Jules Brunet
| Jules Brunet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. jan. 1838[1][2][3] Belfort | ||
| Død | 12. aug. 1911[1][2] (73 år) Fontenay-sous-Bois | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militært personell | ||
| Utdannet ved | École polytechnique | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Viguié | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen Kommandør av Æreslegionen Offiser av Æreslegionen | ||
Jules Brunet (født 2. januar 1838 i Belfort i Frankrike, død 12. august 1911 i Fontenay-sous-Bois) var en fransk arméoffiser som spilte en sentral rolle både i den franske invasjonen i Mexico (1862-1867) og i den franske militære støtten til shogunens hær i Japan. Etter shogunens nederlag spilte han en viktig rolle i den siste delen av boshinkrigen mellom de keiserlige styrkene og shogunens hær. Han ble senere general og stabssjef for den franske krigsministeren i 1898.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Jules Brunet var sønn av Jean, som var veterinær for det 3. dragonregiment, og hans hustru Laure Roche. Han studerte artilleri ved École polytechnique og tok eksamen i 1857.
Jules Brunet tok del i den franske intervensjonen i Mexico fra august 1863 til juni 1864, og ble dekorert for sin innsats der. Fra 1863 var han postert med hesteartilleriregimentet av den keiserlige garde, noe som var en prestisjefull enhet.
Han ble forfremmet til kaptein i en alder av 30 år i 1867.
I Japan
[rediger | rediger kilde]Da keiser Napoleon III sendte en gruppe av militære rådgivere til Japan for å modernisere shogun Tokugawa Yoshinobus hær, var Brunet med som artilleriinstruktør. De ankom Yokohama, og oppdraget, som kom i begynnelsen av 1867, engasjerte Brunet med å utdanne shogunens styrker i om lag ett år. Shogunen tapte boshinkrigen allerede i 1868.
Deretter ville den japanske keiseren, Meiji, tilta seg all makt, og gav ordre til den franske militærgruppen om å forlate Japan umiddelbart. Men Julen Brunet nektet og bestemte seg for å bli. Han gikk da ut av den franske hær og flyttet til det nordlige Japan med restene av shogunens armeer i håp om å organisere et motangrep. Brunet hjalpe til med å organisere Ezo-republikkens militære styrker under fransk-japansk ledelse, men den ble beseiret av keiserlige styrker.
Atter i Frankrike
[rediger | rediger kilde]Brunet vendte så tilbake til Frankrike; han ble evakuert av skipene Coëtlogon og så Dupleix, og skulle for krigsrett i Frankrike. Den nye japanske regjeringen krevde at Brunet skulle straffes for sin virksomhet i boshinkrigen, men hans innsats hadde vunnet folkelig støtte i Frankrike, og kravet ble avslått. Admiral Enomoto, som først var alliert med Brunet, hadde sluttet seg til den keiserlige regjering og ble minister av den keiserlige japanske flåte. Takket være Enomotos innflytelse tilgav den japanske regjeringen Brunet. Han ble tildelt medaljer i mai 1881 og i mars 1885 i den japanske ambassaden i Paris.
Unders den tysk-franske krig (1870–1871) ble han raskt rehabilitert. I 1870 ble han tatt til fange av prøysserne ved Metz. Han kjempet senere med regjeringsstyrkene mot Pariskommunen.
I 1898 ble han stabssjef for den franske armé («Chef d'Etat major») under krigsminister Charles Sulpice Jules Chanoine (samme mann hadde tretti år tidligere vært hans overordnede i den franske militærmisjon).
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jean-Marie Thiebaud, « La présence française au Japon, du XVI×10{{{1}}} siècle à nos jours, L’Harmattan, 2008, ISBN 9782296051423.
- Seiichi Iwao & Teizo Iyanaga, « Dictionnaire historique du Japon », t. 1, Maisonneuve et Larose, 2002
- Michèle Battesti, « L’histoire vraie du dernier samouraï », Historia n° 764, août 2010.
- Tristan Ranx « Le châtiment du ciel », Revue Bordel - Japon - Stéphane Million Editeur, avril 2011.
- Maxime Saint Michel « La Voie de Drak Béryl », Forgotten Generation 2 (http://emmessem.overblog.com/2014/07/le-saviez-vous-drak-beryl-02.html)