Norges flagg

Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.

Proporsjonene til nasjonalflagget er 22:16 (lengde-til-bredde), og med fargene delt inn i lengdeforholdene 6:1:2:1:12 og breddeforholdene 6:1:2:1:6. Statsflaggets proporsjoner er 27:16, med fargeinndelingene 6:1:2:1:6:11 horisontalt og 6:1:2:1:6 vertikalt.

Handels- og nasjonalflagg.

Stats-, krigs- og orlogsflagg.

Fargene i det norske flagget er «høirødt» og «mørkeblaat»,^[1] men det finnes ikke noen mer grundig offentlig spesifisert fargekode. Det finnes flere typer fargereferansesystem, men Pantone Matching System (PMS) er et mye brukt system for å fastsette referanser for farger i flagg.^[2] For trykking på papir kan Pantone-farger spesifiseres med et suffiks. Suffiksene sier noe om hva man trykker på, og de vanligste suffiksene i Pantone-systemet er C (Coated) og U (Uncoated) for henholdsvis blankt og matt papir. Ettersom suffiksene bare er relevante for trykk på papir bør de ikke brukes for å angi referanser for farger i flagg.^[3] Med mindre annet er nevnt er det som regel underforstått at man med PMS snakker om C-referansen på fysiske flagg.

Våren 2018 meldte den norske avisen Aftenposten at en norsk flaggprodusent hadde sendt brev til Utenriksdepartementet om at norske flaggprodusenter var fundamentalt uenige i de føringene Utenriksdepartementet ga for fargesammensetningen ved produksjon av norske flagg. Norske flaggprodusenter bruker, ifølge artikkelen, vanligvis rødfargen PMS 186 eller PMS 200 og blåfargen PMS 281^[4] (bemerk at det ikke oppgis noen suffiks på PMS-kodene). PMS 200 og PMS 281 er også oppgitt på side 79 i publikasjonen «Flags and anthems manual, London 2012», og ble brukt i Sommer-OL i London 2012.^[5] 200 og 281 oppgis også av Oslo Orlogsforening.^[6] Flaggprodusenten Langkilde & Søn, samt nettsiden flaggregler.no, kaller Pantone 200 «norsk rød» og Pantone 281 «norsk blå».^[7][8] PMS 200 og 281 oppgis også av Kristiansand Flaggfabrikk as.^[9] Per 2021 spesifiserer også Nordisk råd Pantone 200 og 281.^[10]

Utenriksdepartementet hadde tidligere lagt til grunn at «flagget har samme rødfarge som det danske flagg og samme blåfarge som det franske. Etter Pantone fargesystem skal man benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen.».^[11] Flaggprodusenter har argumentert for at disse fargene er feil.^[4] Utenriksministeren har senere uttalt at denne retningslinjen kun var ment for trykk til intern bruk for trykk på silkepapir, og ikke som en lovpålagt definisjon.^[12] Siden har utenriksdepartementet trukket tilbake anbefalingen i sin helhet.^[3][12]

Per januar 2021 har departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (underlagt regjeringen) en ordknapp beskrivelse av flagget der fargene er definert som PMS 186 C for rødt og PMS 281 C for blått.^[13] Men ingen av de to kildene som det henvises til på siden (Store norske leksikons side om det norske flagget^[14] og Utenriksdepartementets side om Norges flagg^[15]) nevner disse fargekodene. Flaggprodusenten Flaggfabrikken a.s, som har vært i kontakt med utenriksdepartementet,^[16] har likevel nevnt at denne definisjonen er brukbar som et utgangspunkt men at papirsuffiksene må fjernes og en ordentlig standard må opprettes.^[3] Andre organisasjoner og bedrifter har egne definisjoner av de norske fargene: Nordisk Flaggselskap oppgir rødfargen som PMS 186 og blåfargen som PMS 287.^[17] Nordisk råd henviste tidligere til Nordisk flaggselskaps retningslinjer, men oppgav rødfargen som Pantone 186 C (bemerk suffikset C), mens blåfargen var den samme (Pantone 287).^[18] I 2010, derimot, oppga Nordisk råd den lysere blåfargen Pantone 301.^[19]

Den 25. april 2018 anbefalte utenriksministeren at de norske flaggprodusentene selv tar initiativ til utvikling av en felles bransjestandard for flaggfargene (Norsk Standard), som eksempelvis er blitt gjort i Danmark (se artikkelen om Dannebrog).^[20] Det ble poengtert at det er fargen på det ferdige produktet som er viktig, og standarden dermed kan ende opp med ulike fargekoder for printing på stoff, papir eller til bruk på internett.^[12]

Ettersom det er forskjell på hvordan farger gjengis på fysiske flagg og digitale flater (med webfarger) er det naturligvis ingen eksakt RGB-ekvivalent til Pantone-farger. Imidlertid kan en god tilnærming oppnås ved å bruke de følgende offisielle oversettelsene til webfarger ifølge Pantone Formula Guide. Dersom man tar utgangspunkt i de facto-standarden til norske flaggprodusenter med PMS 200 og 281, vil de tilsvarende webfargene, ifølge det offisielle Pantone Matching System, være #BA0C2F for PMS 200 (høyrød)^[21] og #00205B for PMS 281 (mørkeblå).^[22] Den offisielle oversettelsen til PMS 186 vil være #C8102E.^[23]

Tabellen under viser noen vanlige flaggstørrelser i forhold til flaggstangens lengde.

Dagligflagg er en flaggdefinisjon, brukt i bl.a. Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes til daglig flagging. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄3 av flaggstangens høyde. Denne definisjonen anses også som rett flaggstørrelse for privat flagging i henhold til god flaggskikk, mens vimpler kan være noe lengre.^[24] Se tabellen over for eksempelstørrelser på dagligflagg.^[25] En tommelfingerregel er at 1⁄3 av flaggstangen skal rage over husets møne.^[26] Til hytter på fjellet passer dermed ofte stenger rundt 8–9 meter, mens stenger til hus ofte er 12, 14 eller 16 meter. Dette avhenger av bygningens høyde. For at 1⁄3 av flaggstangen skal stikke over husets møne må stangen være 1,5 ganger så høy som huset.

Festflagg er en flaggdefinisjon, brukt i bl.a. Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes ved høytidelige anledninger. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄2 av flaggstangens høyde.

Stormflagg er en flaggdefinisjon, brukt i blant annet Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes ved sterk vind. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄5 av flaggstangens høyde. Stormflagg anbefales ved vindstyrke over 7–9 m/s (laber bris).^[27]

Norges flagg 1814–1821.

Svensk-norsk unionsorlogsflagg 1815–1844.

Svensk-norsk unionshandelsflagg 1818–1844.

«Sildesalaten» med svenske proporsjoner, brukt som felles orlogsgjøs og diplomatisk flagg 1844–1905.

I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva som var det tidligste norske flagget. Det er derimot kjent at Olav den hellige brukte et hvitt merke med en orm i under slaget ved Nesjar 1016. Før dette hadde ravnen og dragen vært i bruk. Magnus den gode brukte det samme merket som Olav den hellige, og Harald Hardråde brukte en ravn. Kong Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og Sverre brukte en ørn i gull og rødt. Eirik II Magnusson førte som våpen en gulløve med krone og øks på rød bunn fra 1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske konger og ble etterhvert også brukt som skips- og festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet blant annet over Akershus festning så sent som i 1698. I 1641 ble den norske løve plassert i fanene til alle norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På 1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom fra, men befalingen om at Dannebrog skulle være det eneste lovlige handelsflagget kom ikke før i 1748.

I Norge begynte man fra og med 1600-tallet å bruke Danmarks flagg på skip og festninger på grunn av unionen med Danmark, og løveflagget ble faset ut, men det er fremdeles det norske kongeflagget.

Etter at den selvstendige norske stat ble proklamert 19. februar 1814, innførte regenten Christian Frederik ved kunngjøring av 27. februar som provisorisk norsk flagg det danske flagg med riksvåpenets løve i kantonen, det øvre herraldisk høyre felt.^[29] Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige farvann. Det overordentlige Stortinget i 1814 fastslo i § 111 i Novembergrunnloven av 4. november at «Norge har Ret til at have sit eget Koffardie-Flag. Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag». Dette Stortinget diskuterte en rekke forslag til et permanent norsk handelsflagg, men det lyktes ikke å komme til enighet. Odelstinget vedtok derfor 18. november at «det nuværende Norske Handelsflag skal, indtil næste ordentlige Storthing anderledes bestemmer, bruges paa alle de Skibe, som udexpederes paa de kortere Farvande, og som ikke behøve Søpasse».^[30] I mellomtiden var unionen mellom Sverige og Norge inngått, og det ga norske skip adgang til å seile under Sveriges flagg i Middelhavet, der de ellers risikerte å bli kapret av sjørøvere fra «Røverstatene» i Nord-Afrika, fordi Norge ikke betalte tributt til disse statene.

I 1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats- og orlogsflagg for begge riker, det svenske orlogsflagg med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen. 26. oktober 1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818 og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg samtidig.

De ordinære Stortingene i 1815 og 1818 drøftet også flaggsaken uten å komme til enighet. Ett problem var at landet ikke hadde råd til å betale så store summer som skulle til for å seile fritt i Middelhavet. Det var derfor på tale å innføre et felles norsk-svensk handelsflagg, men dette ble ikke realisert. I mellomtiden fikk saken sin foreløpige løsning i form av unionshandelsflagget av 1818, selv om dette i Norge ble oppfattet som uverdig for en selvstendig stat.^[31]

Stortinget løste i 1821 flaggsaken. Flaggkomiteen som ble nedsatt hadde atten forskjellige utkast til vurdering da Odelstinget drøftet saken 30. april 1821. Et vesentlig stridstema var om hovedfargen skulle være rød med referanse til unionen med Danmark, eller blå av hensyn til unionen med Sverige. Komiteen gikk inn for en omarbeidet versjon av et forslag fra kjøpmann Gabriel Kielland i Stavanger. Det var delt horisontalt og vertikalt i fire rektangler, det øverste ved stangen og det diagonalt motsatte hvite, og de to øvrige blå, men flaggkomiteen valgte å erstatte blått med rødt i Kiellands flagg. De beholdt imidlertid hans forslag om å plassere Den norske løve i det øvre hvite feltet, kantonen. I det diagonalt motstående hvite feltet anbrakte de fem gule stjerner eller malteserkors for å symbolisere landet fem bispedømmer.

I tillegg til Kiellands og komiteens forslag var det ett annet som fikk særlig oppmerksomhet, innsendt av en komité av borgere fra Bergen. Det besto av tre alternativer, alle med korsflagg av nordisk type; A og C med blått kors på hvit duk. A hadde Norges løve i rød kanton, C hadde løven i en rød spuns i midten av korset. Alternativ B hadde derimot hvitt kors mellom røde og blå rektangler, med norsk løve i det øvre røde feltet. Rett før Odelstinget kom sammen, fremkastet stortingsmann Fredrik Meltzer fra Bergen (som selv hadde vært med i komiteen bak Bergens-forslaget) sin privat versjon av alternativ B. Den viktigste forskjellen var at han ville sløyfe løven.

Meltzer begrunnet i et brev til Odelstinget. Han mente at flagget burde være lett å oppfatte til sjøs i dårlig vær og på lang avstand, og derfor burde kompliserte figurer som løven og stjernene sløyfes. Valget av de tre fargene rødt, hvitt og blått begrunnet han med at de «nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Americanernes Flag, og Engellændernes Union.» Samtidig ville de være en høflig oppmerksomhet overfor tidligere og nåværende unionspartnere. Dette forslaget fikk stor oppmerksomhet, og det ble besluttet å utsette avgjørelsen til 4. mai.^[32]

I løpet av disse dagene utarbeidet Fredrik Meltzer utkastet vi kjenner som det nåværende norske flagg, med blått og hvitt kors på rød bunn. Det ble så godt mottatt at Odelstinget sent på kvelden 4. mai vedtok det med 40 av 59 stemmer. Han skrev i dagboken at det var nødvendig å forandre forslaget «Da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt Kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye.»^[33] Et sparsommelig Storting satte antagelig pris på at det var mulig å klippe gamle danske flagg i fire deler midt langs de hvite korsarmene og deretter sy inn striper av blå flaggduk. Resultatet ville bli et billig norsk flagg med nesten riktige proporsjoner. Et lovforslag basert på Meltzers utkast ble enstemmig vedtatt av Lagtinget 16. mai 1821.

Men kong Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av 17. juli samme år bestemte at det nye trefargede flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg med «norske» farger i kantonen.

Etter at Frankrike i 1830 hadde erobret de nordafrikanske Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske Grunnloven av 4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land.

Gjennom Karl Johans regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen. Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte Kong Oscar I i 1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant folk i begge land under navnet «Sildesalaten» fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det var en viss motstand mot tapet av det rene svenske flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge, som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt.

Unionsmerket alene ble også brukt som gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten brukt som et felles flagg for begge riker av landenes diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske formen som det hadde i norske flagg.

Norske unionsflagg hadde den samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle norske.

Norsk unionsflagg 1844–1899.

«Sildesalaten».

Svensk unionsflagg 1844–1905.

Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895 og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon 10. desember 1898 og innført 15. desember 1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble det innført et statsflagg for bruk på statens sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble heist 9. juni 1905, like etter at unionen med Sverige var avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til 1. november 1905.

• 
  Carl Sundt-Hansen: «En begravelse ombord» (1889). Den døde er drapert i det norske flagg med unionsmerket.

  Foto: Nasjonalmuseet.
• 
  Christian Krohgs maleri av 17. mai 1893 viser et norsk flagg uten «sildesalaten».
• 
  Postkort med flagg fra folkeavstemningen om unionsoppløsningen 1905.
• 
  Et norsk orlogsflagg heist på Fredriksten festning.

• Liste over Norges flagg
• Norges historie
• Norges riksvåpen
• Flagg
• Flaggbruk
• Det samiske flagget
• Stormflagg
• Dagligflagg
• Festflagg
• Liste over nasjonalflagg

• Anker, C. J.: Tegninger af Norges Flag. Kristiania 1888
• Aubert, L. M. B.: Det norske Handelsflag. En historisk og statsretslig Undersøgelse, Christiania, 1879
• Amundsen, Sverre S. (1936). Norges flagg. Oslo: Cappelen. 
• «Flagget – den store symbolsaken», Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905. Dokumenter fra Stortingets arkiver 1814-1905, Oslo, 2005, s. 110-121
• Nygaard, Knut: Hvorledes det norske flagg ble til, Bergen 1953
• Cappelen, Hans og Peter Beck: Fakta om flagget, Oslo, 1987
• Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: «Flaggets historie». Etnisk forlag, Oslo 1998
• Christensen, R., Drægni, K. og Gram T.: «Faner og Flagg». Forsvarsmuseets skrifter nr 6, 2008, ISBN 9788291218496
• Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: Flaggets historie, 2.rev. utgave. Tårnseilerne 2011, ISBN 978-82-303-1788-4
• Munksgaard, Jan Henrik: Flagget – Et nasjonalt symbol blir til. Årbok Vest-Agder-museet 2013. ISBN 978-82-91178-26-4

• Cappelen, Hans: «The Struggle for a «pure» Norwegian Flag: Nationalism and Symbolism in the 19th Century», 7ICV Report, The Flag Bulletin (XIX:3-5), Winchester 1980 side 87-97
• Munksgaard, Jan Henrik: «Det norske flagg skal være lyse-grønt med hvidt kors», PM. Populærvitenskapelig Magasin, nr. 5, 1987, s. 6-12
• Bratbak, Bjørn: «Det norske flagget – Stavanger stod bak», Stavanger Museums årbok 1988, s. 37-59
• Bratbak, Bjørn: «Flagget fra 1814», Sjøfartshistorisk årbok 1988, s. 7-31
• Bratbak, Bjørn: «Grønt og grått – nasjonalfargene i 1814», Norsk sjøfartsmuseums årbok 1989, s. 189-234
• Heimer, Željko og Jan Oskar Engene «Unionstidens norske flagg. Norwegian flags of the union period», Nordisk flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 33-49
• Munksgaard, Jan Henrik: «Et nytt flagg for Norge 1814-1821», Nordisk Flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 19-31

• (en) National flag of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Lov om Norges Flag (1898) (Lovdata)
• Stortingets sider om flaggloven Arkivert 4. februar 2021 hos Wayback Machine.
• Flaggets historie, sidene.no
• Flags Of The World: Norway, crwflags.com
• Det norske flagget fra middelalderen til det samiske flagget, UiB.no
• Rødt, hvitt og blått...eller?, forskning.no
• Karl Johan og flagget i 1821
• FFI rapport til UD 1985