestork er en stor fugl (70–95 cm og 1 130–1 960 g) med grunnleggende hvit fjærdrakt med en karakteristisk gul flekk eller full ring (størrelsen varierer) nederst på halsen. Den har dessuten lange fjærtuster (fjærpryd) som henger ned langs siden fra et punkt øverst i nakken. Ikke-hekkende fugler mangler den gule flekken/ringen og fjærpryden. Nebbet er langt og skjeformet, nærmest sort med gul tupp (nominatformen, P. l. leucorodia). De to underartene P. l. balsaci og P. l. archeri er fysisk mindre enn nominatformen. P. l. archeri mangler dessuten den gule tuppen på nebbet. Ekstremitetene er sorte. Hannene er noe større enn hunnene, og har dessuten lengre ekstremiteter og lengre nebb. Ungfuglene ligner ikke-hekkende voksne, men nebbet er rosa til å begynne med.[2]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

De europeiske hekkeområdene ligger spredt i Sør- og Mellom-Europa. I midten av tyvende århundre var de nordligste koloniene i Nederland, men arten hekker nå også i England, Tyskland og Danmark. Den blir ganske ofte sett i Sør-Sverige, og mer sjelden i Norge, men er aldri funnet hekkende her.[3][4] Videre hekker den i et bredt sammenhengende belte fra de nordøstre områdene ved Svartehavet og videre østover gjennom Asia, sør for Sibir, til Koreahalvøya og stillehavskysten. Fuglene overvintrer langs middelhavskysten sør i Europa, den nordlige delen av Afrika og i Sør-Asia og Sørøst-Asia, inkludert på Taiwan og det sørlige Japan (Okinawa). Disse fuglene tilhører underarten P. l. leucorodia (nominatformen).[2]

En minimal bestand av underarten P. l. balsaci hekker kun i Banc d'Arguin nasjonalpark,[5] på øyene utenfor kysten av Mauritania, og er standfugler. I tillegg finnes det bestander med standfugl av underarten P. l. archeri langs den afrikanske kysten av Rødehavet og på nordkysten av Afrikas horn (Somalia), samt i India og på Sri Lanka (nominatformen). Det er også spredt forekomster av standfugl i Midtøsten og Tyrkia (nominatformen).[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ BirdLife International. 2016. Platalea leucorodia. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22697555A86435028. Platalea leucorodia. Besøkt 22. januar 2018.
  2. ^ a b c Matheu, E., del Hoyo, J., Christie, D.A., Garcia, E.F.J., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Eurasian Spoonbill (Platalea leucorodia). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ «Skedstorksrekord i Danmark (och Sverige?)». Sveriges Ornitologiska Förening. 4. juli 2013. Arkivert fra originalen 30. desember 2017. Besøkt 19. januar 2017. 
  4. ^ B. Unwin (27. august 2000). «Spoonbills return to breed in the UK after 300 years». Independent. Besøkt 15. september 2016. 
  5. ^ El-Hacen Mohamed El-Hacen , Otto Overdijk , Tamar Lok , Han Olff and Theunis Piersm (2013). Home Range, Habitat Selection, and Foraging Rhythm in Mauritanian Spoonbills (Platalea leucorodia balsaci): A Satellite Tracking Study. Waterbirds, 36(3):277-286. 2013. doi: 10.1675/063.036.0305.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]