Hølen

Hølen
Hølen torg Foto: Chris Nyborg
Land		Norge
Fylke		Akershus
Kommune		Vestby
Postnummer		1550 Hølen
Areal		0,7 km²
Befolkning		1 102[a] (2023)
Bef.tetthet		1 574,3 innb./km²
Hølen 59°32′24″N 10°44′33″Ø
Hølen på Commons a^ SSB om tettsteders befolkning og areal

Hølen (uttales hørn) er et tettsted i Vestby kommune i Akershus fylke. Tettstedet har 1 102^[1] innbyggere per 1. januar 2023 og ligger 7,5 kilometer sør for kommunesenteret Vestby. Hølen ble skilt fra Son i 1848 og etablert som egen bykommune med 199 innbyggere. Hølen var Norges minste by frem til innlemmelsen i Vestby kommune i 1943. Vedtatt av lovlig valgte norske myndigheter i 1946. En innbygger i Hølen kalles en hølning (uttales hørning).^[2]

Navnet kommer antagelig av at elva Såna, som fra Såner til Son kalles Hølenselva, danner en kulp, en høl, midt i sentrum. En høl er et bredere og dypere sted i en elv der elva renner saktere enn ellers. Lokalt kalles dette stedet i elva for «Kulpa».

Det er gjort funn fra eldre steinalder i Hølensområdet, men det var først etter middelalderens slutt at tettstedet oppsto. På 1600-tallet, det nøyaktige årstallet er ikke kjent, ble Hølen ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Handelsvaren var særlig tømmer som ble fløtet ned Såna til Son, hvor det ble lastet om bord på skip. I en lengre periode var det også mulig for nederlandske flatbunnede kogger å seile opp elva for å laste tømmer direkte fra Hølen, som ser ut til å ha vært det eneste ladestedet som lå inne i landet. Rester av flere tømmerbruk er synlige langs elva. Det var i 1688 hele åtte oppgangssager i Hølen, og syv av dem var i drift så sent som i 1836. I praksis var ladestedene Son og Hølen gjensidig avhengige av hverandre; mesteparten av tømmeret som ble utskipet kom fra sagene i Hølen, og Son fungerte som felles havn og tollsted. I de senere år har den omkring 3 km lange stien langs elva blitt opprustet slik at den nå kan brukes for sykkel- og hestetrafikk.

Under store nordiske krig etterlot Karl XII en avdeling i Hølen, under oberstløytnant Erik Rydningsvärd. Styrken hadde ansvar for å drive inn skatten svenskekongen hadde fastsatt, tusen riksdaler for hvert sted. I Son klarte han bare å få tak i 21 riksdaler, fordi alle formuende hadde forduftet. Han støtte på samme problem i Hølen, og prøvde der å presse store deler av beløpet ut av Nils Tank, oldefaren til senere statsråd Carsten Tank. Men Tank forsvant med tjenestegutten og tok med seg sine 3–400 riksdaler. Både i Hølen og Son gikk bønder til angrep på svenskene, ansporet av appeller fra den dansk-norske kongen som ble lest opp i kirken. Ved et tilfelle ble Rydningsvärds menn møtt med så kraftig ildgivning at de måtte trekke seg tilbake med en død og tre sårede soldater, og hestene deres måtte klare seg flere dager uten høy fordi soldatene ble beskutt så fort de gikk utendørs. Rydningsvärd forlot Hølen før kampene i Moss 23. april 1716, hvor han ble tatt til fange.

I 1837 kom formannskapsloven, som førte til at man kunne velge om Hølen skulle innlemmes i Vestby herredskommune, eller fortsette som en egen enhet. Både Hølen og Son forble egne kommuner. De to stedene hadde en tid felles formannskap, men den 27. august 1847 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Hølen skulle være en egen bykommune, og dette trådte i kraft 1. januar 1848. Byen omfattet omkring 130 mål og rundt 300 innbyggere. Det har ofte vært sagt at Hølen var Norges minste ladested, men dette er ikke riktig; både Hvitsten og Lillesand med henholdsvis 56 og 99 innbyggere var mindre. Men som kjøpstad var Hølen minst; ved folketellingen i 1876 hadde Hølen 266 innbyggere mot 427 i Stathelle som var nest minst, og i 1910 hadde Hølen bare 171 mot Åsgårdstrands 370.

I tiden som ladested hadde Hølen blitt temmelig velstående, og som by fikk stedet flere rettigheter. I 1850 hadde man de tidligere nevnte åtte sagbrukene, to møller, syv detaljhandlere, en brennevinshandel, to skreddere, fire skomakere, seks snekkere, tre smeder, en blikkenslager, tre garvere, en farver og en hattemaker. Det var totalt omkring 80 skattytere, hvilket var en høy andel for en så liten befolkning.

Fra 1847 hadde Hølen poståpneri, som var et av de første i Follo. Det lå først i Røttergården, og ble i 1870 flyttet til Holterhuset (se nedenfor). I 1943, kort tid før sammenslåingen med Vestby, ble det opprettet postombæring i Hølen, med et postbud som var lønnet av kommunen. Dette ansvaret ble overtatt av Vestby kommune, som betalte for postombæring inntil Postverket tok over i 1970 og utvidet tilbudet til omegnen rundt Hølen. Et nytt postkontor ble åpnet i 1962. På 1990-tallet begynte Posten å legge ned mange kontorer, og for å redde Hølen postkontor ble biblioteket flyttet inn i samme lokaler. Biblioteket ble åpnet i 1901, og var opprinnelig bare et bokskap i skolestuen. I 1908 ble det plassert sammen med poståpneriet i Holterhuset, inntil det fikk egne lokaler i Kommunegården i 1927. Deretter, fra 1936 inntil det ble flyttet til det nye postkontoret i 1996, var det plassert på skolen.

Jernbanen kom til Hølen i 1879. Viadukten, offisielt benevnt Hølensviadukten, kjent lokalt som «Hølensbroa», stod ferdig i 1878 og ble testet med tunge grusvogner samme år før den kunne åpnes. Jernbroen ble bygget med pendelpilarprinsippet, der pilarene har et ledd ved foten og et ved toppen slik at de kan svinge med broens bevegelser og dermed minske belastningene på konstruksjonen. Da den ble åpnet av kong Oscar II hadde ikke passasjervognene nådd frem ennå, og kongen måtte ta til takke med en grusvogn som man hadde satt opp et telt på.

I 1896 ble Brennevinssamlaget opprettet som aksjeselskap ved folkeavstemning. Det betalte skatt til byen, og på grunn av en langt høyere omsetning enn forventet fikk kommunen store skatteinntekter. Hølen hadde i storhetstiden hele tre brennevinsutsalg; til sammenligning hadde Moss ingen. Etter en tids vurdering av hva disse pengene skulle brukes til, ble det bestemt at man skulle sette ned skattesatsen til halvannen prosent på inntekt og en promille på formue. Denne inntektskilden forsvant brått, da avholdsfolket vant en ny folkeavstemning i 1913. Etter en avviklingsperiode ble samlaget nedlagt i 1915.

I 1901 hadde Hølen bare 167 innbyggere, og ifølge Nils Kjær vant samlagstilhengerne med en eneste stemme. Kjær bodde i det tørrlagte Son, og rodde jevnlig opp elven for å kjøpe drikkevarer i Hølen. Han spekulerte en del på hva som ville skje hvis den ene utslagsgivende stemmen i Hølen døde eller skiftet mening. Hølens huseiere tjente godt på skatteflyktninger fra andre kommuner. Opptil 20 personer leide samme rommet, der de stilte fra seg en koffert med private eiendeler som bevis for at de bodde i Hølen.^[3]

I perioden hvor samlaget fylte byens kasse, hadde flere selskaper etablert seg i Hølen for å nyte godt av den lave skatteprosenten. Trelasteksportøren og rederiet La Compania de Maderas kom i 1912, Essvik & Granvik i 1914 og dampskipsselskapet Klaveness året etter. I 1915, da samlaget hadde blitt nedlagt, stod disse selskapene for 87,2 prosent av skatteinntektene, mens innbyggerne slapp unna med i gjennomsnitt 12 kroner og 17 øre i utlignet skatt. Dermed kunne man fortsette med lav skatteprosent.

Flere ønsket å slå seg ned i skatteparadiset, og løsningen var Pensjonatet, eller Hjørne- og Antoniehuset som det egentlig het, et stort hus med hybelleiligheter der velstående personer satte inn en seng og en koffert med klær, og dermed kunne registreres som bosatt i Hølen. Også andre innredet hybelrom hvor kofferter ble parkert. Flere «skatteflyktninger» bygde seg også store hus i Hølen.

Ved siden av å slippe unna med lav skattesats betalte innbyggerne ingen kommunale avgifter, men fikk allikevel ny skole, innlagt strøm i alle hus allerede i 1917, god alderspensjon til alle over 70 år allerede fra 1920 og godt vedlikehold av veiene.

Hølen ble en selvstendig, administrativ enhet allerede i 1847 da området ble skilt ut fra Son som eget formannskapsdistrikt med 199 innbyggere.

1. juli 1943 ble Hølen kommune, som da hadde 228 innbyggere, slått sammen med Vestby med 3 104 innbyggere. Vedtaket ble fattet av Quisling-ministeren Albert Viljam Hagelin. Etter andre verdenskrig ble alle politiske vedtak fattet under krigen underkastet ny behandling, men vedtaket om sammenslåing ble ratifisert av Stortinget i 1946. Dermed var skatteparadistiden borte, og Hølens innbyggere måtte betale de 15 prosent Vestby kommune krevde.

Befolkningstallet i Hølen falt etter andre verdenskrig, men en del tilflytting i senere år har ført til ny næringsvirksomhet og en liten vekst i innbyggertallet. Av industri er det særlig Hølen Verktøyindustri, We-Pe Møbler og Sigma Elektronisk som har stått for mange arbeidsplasser. Av disse er det kun verktøyindustrien som er i full drift, mens møbelfabrikken er kraftig innskrenket og Sigma har flyttet ut. Hølen Næringspark er opprettet i We-Pe Møblers og Sigmas gamle lokaler.

Dagens Hølen omfatter også Såner, som tidligere var egen administrativ enhet – flere av de gamle grensesteinene er bevart. Hølens kirkested har ligget der siden minst 1349. I 1995 ble Såner kirke påtent og totalskadd; en ny kirke ble reist på samme sted og innviet 3. desember 2000. En av arkitektene, Mette Nortvedt, er selv fra Hølen. Utsmykningen er blant annet av Dagny og Finn Hald.

På begynnelsen av 2000-tallet ble kloakksystemet, som til da hadde forurenset elva, oppgradert. Det hadde da lenge vært byggestopp i Hølen, men etter oppgraderingen, med rørledning til renseanlegg på Kambo, kunne nybygging starte igjen, og pr. 2006 er to boligområder og flere tomter i sentrum klare til utbygging.

Stedet ligger ved den Fredrikshaldske kongevei (grunnlaget for Europavei 6), og ved den opprinnelige ruten til Smålensbanen (Østfoldbanen). I 1996 ble Østfoldbanen flyttet utenfor Hølen og Hølen holdeplass ble nedlagt. E6 ble i 1998 lagt om slik at det ikke lenger er direkte avkjøring til Hølen.

Flere steinhvelvbruer på sletta mellom Hølen og Såner har ført til at Hølen er kjent som «stedet med bruene». Bommen bru fra 1850 hviler på tømmerflåter, ettersom det ikke er fast fjell der den ligger. Den ble i 1930 forsterket med betong for å tåle moderne trafikk. Rafsal bru er fra 1848. Den er konstruert på samme måte som Bommen, men har ikke blitt forsterket ettersom den er kraftig nok til å tåle tungtrafikk. Mærø bru ligger i sentrum, rett sør for torget. Det var bru der i middelalderen, kjent som Sånabru eller Sænabru. Det moderne navnet kommer antagelig fra Hans Mærø, som bodde ved brua i 1760-årene. Mærø bru ble skadet av storflom i 1879, og måtte stenges. Den nåværende brua ble bygget 1880–1881, til en kostnad av 6493 kroner. Den fikk betongdekke i 1966, men de gamle brukarene er bevart i sin opprinnelige stand. Det finnes også flere mindre bruer.

Den mest synlige broen i selve Hølen, jernbaneviadukten fra 1879, er ikke lenger i bruk, og det pågår en debatt om dens framtid. En del mener at den bør fjernes fordi den stenger lyset ute fra sentrum, utgjør en fare for nysgjerrige barn og bare forfaller mer og mer, mens andre mener den er en del av Hølens særpreg og ønsker å få den omgjort til en del av sykkelveien mellom Moss og Oslo.

Den nye jernbaneviadukten er plassert lenger ned i Hølendalen, rett utenfor tettstedet. Den er 416 meter lang, og dermed Norges lengste jernbanebro i betong. Høyden er omkring 50 meter på det meste. Den stod ferdig i 1996, og fikk året etter NSBs pris for ingeniørkunst og byggeskikk. Motorveibroene ble åpnet 25. juni 1998; de tre går under fellesnavnet Hølendalen bruer.

Hølen Idrettsklubb (HIK) ble stiftet i 1915, og driver med flere vinter- og sommeridretter. Klubben arrangerer hvert år «HIK-dagen», som samler det meste av Hølens befolkning til aktiviteter i sentrum og på skolen. Det er to fotballbaner, en grusbane ved skolen og gressbane med klubbhus på Brandstad nord for selve Hølen. Både øvre del av skolens fotballbane og parkeringsplassen foran klubbhuset blir sprøytet om vinteren og brukt som skøytebane.

I nyere tid har Hølenkoret, stiftet 1990, vært en sentral aktør i kulturlivet. Den innflyttede lokalpatrioten Tor Åge Bringsværd har skrevet flere sanger for koret, og han har sammen med koret skrevet Helligtrekongersaften, et julespill som markerer avslutning på høytiden. Øyvind Denstad har satt musikk til flere av Bringsværds sanger, og de to samarbeidet om å skrive familiemusikalen Lilletrollet, som ble fremført fra flytebrygger og båter på «Kulpa» i elva. Sommeren 2000 så mer enn 10 000 mennesker stykket fra tribuner på elvebredden. Tribunene og scenen har også blitt brukt til konserter og andre forestillinger.

Såner skolekorps, stiftet 1953, har medlemmer fra Hølen og Son, og spiller begge steder på 17. mai. I 1983 ble et nytt korps også opprettet, da man oppdaget at det ikke var noe korps som kunne følge barnetoget tilbake fra Såner kirke til skolen. «Frem fra glemselen» ble opprettet i løpet av en ukes tid, med elleve medlemmer og en fane laget av et forheng fra Motemessen. Korpset stiller i kjole og hvitt og flosshatt ved store og små anledninger.

Hør'nselvas Immproviserte Sløyfeband er et storband, som spiller dixieland, tyrolermusikk, storbandjazz, gammeldans og annet som kan vekke glede. Man finner også andre musikalske grupper, som Visens Venner, gjengangerne, Hølen Barne- og ungdomskor, Sånertrioen og damekvartetten Nipperne.

Elverhøy ble bygget i 1914 for selskapet Essvik & Granvik. Det ble tegnet av Arnstein Arneberg, som senere ble kjent for blant annet Skaugum. Bygningen er et av hans tidligste verk. Det ble anlagt en prakthage rundt huset, som i liten grad er bevart.

Etter at Essvik & Granvik flyttet ut av Elverhøy bodde disponent Henriksen der sammen med sin kone Lilly Egeberg Henriksen. Hun var maler, og hadde ofte besøk på Elverhøy av sine kunstnervenninner Charlotte Wankel og Ragnhild Keyser, som begge var foregangspersoner for kubismen i Norge. Disponenten var Hølens siste lovlig valgte ordfører, inntil han ble avsatt av nazistene i 1941. Han var kjent for å være noe eksentrisk, og spaserte omkring i Hølen med tropehjelm og hvit tropedress som han hadde med seg fra sin tid i Algerie. Henriksen var medgrunnlegger for Hølen Idrettsklubb.

Da Hølen ble innlemmet i Vestby kommune ble det bestemt at pengene byen hadde avsatt i fond ikke skulle tilfalle kommunekassen. I stedet ble Hølen Reservefond opprettet, og pengene ble satt på bok inntil man fant ut hva man skulle gjøre med dem. Etter at man hadde kjøpt opp Hølens Elektricitetsværk, ble det bestemt at resten skulle brukes til å kjøpe Elverhøy etter disponent Henriksens død. I 1954 stod bygningen klar, ominnredet til samfunnshus. Bygningen ble drevet med underskudd, og Hølen og Såner Vel tok over mot en symbolsk leie på en krone i året. Pr. 2006 er det fortsatt velet som driver Elverhøy, men Vestby kommune har tatt over det ytre vedlikeholdet, fyring, forsikringer og annet, mens velet leier bygningen for tusen kroner i året og har ansvar for indre vedlikehold.

Det var i en del år seksårsklubb i bygningen, og barnehage ved siden av. I 2002 flyttet Hølen Ungdomsklubb inn i kjelleren etter å ha pusset opp lokaler der.

Varselklokken fra den gamle brannstasjonen i Bruerveien ved torget har blitt bevart, og har blitt hengt opp i et tårn utenfor Elverhøy.

Ved siden av eiendommen ligger Hølen Tennisklubbs bane.

Holterhuset i Store Strandgate ble bygget i 1850 av Torstein Martin Langlie. Han hadde siden 1842 drevet en skole i Hølen, og det nye huset ble både skolestue og hans hjem. Skoledriften i bygningen opphørte ved hans død i 1878. I 1870 ble Langlie også poståpner, og snekret selv sammen de nødvendige skrivepultene og hyllene. Poståpneriet lå i Holterhuset inntil 1962, da et postkontor ble åpnet i nye lokaler.

Omkring 1900 ble det åpnet kommunale kontorer der. Kunstmaleren Karl Johan Holter fungerte dermed som poståpner, kemner og ligningsfunksjonær. Fra 1908 til 1927 var det offentlig bibliotek i huset, med en liten boksamling som Holter bestyrte. Han var også ansvarlig for den lokale trygdekassen og for kassen til Hølen Elektricitetsværk. Fra 1912 til 1975 var det også telefonsentral i Holterhuset; den ble nedlagt som følge av automatiseringen.

I 2006 åpnet «Karl Johans café» i huset, med serveringssted, bokkafé og brukthandel.

Håkensgården i Store Strandgate ligger helt i utkanten av Hølen, ved siden av Mølla. Det er usikkert når det ble reist, men i 1916 ble det kjøpt av ingeniør Dahl, som grunnla Hølen Fabrikker, og brukt til boliger for arbeidere.

Lensmannsgården i Store Strandg. 5 (tidl. Elvegade 7) ble oppf. tidlig på 1800-tallet. I huset var det på et tidspunkt skjenkestue. I 1870 ble eiendommen tatt i bruk som av lensmannskontor av lensmann Carsten Julius Hansen (f.21.6.1841 i Kristiania). Hansen oppførte en laftet arrestbygning med 2 celler i 1875. Denne ble bygget sammen med øvrige bygninger på 1920-tallet, slik at eiendommen ble trelenget. Tidligere lensmenn hadde bodd på gårder i området. Hanssen skal ha hatt mer å gjøre enn sine forgjengere, fordi han ble lensmann akkurat på den tiden hvor jernbanen ble anlagt, og rallarene var en utfordring for ham. Lensmann Hansens betjent, Laurits Frøland (f.31.12.1879 på Ringerrike) giftet seg med lensmann Hansens datter, og da han ble lensmann overtok han eiendommen. Lensmann Frøland, ble avsatt 1. juli 1943, da han nektet å melde seg inn i Nasjonal Samling. Han ble erstattet av et NS-medlem, Solerød, men ettersom Lensmannsgården var Frølands private eiendom måtte Solerød finne seg andre lokaler. Kontoret ble derfor flyttet til et rekvirert kontor i første etasje i Store Strandgate 1. Etter krigen ble Karsten Lersbryggen lensmann, og han fortsatte å bruke det nye kontoret, og kjøpte etter hvert Store Strandgate 1, Lersbryggenslekten solgte huset i 2005. Den neste lensmannen, Kåre Jacobsen, flyttet over i Murgården på torget, og deretter til et nybygg i Dronningveien. I 1993 flyttet lensmannskontoret til Vestby.

Etter krigen bodde tidl.lensmann Frøland i Lensmannsgården frem til sin død i 1958. På dødsboauksjonen til Frøland i 1961, kjøpte arkitekt Gunnar Nortvedt fra Hølen eiendommen. Den ble da restaurert og han benyttet eiendommen som bolig frem til 1975. Hans døtre billedkunstnerne Therese Nortvedt og Mathilde Nortvedt vokste opp der.

Ifra 1977 til 1982 utleide arkitekt Nortvedt eiendommen til Torstein Hilt, som drev Forfatterforlaget. Han og hans venner bodde i huset bl.a. Ingvar Ambjørnsen debuterte på Forfatterforlaget med 23-salen, bodde i Lensmannsgården et års tid; Hølen nevnes i flere av bøkene hans. Gudmund Vindland bodde også en periode i gården, og skrev flere bøker her.

I 1983 kjøpte arkitekt Asbjørn Ystad fra Oslo eiendommen. Han benyttet denne som kontor og bolig for seg og sin familie. I 1993 solgte arkitekt Ystad eiendommen til Mette og Thomas Nortvedt, som fortsatt eier eiendommen.

Mølla har sitt navn fordi det inntil 1954 var mølle og frørenseri der. Opprinnelig var det en trebygning der, men denne brant på slutten av 1930-årene, og ble erstattet av dagens betongbygning.

Etter at mølledriften ble nedlagt åpnet Norus Chemical Company kjemisk industri i Mølla. Denne bedriften ble nedlagt, og i 1985 åpnet Sletten Mekaniske Verksted der. Dette er et gammeldags mekanisk verksted som bearbeider jern, lager spesialdeler til maskiner og utfører mindre oppdrag for lokalbefolkningen.

Billedkunstneren Inger Kvarving hadde også sitt atelier i den tidligere mølledelen, før hun døde av kreft i 2007.

Røttergården, med navn etter kjøpmann Røtter som drev butikk der fra omkring 1850, ble reist ved torget omkring 1847. Fra det året og frem til 1870 var det poståpneri der, og i 1858 kom det også en telegrafstasjon der. Ettersom den første telegraflinjen i Norge, fra Christiania til Drammen, hadde blitt opprettet bare fire år tidligere må Hølen sies å ha vært tidlig ute med denne nyvinningen. Telegrafen ble flyttet til Son i 1867, men kom så til Såner stasjon da jernbanen kom.

Kunstneren Jacob Sømme bodde i Røttergården omkring 1900.

Bygningen har helt siden 1850-årene hatt kolonialhandel. Godt inn i 1980-årene var den fremdeles en gammeldags butikk med handel over disk. Da familien som i mange år hadde drevet butikken solgte den videre ble den omgjort til en selvbetjeningsbutikk i mer moderne stil. I 1995 ble den nedlagt, etter at innehaveren ikke lenger klarte å stå imot konkurransen fra større butikker i Son, Vestby og Moss. Denne utviklingen ble av mange sett som negativ, og lokalpatrioter satte i gang en innsamling for å opprette et aksjeselskap som kunne drive en butikk. Store deler av befolkningen kjøpte aksjer, og det ble reist nok kapital til å starte en butikk. Den fikk navnet Skøiens Eftf., etter Erik Skøien som hadde eid den gamle butikken. Den nye butikken har spesialisert seg på varer fra små produsenter, som Den blinde ku, og på en del eksklusive, importerte varer som ikke er lette å få ellers i området, slik at de ikke konkurrerer direkte med større supermarkeder.

Butikken ble solgt videre i 2008 og ble drevet frem til nyttårsaften 2012, da den ble stengt. En ny eier av butikken åpnet igjen i mars 2014 og butikken er svært godt mottatt av lokalbefolkningen i Hølen. Det er boliger i annen og tredje etasje.

Navn etter dr. Krøvel. Hølens første murhus, derfor også kalt Murgården. Opprinnelig bestod gården av to bygninger, nå med felles inngang fra gårdsrommet. Skillet kan sees på vindusradene som er i to høyder.

Hølens største og lenge eneste leiegård. Her har det også bl.a. vært drevet apotek, kafeteria, bank, kolonial og manufaktur. Lensmannskontoret var også her er en periode, men ble flyttet til et nybygg i Dronningveien i 1973 på den tiden da Kåre Jacobsen var lensmann. De siste årene har hele bygningen vært benyttet til boligformål.

Selviggården i Dronningveien, ved torget, har navn etter kjøpmann Selvig. Brennevinssamlaget, grunnlaget for Hølens status som skatteparadis, ble åpnet i bygningen i 1896, med Selvig som første bestyrer.

Det fortelles at den eksentriske kunstneren Carl Dørnberger i 1904 tok turen fra Son for å besøke brennevinsutsalget, og at han etter å ha kommet i krangel trakk en av sine pistoler, som han kalte «Kitty» og «Kittys broder», og fyrte av et skudd. Han traff en rødvinsflaske, og da bestyreren så rød væske på hendene sine trodde han at han var truffet og skjøt tilbake med sin egen revolver. De to skal ha skutt på hverandre inntil Dørnberger traff et konjakkfat, og de inngikk «våpenhvile» for å redde de edle dråper. Lensmannen kom til, men etter å ha fått et glass konjakk på husets regning tok han ikke affære. Sannhetsgehalten i historien er meget usikker, men den er typisk for de mange historier som verserer om Dørnberger.^[4]

Etter at samlaget ble nedlagt i 1915 har det vært annen næringsdrift i bygningen, både bakeri, kafé og dagligvarebutikk. Kjøpmann Hans Vinæs drev kolonialbutikk fram til sin død i 1974. Butikken var forholdsvis tidlig ute med selvbetjening; det var et eget rom hvor man selv kunne plukke ting som vaskemidler, hermetikk og tørrvarer, mens andre varer ble solgt over disk.

Thornegården, som ligger ved torget er en av de eldste bygningene i Hølen, og ble antagelig reist på slutten av 1700-tallet. Det er bevaringsverdig, og har blitt restaurert i tråd med instrukser fra fylkeskonservatoren.

Bygningen har navn etter kjøpmann Thorne, som blant annet drev brennevinshandel der. En annen som drev butikk der var kjøpmann Selvig, som senere ble Brennevinssamlagets første bestyrer og åpnet brennevinshandel i Selviggården i 1896.

I 1920 flyttet apoteket fra Murgården til Thornegården, og ble der inntil det flyttet til Vestby i 1955. Gården kalles derfor også Apotekgården. Det var også en tid legebolig og -kontor der, før Vestby Sparebank åpnet en filial der i 1960-årene. Filialen hadde begrensede åpningstider, og en periode var den kun åpen fredager kl. 16 til 18. Deretter kom en frisørsalong, som ble nedlagt etter noen år, det vil si den flyttet til huset innenfor (det som nå er Kongeveien 4). Senere kom enda en frisørsalong, som flyttet ut i 2000.

Sigrid Undset leide i 1911 et rom i Thornegården. Et kort hun sendte til sin mor Charlotte er bevart, og hun forteller der at hun «har fundet et billede med dr. Frennings hus paa, jeg har satt et kryss ved vinduet mit i 1ste etage – er det ikke pent?».^[5] Cis Rieber-Mohn bodde også i huset i samme periode, og de to drev husholdningskurs på Såner skole. Det skal ha vakt bestyrtelse da de tok en dram ved disken i brennevinsutsalget i Selviggården; deres vaner fra Roma hadde ikke vunnet innpass blant norske kvinner enda.

• Else Færden, Norges minste by – en vandring i Hølen med Helge Holter, Sandengen forlag, Hølen 2002
• Trond Taugbøl, Hølen – stedet med bruene, Vestby kommune, Vestby 1998
• Hølen og Såner Vel, Hølen minner av Kristian Jakobsen 1952, Vestby Grafiske as, Vestby 1997

• (en) Hølen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hølen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons