Sem (setegård)

Sem setegård også omtalt som Sem kongsgård lå i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke.

Gården lå mellom Langebru i Hokksund og Torespæren i Vestfossen, med et gårdstun på begge sider av det som var Norges første riksvei, kongeveien fra Kongsberg til Hokksund, i dag heter den Semsveien der Sem setegård lå.

Gårdens bygninger er det i dag ingen rester av.

Terrenget rundt Sem ligger rundt 15-20 moh, så område har stått under vann fram til slutten av steinalderen. Det er imidlertid funnet steinalderreskap litt høyere opp, på Semsmoen, 1-2 kilometer nordvest for gårdstunet.

Det er funnet spor av en rekke bygninger, mer enn 40 kokegroper og 11 gravhauger under de arkeologiske utgravingene som er foretatt. En av bygningene har vært et stolpehus med en lengde på hele 16 meter, ett annet enormt stolpehus ble oppdaget i 2023 med en bredde på 17 meter og en lengde på over 22 meter, total lengde er ikke lett å si fordi det forsvinner under nåværende Semsveien og mest sannsynlig et stykke inn på jordet på andre siden av veien hvor man ennå ikke har foretatt undersøkelser. Dette tyder på at Sem har vært et svært viktig sted fra bronsealderen, gjennom hele jernalderen og inn i vikingtid og middelalder. Etter som havnivået lå fire – fem meter høyere i vikingtiden enn i dag gikk det en fjordarm helt inn til Hokksund og Vestfossen. Det var derfor mulig å seile store skip til Sem (navnet Sem kan stamme fra «Sjøheim») noe arkeologiske funn også vitner om. 3 km fra Sem ble også Nord-Europas største gullskatt fra vikingtiden, Hoenskatten, funnet. Sem har mest sannsynlig vært en «sentralgård» på denne tiden, hvor en lokal storbonde har rådet, og hvor det har blitt byttet varer og holdt markeder. Stedet var et maktsenteret og det kan også ha vært et kultsted her eller i nærheten.^[1][2][3][4]

Flere av funnene regnes som ekstra sjeldne fordi de stammer fra merovingertiden. Det er funnet en rekke gjenstander i området som draktspenner, agraffknapper, perler, mynter, spinnehjul, vektlodd og beslag fra 6-700-tallet som man tror har kommet fra et irsk relikvieskrin.^[5]

Det finnes lite kilder fra middelalderen, men det er sannsynlig at Sem også har vært viktig i denne perioden.^[1][2]

Gården Sem tilhørte på 1240-tallet, på Haakon Haakonsens tid, ridderen Svend Basse som bodde der til han ble forvist fra landet og flyttet til Danmark.^[2][6]

«Dronning» Margrete I (1353-1412) Valdemarsdatter, var blitt forlovet med Magnus Eriksson seks år gammel og giftet seg med han ti år gammel. Hun ble sendt til Akershus for oppdragelse og utdannelse. Rundt 1370 var statskassen tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, hun skriver at hun har måtte pantsette godset Sem (thet goodz sem). Adelsmannen Benedikt Nikolausson hadde vært slottsfogd på Akershus, han hadde lånt kronen en pengesum som han som pant for fikk Sem, han fikk også skipstoll og kongskjøp (inntektene av handelen) på livstid i Kauparvik (Kobbervik) ved Strømsø (Drammen). Når Margrete ble valgt til regent i Norge i 1388, opprettet hun Eker lend og gården Sem ble hovedsete i lenet. Eker len omfattet foruten Eiker også Modum og Tverrdalene (Eggedal, Sigdal og Krødsherad). Nikolausson ble lensherre på Sem i mer enn 50 år. Som lensherre var han øverste påtalemyndighet, og han utnevnte embetsmennene, både verdslige og geistlige, og han hadde inntekter fra bøter som ble idømt. Sønnen Torgaut Bengtsson overtok Sem og etter faren i 1442 og brukte den som residens. Torgaut Bengtsson støttet svenske Karl Knutsson Bonde (1408-09?-1470) i striden mot kong Christian I (1426-1481) om å bli norsk konge, og han skal ha fulgt Karl i landflyktighet.^[2][6][7][8]

Ridder og riksråd Gaute Toraldsson Kane (ca.1410-1474), han skal ha støttet kong Christian I i kampen mot Karl Knutsson Bonde, var sysselmann på Eker i 1446 og 1448, så det er sannsynlig at også han har holdt til på Sem (eller på nabogården Berg, hans mor var Turid Guttormsdatter Berg fra Eiker). Eker ble igjen underlagt Akershus len på midten av 1400-tallet og da er det ikke så mange kilder om hvem som bodde på gården.^[2][6][9]

Kong Kristian III (1503-1559) solgte gården i 1541 til den danske adelsmannen, Peder Hanssøn Litle (ca.1500-1551), som hadde vært lensherre på Akershus fra 1536. Litle var trolig sønn av Svend Basse som tidligere hadde bodd på Sem. Litle kjøpte systematisk opp jord- og skogeiendommer nederst i Drammensvassdraget. Han var gift med Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve (ca.1507-1597), datter av Inger Ottesdotter Rømer (ca.1475-1555), fru Inger til Austrått, den mest innflytelsesrike kvinne i Norge på denne tiden. Han bodde nok ikke på Sem men på Fosseholm som han også eide. Litle falt av hesten ved påsketider 1551 og skadet seg stygt, han døde i september samme år. Peder Hanssøn Litle og hans enke ble gravlagt i et eget gravkammer under gulvet på Haug kirke.^[2][10]

Sønnen Hans Pedersen Basse Litle (ca.1540-1602) hadde Sem som setegård, mens moren Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve bodde på Fossesholm. Kong Christian IV (1577-1648) bestemte i 1602 at Eker igjen skulle bli eget len og han tvang frem et makeskifte med Hans Pederssøn Litle, Norges rikskansler fra 1592. I tillegg til hovedgården, som var verdsatt til 11 skippund tunge, omfattet makeskiftet ni andre gårder på Eiker: Berg, Spæren, Fåsen, Lille Fåsen, Store Hals, Lille Hals Skjøl, Store Kolberg og Lille Kolberg. Helt til 1720 var alle gårdene et samlet gods med store skoger, Semsagene ved Vestfossen og tilhørende vannrettigheter. Kongen besøkte selv Sem i mars 1602.

Hans Pederssøn flyttet til Fossesholm, men seinere samme sommer begynte han på nytt å bruke Sem som residens. Da kong Christian IV fikk beskjed om dette sørget han for at et makeskiftet ble undertegnet på Akershus den 17. september. Kongen kom med kongeskipet til Bragernes og dro videre til Sem og bodde der i seks uker - fra omkring 20. september til 4. november 1602, dronningen Anna Kathrine (1575-1612) fulgte kongen på denne reisen. Hans Pederssøn Litle døde 15. november samme år.^[2][6][11]

Fra 1603 ble Lorens von Hadelen utnevnt som lensherre i Eker len. Han hadde blant annet ansvaret for driften av alle Semsagene, smeltehytta i Vestfossen, oppbygging av det Egerske bergverk og han hadde faste inntekter fra Drammen tollsted og Eker len. Alt i 1607 sendte bøndene på Eiker en klage til kongen angående pliktarbeid, skatt og at han skrev ut større bøter enn det han hadde anledning til etter loven, hva utfallet ble er ikke klart. Men etter en ny klage ble han i 1613 idømt en stor bot og avsatt som lensherre fordi folket hadde anklaget han for maktmisbruk og overgrep.^[2][6]

Claus von Ahnen (ca.1560-1628), opprinnelig fra Pommeren, etterfulgte han som lensherre til 1618.^[2]

Neste lensherre som bodde på Sem var Hartvig Huitfeldt (ca.1583–1637), fra 1618 til 1626. Han startet moderniseringen av Sem med bygging av en ny fløy i 1620, med fogdekammer, borgstue og portkammer. Han fikk også bygget et solid forsvarsverk rundt bygningene og et fangehus.^[2]

Dette var perioden hvor det var viktige sølvfunn i Sandsvær og begynnelsen på sølveventyret på Kongsberg. Kong Christian IV skip ankret opp på Bragernes den 26. april 1624 og kongen og hans store følge dro videre til Sem og bodde der et par uker. Kongen var i Sandsvær for å inspisere de nyoppdagede sølvforekomstene, han grunnla bergstaden Kongsberg (Konningsberg) og anla Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon. Han ga også ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten til og fra Kongsberg. Denne kongeveien var landets første offentlige kjørevei. På Bragernes fikk lensherren ansvaret for å bygge et provianthus til det nye bergverket. Det er ganske sikkert at det var på denne tiden Sem setegård fikk navnet «Kongens Hus» på folkemunne.^[2]

Kongen kom tilbake til Sem i september 1624 sammen med sin nye "kone", Kirsten Munk (1598-1658) som ikke var dronning men som han i 1627 utnevnte til "grevinde af Holsten". Med seg hadde han også en av sønnene fra første ekteskap. Mens konen og sønnen var på Sem dro Christian IV først til sølvverket på Kongsberg for å inspisere driften, deretter dro han til Akershus for å bestemme hvor den nye byen Christiania skulle ligge. Kongen med famille og stort følge dro fra Sem til Strømsø 7. oktober, hvor de var gjester hos Gunde Lange på Øvre Strøm, før de seilte hjem til København. Nå som Kongsberg sølvverk var opprettet ble administrasjonen av bergverksnæringen flyttet fra Eker.^[2]

Fra 1626 og helt frem til 1640 var det Ove Gedde (1594-1660 ) som var lensherre på Eker, han var også lensherre for Brunla og Numedalens Lehn fra 1622 til 1637. Ove Gedde var opprinnelig fra Skåne, som den gang tilhørte Danmark, og var gift med Dorte Knudsdatter Urne (1600-1667). Gedde fortsatte moderniseringen av Sem som Huitfeldt hadde begynt. Det ble oppført en ny hovedbygning, ikke en tømmerbygning som var vanlig på den tiden, men et renessanseslott i mur og bindingsverk. 94000 murstein var kommet fra Harlingen i Nederland og blitt rodd opp Dramselva (Drammenselva) til Haugsund (Hokksund) og fraktet videre til Sem med hest og kjerre. Håndverkere som murere, snekkerer, tømrere og smeder kom fra Bragernes, Christiania og Skien. Når bygningen stod ferdig i 1635 lignet den en dansk herregård. I første etasje var leiligheten til lensherren, her var det hollandske lerretstapeter og panel på veggene. Fra stuen var det direkte adgang til øl- og vinkjelleren, i kjelleren var det også proviantlager. I første etasje var også kjøkkenavdeling, skolestue og barnas privatlærer sitt kammer. Kongen og dronningens sengekamre lå i andre etasje sammen med flere gjestekamre for andre prominente gjester. Her lå også den store festsalen. Det var en vindeltrapp i tårnet som gikk fra første til andre etasje og videre opp til loftet og klokketårnet. På loftet ble korn og annen proviant som måtte lagres tørt lagret. På gården var det også en rekke andre bygninger som borgstuen der embetspliktene ble utført og der en kunne ta imot allmuen. Det var også et gjestehus for besøkende som ikke var så prominente at de fikk overnatte i hovedbygningen og et laboratorium for undersøkelse av malm fra gruvene. I borggården, som var belagt med brostein, var en vannpost som fikk tilførsel av vann gjennom en lang ledning av uthulede tømmerstokker. Det store hageanlegget var plassert bak hovedbygningen. Kong Christian IV var tilbake på Sem i 1635. På kongens siste reise til Norge, i 1646, var han også på Kongsberg så det er sannsynlig at han også da bodde på Sem.^[11]

Ove Gedde var medeier i Kongsberg sølvverk, han var mye på Kongsberg og sterkt opptatt av bergverket. Fra Sem kunne han også ha oversikt over transporten til og fra sølvverket. Gedde var også engasjert av å organisere tømmerfløtning og tømmerdragning i Drammensvassdraget. Hustruen, Dorotea Urne, og de tolv barna bodde noe på Sem, hvor mye han selv bodde der er uvisst for han reiste mye og hadde mange andre fine gårder. Han skal ha bodde mye i Tjølling og på Kongsberg. Dorotea Urne skjenket to alterstaker av messing til Haug kirke til minne om ektemannens hjemkomst fra reise til India i 1618 – 1622. Dorthe og Ove Gjedde var foreldre til Regitze Gedde (1629–1657) som giftet seg i 1647 med Ove Bjelke (1611-1674) og flyttet til Austrått. En seiglivet historie vil ha det til at hun var lite fornøyd med de daværende bygningene på Austrått, og at hun egget Ove Bjelke til byggearbeider med bemerkninger som «Fjøsene på Sem er finere enn husene her».^[12]

Etter at Ove Gedde hadde vært lensherre på Eker ble han i 1644 utnevnt til riksadmiral og sjef for den norske forsvarsflåten. Han ble utnevnt til dansk riksråd, men i 1648 ble han alvorlig syk. I 1658 ble Gedde tatt som fange av svenskene og satt i fengsel i Helsingborg slott og senere i Malmö. I 1660 ble Gedde løslatt i en fangeutveksling mellom Sverige og Danmark, han var gammel og svak og døde senere samme år.^[2][13]

Nils Lange (Tre Rosor) (1609-1652) overtok som lensherre etter Gedde i 1640, han giftet seg i 1643 med en av Geddes døtre, Mette Ovesdatter Gedde (1622-1656). Lange var fra København, moren Anne Hansdatter Litle (1578-1633) var datter av Hans Pedersen Basse Litle som tidligere hadde bodd på Sem.^[2][14]

I 1643 kom Vincens Bildt (1606-1658) og tok over embete, han og hustruen, Else Andersdatter Friis (1611-1677), ble boende på Sem i tre år. Han hadde tidligere vært lensherre i Brunla len, 1637-43, og ble etter Eker len lensherre for Tunsberg len, 1646-58.^[2]

Hans Lange (?-1654), som var Nils Langes eldre bror, overtok embete i 1646 og han og hustruen Dorte Jakobsdatter Lykke (?-1647) flyttet inn på Sem. Dorte døde året etter og samme år mistet Hans Lange lenet.^[2]

Det ble ikke utnevnt noen ny lensherre, men Hannibal Sehested (1609-1666) som hadde vært lensherre i Akershus og stattholder i Norge siden 1642 fikk også ansvaret for Eker. Hannibal Sehested, som var født i Estland, bygget opp en privat samling av gårder og sager i Drammensdistriktet og opparbeidet seg en ledende posisjon innen norsk trelasthandel. Han tvang blant annet Hans Lange til å selge sin hovedgård i 1647, Strømsgodset i Skoger. Hannibal Sehested var gift med Christiane (1626-1670) som var Christian IV's og Kirsten Munks datter. Han fikk svigerfaren til å gi fra seg Sem og rundt 50 underliggende gårder i Eiker og Lier i bytte med gårder som Sehested hadde andre steder i Norge. Kongen døde i februar 1648, før makeskiftet var gjennomført, men i april ble det bekreftet av riksrådet.

Den nye kongen Frederik III (1609-1670) og dronning Sofie Amalie (1628-1685) seilte til Bragernes og reiste videre til Sem, Sehesteds private gods, allerede høsten 1648, de var kommet til Norge for å bli hyllet som konge og dronning.

Sehesteds fortsatte sine oppkjøp i 1647 og 48, Fossesholm med 30 undergårder og sagbruk, Skjelbred med 17 undergårder, Fiskum med 12 undergårder, Ulleland med 8 undergårder og den delen av Nesøygodset som lå i drammensdistriktet. Hannibal Sehested ble dermed eier av store deler av Eiker, Lier og Skoger. I tillegg hadde han stor inntekt av retten til innkreving av kirketiende i Eiker og Lier, samt at han disponerte prestegården i Skoger. Det enorme godset på 319 gårder var organisert i to deler med Sem som en hovedgård med 183 undergårder og Strøm som hovedgård med 136 undergårder. 130 av gårdene under Sem lå i Haug sogn, 37 i Fiskum, 8 i Hof og 8 i Modum. Verdien av godset ble anslått til å være 786 tønner hartkorn, mens Strømsgodset ble ansatt til 754 tønner. I tillegg hadde Sehested inntekter fra leding og fôring fra ytterligere 103 gårder på Eiker. Hans Nilssøn var forvalter av Semsgodset for Hannibal Sehested holdt selv til på Akershus. Den økende makten til Sehested førte til at han fikk fiender flere steder, også blant danske adelsmenn. Han ble beskylt for økonomisk misligheter og kong Frederik III ba om at saken ble nøyere undersøkt i 1651. Dette førte til at han senere samme år måtte avstå alle eiendommene til kongen og fratre sitt embete. Så da var Sem tilbake i kongens eie.^[2][15][16]

De adelige setegårdene ble bortforpaktet av kongen til forskjellige embetsmenn og Hannibal Sehesteds enorme samling av gods ble spredt. Det var Willum Mechlenburg (1615-1677) som forpaktet Sem med undergårder fra 1652 til 1663. Han var sønn av borgermesteren i Haderslev, Danmark, og kom til Norge i 1648 hvor han hadde flere viktige embeter som krigskommissær og zahlkommissær. Han giftet seg i Dunkerque med Isabella de Bryere (1619–1676) fra Antwerpen, Belgia. Han var ikke lensherre men hadde som forpakter av Sem mange av oppgavene som lensherrene hadde hatt, derfor regnes han gjerne som den siste lensherren i Eker len, før lenene ble erstattet av amter. Med gården Sem fulgte også Semsagene som gjorde Mechlenburg interessert i trelasthandelen. Han bosatte seg på Bragernes i 1657 hvor han hadde fått oppført det såkalte «Mechlenburg-gården», en av Drammens største og mest påkostede gårder og en av landets flotteste murgårder med 14 værelser i 1. etasje, og 3 etasjer. På 1650-tallet var han antakelig Drammens mest velstående borger. Dette markerte på mange måter flytting av det administrative sentrum i drammensdistriktet fra Sem på Eker til Drammen by.^[2][17]

Den hollandsk kjøpmann Gabriel Marselis (1609-1673) grunnla en av Europas største bankier-forretninger, han lånte ut enorme summer til Christian IV og fikk jordegods som pant. Han satt til slutt med enorme eiendommer i Danmark og Norge. Christian IV’s og hans sønn Frederik III mange kriger hadde tømt den dansk-norske statskassen og opparbeidet en enorm gjeld. Det internasjonale handelshuset Marselis var den største kreditoren og i 1659 ble Sem overdratt fra staten som pant til Marselis. Kong Frederik III døde i 1670 og i 1672 ble visestatsholder Ove Juul (1615-1686) sendt for å inspisere Sem og de øvrige godsene i drammens distriktet. Ove Geddes praktfulle renessansebygning var etter bare 40 år nærmest en ruin, og i løpet av få år forsvant det helt. Mursteinen skal ha blitt brukt til låver og andre bygninger på andre gårder og gulvflisene ble gjenbrukt i Fiskum kirke.^[2]

Marselis-konsortiet solgte eiendommen så snart det bød seg en anledning. Det var først oberst Joachim Brochdorff som kjøpte den, men solgte den videre til oberstløytnant Johan Daniel Richelieu allerede i 1690. Richelieu kom opprinnelig fra Tyskland og het von Richel, men etter å ha kjempet som offiser for Danmark-Norge under Den skånske krigen skiftet han navn. Han døde i 1695 og eiendommen ble overtatt av arvingene. En av sønnene, oberstløytnant Friedrich Christian Richelieu, skal ha flyttet til Sem, men da var etter hva som er tilgjengelig av opplysninger hovedbygningen allerede ruiner eller helt borte. Richelieu, som var offiser som sin far, var den første som bodde på eiendommen på 100 år. Inntektene hans kom fra Hassel jernverk, godset, sagbrukene og trelasthandel. Richelieu skal ha brukt store summer på eiendommen og i 1719 var han i praksis konkurs og var nødt til å selge flesteparten av de underliggende gårdene. Han døde to år senere, bare 30 år gammel, og fikk et ettermæle som en mann som likte selskapeligheter og prakt. Levningene hans ble funnet under kirkegulvet i Haug kirke når kirken ble restaurert på 1960-tallet.^[2]

Elisabeth Sophie Hassius, som var enke etter bergmester Michael Weichart, kjøpte Hassel jernverk og Sem av arvingen etter Richelieu i 1723. Det var fortsatt en stor gård for det ble sådd 77 tønner med korn, derav 72 tønner havre, samt 150 lass høy. Dessuten hadde gården 6 husmenn, som til sammen sådde 8 tønner med havre. Gården hadde 10 hester, 35 storfe og 20 sauer.^[2]

I 1728 solgte Madam Weichardt Sem til Monsieur Niels Christensen, han var blitt distriktets største trelasthandlere, men kom fra bondestanden. Han fulførte Richelieus arbeid med en stor hovedbygning i tre. Christian VI og dronning Sophie Magdalena besøkte Eker sommeren 1733 og stoppet og spiste på Sem. Niels Christensen forpaktet bort driften til Olaug Pedersdatter Berg på nabogården i 1741, fordi Christensen hadde økonomiske problemer.^[2]

Mannen til Olaug Pedersdatter, Ole Pedersen Kårtvedt, hadde slått seg opp på å levere varer til Kongsberg Sølvverk og hadde kjøpt storgården Berg av oberstløytnant Richelieu rundt 1720. Olaug Pedersdatter Berg fortsatte å kjøpe opp gårder etter mannens død og i 1743 kjøpte hun også Sem, som hun tidligere hadde forpaktet. I 1745 delt hun gården Sem i to gårder, hennes sønn og hennes svigersønn fikk kjøpt hver sin gård.^[2]

Dette var slutten for den en gang så store gården Sem, den ble fremover oppdeling i mange bruk. Hovedbygningen ble revet i 1820-årene og det er i dag ingen rester etter bygninger.

Det var i 2013 at 3 menn med metallsøkere fant de første funnene på Sem. Det første var noen mynter fra 1600-tallet. Under pløying på åkrene hadde man tidligere sett rester av mye gul teglsten, så man viste at det var i dette området «Kongens hus» hadde ligget.

Det ble i 2017 gjennomført en georadarundersøkelse som påviste en stor mengde mulige forhistoriske strukturer. Senere har det blitt utført arkeologiske utgravinger, det er blitt gravd søkesjakter i området med gravemaskin. Slik som georadaren hadde påvist ble det i 2019 funnet rester av herregårdens hageanlegg, inngjerding og en dam. Like ved ble det funnet rester av et lite hus.

I tillegg til noen strukturer fra herregården fant man også et stort gravfelt fra jernalder, som ligger spredt rundt på åkeren. Gravene måler omkring 1,8–2 m i lengde og omkring 1 m i bredde. Man fant også spor etter en jernalder-gård, middelalderhus, et langhus og flere mindre bygninger.

Det er også funnet en såkalt fotgrøft, som har omsluttet en gravhaug på omkring 7 meter i diameter. Alle synlige spor på markoverflaten er blitt fjernet gjennom årelang jordbruksdrift på stedet, derfor er det kun sporene under matjordslaget som er bevart.

Det ble funnet et sjeldent ildstål fra vikingtid, laget av bronse og jern, og har dekor i form av to ryttere på hest, vendt fra hverandre. I toppen av ildstålet er det et hull. Muligens har det sittet en ring her, til oppheng i beltet eller lignende. Det er funnet flere ildstål av samme type i Finland, så det er trolig at ildstålet kommer øst fra.

Et av det mest oppsiktsvekkende funnene var fragmenter av et rikt utsmykket irsk relikvieskrin. Arkeologene fant også en kniv og en øse av jern, og to glassperler fra vikingtid. Etter all sannsynlighet er dette en kvinne grav fra 800-900-tallet.^[1][2]

Rett ved Sem lå også kirkested på Berg.

Fra 2021, og i tre år framover, skal Norsk institutt for kulturminneforskning (gravd ut NIKU) utforske områdene grundigere.

Flere utgravinger foregikk i 10 uker våren og sommeren 2023. Det ble funnet tydelige spor etter et stort hus med en bredde på hele 17 meter. Det ble gravd ut i en lengde på 22 meter, men det fortsetter sannsynlig under Semsveien og videre på andre siden på jordet som ennå ikke er undersøkt. Det ble også funnet spor etter tre mindre hus fra rundt 300-400-tallet. Funn av 30 - 40 kokegroper som antas være fra år 300-500 e.kr. er også gjort. Feltet langs Semsveien som ble undersøkt tror man å ligge i utkanten av det som en gang var en bykjerne.^[18]

Øvre Eiker kommune skal i samarbeide med Buskerud fylkeskommune, Kulturhistorisk museum og Buskerudmuseet lage en utstilling av funnene.

På utstillingen vil man også se en nylaget tolkning av det irske relikvieskrin som vi har funnet deler av, et veldig flott skrin som er en spennende del av lokal og europeisk kulturhistorie.^[19]