Basij

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Basij (også Bassij eller Baseej, persisk بسيج‎) eller Niruyeh Moghavemat Basij (persisk: نیروی مقاومت بسیج), fullt navn Sāzmān-e Basij-e Mostaz'afin (persisk: سازمان بسیج مستضعفین)‎, er en iransk paramilitær organisasjon som består av frivillige som vervet seg inn i troppene underordnet Irans revolusjonsgarde Pasdaran. Den ble stiftet av Ayatollah Ruhollah Khomeini i november 1979.

Basij som en paramilitær hurtigmobiliseringsstyrke av frivillige i sivilsamfunnet på ideologiske grunnlag underlagt religiøs kontroll fra mullaregimet i Teheran, var konstruert som et massemobiliseringsapparat for et stort antall medlemmer rett fra sivilbefolkningen. I mars 2004 hadde kommandanten for basijstyrkene, brigadegeneral Mohammed Hejazi, beregnet antallet basijmedlemmer til 10,3 millioner menn og noen få kvinner som kunne mobiliseres for større aksjoner.

Basijmedlemmene som hadde blitt tatt opp i styrkene, fungerte som paramilitære sikkerhetsstyrker for den indre sikkerheten av Iran mot kriminalitet, narkosmugling og væpnede dissidenter som politioppdrag deriblant for overvåkning av den sivile atferden i befolkningen som skulle overholdt de islamske kodekser og påbud som er en del av Irans lover. Ved naturkatastrofer som jordskjelv ble basijmedlemmene mobilisert for nødhjelp og assistanse til de rammede områdene.

Som medlem av basij styrkene hadde man forpliktet seg til å stille seg til disposisjon ved mobilisering for en kort periode som basij-paramilitære før demobiliseringsordren var gitt, dermed var en liten styrke alltid i tjeneste, av det store antallet medlemmer. I motsetning til soldatene i de regulære styrkene eller pasdaranstyrkene som måtte gjennomførte sin militære tjeneste i opptil 21 måneder, hadde en basij få måneder på seg.

Privilegier i det sivile livet ved medlemskap gjorde det attraktivt for folk som ønsket seg statusen som basij medførte. Med i tjenestetiden var også en ideologisk opplæring i religiøs regi. Basij hadde gjort seg beryktet for hensynsløshet og voldelig fremferd mot dissidenter, og de hadde gjort seg bemerket ved bruk av dødelige midler der andre militære styrker hadde nektet å følge ordre, for eksempel mot demonstranter. Som en ideologisk motivert styrke, med en viss frihet fra normale normer og straffrihet for egne handlinger, fungerte basijmedlemmene som et apparat som brukte vold mot avvikerne i samfunnet.

Nedre aldersgrense for basij-styrkene er 12 år, noe som har medført kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner som også hadde mye å utsette på menneskerettighetsbrudd begått av basijmedlemmene i det iranske sivilsamfunnet.

I krigstid, under Irak-Iran-krigen i årene mellom 1980 og 1988 var hurtigmobiliseringsstyrken som ble benyttet for politisk kontroll og ideologisk propaganda, omorganisert til støttestyrkene for de pasdaran-revolusjonære styrkene. De ble omorganisert til mindre infanteriavdelinger med minimal militær trening på mellom to uker og to måneder. Denne bransjen av basijfrivillige som rykket ut til frontlinjene var gitt økenavnet Basij e-Mustazafin ("mobilisering av de berøvde") med patriotiske og religiøse motiver.

Som basij e-Mustazafin, ble flere hundre tusen menn sendt til frontlinjene i løpet av krigen. Mange var motivert av regjeringens sterke propagandaapparat med bruk av fjernsyn, radio, folkelige demonstrasjoner og massemøter for å påvirke folk, og mange lot seg rive med av stemningen. Spesielt gjaldt det tenåringer og barn ned til 12 eller 13 års alder som mange steder var avvist, men her ble akseptert. Den politiske ledelsen i Teheran gjorde ikke noe for å stoppe fenomenet med barn som meldte seg som frivillige. For mullaene med Khomeini i spissen var selvofring med trekk av martyrdom og villigheten til å slåss mer viktig enn moralske og etiske betenkninger med basis i deres ideologiske vekkelse.

Under stridighetene var basij underordnet pasdaran befalhavende som ofte brukte dem i frontstyrkene under konsentrerte angrep med infanteri mot irakerne. Deres mangel på militærtrening ble kompensert av deres fanatiske kampvilje og evne til å tåle enorme tap under angrep på sterke Irakiske stillinger og posisjoner med støtte av de mer erfarne og bedre trente pasdaranstyrkene.

Styrkene hadde også offiserer med liten ledelseskompetanse. Ifølge iranske dissidenter ble basijfrivillige brukt som kanonføde i «menneskebølgeangrep» eller som minerydderne med sine egne føtter, flere ganger i desperate omgivelser under gjennombrudd som gikk galt.

I mars 1982 under det iranske nyttåret hadde ayatollah Khomeini kommet med en kunngjøring der han lovte at skolegutter mellom tolv og atten år fikk slutte seg til basijstyrkene. Flere tusener i årene framover fulgte hans budskap og meldte seg til tjeneste. Senere samme år kom de første påstandene om bruk av barn utstyrt med plastikknøkler til å rydde minefelt. Plastikknøklene var religiøs symbolikk med henvisning til ønsket om martyrdom for bæreren. Som med påstandene om bevisst bruk av «menneskebølgeangrep» har man ikke sikre kilder som kunne støttet disse opplysningene selv om det faktisk ble funnet plastikknøkler i halsbånd på både drepte og tilfangetatte barn og voksne basijfrivillige.

Antall basijfrivillige under krigen var ikke så stor som antatt, hver gang en storoffensiv var under planlegging ble flere titusener av basijmedlemmer kalt til styrkene for militærtrening og for å bli sendt ut til frontlinjene. De som hadde vært mobilisert i forveien, var enten tatt opp i pasdaranstyrkene eller ble dimittert etter to måneder.

Men utmattelsen i det iranske folket hadde begynte med å bli merkbar rundt 1986. Etter Det andre slaget ved Basra var evnen til å mobilisere frivillige til krigsinnsats svekket. Av planlagte 500 000 menn som var ønsket inn i de væpnede styrkene inkludert basij, meldte bare 200 000 seg til tjeneste i 1987. Av disse var bare 40 000 basijmedlemmer.

Nyere opplysninger sier at den paramilitære organisasjonen har en stående styrke på om lag 90 000 aktive medlemmer til ethvert tidspunkt, med 300 000 andre medlemmer i reserve for umiddelbar mobilisering. Ved krigstid vil de statlige treningsfasilitene for basijparamilitære ha kapasitet for en million aktive medlemmer, med to millioner i reserve.

Gjennom mediene har basjimedlemmer i demonstrasjonene mot Mahmoud Ahmadinejads påståtte valgseier i juni 2009, blitt kjent for å være et ekstra brutalt politi, fryktet for sin fremferd. De har vært lett gjenkjennelige når de kommer kjørende på mørke motorsykler i sorte skinndresser, utstyrt med batonger.

• Karsh, Efraim (2002): The Iran-Iraq War 1980-1988. ISBN 1-84176-371-3
• Cordesman, Anthony H. og Wagner, Abraham R. (1991) The lessons of Modern War Volume The Iran-Iraq War. ISBN 0-8133-0955-7

• Global Security om basijstyrkene, globalsecurity.org
• Basij, studentorganisasjonens offisielle nettsted, bso.ir
• hrw.org om menneskerettighetene i Iran, hrw.org
• Basij - Den revolusjonære folkemilitsen i Iran, memri.org
• Den iranske revolusjonsgarden og Basij, fas.org
• Basij under Irak-Iran-krigen, fas.org