[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Ismailitter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ismailittene (urdu: اسماعیلی Ismāʿīlī, arabisk: الإسماعيليون al-Ismāʿīliyyūn; persisk: اسماعیلیان Esmāʿīliyān) اسماعیلیان Esmâ'iliyân) gren av islam er den nest største sjia-retningen, etter imamittene («tolversekten») som er dominerende i Iran. Ismailittene finnes hovedsakelig på det indiske subkontinentet, Syria, Saudi-Arabia, Jemen, Kina, Tadsjikistan og Øst-Afrika men har i de senere årene utbredt seg til Europa og Nord-Amerika.

Ismailittene og imamittene aksepterer begge de første imamene fra etterkommerne til Muhammed gjennom hans datter Fatima og deler derfor mye av sin tidlige historie. Men en uenighet om etterfølgelsen av den sjette imamen, Ja'far as-Sadiq dukket opp. Ismailittene ble de som aksepterte Ja'fars eldste sønn Ismail som den neste imamen, mens imamittene aksepterte en yngre sønn, Musa al-Kazim.

I år 910 tok ismailitten ˤAbdullāh al-Mahdī Billa fra Tunis makta i Egypt, og etablerte fatimidenes kalifat, som snart fikk makta i store deler av Nord-Afrika og Midtøsten. Dette er det eneste tilfellet der kalifatet har vært på sjiittiske hender. Fatimidene grunnla i år 972 byen Kairo, og gjorde den til hovedstad i sitt rike. Handel og kultur blomstret under fatimidene som utøvde en tolerant styreform. Dynastiet besto fra 910 to 1171, da de ble beseiret av den sunnimuslimske generalen Saladin.

Uenighet om arvefølgen førte til at ismailiene rundt år 1000 ble splittet i to hovedretninger: Nizari og Mustaili. Den viktigste av disse er idag Nizari-islam. En mindre gruppe utviklet seg i Libanon og Syria til druserne, som idag anses som en selvstendig religion

Tilhengere av Nizari opprettet en kjede av befestede landsbyer i Iran og Syria, og ble under korstogene kjent under navnet assassinere. Under sin leder Hassan-i-Sabah gjennomførte assassinerne en rekke oppsiktsvekkende attentater mot ulike herskere som bekjempet dem. Ordet assassiner har derfor fått betydningen snikmorder.

Nizarienes rike i Iran ble knust av den mongolske hærføreren Hülegü Khan i 1256. Ismailiene ble deretter en liten og ofte hardt forfulgt minoritet i den muslimske verden, og mange av dem flyttet til Sentral-Asia. I 1840 flyktet nizarienes 46. imam, Aqa Hasan Ali Shah, fra Iran til india, etter et mislykket statskupp. I 1848 slo han seg ned i Bombay (Mumbai). Under navnet Aga Khan vant han etterhvert tilslutning fra ismailittiske samfunn verden rundt. Hans etterkommer prins Karim Aga Khan anerkjennes idag som den levende 49. imam, Hazar Imam, av de fleste ismailitter.

Dette er den ismailittiske rekken med imamer[1]:

1. ʿAlī ibn Abī Ṭālib ألإمام علي إبن ابي طالب

2. al-Ḥussayn ibn ʿAlī ibn Abī Ṭālib ألإمام الحسین إبن علي إبن ابي طالب

3. ʿAlī Zayn al-ʿĀbidīn ألإمام علي زین العابدین

4. Muḥammad al-Bāqir ألإمام محمد الباقر

5. Jaʿfar aṣ-Ṣādiq ألإمام جعفر الصادق

6. Ismāʿīl ibn Jaʿfar ألإمام إسماعیل إبن جعفر

7. Muḥammad ibn Ismāʿīl ألإمام محمد إبن إسماعیل

8. ʿAbdullāh ألإمام عبد الله (ifølge Daftari) / Wafī Aḥmad ألإمام وفي أحمد (ifølge den offisielle nizarilisten)

9. Aḥmad ألإمام أحمد (ifølge Daftari) / Taqī Muḥammad ألإمام تقي محمد (ifølge den offisielle nizarilisten)

10. al-Ḥussayn ألإمام الحسين (ifølge Daftari) / Raḍiyu-d-Dīn ʿAbdullāh ألإمام رضي الدين عبد الله (ifølge den offisielle nizarilisten)

11. 1. Fāṭimide kalif-imam ʿUbaydullāh al-Mahdī billāh ألإمام عٌبَيد الله المهدي بالله

12. 2. Fāṭimide kalif-imam Muḥammad al-Qāʾim bi-ʾAmrillāh ألإمام محمد القائم بأمر الله

13. 3. Fāṭimide kalif-imam Ismāʿīl al-Manṣūr ألإمام إسماعيل المنصور

14. 4. Fāṭimide kalif-imam Maʿād al-Muʿizz li-Dīnillāh ألإمام مَعَاد المُعِزّ لدين الله

15. 5. Fāṭimide kalif-imam Abū Manṣūr Nizār al-ʿAzīz billāh ألإمام أبو منصور نزار العزيز بالله

16. 6. Fāṭimide kalif-imam Al-Ḥakīm bi-Amrillāh ألإمام الحكيم بأمر الله (Opphav til drusernes religion))

17. 7. Fāṭimide kalif-imamʿAlī az-Zāhir li-Iʿzāz Dīnillāh ألإمام علي الظاهر لإعزاز دين الله

18. 8. Fāṭimide kalif-imam Al-Mustanṣir billāh ألإمام المستنصر بالله


Nizārī Imāmer:

19. Nizār ibn al-Mustanṣir billāh ألإمام نزار إبن المستنصر بالله

20. Al-Hādī ألإمام الهادي

21. Al-Muhtadī ألإمام المهتدي

22. Al-Qāhir ألإمام القاهر

23. al-Ḥassan II ʿalā dhikrihi-s-salām ألإمام الحسن الثاني على ذكره السلام

24. Nūru-d-Dīn Muḥammad II ألإمام نور الدين محمد الثاني

25. Jalālu-d-Dīn Ḥassan III ألإمام جلال الدين حسن الثالث

26. ʿAlāʾu-d-Dīn Muḥammad III ألإمام على الدين محمد الثالث

27. Ruknu-d-Dīn Khurshāh ألإمام ركن الدين خرشاه

28. Shamsu-d-Dīn Muḥammad ألإمام شمس الدين محمد

29. Qāsim Shāh ألإمام قاسم شاه

30. Islām Shāh ألإمام إسلام شاه

31. Muḥammad ibn Islām Shāh ألإمام محمد إبن إسلام شاه

32. Mustanṣir billāh II ألإمام مستنصر بالله الثاني

33. ʿAbdu-s-Salām Shāh ألإمام عبد السلام شاه

34. Gharīb Mīrzā / Mustanṣir billāh III ألإمام غريب ميرزا \ مستنصر باالله الثالث

35. Abū Dharr ʿAlī Nūru-d-Dīn ألإمام أبو ذرّ علي نور الدّين

36. Murād Mīrzā ألإمام مراد ميرزا

37. Dhu-l-Fiqār ʿAlī Khalīlullāh I ألإمام ذو الفقار علي خليل الله الأول

38. Nūru-d-Dahr (Nūru-d-Dīn) ʿAlī ألإمام نور الدهر (نور الدين) علي

39. Khalīlullāh II ʿAlī ألإمام خليل الله الثاني علي

40. Shāh Nizār II ألإمام شاه نزار الثاني

41. Sayyid ʿAlī ألإمام سيد علي

42. Ḥassan ʿAlī ألإمام حسن علي

43. Qāsim ʿAlī (Sayyid Jaʿfar) ألإمام قاسم علي \ سيد جعفر

44. Abu-l-Ḥassan ʿAlī (Bāqir Shāh) ألإمام أبو الحسن علي \ باقر شاه

45. Shāh Khalīlullāh III ألإمام شاه خليل الله الثالث

46. Ḥassan ʿAlī Shāh Āghā Khān I ألإمام حسن علي شاه آغا خان الأول

47. Āqā ʿAlī Shāh Āghā Khān II ألإمام آقا علي شاه آغا خان الثاني (Shāh ʿAlī Shāh ألإمام شاه علي شاه ifølge den offisielle Nizārī listen)

48. Sulṭān Muḥammad Shāh Āghā Khān III ألإمام سلطان محمد شاه آغا خان الثالث

49. Hans Høyhet Shāh Karīmu-l-Ḥussaynī Āghā Khān IV سمو ألإمام شاه كريم الحسيني آغا خان الرابع


Mustaʿlī Imāmer:

19. 9th Fāṭimide kalif-imam Aḥmad al-Mustaʿlī ألإمام أحمد المستعلي

20. 10th Fāṭimide kalif-imam Al-Āmir bi-Aḥkāmillāh ألإمام الآمر بأحكام الله (Ḥāfizī schism)

21. Aṭ-Ṭayyib Abī-l-Qāsim ألإمام الطيب أبي القاسم (skjult)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Daftary, Farhad (1990): The Ismāʿīlīs: Their history and doctrines. Cambridge, England: Cambridge University Press, s. 551-553.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]