Marcus Pacuvius

Marcus Pacuvius
Født		29. apr. 220 f.Kr. Brindisi
Død		7. feb. 130 f.Kr. (89 år) Tarent
Beskjeftigelse		Dramatiker, lyriker, skribent, kunstmaler
Nasjonalitet		Romerriket

Marcus Pacuvius (født ca. 220 f.Kr. i Brundisium, død ca 130 f.Kr. i Tarent) var den største av de tragiske poeter i antikkens Roma før Lucius Accius. Cicero rangerte Pacuvius blant de framste tragedieforfattere, men kun fragmenter gjenstår fra hans verker og disse synes å vise at han var noe høyttravende samt svak for søkte vendinger og talemåter.

Pacuvius flyttet til Roma på oppfordring fra onkelen Ennius og ble dennes elev. Ennius var den som hadde hevet den romerske tragedie til en posisjon hvor den hadde innflytelse og verdighet. I Roma sysselsatte etterhvert Pacuvius seg med å male og forfatte tragedier etter gresk mønster. I tidsrommet mellom Ennius død i 169 f.Kr. og før Lucius Accius, den yngste og mest produktive tragedieforfatter, opprettholdt Pacuvius alene fortsettelsen av det seriøse drama. Som Ennius tilhørte sannsynligvis Pacuvius opprinnelige det oskiske språket, et av de italiske språkene i antikkens Italia ved at han ble født i Brundisium som hadde blitt en romersk koloni i 244 f.Kr. Således klarte han aldri å opprettholde den perfekte idiomatiske stilrenheten som var en spesiell skinnende ferdighet for tidlige komedieforfattere som Naevius og Plautus.

Pacuvius oppnådde også utmerkelser som en maler, og Plinius den eldre (Nat. Hist. xxxv) nevner et verk av ham i Herkules' tempel i Forum Boarium. Han var mindre produktiv som poet enn både Ennius og Accius, og vi hører om kun tolv av hans stykker, alle grunnet i greske emner, blant dem Antiope, Teucer, Armorum Judicium, Dulorestes, Chryses, Niptra, og videre, alle emnemessig forbundet til den trojanske syklus, og en praetexta (en bestemt kategori tragedie, det vil si en tragedie med emne fra romersk historie) skrevet i sammenheng med serien til Lucius Aemilius Paullus Macedonicus i slaget ved Pydna (168 f.Kr.), på samme måte som Clastidium av Naevius og Ambracia av Ennius også ble skrevet for å feire store militære seirer.

Han fortsatte å skrive tragedier til han ble 80 år gammel da han satte opp et skuespill i det samme år som Accius, da var 30 år gammel, gjorde det. Han trakk seg tilbake til Tarent for de siste årene av sitt liv, og det er blitt fortalt av Aulus Gellius (xiii.2) at han fikk besøk av Accius da denne var på reise til Lilleasia og som leste sin Atreus for den gamle forfatteren. Fortellingen er sannsynligvis, som en tilsvarende historie om et besøk av den unge Terents hos veteranen Cæcilius, en konstruksjon av senere skribenter, men den er funnet på i henhold til den tradisjonelle litterære kritikk (Quintus Horatius Flaccus, Epp. ii.1.5455) for å markere en distinksjon og heder mellom to poeter, den eldre som ble karakterisert heller enn kultivert (doctus), den yngre ved livsglød og kraft (altus).

Pacuvius' epitaf (gravskrift) skal ha blitt skrevet av ham selv i henhold til Aulus Gellius (i.24) med en hyllest til dets «beskjedenhet, enkelhet og fine, seriøse ånd»: Adulescens, tam etsi properas, to[?] hoc saxum rogat Ut sese aspicias, deinde quod scriptum 'st legas Hic sunt poetae Pacuvi Marci sita Ossa. Hoc volebam nescius ne esses. Vale.

Cicero, som ofte siterte Pacuvius med stor beundring, synes å rangere ham først blant de romerske tragedieforfattere (De optimo genere oratorum, i), slik Ennius er for epos og Cæcilius Statius er blant komedieforfatterne. Blant de avsnitt som Cicero siterte fra Pacuvius er det flere som indikerer en smak for bade fysisk og etisk spekulasjon, og andre som uttrykte det pretensiøse i religiøst bedrageri. Disse poetene, mente Cicero, bidro også til utviklingen hvor det romerske språket etterhvert ble mulig å uttrykk seg innenfor talekunst, historie og moralske avhandlinger. Det litterære språket i Roma var i en omformingsprosess i løpet av det andre århundret f.Kr. og det var i den siste delen av århundret at en rekke store romerske talere begynte, sterkt påvirket av romerske tragedier. Den nye kreative bruken av språket ble fulgt av en betydelig primitivitet i utførelsen og nye ordformasjoner og en rekke bøyningsformer som ble introdusert av Pacuvius. Det gjorde at han åpnet seg for hån og latterliggjørelse av satirikeren Gaius Lucilius og senere av dennes imitator Persius.

Fragmenter i

• Ribbeck, Otto: Fragmenta scaenicae romanorum poesis (1897), vol. i. ; se også hans Römische Tragödie (1875)
• Müller, Lucian: De Pacuvii fabulis (1889)
• Teuffel, W. S.: Caecilius Statius, Pacuvius, Attius, Afranius (1858)
• Mommsen, History of Rome, bk. iv. ch. 13.