Operasjon Ramadan

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Operasjon Ramadan (14. juli- 2. august 1982) var den første offensiven mot Iraks andre største by, Basra av Irans styrkene under Irak-Iran-krigen.

Irakerne hadde brukt ukene i forveien på bygging av store fortifikasjoner langs grensen foran Basra på den andre siden av Shatt al-Arab mot øst og dannet store sperringer av oversvømte bassenger og lavland. Den nye frontlinjen ble så befestet med store reservestyrker i forberederte posisjoner for utrykning at de iranske angrepene ble stoppet og slått tilbake etter gjennombrudd på frontlinjene. To ganger forsøkt iranerne seg, hver gang var de stoppet av overlegne ildkraft og store motangrep med pansrede styrker.

Tapet av Khorramshahr under Operasjon Beit-ol-Moqaddas' sluttfasen i sent mai 1982 var et alvorlig strategisk nederlag for de irakiske styrkene på Khuzestan som med tapet av deres viktigste holdepunktet ikke lenge kan forsvarte de gjenværende vinningene fra 1980. Med det i tankene besluttet Saddam Hussein å slå retrett tilbake over grensen, oppgitt alle områdene som var iransk territorium. Med i planleggingen for retretten fra sørvestlige Iran hadde det vært fattet beslutning om en oppbygging av sterke fortifikasjoner på den irakiske siden av grensen på østbredden av Shatt al-Arab floden foran Basra som lå på den vestlige bredden av floden.

Mot sør bøyet grensefloden seg til sørøst der byen Khorramshahr ligget, bare et stykke vekk var riksgrensen opptrukket i en rett linje mot nord for minst 50 kilometer før et avbrudd rett vestover mot et sumplandskap, Hawizeh-sumpene som trakk seg fra nord minst åtti kilometer vekk til bare tretti kilometer nord for Basra. Terrenget foran Basra var fast grunn med få sjøer og lavtliggende sletter mest mot sør mellom Hawizeh-sumpene og Karun-elven på mindre enn femti kilometer lengde. De irakiske planleggerne hadde realisert at det smale terrenget med fast grunn vil gjør et sterkt forsvar mulig, samtidig var det tilstrekkelig dybde for deployering av reservestyrker og store depoter med ammunisjon. Dessuten var byggingen av fortifikasjonene ikke langs grensen, mot Shatt al-Arab med lavtliggende og dels ufremkommelige terreng mot Khorramshahr som utgjort en trussel for et angrep mot irakernes høyre flanke hadde man valgt en andre løsning. Langs vestbredden av Shatt al-Arab var en rekke befestede posisjoner med tung artilleri reist sørøst for Basra. På østbredden hadde irakerne trukket seg tilbake minst 15 kilometer, oversvømte store områder der en tidlig fiskeplass ble omgjort til en stor kunstig, grunn sjø. Denne sjøen ble kalt Fiskesjøen.

Ved begynnelsen av juli hadde de irakiske ingeniørstyrkene som hadde opparbeidet seg en stor ekspertise i tyngre ingeniørkunst, fullført oppreisingen av fortifikasjonene i to linjer, den første som et midlertidig vern av befestede posisjoner i kontakt med hverandre langs frontlinjen og den andre som befestede holdepunkter med artilleri, stridsvogner, maskingeværer og rakettvåpen dels beskyttet med stor dekning med mer massive hindringer. Hvis den første linjen var gjennombrutt, måtte iranerne fortsatt videre flere kilometer mot den andre linjen på åpen, bar slettelandskap uten dekningsmuligheter. Stilt overfor en slik utfordring synes et fremstøt på irakernes høyre flanke over Fiskesjøen tiltrekkende, men der hadde ingeniøravdelingene utplassert minefelter, snubletråder og strømledende tråder som produserte elektriske støt mot enhver som kom over disse i vannet.

Men den iranske ledelsen i Teheran med Khomeini i spissen hadde avgjort å avslå fredstilbudene fra Bagdad der Saddam Hussein var desperat nok til å gå med på det meste med unntak av tre betingelser som var umulig å akseptere: Det irakiske regimet måtte gå av, krigserstatning på 150 milliarder dollar og alle 100 000 sjiamuslimene som var utvist i 1979 til 1980, skulle få vende tilbake til Irak. Bare en dag etter 21. juni 1982 etter Saddam Hussein hadde tilbudt fred ved tilbakeretrett fra hele Iran, kunngjort Khomeini at en invasjon av Irak var forekommende. De profesjonelle offiserene i Iran var ikke helt enig med presteregimets ambisjoner, de ment de iranske styrkene har stor mangel på tilgjengelige våpen og logistiske kapasitet for en offensiv krigføring inn i irakiske territorium.

Om aften den 14. juli 1982 startet den ventede storoffensiven med mellom 70 000 og 90 000 menn i 21st. infanteridivisjon mot Fiskesjøen, 92nd. pansrede divisjon med tung støtte av pasdaran-enhetene, 77th. infanteridivisjon og 88th. pansrede divisjon fra sør til nord langs den vestlige frontlinjen. Fra nord mot den nordlige frontlinjen var 16th. pansrede divisjon satt inn for å avlede og binde opp forsvarstyrkene. Iranerne forsøkt seg på to større fremstøter som på den vestlige frontlinjen skulle bryte gjennom mens et tredje fremstøt av 21st. infanteridivisjon mot Fiskesjøen.

Irakerne hadde deployert 3rd., 9th. og 10th. irakisk pansrede divisjoner med tilsammen 700 stridsvogner i reserve bak Fiskesjøens nordlige ende mens fem forsterkede divisjoner utgjort frontlinjetroppene og deres umiddelbare reserveenhetene. Opptil 100 000 irakiske soldater var deployerte på landet foran Basra.

De innledende kampene ble blodige, for de iranske soldatene hadde ikke før støttet på slike sterke befestninger i massive jordvoller med nedgravde stridsvogner, pansrede kjøretøyer og artilleriskyts samt luftvernskyts. Triangulære og femkantede fortifikasjoner med ildsoner på alle sider sammen med skyttergraver og et veinettverk for kjøretøyene sørget for enorme tap på de avanserte iranske troppene som ble kappet ned og slaktet. Mot nord var fremstøtet av 77th. og 88th. iransk divisjonene stoppet på startpunktet, men mot sør ved byen Shalamcheh hadde den mer erfarne og kampvante 92nd. pansrede divisjon støttet av pasdaran-troppene med 200 stridsvogner brutt gjennom.

Etter gjennombruddet ved Shalamcheh var et faktum, avanserte de iranske styrkene i 92nd. pansrede divisjon gjennom begge befestede frontlinjene med stor suksess. Men mot sør hadde pasdaran-styrkene og 21st. infanterdivisjon blitt slått tilbake, den planlagte knipetangsmanøveren med et bredt gjennombrudd fra øst og sør var bare halvveis gjennomført, et eneste fremstøt hadde brutt gjennom. På få timer var iranerne tvunget seg 27 kilometer dypt inn, men på kun ti kilometer bredde. 92nd. pansrede divisjon rykket videre uten å vente på forsterkninger som var langt vekk for øyeblikkelig oppfølgning, nådde den nordlige enden av Fiskesjøen. Iranerne svinget om mot nord, men da hadde irakerne allerede flyttet 10th. irakisk pansrede divisjon mot øst, beordret 9th. irakisk divisjon til frontale angrep mens 3rd. irakisk pansrede divisjon kom om den nordlige enden av Fiskesjøen. Den 15. juli 1982 startet et stort slag mellom de tre pansrede divisjonene og den ene pansrede divisjon som hadde ennå ikke fått forsterkninger. Over ni hundre stridsvogner var involvert i en av krigens største panserslager.

Etter to til tre dager med intense kamp der begge sider hadde deployerte alle mekaniserte tropper og pansrede enheter som fikk støtte av kamphelikoptre som Mi-24 og AH-1J Cobra, var 92nd. pansrede divisjon drevet tilbake med enorme tap, de fleste infanterienhetene var utslettet eller påført lammende tap. Iranerne forsøkt å stabilisere brohodet ved Shalamcheh, men irakerne for andre gang lansert et motangrep som påførte de gjenværende iranske styrkene stor tap, de var lukket inn i et trangt rom som var allerede utpekt som ildsoner for de irakiske artilleribatteriene.

Ved 17. juli 1982 var det store slaget endelig over, men begge parter hadde lidd stor tap under de blodige kampene. De iranske stridsvognene tross irakisk overlegenhet i antall stridsvogner mot 700 mot 200 til snart 100, hadde sammen med de iranske kamphelikoptre ødelagt 9th. irakisk pansrede divisjon og desimerte de andre to panserdivisjonene. Irakerne hadde mistet flere stridsvogner og pansrede kjøretøyer overfor de bedre trente iranerne som flere ganger måtte slåss på kloss hold. 92nd. pansrede divisjon var slått ut av slaget for en lang tid.

Tross tapet av delene i en pansrede divisjon og en infanteridivisjon som måtte tars ut av offensiven for få dager, fortsatte staben for de iranske styrkene deres offensiven. To dager senere startet iranerne kampene igjen med flere separate mindre fremstøter. I natten til 21. juli hadde pasdaran-styrkene brutt gjennom ved Zaid øst for Fiskesjøen 15 kilometer mot sør fra Shalamcheh, men de var slått tilbake etter ett døgn med blodige kamp av rasende irakiske motangrepene.

Ved 28. juli for tredje gang angrepet iranerne de irakiske frontlinjene med 77th. infanteridivisjon, pasdaran-styrkene og den reformerte 92nd. pansrede divisjon nord for Fiskesjøen. Igjen for tredje gang var irakerne i stand til å drive vekk de iranske angriperne, påført dem stor tap i prosessen. Ved 2. august 1982 var begge parter utmattet, men irakerne hadde vunnet. De fremste iranske troppene hadde i 15. juli vært nær nok til å se silhuettene av byen Basra på horisonten, men lenge kom de ikke.

Iranerne hadde ved vanvare vandret rett inn i allerede planlagte og utlagte ildsoner som de irakiske artilleristene hadde opprettholdt for maksimal utnytting av deres ildkraft uten større vanskeligheter. Mi-24 helikopterpilotene som oftest skjøt med deres tung ildkraft på trygg avstand, hadde på forhold vært instruert hvor de skulle angripe, når de skulle skyte f.eks. Gjennom mesterlig planlegging med stor hovedvekt på organisasjon hadde et ugjennomtrengelig forsvar blitt oppført med stor suksess. Tåregass var tatt i bruk i massiv omfang av de irakiske styrkene som var uforberedt på irritasjonsgass som spredt kaos i rekkene. Flere av angrepene i 14. juli til 2. august var stoppet med bruk av tåregass.

I krigens hittil største feltslaget hadde spesielt de iranske infanteristyrkene stor tap, men for Iran var tapet av de krigvante og erfarne regulære som pasdaran-personell med stor ekspertise enda merkbart. Tre ganger hadde iranerne brutt gjennom, tre ganger var de slått tilbake. Etter beretninger var menneskebølgeangrep på minefelter hendt der basij frivillige var brukt som kanonmat som minerydding så pasdaran-troppene som kom etter, forserte minefeltene som var blitt «ryddet». Som mange beretninger ved bruk av menneskebølgeangrep er denne ikke mulig å bekrefte av selvstendige kilder.

Mellom 140 000 og 200 000 menn var innblandet i det største slaget på flere tiår som karakteriseres som et enslig feltslag. Tapene på begge sider er ikke kjent, bare at iranerne hadde opptil tre ganger større tap enn irakerne. Etter Cordesman var mellom 20 000 og 30 000 iranske soldater drept og skadet, hvorav 10 000 døde. Det er antakelig minst en tredjedel av alle deployerte enhetene på 70 000 til 90 000 menn.

Irak hadde ikke oppgitt deres tap, men 3 000 døde var registrert.

Nederlaget under det første slaget ved Basra var et hardt slag for de iranske styrkene, som hadde mistet store deler av sine beste enheter som ikke var mulig å erstatte på kort varsel, 20 % av all krigsmateriell som var satt inn var gått tapt. I staben med stabssjef Shirazi kom det til hissig debatt om fortsettelsen av krigen, nå hadde den regulære hæren ombestemt seg og klart sagt at de ikke anså en invasjon av Irak realistisk med de gjenværende styrkene. Flere politikerne inkludert president Ali Khameini støttet militæret, men Khomeini hadde besluttet seg for å gi sin velsignelse til haukene med Ali Akbar Hashemi Rafsanjani i spissen, som vil fortsette med invasjonen.

Krigen fortsatte, men de iranske militære hadde ansett de sterke fortifikasjonene foran Basra altfor sterk for nye offensiver. I flere år framover var Basra ikke truet gjennom fremstøt mot selve byen, men ved omgående bevegelser mot nord og senere mot sør.

For Irak var krigen nå et forsvar mot en invasjon.

• Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War, Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner 1991 ISBN 0-8133-0955-7
• The Iran-Iraq War, Efraim Karsh 2002 ISBN 1-84176-371-3

• Slaget om Basra 2008
• Liste over slag under Irak-Iran-krigen