Første slesvigske krig

Første slesvigske krig
Konflikt: Danmark - Schleswig-Holstein
Danske tropper vender tilbake til København 1849, maleri av Otto Bache 1894
Dato 1848–1851 Sted Danmark, hovedsakelig i Slesvig og Holstein, men også i deler av Jylland samt til havs. Resultat Dansk seier London-protokollen: Slesvig-Holsten forblir i personalunion med Danmark
Stridende parter
Schleswig-Holstein Preussen Allierte i Det tyske forbund	Danmark svensk-norske frivillige
Tap
1 284 døde under kamp, 4 675 sårede	2 128 døde under kamp, 5 797 sårede

Første slesvigske krig
Bov – Slesvig – Oversø – Nybøl – Dybbøl – Eckernförde Fjord – Dybbøl – Kolding – Gudsø – Århus – Dybbøl – Helgoland – Fredericia – Isted Hede – Jagel – Mysunde – Friedrichstadt – Lottorp

Første slesvigske krig, treårskrigen eller den slesvig-holstenske krig var en dansk-tysk krig med bakgrunn i den spente situasjon i den danske helstaten i 1848. Mot hverandre sto de tyske nasjonalliberale slesvig-holsteinere med krav om at Slesvig og Holstein skulle bli løsrevet fra Danmark, og danske nasjonalliberale som siktet mot en deling av hertugdømmene slik at Holstein og Lauenburg med tysk befolkning kunne skilles ut mens Slesvig med overveiende dansk befolkning fullt ut kunne integreres i Danmark, hvilket var et brudd med overenstkommelsen Christian I hadde måttet akseptere for å bli overhode over de tyskspråklige hertugdømmene Slesvig og Holsten, de skulle aldri bli underlagt den danske trone.

Danmark vant krigen, men den uavklarte situasjonen med de tysktalende sørlige delene av landet endte i 1864 i en ny konflikt, den andre slesvigske krig, som Danmark imidlertid tapte.

Hertugdømmene Slesvig og Holstein (fra 1814 også Lauenburg) hadde siden middelalderen vært knyttet til Kongeriket Danmark i en form for union. Den danske kongen hersket samtidig over de tre hertugdømmene. Tilsammen kalles hertugdømmene og Kongeriket for «helstaten». Alle enhetene ble styrt fra København, men administrasjonen var skilt ut i det danske kanselliet (for kongeriket) og det tyske kanselliet (for hertugdømmene). Slesvig var et dansk len, mens Holsten og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av Det tyske forbund. Den danske kongen representerte således sine to hertugdømmer i Det tyske forbund, selv om Slesvig og Danmark ikke var medlemmer.

Slesvig (Sønderjylland) utviklet seg i tidlig middelalder fra et dansk grenseland til et hertugdømme. I middelalderen hadde hertugdømmet Slesvig vært dansk både språklig og kulturelt inntil en grense som sluttet ved Eider, Treene og Dannevirke. I de etterfølgende århundrene rivaliserte de ulike danske kongene med tyske, adelige lensmenn om makten i hertugdømmene, men det var en politisk, ikke en kulturell strid. Slesvig ble administrert hovedsakelig på tysk, og dette ble etter hvert kulturspråket som preget regionen i stadig større grad. Dansk (sønderjysk) utviklet seg til i hovedsak å bli bøndenes språk. Så lenge statsmakten lå fast i kongens hender medførte ikke dette de store motsetningene. Da befolkningen krevde større innflytelse, viste det seg at de danske og tyske i Slesvig hadde utviklet forskjellige interesser.

I 1840-årene kom nasjonalliberale bevegelser i hele Europa med krav om opprettelse av nasjonale stater med frie forfatninger. I Slesvig og Holstein var borgerskapet sterkt preget av tysk språk og kultur og man hadde lenge oppfattet Slesvig og Holstein som en tysk del av den danske konges rike. Den rådgivende stenderforsamlingen for Slesvig (og naturligvis Holstein) var sterkt preget av tysksinnede og det kom et stigende krav om en selvstendig slesvig-holsteinsk stat. Først hadde man forestilt seg denne staten som et land i personalunion med Danmark, altså med felles konge. Senere krevde man at Slesvig skulle tas opp i Det tyske forbund med total løsrivelse fra Danmark som resultat. Det var også tyske i hertugdømmene som ville bevare den dansk-slesvigsk-holsteinske helstaten. Dette gjaldt f.eks den holsteinske adel, hvor noen slekter hadde tjent den danske kongen i århundrer. Dessuten var det kongelige embetsmenn og mange offiserer i det danske forsvaret som ville bevare helstaten. En del slesvigere med tysk-språklig bakgrunn forble lojale mot den danske kongen.

I Danmark hadde to politiske leirer blitt dannet rundt spørsmålet om Slesvig-Holstein. Det var den konservative helstatspolitikken og den nasjonalliberale ejderpolitikken. Helstatstilhengerne ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Helstatstilhengerne tok ikke hensyn til de nasjonale motsetningene som rent faktisk var oppstått. Ejdertilhengerne ville ha hertugdømmene skilt ut på en slik måte at det tyske Holstein kunne bli en del av Det tyske forbund mens Slesvig skulle være en del av kongeriket Danmark. Dermed ville grensen gå ved Ejderen, som hele tiden hadde vært Danmarks prinsipielle sydgrense. Dette hadde vært uten praktisk betydning i de mange århundrene hvor Holstein og Slesvig hadde blitt administrert sammen.

Slesvig og Holstein var på flere områder bedre utviklet og var mer velstående enn kongeriket Danmark. Hertugdømmene utgjorde 2/5 av rikets befolkning, men måtte finansiere 3/5 av statsutgiftene i helstaten. Mange fra den fremtredende middelklassen så fordeler ved å slutte seg til det tyske området. Danmark var fremdeles preget av fattigdom etter statsbankerotten i 1813 og hadde foreløpig lite industri og et dårlig utviklet landbruk osv. Folk i hertugdømmene, også i Slesvig, hadde tradisjonelt sett ned på de fattige «jyder» i nord.

Kampen om Slesvigs status tilspisset seg for alvor da bølgene fra revolusjonen i Frankrike i februar 1848 begynte å spre seg i Europa. Etter press fra den danske befolkningen måtte kong Frederik VII tillate dannelsen av det såkalte Marsministeriet i mars samme år under ledelse av A. W. Moltke. Som Danmarks nye regjering begynte Marsministeriet arbeidet med å forme en grunnlov for et nytt demokratisk Danmark. Grunnen til dannelsen av en grunnlovsgivende regjering var direkte utløst av det slesvigske spørsmålet etter at en representant for de tyskvennlige slesvigske og holsteniske stenderforsamlingene den 18. mars hadde kommet til København med krav om løsrivelse fra hertugdømmene. I København betydde det at de nasjonalliberale ejdertilhengerne kunne presse ut en del av kongens helstatstilhengere fra sine ministerposter og overta styringen av Danmark den 22. mars 1848. Den nye regjeringen sendte deputasjonen fra Slesvig og Holsten tilbake med svar om at man ville tillate en holsteinsk løsrivelse fra riket. Men Slesvig skulle forbli sammen med Danmark.

I mellomtiden hadde begivenhetene i den danske hovedstaden blitt kjent og det verserte et rykte i Kiel om at kongen var blitt tatt til fange av «pøbelen». Sentrale personer i den tyske slesvig-holsteinske bevegelsen utnyttet anledningen til å gjennomføre løsrivelsen av de to hertugdømmene. 23. mars 1848 dannet en gruppe av tyske embetsmenn, offiserer og ledende borgere en provisorisk slesvig-holsteinsk regjering i Kiel under ledelse av prins Frederik av Nør. Offisielt ble den provisoriske regjeringen opprettet som en konsekvens av utviklingen i København og medlemmene av regjeringen påberopte seg å representere kongemakten fordi kongen ikke lenger hadde handlefrihet. Det var allikevel ikke tvil om at opprørsregjeringen i praksis ville innlemme Slesvig og dermed hele det slesvig-holsteinske området i Det tyske forbund. Den danske regjeringen og kongen ville aldri tillate dette.

Det er to historiske tolkninger av omstendighetene. Enten hadde forvirring og dårlig kommunikasjon en avgjørende rolle ved at man i Kiel trodde at revolusjonen var brutt ut i København, eller så var ryktene et påskudd som ga opprørerne den muligheten de trengte til å utnytte situasjonen med et skjær av legitimitet og dermed folkelige tilslutning.

Neste morgen, 24. mars, sendte den provisoriske regjeringen ut en proklamasjon som krevde Slesvig og Holstein sluttet sammen til én stat, dog i personalunion med kongeriket Danmark. Den provisoriske regjeringen erklærte også at den så det som sin oppgave å forsvare hertugdømmene og hertugen (kongen) mot overgrep. Budskapet var helt klart ikke-revolusjonært. Dette var en viktig årsak til at opprørsregjeringen ble anerkjent som en legitim regjering av de fleste statsembetsmenn og nesten alle kjøpstedene i hertugdømmene i løpet av kort tid.

Opprørsregjeringen i Kiel var klar over at den danske regjeringen i København ville reagere med maktbruk, og de måtte derfor bygge opp en stridsdyktig hærorganisasjon så raskt som mulig. Til dette formålet måtte den viktige festningen Rendsburg med den sterkeste garnisonen i den danske helstaten erobres og sikres.

Morgenen 24. mars dro et ekstratog fra Kiel til Rendsburg med soldater fra garnisonen i Kiel (Femte Jægerkorpset) og 50 frivillige under kommando av den provisoriske regjeringens krigsminister Frederik av Nør, «Prinsen av Nør». Han var bror av Christian August av Augustenborg, som hadde håpet å bli regent i den slesvig-holsteinske staten.

I Rendsburg hadde stemningen vært anspent mellom garnisonen og byens borgerne i dagene forut og et forsøk på å sende festningens pengebeholdning i sikkerhet var ikke mulig på grunn av borgernes motstand. 22. mars hadde det funnet sted et borgermøte i byen. Der besluttet man å opprette en borgervæpning med to bataljoner, en for Altstadt og en for Neuwerk. De fleste soldatene i garnisonen var tyskere som de danske offiserene ikke stolte på. Offiserene var uenig om hva de burde gjøre og om den spente situasjonen i Rendsburg var alvorlig nok for direkte inngrep. Resultatet var at de ikke foretok seg noe og at de heller ikke kuttet jernbaneforbindelsen med Kiel.

Litt over ni om morgenen ankom Frederik av Nør og Wilhelm Beseler med ekstratoget til Rendsburg. I sin flunkende danske generaluniform gikk han sammen med sine styrker til Paradeplatz utenfor festningen. På plassen ble det lest opp et brev for tilhørerne, hvor det ble opplyst at den provisoriske regjeringen hadde dannet seg i Kiel som reaksjon mot «revolusjonen i København» og dermed ønsket festningen overgitt til regjeringens kontroll. Den kommanderende generalen Lützow valgte å kapitulere uten å løsne skudd. Garnisonens soldater gikk ut av festningen og samlet seg på plassen med våpen, men uten skarpe skudd. På plassen meddelte Lützow at han hadde søkt om avskjed fra den danske hæren. Offiserer og soldater med tilhørighet i Danmark fikk fri avmarsj mot at de avla ed på aldri å kjempe for den danske hær mot slesvig-holsteinerne.

I løpet av de påfølgende dagene gikk alle øvrige garnisoner i hertugdømmene over til den provisoriske regjeringen. Alle menige og underoffiserene fortsatte å være i sine avdelinger og sluttet seg til den slesvig-holsteinske hæren sammen med 65 offiserer.

Styrkene i hertugdømmene talte i januar-februar 1848 kun omkring 1 500 mann fordi den danske regjeringen fryktet et mytteri blant de slesvigske og holstenske soldater. Ettersom den danske konge var forpliktet til å stille en kontingent tropper for Det tyske forbund, var omkring to femtedeler av den danske hæren fra de tysktalende hertugdømmene. Denne kontingenten med reserver skulle ha 5 400 mann i en brigade. Med erobringen av det viktige arsenalet i Rendsborg kunne regjeringen oppstille en ny hær på meget kort tid. Mangelen på offiserer for den slesvig-holstenske hæren var stor, men dette ble løst da det kom 50 nye offiserer fra Preussen i april.

Ingen flåtefartøy av militær verdi fra den danske orlogsflåten var i regionen innenfor rekkevidde for opprørerne. Danmark kunne derfor regne med å ha overherredømme til sjøs.

Krigen var egentlig en borgerkrig, hvor den slesvig-holstenske opprørhæren kjempet mot den danske regjeringen. Tidlige venner og slektninger kom i kamp med hverandre i de etterfølgende slagene for tre år framover, spesielt var offiserkorpset i den danske hæren hardt rammet av oppbruddet som ledet til åpen strid. Samtidige var det også en av 1800-tallets første nasjonale krigene mellom nasjonaliteter som med den tyske intervensjonen fra Det tyske forbund og kongeriket Preussen ble en faktisk dansk – tysk krig. De storpolitiske interesser og den tyske intervensjonen gjorde krigen til et internasjonalt spørsmål. I slutten var det de storpolitiske interessene som avgjorde krigen.

Etter tre firedeler av den danske hæren hadde brutt ut, begynte den danske regjeringen opprustningen av den stående hæren på 24 000 mann. Oppstillingen av de væpnede styrkene kom fra hærloven af 1842 som omorganiserte den til 23 infanteribataljoner, tre separate eskadroner og seks dragonregimenter samt 12 feltbatterier med åtte kanoner hver. I sommeren 1850 hadde den danske hæren blitt forsterket til å ha 41 000 mann under fullstendig mobilisering.

På papiret besto hver bataljon av omtrent 1 000 mann, fordelt på 4 kompanier på cirka 240 mann, igjen delt i to divisjoner, som hver bestod av to pelotonger på 60 mann. Under krigen var enhetene sjeldne på full styrke. Hærens rytteriet hadde blitt redustert til seks dragonregimenter på hver fire eskadroner og tre gardeeskadroner. Artilleriet var delt opp i to regimenter med i alt 12 batterier.

Det hadde vært hensikten om at hæren skulle fordobles med reserve- og forsterkningsenheter bestod av en mobiliserte klasse med åtte års tjeneste og en reservestyrke av vernepliktige opptil 45 års alder. Disse enhetene eksisterte på papiret, men ble i stigende grad tatt i bruk i løpet av krigen. Reservebataljonene var de første som fikk de nye blå uniformer med den såkalte «ungarske feltluen» som hodeplagg.

De danske infanteristene i begynnelsen var kledt i den røde uniform modell 1842 med rød kjole, blå bukse og hvite bandolær med en høy svartfarget sjako. Denne eldre uniformen ble upopulært fordi den med sine kraftige farger var for iøynefallende og lett å sikte etter, de tyske soldatene gav deres danske motstykker økenavnet «rødekjoler». Den nye uniformen av modell 1848 var derimot mer populært med en mørkeblå jakke, lyseblå bukse, hvite bandolær og den blå feltluen som ble symbolet for «den danske landsoldaten».

Den nye hæren som hadde blitt dannet av regjeringen i Kiel, talte 8. april 26 000 mann, sammensatt av tidlige danske enheter og nydannede enheter som de tyske frikorpser, enheter med frivillige opptil cirka 1 000 mann. Andelen tyske frivillige fra de andre tyske statene utgjorde en stor del av de slesvig-holstenske enhetene som var også over samme oppbygning som de danske enhetene. I årene 1848 og 1849 utgjorde hæren en del av den større tyske hæren som var sammensatt av styrker fra Det tyske forbund og Preussen. I september 1850 kom den opp i omkring 42 000 mann, hvorav 5 000 frivillige.

Preussen ble raskt forbildet for den slesvig-holstenske hæren som kom under sterk innflytelse av de prøyssiske offiserer som fylte ut gapene etter de danske offiserene i april 1848. Det meste direkte resultatet kan sees i de slesvig-holstenske soldatenes uniform. Man hadde i begynnelsen en blanding av danske, prøyssiske, tyske og fargede danske uniformer i de oppstilte enhetene. Den nye uniformen var etter prøyssisk mønster med mørkeblå jakke, lysblå bukse med hvit belte og en pikkelhjelm av lær som var blitt de tyske soldatenes vanligste stridshjelm.

Det svensk-norske korpset som overvåket våpenhvilen i 1849 var ikke den eneste svensk-norske deltagelsen i krigen. I 1830-årene og 1840-årene hadde skandinavismen spredt seg i Danmark, Norge og Sverige, først i studentkretser og det danske synet på det slesvigske spørsmålet deles av skandinavistene også i Sverige og Norge. Etter krigens utbruddet meldte et antall nordmenn og svensker seg som frivillige til den danske hæren.

I 1848 og 1849 var 243 svensker og 114 nordmenn fordelt i ulike danske enheter, de deltok i flere av krigens slag. Disse som ikke hadde tidligere militær utdanning fikk to uker med trening og opplærning. Det var 24 norske og minst 60 svenske offiserer samt et antall underoffiserer og menige soldater.

Selv om det ikke var mange svensk-norske frivillige, var danskene takknemlig over disses innsats. 44 000 skrev under på en takkeskrivelse til de frivilliges adresser etter krigens slutt.

Den danske hæren og de tyske hærene befant seg i en overgangstid mellom den eldre og den nye krigsføring omkring valg av taktikk og den våpenteknologiske utviklingen, flere nyheter hadde begynte å få gjennomslag på det militære.

En av de viktigste oppfinnelser som kom gjennom i tiden før og under krigen er perkusjonslåsen som erstattet den gamle og upålitelige flintlåsen. Den nye avfyringsmekanismen økte påliteligheten i de eldre flintlåsgeværene som ble ombygget til å ha perkusjonslås. De glattborede geværene ble standardvåpenet for den danske soldaten, men av rent nødvendighet fordi erobringen av Rendsborg tok bort den beste utrustningen og produksjonen av de nye riflede geværer kalt perkusjonsrifler hadde begynte i det samme året.

Det tok lang tid før de glattborede geværene var erstattet med de perkusjonsriflene som skulle være den danske hærens standardvåpenet. Jegere organiserte i jegerkorpser ofte var de eneste enhetene som hadde de nye riflene under krigen. I slaget på Isted Hede, 1850, hadde mellom 20 og 80 % av jegere perkusjonsrifler mot bare 6 % av de alminnelige linjeinfanteristene.

Det danske artilleriet baserte på system 1834 var utmerket i sin samtid som kan likestilles med det tyske artilleriet. System 1834 har utgangspunktet i nyere teknologi med to typer skyts, kanoner med solide ammunisjon og kanoner med granat. Feltartilleriet bestod av 6-, 12- og 24-punds kanoner som var selvfølgelig hestetrukket. De lette kanonene krevde seks hester, de tyngre åtte. De større feltkanonene hadde en rekkevidde på over to km, men det var sjeldne at man skjøt på mål lengre enn 500 m vekk.

Under krigen ble det vanlig å ha blandede batterier med kulekanoner og granatkanoner for å ha begge kanontypenes fordeler. Disse med faste prosjektiler hadde lengre rekkevidde enn disse med granater.

Den vanlige bataljonen bestod av fire kompanier som anvendte både linjeformasjon og kolonneformasjon. Under normale omgivelser var bataljonen ansett som den minste selvstendige taktiske enheten som skulle manøvrere fritt i 1800-tallets krigene, men dette var ikke mulig på det slesvigske terrenget. Det lokale terrenget var uoversiktige, sterkt preget av bakker, ufremkommelige områder, skoglendte områder og tette hegner. Dermed var kompaniet som i full styrke skulle ha 240 mann, den minste taktiske enheten i selvstendighet.

Kompaniet ved bruk av linjeformasjon stod på tre geledder, de forreste geleddene fyrte av salve i ildgivning mens tredje geledd stod med geværet i hvil. I kolonneformasjon ble de to divisjoner plassert bak hverandre med en skyttertropp dannet av tredje geledd fra første og andre divisjon (også kalt tropp). Når kompanikolonnen avanserte, rykket skyttertroppen fram og dannet en skytterkjede og en mellomreserve kalt «soutien» foran den første divisjonen.

Den tynne skytterkjeden avanserte videre for oppklaring opptil 100 m i åpent terreng foran kompanikolonnen og hvis de støttet på sterk motstand, kan mellomreserven gå frem til den forreste skytterkjeden for å øke ildkraften. Bak disse to skytterkjedene kom de egentlige kolonner som innledet angrepet ved å slutte seg sammen til en kompakt enhet. Etter en salve eller to, gikk soldatene løs på motstanderen med bajonetten. Avstanden var ofte ned til 40 m før et bajonettangrep.

Kompanikolonnen er den vanligste taktikken i krigen under både forsvar og angrep med ekstra støtte av en rytterstyrke og et halvbatteri på to kanoner som normalt var avdelt til de forreste kompaniene som stod ikke langt fra hverandre og dermed gav hverandre gjensidige støtte.

Brigaden er den største taktiske enheten av sammensatte enheter av alle våpenarter under krigen at den kan føre en kamp som en selvstendig enhet under ledelse av offiserene, oftest en generalmajor som kan ha opptil fem bataljoner på 4000 til 5000 mann sammen med et eller to rytterregimenter og et eller to feltbatterier. Under avansement ble de forreste kompaniene sendt ut for å teste fiendens styrke. Flere brigader samles i divisjoner, som var den største militære enheten for begge parter.

Kavaleriet under stridighetene ble mest anvendt til oppklaring og forfølgelse i selvstendige eskadroner, det trange terrenget i Slesvig og Sønderjylland forhindret en manøvreringskrig med større rytterstyrker, de fikk aldri utnyttet deres mobilitet. Under slag var de ikke lenge så slagkraftig som tidlig.

Artilleriet på begge sider var dessuten ikke mulig å bevege rundt på det oppbrutte terrenget og dermed fikk lite virkning på kampene. Begge parter var tvunget til å ha mindre enheter enn normalt for rask forflytning.

Etter erobringen av Rendsborg trengte de slesvig-holstenske styrkene seg mot nord, men de ble slått tilbake av den danske hæren under general Hedemann den 9. april i slaget ved Bov, nord for Flensburg. Slesvig-holstenerne flyktet tilbake til festningen i Rendsborg. Den danske hæren tok kontroll over Slesvig medregnet Eckernförde ned til Ejderen.

Preussen og Det tyske forbund besluttet å støtte de slesvig-holstenske opprørerne, og under ledelse av den prøyssiske general Wrangel gikk 32 000 mann med 74 kanoner til angrep på de danske stillinger i slaget ved Slesvig, påskedag 23. april 1848. Tross tapper motstand måtte de ca. 10 000 danske med 32 kanoner trekke seg tilbake nordover. Etter en mindre strid ved Oversø 24. april dro den danske hæren til Als.^[1] Wrangel tok Slesvig og Sønderjylland under kontroll med den tyske hæren, før han trosset advarsler og rykket over Kongeå inn i Nørrejylland 2. mai. Russland reagerte umiddelbart mot den tyske innmarsjen, og 25. mai måtte generalen etter ordre fra Berlin gå tilbake over Kongeå.^[2]

Fra Als foretok Hedemann og Schleppegrell et vellykket angrep på Nybøl 28. mai 1848. General Halkett ble tvunget til retrett fra Nybøl. Denne seieren, samt seieren ved slaget ved Dybbøl 5. juni, vakte begeistring hos den danske befolkning.^[3]

Nå ønsket Russland og Storbritannia å innlede forhandlinger om en våpenstillstand og en fredelig løsning. Kampene ebbet ut, forhandlingene begynte og man ble enige om en sju måneders våpenstillstand i Malmö 26. august 1848.

Se også Slavekrigen.

I mars 1849 sa den danske regjeringen opp våpenstillstanden, og krigen ble tatt opp igjen 3. april 1849 da den danske hæren rykket fram i Sundeved og i Nord-Slesvig. Den danske hæren bestod nå av 41 000 mann, mens den slesvig-holstenske hæren hadde 14 000 mann og ca. 5 000 i reserve, sammen med en tysk forbundshær på 46 700 mann, satt sammen av kontingenter fra 23 tyske stater. Generalløytnant Prittwitz ledet den tyske hæren på 65 000 mann.

Krigshandlingene i året 1849 begynte med danske angrep fra Als gjennom Sundeved, der de vant et nytt slag ved Dybbøl 13. april, og fra Kolding ned gjennom det østlige Slesvig, og vant mindre seire ved Haderslev, Avnbøl og Ullerup. Imidlertid endte en flåteoperasjon med to større krigsskip i en katastrofe ved slaget i Eckernförde Fjord 5. april, hvor begge ble ødelagt eller erobret av tyskerne.^[4]

Overfor den tyske overmakten besluttet man å trekke de danske styrkene nordover. Den slesvig-holstenske hæren ble ledet av Bonin som fulgte etter over Kongeå og inntok byen Kolding 20. april. Et dansk motangrep ble slått tilbake i slaget ved Kolding 23. april. Seieren førte til at den prøyssiske kongen godkjente den tyske fremrykkingen av den tyske forbundshæren, ledet av Prittwitz, 7. mai opp mot Jylland. De tyske forbundsstyrkene okkuperte et område helt opp til Århus. General Olaf Rye trakk brigaden sin ut til Mols og forskanset seg på Helgenæs, mens Mezas brigade forble på Als.

I Fredericia ble en styrke på 7 000 mann under kommando av oberst N. C. Lunding beleiret i to måneder av 14 000 slesvig-holstenere. Lunding fikk tillatelse av overgeneral Bülow til å foreta et utfall fra Fredericia etter at en dansk hærstyrke på omtrent 19 000 mann var trukket sammen fra Fyn, Als og Helgenæs ved hjelp av den danske flåten. Utfallet om morgenen 6. juli 1849 kom som en total overraskelse på de tyske forsvarene, og de ble slått. Det endte som en stor dansk seier, men til en høy pris, da general Rye falt sammen med flere hundrede av sine menn.^[5] Russland grep inn og truet med å bryte forbindelsene med Preussen om Prittwitz ikke rømte Jylland.

10. juli 1849 ble en ny våpenstillstandsavtale underskrevet. Nord-Slesvig helt ned til Flensburg ble besatt av 4 000 svensk-norske soldater som en buffer mellom danskene og tyskerne, og i mellomtiden forhandlet Danmark og de fleste tyske statene. I over et år varte forhandlingene der stormaktene viste stor interesse i en fredelig løsning på konflikten.

Preussen, som hittil hadde støttet de slesvig-holstenske opprørerne, måtte etter russisk press inngå en fredsavtale med Danmark 2. juli 1850, uten at de langvarige forhandlingene hadde funnet en akseptabel løsning på det slesvigske spørsmålet mellom danskene og slesvig-holstenerne.

I en konferanse i London ble Storbritannia, Frankrike, Russland og Sverige-Norge enig om å opprettholde det danske kongerikets integritet, av hensyn til den europeiske maktbalansen. Danmark aksepterte den såkalte «London-protokollen» 2. august, men da hadde krigen brutt ut på nytt. Det var for lengst klart at slesvig-holstenerne ikke ville eller kunne akseptere avtalene. Dermed var krigen i gang igjen fra den 14. juli, etter at den slesvig-holstenske hæren på 34 000 mann under kommando av overgeneral Karl Wilhelm von Willisen begynte innmarsjen inn i Slesvig.

Den danske hæren, som ved fullstendig mobilisering var økt til 41 000 mann, rykket 16. juli under kommando av general Christopher von Krogh inn i Slesvig fra Nørrejylland og Als og frem til Flensborg. I den uutholdelige sommervarmen var to meget store hærer oppstilt mot hverandre for et oppgjør i det indre Slesvig. Krogh besluttet å gå til angrep på slesvig-holstenerne 24. juli, ved Isted, 20 km sør for Flensborg.

Etter et slag ved Helligbæk begynte slaget på Isted Hede 25. juli 1850 om morgenen, det største slag i danmarkshistorien og det største slag som er utkjempet på nordisk grunn frem til vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen 1939 – 40.^[6] Ca. 65 000 soldater sloss i den varme sommerdagen helt fram til den slesvig-holstenske hæren 12 timer senere var drevet på retrett. 5 500 døde og sårede var resultatet. General Friderich Adolph Schleppegrell og oberst Frederik Læssøe var blant de falne.

Til tross for nederlaget var ikke slesvig-holstenerne slått, kun fordrevet fra Slesvig tilbake til sikkerheten bak Eider. En dansk fremrykning inn i det tyske hertugdømmet Holsten var ikke politisk mulig, det ville ha blitt oppfattet som et brudd på fredstraktatens bestemmelser med Preussen, og en krenkelse mot stormaktene. Den danske overkommando måtte derfor forsvare Danevirkestillingen som ble utbygget med en rekke skanser og holdepunkter. Mot vest lå store myrlendte områder som ble oversvømmet for å hindre et tysk motangrep.

Willisen, som reformerte den slagne hæren på nytt, hadde nå 42 000 mann under sin ledelse, men den slesvig-holstenske ledelsen var desperat besluttet på å fortsette krigen, og beordret ham til å gå til angrep på de danske stillingene. Willisen anså et angrep på Dannevirke-stillingen som altfor risikabelt, og valgte å gå til angrep på mindre objekter som Mysunde ved Slien 12. september og Friedrichstadt 4. oktober. I begge slag ble de slesvig-holstenske styrkene slått tilbake av sterk motstand, uten annet resultat enn mer ødeleggelse og flere falne.^[7]

Forbundsdagen i Frankfurt am Main ratifiserte den 26. oktober freden mellom Danmark og Preussen, mens Østerrike forlangte stans i fiendtlighetene mot danskene. Stattholderskapet i Slesvig-Holsten nektet å oppgi kampen, og krevde enda en gang at Willisen skulle gå til angrep på de danske stillingene. Willisen nektet å motsette seg forbundsdagens henstilling. Etter at Preussen 26. november måtte gå med på forliket med Østerrike i Olmütz, var den siste rest av støtte falt bort. Østerrike ønsket at Slesvig-Holsten skulle tvinges til en kapitulasjon, med gjenopprettelse av det danske styret i Holsten.

Den siste kampen i den første slesvigske krigen fant sted foran Mysunde, der danske forposter ble angrepet uten suksess av mindre slesvig-holstenske tropper på årets siste dag.

I januar 1851 ble den slesvig-holstenske hæren trukket tilbake over Ejderen og demobilisert av stattholderskapet i Kiel som dermed hadde gitt opp.^[8] Med London-protokollen ble den danske helstaten gjenopprettet med den danske kong/hertugs autoritet tilbake i Holsten i februar 1851. I gjengjeldelse var Danmark nødt til å gi opp det såkalte «Ejderprogrammet» om å skille ut Slesvig for innlemmelse i den danske staten.

Politisk sett hadde ingen av partene oppnådde noe etter tre års krig, det sentrale spørsmålet omkring hertugdømmet Slesvig var fremdeles uløst mellom Danmark og Slesvig-Holsten. De slesvig-holstenske opprørerne var tilbake der de startet uten noe som helst resultat. Stormaktene avgjorde krigens endelige resultatet med en retur til status quo, de hadde klart å bevare den europeiske maktbalansen, men med det sluttresultatet tapte partene på freden. Stormaktene pålagte den danske regjering i 1851 og 1852 en rekke forpliktelser om hvordan man skulle få en løsning på det slesvigske spørsmålet.

Dessverre hadde de militære seire under krigen bidratt til en farlig selvtillit i den danske befolkningen om den menige soldatens heltemodige innsatset. Danmarks militære evne ble kraftig overvurdert i egne øyne.

Et nytt oppgjør med Tyskland om det slesvigske spørsmålet var ikke mulig å unngå. Konflikten blusset opp på nytt etter mange år med politisk uenighet og den andre slesvigske krig begynte i 1864.^[9]

• 9. april 1848 Slaget ved Bov
• 23. april 1848 Slaget ved Slesvig
• 24. april 1848 Trefningen ved Oversø
• 28. mai 1848 Slaget ved Nybøl
• 5. juni 1848 Det første slaget ved Dybbøl
• 5. april 1849 Slaget i Eckernförde Fjord
• 13. april 1849 Det andre slaget ved Dybbøl
• 20. april 1849 Angrepet på Kolding
• 23. april 1849 Slaget ved Kolding
• 7. mai 1849 Trefningen ved Gudsø
• 31. mai 1849 Trefningen ved Århus
• 5. juni 1849 Det tredje slaget ved Dybbøl
• 6. juli 1849 Slaget ved Fredericia
• 25. juli 1850 Slaget på Isted Hede
• 28. juli 1850 Trefningen ved Jagel
• 12. september 1850 Slaget ved Mysunde
• 4. oktober 1850 Slaget om Friedrichstadt

• Johs. Nielsen, Treårskrigen 1848-1851 1993 ISBN 87-89022-03-3
• Kim Mikkelsen, Det glemte Slag. Kampene omkring Kolding 23. april 1849 1999 ISBN 87-87152-40-1
• Hans Christian Bjerg/Ole L. Frantzen (2005). Danmark i krig. Gyldendals Bogklubber/Politikens Forlag. ISBN 87-03-00990-4. 
• Grethe Jensen, Danmarkshistoriens hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5

• Treårskrigen 1848-50^{[død lenke]}