Folkeavstemning

En folkeavstemning, eller et referendum, er en funksjon i et demokrati der de stemmeberettigede i et samfunn blir bedt om å ta stilling til forhåndsbestemte politiske alternativer. Kravene til hva som utgjør et flertall i en folkeavstemning varierer, fra simpelt flertall til krav som går ut over dette. I Sveits kreves det for eksempel et dobbelt flertall ved at en lovendring må ha flertall både i folket og i kantonene for å bli vedtatt. I flere land kreves det også en viss oppslutning om folkeavstemningen for at den skal være gyldig. Noen land har stemmeplikt slik at registrerte velgere må stemme.

Saker kan bli lagt ut til folkeavstemning av myndighetene, enten fordi loven krever at en sak blir vedtatt gjennom folkeavstemning eller fordi politikerne mener det er viktig at saken blir avgjort av hele befolkningen. Folkeavstemninger kan også bli satt i stand gjennom en underskriftsinnsamling, da kalt et innbyggerinitiativ. Folkeavstemning er en form for direkte demokrati.

Det skilles mellom bindende og rådgivende folkeavstemninger. I en bindende folkeavstemning avgjøres det politiske vedtaket som er ute til avstemning av et flertall i folkeavstemningen etter de reglene som gjelder for folkeavstemninger. En rådgivende folkeavstemning er et redskap for å gi velgerne en mulighet til å komme med sitt syn på et politisk spørsmål, selv om vedtaket endelig fattes av politikerne.

Normalt forventes det at politikerne følger det rådet de får i en rådgivende folkeavstemning. Et samlet Storting hadde et klart ja-flertall før folkeavstemningene om norsk medlemskap i EEC/EU i 1972 og 1994. Resultatet av begge avstemningene ble nei. Det finnes imidlertid eksempler på at politikere ikke har fulgt rådgivende folkeavstemninger. I 1958 stemte for eksempel et overveldende flertall av de svenske velgerne nei til høyrekjøring, men Riksdagen valgte likevel å innføre høyrekjøring noen år senere. Heller ikke folkeavstemningen i 1980, der det ble et flertall for å avvikle kjernekraften innen 2010, har blitt fulgt av Riksdagen. I 2020 ble kommunene Skedsmo, Fet og Sørum slått sammen til Lillestrøm av Solbergs regjering til tross for nei-flertall i rådgivende folkeavstemninger i de tre kommunene.

Det skilles også mellom folkeavstemninger som er initiert av myndighetene og av folkeavstemninger som er initiert av et innbyggerinitiativ. I Norge har Stortinget holdt rådgivende folkeavstemninger. Denne formen for folkeavstemning blir kalt for referendum. Den andre formen for folkeavstemning har sitt opphav i folkeinitiativ. Dette er den mest radikale formen for folkeavstemning, som gir folket en direkte medvirkning i den politiske prosessen.

I enkelte jurisdiksjoner kan velgerne eller initiativtakerne gjennom direkte initiativ utforme det temaet en folkeavstemning skal dreie seg om. Kravet er at et visst antall velgere må stille seg bak forslaget. Med andre ord så vil det under direkte initiativ være initiativtakerne selv som velger temaet for avstemningen. Denne formen for folkeavstemning er uvanlig, men finnes i både Sveits og noen delstater i USA.

Ved et indirekte initiativ kan en viss andel av velgerne kreve folkeavstemning over en bestemt sak som har vært til behandling i et politisk organ. Spørsmålet ligger klart, men folket skal bestemme utfallet. Det er altså ikke en rådgivende folkeavstemning denne formen står for, men man fører makten direkte tilbake til folket som gir legitimitet over forslaget. Denne formen for folkeavstemning benyttes i dag blant annet i Italia.

Det har blitt sagt at ved folkeinitiativ har folket fått et sverd, noe som antyder den offensive holdningen og ved at folket er den førende kraft. Ved et folkeinitiativ blir folket,direkte, en lovgivende makt. Referendum har blitt omtalt som skjoldet, muligens fordi referendum gir en slags vetorett. Ved referendum blir spørsmål fra den allerede lovgivende makt lagt frem for folket.

Folkeavstemninger er utfordrende på mange måter. Valg må være informerte, så de som stemmer må vite hvordan de skal stemme, hva de kan velge mellom og hva deres stemme kan bety. Mangel på pressefrihet eller ytringsfrihet kan føre til at velgere ikke vet nok til å ta et informert valg. I komplekse saker, som Brexit ^[1][2], er det vanskelig å forutse hva valgresultatet faktisk vil bety, og et flertall av folket kan stemme for noe de til slutt egentlig ikke ønsker.

Folkeavsteminger tilsidesetter vanlige politiske prosesser, og er blitt omtalt av Margaret Thatcher som "et verktøy for diktatorer og demagoger" ^[3][4] Winston Churchill sa at "Det beste argumentet mot demokrati er en fem minutters samtale med en gjennomsnittsvelger." ^[3]

Folkeavstemninger har en kostnad, og i forbindelse med valget i 2016 i USA ble det brukt over 6,4 milliarder US dollar.^[5] Å stemme koster også noe for velgerne, som kanskje ta fri fra jobb for å rekke vallokalet i tide, eller må trosse trusler fra politiske eller anti-demokratiske grupperinger. Velgerparadokset, eller Downs paradoks, oppkalt etter Anthony Downs, viser til at det er rasjonelt å ikke stemme dersom ulempene med å sette seg inn i saker og å avgi stemme er større enn fordelene man har ved å påvirke valget. I valgkretser med pluralitetsvalg vil kandidater som sympatiserer med små partier ofte ikke ha noen reell innflytelse, og ingen motivasjon for å stemme.

Folkeavstemninger kan gjøre vedtak som ikke er gjennomførbare i praksis, men som har symbolsk betydning. Catalonia gjennomførte i 2017 en folkeavstemning der 90% stemte for løsrivelse fra Spania.^[6] Spanske myndigheter anså dette som grunnlovsstridig, avsatte den katalanske regjeringen, og utlyste nyvalg.^[7] I Finnmark i 2018 stemte 87% mot sammenslåing med Troms, ^[8] selv om sammenslåing allerede var vedtatt av Stortinget.

I Norge er ikke folkeavstemninger noen juridisk institusjon: De er ikke beskrevet i grunnloven, og ingen form for avgjørelse eller lovendring krever at en folkeavstemning finner sted. Det er likevel avholdt seks landsomfattende rådgivende folkeavstemninger om politiske enkeltsaker, som Stortinget har vurdert som så viktige at de selv ikke kunne avgjøre dette på vegne av folket. På lokalplan er det imidlertid avholdt flere tusen folkeavstemninger, alene mer enn 5000 om målform i skole eller kirke, dernest om alkohol og kommunegrenser.

• Folkeavstemninger i Norge

• Tor Bjørklund Hundre år med folkeavstemninger : Norge og Norden 1905-2005 Universitetsforlaget 2005 ISBN 8215006507