Operasjon Val-Fajr 8

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Operasjon Val-Fajr 8
Konflikt: Iran-Irak-krigen
Dato 9. februar til 9. mars 1986 Sted Al-Faw-halvøya sør for Basra, langs Shatt al-Arab og Al-Qurnah regionen der flodene Tigris og Eufrat møttes på det 150 kilometer lange sørlige frontavsnittet 29°58'31"N 48°28'21"Ø Resultat Iransk seier, Al-Faw-halvøya erobret av iranerne
Stridende parter
Irak	Iran
Kommandanter og ledere
Stabssjef Maher Abd al-Rashid, general Hisham Fakhri som korpskommandant av 7th. korps og general Saad Tuma Abbas	Staben for de iranske styrkene
Styrker
6th. og 7th. irakiske korpser, svake styrker fra «Folkearmeen» utplassert på Al-Faw halvøya	Opptil 200 000 soldater i 20 til 25 divisjoner var på sørlige frontavsnittet, men bare 100 000 deltok i offensiven med fem regulære divisjoner og 50 000 pasdaran og basij soldater
Tap
Uklart, flere tusener opptil cirka 20 000 var drept, såret og tatt til fange	Uklart. 27 000 til 30 000 døde og sårede etter kilder.

Operasjon Val-Fajr 8 (Operasjon Daggry 8) (9. februar til 9. mars 1986) i Iran-Irak-krigen var en av de største suksesser for de iranske styrkene noensinne der man hadde avledet reservestyrkene for forsvaret av Basra mot nord. Den sårbare Al-Faw-halvøya sør for Basra ble utsatt for et overraskelsesangrep med utvalgte og trente angrepsstyrker.

I løpet av bare 24 timer kollapset forsvaret på Al-Faw, få holdepunkter holdt ut flere dager. Med den strategiske viktige halvøya under deres kontroll var adgangen til Den persiske gulfen avskåret var Basra og kommunikasjonslinjene til Kuwait truet. Saddam Hussein startet flere motangrep fra Basra, men fram til 9. mars var alle irakiske motangrep slått tilbake.

Siden det første slaget ved Basra i 1982 var det sørlige frontavsnittet vendt mot Basra i rimelig ro fordi de iranske befalhaverne hadde lært om de irakiske fortifikasjonenes formidable styrke. Mindre trefninger og taktiske sammenstøt skjedde på frontlinjene langs Shatt al-Arab mellom de forreste enhetene fra begge sider i tre år framover, de største offensivene var rettet mot Hawizeh-sumpene i det sentrale frontavsnittet. Den iranske staben sammen med den politiske ledelsen i Teheran kom til den uunngåelige konklusjonen at hvis de ikke kan gå utenom de sterke forsvarsverkene foran Basra gjennom Hawizeh-myrene som ville skåret Irak i to, måtte de gå til angrep på Basra på nytt. Allerede i 1985 startet de langsomme, men metodiske forberedelsene man forsøkte etter beste evne å skjule for irakerne som ble holdt i uvitenhet om hvor forberedelsene var bygget opp langs det sørlige frontavsnittet.

Fremdeles var stabsplanleggerne ikke villige til nye, kostbare angrep på de irakiske fortifikasjonene og bestemte seg for en ny omgående manøver mot målet, denne gang på sydsiden med den strategiske viktige Al-Faw-halvøya mellom Shatt al-Arab-elven mot øst og fjorden Khawr ´Abd Allāh mot Kuwait. Allerede i januar 1986 hadde irakerne oppdaget styrkeoppbyggingen, men dette visste iranerne og dermed lanserte de avledningstiltak for å narre irakerne mot nord, spesielt Hawizeh-myrene som sluttet nordøst for Basra der fastere land lå på østbredden av Shatt al-Arab. Istedenfor var Abadan valgt som utgangspunkt for den nye offensiven der det var opprettet en forsyningsbase med logistikk for amfibiske operasjoner. Avledningstiltakene virket meget godt, ikke engangs da iranerne sendte sine rekognoseringsfly over Al-Faw halvøya merket irakerne at de var avledet mot nord. Det eneste irakerne visste var at det var deployert 270 000 iranske soldater langs det sørlige frontavsnittet. Det var tilsammen 200 000 iranske soldater hvorav halvparten i fem regulære divisjoner og 50 000 pasdaran- og basij-soldater.

For å forsterket inntrykket iverksatte iranerne et mindre angrep over Shatt al-Arab den 8. februar 1986 på Um ol-Rassas-sandbanken mellom Basra og Al-Faw som besto av spredte landsbyer mellom hager av palmetrær på vasstrukkne sandbanker mot fastlandet på Al-Faw halvøya. Det var et dristig trekk for med dette angrepet håpte staben at irakerne skulle gjenkjenne det som en avledningsmanøver bort fra nord. Irakerne gikk til hastige motangrep med tungt luftangrep som traff og drev vekk pongtongbroen på Shatt al-Arab sammen med de iranske enhetene. Som ventet forsterket irakerne sin oppmerksomhet mot nord.

Om kvelden den 9. februar 1986 i regnvær startet operasjonen i tre fremstøt, to mot Al-Faw-halvøya og ett mot nord ved Al-Qurnah. Det siste fremstøtet var et avledningsangrep med de regulære pansrede styrkene i 12. og 92. iranske pansrede divisjoner som kom inn i et intenst panserslag med 1. og 5. irakisk mekaniserte divisjoner som fortsette utover natten til neste dage. Dette startet tre dager med intens kamp mellom de forberedte irakiske forsvarenhetene og de angripende iranske enhetene ved Al-Qurnah.

Det andre fremstøtet var fokusert på den tørre landstripen øst for Basra til nord og til sør for byen der iranerne rammet 11. irakisk mekaniserte divisjon, men angrepet til nord var ment på å avlede de irakiske forsvarstyrkene fra å observere det sørlige angrepet med en pasdarandivisjon med enheter av væpnede froskemenn som tok seg over Shatt al-Arab til stor overraskelse. Irakerne hadde ikke ventet seg et slikt angrep med amfibiske kapasiteter i troen på at det skulle være et helikopterbåret angrep. Al-Baharveien mellom Basra og Al-Faw på 130 kilometer ble avskåret.

Det tredje fremstøtet mot Al-Faw halvøya via Um ol-Rassas sandbanken i Shatt al-Arab var med to pasdarandivisjoner, Nassr og Fajr som tok seg på land der de kuttet over på Al-Baharveien og stengte veien sørover for enhetene fra 15. irakiske mekaniserte divisjon. Ved Sibeh landsatte iranerne to regulære divisjoner, 77. og 21. iranske infanteridivisjon på seks forskjellige steder. Etter brohodet med havner for overføring av logistikk var sikret, avanserte 21. infanteridivisjon mot byen Al-Faw der to brigader var utplassert. De amfibiske operasjonene på Al-Faw-halvøya var en utfordring, flere steder var de irakiske vaktstyrkene våkne, som førte til at 55. fallskjermbrigade ikke kunne gå på land på vestsiden av Al-Faw-halvøya. Men fem divisjoner med opptil 50 000 mann var nå på Al-Faw der de støtte på svak motstand fra to mekaniserte divisjoner samt støttestyrker som var spredt langs en linje på 80 kilometer.

Etter ett døgn med kamp ble den viktige byen Al-Faw på den sørlige enden av halvøya erobret av iranerne der 2. irakiske marinebrigade og enheter fra 15. mekaniserte divisjon samt enheter fra «Folkearmeen», en militsorganisasjon, var utslettet. Men i Bagdad reagerte man med forferdelse over nyheten om de amfibiske angrepene på den strategiske viktige Al-Faw halvøya, fra sør ville de iranske styrkene være i stand til å angripe Basra. I all hast beordret staben i Bagdad alle styrkene i regionen til motangrep. Det irakiske flyvåpenet måtte også gå til angrep med alle tilgjengelige fly med kjemiske våpen tross trusselen fra luftvernmissilbatterier på den andre siden av Shatt al-Arab. Bare i de første dagene var 20 til 25 kampfly skutt ned. De mekaniserte styrkene var holdt tilbake av kamphelikoptrene som plukket ut det ene etter det andre panserkjøretøy uten vansker.

Desperasjonen i Bagdad ble opplevd av de fremste irakiske troppene som ble like utsatt for kjemiske våpen som de iranske troppene som hadde skrekkelige tap tross store fordeler ved Umm al-Rassas der de hadde slått vekk 3. og 4. brigader av Republikanergarden. Men den irakiske ildkraften var mildt sagt massiv, og irakerne med sine dårlig organiserte angrepene kom seg fram til Umm al-Rassas om kvelden den 12. februar. Brohodet ved Sibah var sikret av sterke befesteringer.

13. februar hadde de iranske styrkene i en pasdarandivisjon nådd Khar Abd Allahfjorden med et stort fremstøt mot havnebyen Umm Qasr. Irakerne som hadde tilbakeerobret Umm al-Rassas og stabilisert deres frontlinje sør for Basra, rykket mot Umm Qasr med en divisjon og en mekanisert brigade. Slaget ved Umm Qasr 14. februar mellom disse styrkene var meget hard med tung luftstøtte fra begge parter, Irak hevdet å ha skutt ned 5 fly og 3 helikoptre mot tap på flere helikoptre skutt ned av iranske kamphelikoptre. Irakerne vant slaget og forhindret videre iransk avansement.

Flyangrepene med kjemiske våpen på den flate, våte overflaten av halvøya med stor fuktighet og varme var spesielt katastrofale for de iranske forsvarerne som måtte skifte ut sine enheter på løpende bånd. Spredning av stridgass etter et bombedropp var så uforutsigbar og så massiv at hele bataljoner ble rammet. Det er antatt at opptil 45 000 iranske soldater var rammet, selv om det nok var en overdrivelse.

Samme dag som slaget ved Umm al-Rassas hadde tre irakiske brigader avansert langs Al-Bahar veien fra Umm al-Rassas i tre pansrede kolonner på hver veistrekning, en mot Shatt, den andre på Al-Baharveien og den tredje fra Umm Qasr mot vest. Irakerne kunne ikke kjøre utenfor veiene i det myke terrenget, og måtte gå til frontalangrep mot styrker med helikopterstøtte og panservernvåpen. Disse ble stoppet med store tap av iranerne.

Irakerne fortsatt med sine motangrep tross de vanskelige forholdene i det ufremkommelige terrenget for mekaniserte kjøretøy med mudder og myk sand side om side. Men de kunne ikke avansere videre mot et sterkt forsvar som hele tiden fikk forsterkninger overført med båt, helikoptre og luftputebåter over Shatt al-Arab fra Abadan. Ildkraft var irakernes vanligste løsning på taktiske utfordringer og de rettet en utrolig mengde ammunisjon, bombelast og raketter mot de iranske forsvarerne. På et tidspunkt hadde 600 skudd per kanon vært løst hver dag. Pilotene ble instruert til lavflygende angrep tross det iranske luftvernskytset, med store tap som resultat. 3 000 tokt ble fløyet på en uke av det irakiske flyvåpenet.

Men ingen av motangrepene lykkes, alt som gjensto var flere ødelagte kjøretøy, døde og sårede og bruk av massevis av ammunisjon uten synlige resultat. 20. februar hadde den irakiske ledelsen innsett at iranerne hadde stabilisert frontlinjene og gravde seg ned, dessuten var det irakiske flyvåpenet desimert med et tap på flere dusin fly, fra Iran er det påstått at 74 kampfly og 11 helikoptre var skutt ned. Utplassering av et iransk luftvernmissilbatteri på Al-Faw halvøya hadde krevd store ofre av det irakiske flyvåpenet.

Det eneste disse kostbare motangrepene hadde resultert i var å avverge større iranske bevegelser mot nord, for rask oppbygging av sterke posisjoner med fortifikasjon på sørsiden av Basra. 7. irakiske korps bestemte seg for en ny motoffensiv den 23. februar. Iranerne oversvømte saltbassengene på Al-Faq halvøya som svar på de irakiske angrepene. To bataljoner ble utslettet, 2 000 ble hevdet drept eller skadet i dagene 23. til 25. februar.

25. februar var slaget om Al-Faw over, men for irakerne var ikke kampene slutt. Den 7. mars ble de iranske forsvarene overrasket da et Tu-16 strategisk bombefly eskortert av flere jagerfly teppebombet deres posisjoner med 24 bomber.

Om natten 9. mars 1986 lanserte irakerne sin egen amfibiske operasjon med landstigning av 3. irakiske marinebrigade med tre kommandobataljoner som ble overført med transporthelikoptre til Al-Fawhalvøya på vestsiden. Iranerne stoppet landstigningen av marinebrigaden som var slått tilbake med tap av flere bataljoner. I mellomtiden hadde en mekaniserte brigade brutt gjennom ved Khawr Abd Allah. Men denne ble omringet og nesten tilintetgjort av iranerne.

11. mars hadde irakerne med sin siste motoffensiv bare avansert 7 kilometer på tre uker, og tatt tilbake Mamlha saltbassenget, men ikke annet. Begge sider var utmattet, de siste kampene stoppet av utmattelse 20. mars.

Bare 20 000 til 25 000 iranerne og 25 000 til 32 000 irakerne var tilbake på frontlinjene på Al-Faw halvøya. Irak hadde lidd enorme tap av militærmateriell og flere tusen mann, bare i innledningsfasen var 4 000 til 5 000 drept, såret eller tatt til fange, mesteparten på Al-Faw halvøya. Opptil 20 000 kan ha gått tapt, men de irakske tapene er ikke kjent. Det er vanlig å anta at 8 000 til 10 000 var drept eller hardt skadet.

De iranske tapene er ikke heller kjent, det var antatt et tap på 27 000 til 30 000 mann hvorav 8 500 av kjemiske våpen. Etter de iranske beretningene var de kjemiske våpenmidlene droppet med bomber fra kampflyene svært effektive slik aat et stort antall var rammet. 45 000 skulle ha vært tatt ut av tjeneste i korte perioder. Få av disse hadde omkommet, men flere tusener var permanent skadet. Iranerne hadde liten dekning på den flate og åpne halvøya og de hadde lidd stor tap under den irakiske ildkraften.

Erobringen av Al-Faw-halvøya var kommet som et stort sjokk på verden, det hadde vært tilløp til panikk i Kuwait da nyhetene om Umm Qasr var under angrep av iranerne. Irakerne hadde tettet til på den åpne veien mot Basra og iranerne hadde ikke klart å fremskynde sine planer om å ta Umm Qasr, men det var et prestisjenederlag uten sidestykke for Saddam Hussein.

Irakernes arrogante konklusjon var at iranerne ikke besatt den nødvendige amfibiske kapasiteten for landstigning og overføring av styrker i strategiske fremstøt. Iran hadde tvert imot beholdt sin kapasitet med luftputefartøy, landgangsfartøy og gruntgående fartøy fra sjahens tid. De påfølgende slagene fram til 9. mars var ydmykende for den irakiske hæren, alle de beste offiserene var satt i ledelsen med general Maher Abd al-Rashid i spissen uten suksess. De hadde hatt behov for veltrente infanteristyrker som ikke fantes, og måtte istedenfor sette inn mekaniserte styrker.

Ifølge ubekreftede kilder var Saddam Hussein nær utsatt for et mytteri fra sine væpnede styrker vinteren 1986 under Slaget om Al-Faw da al-Rashid indirekte innrømte store tap i et intervju med kuwaitiske media. Han beordret sin dyktigste general som hadde stor støtte og tilslutning i de væpnede styrkene, til Bagdad. Men al-Rasid som ikke ønsket å bli fengslet eller henrettet, fikk støtte av offiserne i 7. korps som gjorde det klart at de ville gå til mytteri. Saddam Hussein måtte gi seg og gikk med på å gi militæroffiserne større råderett over sine midler i forsvaret av Irak. Dette ble viktig for fortsettelsen av krigen.

• Liste over slag under Irak-Iran-krigen

• Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War, Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner 1991 ISBN 0-8133-0955-7
• The Iran-Iraq War, Efraim Karsh 2002 ISBN 1-84176-371-3
• Iran-Iraq War in the Air 1980-1988, Tom Cooper og Farzad Bishop 2000 ISBN 0-7643-1669-9