Kristofer Leirdal

Kristofer Leirdal
Født		15. des. 1915[1][2] Aure kommune (Romsdals amt)
Død		6. juli 2010[3][1][2] (94 år) Trondheim (Sør-Trøndelag)
Beskjeftigelse		Billedhugger
Utdannet ved		Kunsthøgskolen i Oslo
Ektefelle		Aina Thiis Leirdal (1947–)[4][5]
Barn		4 [6]
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Sør-Trøndelag fylkes kulturpris (1987) Ulrik Hendriksens Ærespris (1990) St. Olavs Orden
Kristofer Leirdal på Commons

Kristofer Leirdal (født 15. desember 1915 på gården Indre Leirdal i Aure, død 6. juli 2010 i Trondheim) var en norsk billedhugger, bosatt i Trondheim. Han er særlig kjent for sitt virke med skulptur til Nidarosdomen, men han utførte også andre betydelige arbeider rundt om i landet, alene og sammen med sin ektefelle, keramikeren Aina Thiis Leirdal.

Leirdals utgangspunkt var trehåndverket. Hans far hadde snekkerverksted på gården, og laget møbler, tildels med utskjæringer, og annet trearbeide; bl.a. trearbeider i Aure kirke, etter at kirken brant i 1923, etter et lynnedslag. Prekestol og korgitter ble laget på farens verksted, etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord, som hadde vært tilknyttet Nidarosdomen. Kristofer Leirdal vokste opp i dette verkstedet, viste tidlig interesse for treskjæring og skulpturering, og ble en dyktig møbelsnekker. Far og sønn Leirdal var sentrale i å bygge ungdomshuset «Skogvang» på Aure, med utsmykning. Det ble lagt merke til Kristofer Leirdals begavelse, og i tyveårsalderen fikk han et treårig stipend for landsungdom. Det var lege Broch i Aure som visste om stipendet, og ordnet med søknaden. Dermed kom Leirdal inn på SHKS i Oslo 1936, på møbellinjen, hvor frihåndstegning og modellering etterhvert tok all hans interesse. Dette ble innledningen til billedhuggerlinjen på Statens kunstakademi, hvor han begynte i 1938, under professor Wilhelm Rasmussen. Men etter invasjonen i 1940 ble Akademiet stengt. –

Leirdal supplerte senere sin utdannelse med arbeide ved Det Kongelige Kunstakademi i København under professor Einar Utzon-Frank i perioden 1945–1946 og en seks måneders kombinert studie- og bryllupsreise i Frankrike og Italia i 1947 med sin hustru, keramikeren Aina Thiis Leirdal.

I 1941 debuterte Leirdal på Høstutstillingen. Samme år fikk han en ledig stilling som steinhugger ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Der ble det også drevet billedhuggervirksomhet. Her kunne Leirdal studere den gamle skulpturen og dens forhold til arkitekturen. Ved siden av steinhuggingen utførte han modelleringsarbeider for skulptur til Nidarosdomen, og fikk Statens stipend i 1942. Året etter sluttet Leirdal som fast ansatt steinhugger, for trangen til å ha hele dagen til rådighet for egne arbeider ble for stor. I 1944 fikk han spørmål fra Harstad om å lage en statue av musikkløytnant Alfred Evensen, som var død etter tysk fangenskap. Han utførte denne skulpturen på farsgården; i skjul på grunn av tyskernes etterretning. I 1945 ble statuen ferdig, og fikk plass i «Generalparken» i Harstad.

Etter freden i 1945 ventet en rekke oppgaver ved Nidarosdomen for norske billedhuggere; først og fremst i forbindelse med vestfronten. En av de viktigste oppgavene her var utforming av skulpturer for den øverste skulpturetasjen – den vanskelige kongerekken. Hvordan utforme en skulptur slik at den fremtrådte visuelt tilfredsstillende så høyt oppe, med naturlige proporsjoner og uten at det virket som om den «falt» ut av sin langstrakte nisje? Leirdal foreslo en sittende positur, med rank overkropp som ikke lente seg utover, men hvor synsvinkelen nedenfra – som lett kunne ha ledet til at hodene ble oppfattet som små «knappehoder» ble kompensert ved en proporsjonsøkning oppover. Dette illustrerte han ved å modellere en skisse i 1/3 størrelse av kong Josjafat. Han fremla den for Tilsynskomitéen, og komitéen fant at skissen hadde så mange verdifulle momenter at han ble anmodet om å komme med et forslag i full størrelse. Det modellerte han i 1946, og skulpturen og dens utformingsprinsipp ble bifalt av Tilsynskomitéen. Hans prinsipp ble fulgt opp av de øvrige billedhuggeres skulpturer her; ved Sivert Donali, Stinius Fredriksen, Odd Hilt, Leirdals svigerinne Tone Thiis Schjetne og Knut Skinnarland.

I 1946 ble Leirdal innkjøpt av Nasjonalgalleriet med et hode han hadde hugget i norsk marmor: et portrett av Mona Elisabeth Ryggen, datter av Hannah Ryggen og Hans Ryggen. Samme år var han med på å stifte Kunstskolen i Trondheim. Han deltok dessuten på Nordisk utstilling i Stockholm, og arbeidet med Krigsminnesmerket for Trondheim kommune på Domkirkegården, avduket i 1948. Deretter formet og utførte han monumentet til minne om Titran-ulykken i 1899, avduket i 1949. Deretter fulgte mange år med et rikt virke og modellering av tallrike skulpturer. Først og fremst til Nidarosdomen, men også arbeide med oppdrag for andre norske kirker og institusjoner. Den siste oppgaven for Nidarosdomen var en prosesjonslysestake (påskelysestake) i malt tre (1990).

I Trondheim er hans Johan Falkberget-monument «An-Magritt og Hovistuten» (1967) ved Ilen kirke godt kjent, ved siden av hans krigsseilermonument med tittelen «Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn» (1982, 1. premie i utsmykningskonkurranse 1979) ved Royal Garden, med det tomme rom for ham som aldri kom hjem; et godt eksempel på Leirdals romlige tenkning og bevisste idégrunnlag. Her kan også nevnes hans minnesmerke over Matthias Conrad Peterson i Ilaparken (1997).

Et av hans første arbeider ved Nidarosdomen er restaureringen av apostelen Johannes, påbegynt i 1945. Hans modellering ble fullført i 1979, ble så hugget i stein av Odd Kalvå, og fikk plass i 1983 som den siste av vestfrontens skulpturer. På vestfronten er hans relieff i øverste gavl: «Seirende Kristus», modellert i 1956, særlig fremtredende; dessuten også hans bronsestatue «St. Mikael» (1965), modellert mens han lyttet til Bob Dylan. Leirdal bekreftet i 2001 ryktene om at St. Mikaels ansiktsuttrykk var lånt fra Bob Dylan.

Leirdal har etterlatt seg et stort antall verker som smykker bygninger og offentlige rom rundt om i landet, deriblant følgende verker (årstallet angir når verket stod ferdig):

• 1951: Steinkjer – relieffer i kleberstein i inngangspartiet til Steinkjer krematorium
• 1955: Larvik – dekorasjon for fondveggen i Larvik krematorium, i samarbeid med keramiker Aina Thiis Leirdal
• 1958: Bergen – fasadeskulpturen «Seilervenus» på fasaden til Bergenske Dampskibsselskabs administrasjonsbygg
• 1960: Bergen – skulpturer til høyseteveggen i Håkonshallen
• 1960: Kirkenes – altertavle i Sør-Varanger hovedkirke
• 1961: Bodø – Kristus-statue for vestfronten i Bodø domkirke og «Petter Dass» på samme kirkes sydvegg
• 1991: Selbu – «Felkar'n»
• 1995: Heidrunplattformen – geita Heidrun
• 2000: Skinnarbu – bronseskulptur til minne om Terje Skogland (2000) i Hardangervidda nasjonalparksenter
• 2004: Melhus – minnesmerke over Nils N. Dahl; dette ble Leirdals siste offentlige utsmykning.

De siste årene arbeidet han med byster av foreldrene, som han bearbeidet så lenge han hadde helse til å fortsette sitt kunstneriske virke.

Leirdal underviste ved Kunstskolen i Trondheim til 1952, da han gikk over til en stilling ved Institutt for form og farge ved NTH under professor Arne E. Holm. Frem til 1982 underviste han arkitektstudenter ved NTH i modellering, senere kalt plastisk form. Han så det som vesentlig at studentene fikk arbeide fritt med tredimensjonale arbeider.

Hans pedagogiske begavelse kom også til uttrykk i en serie NRK-fjernsynsprogrammer på 1990-tallet, hvor han fortalte om og analyserte fremtredende eksempler på middelalderskulptur i Erkebispegården.

Fra 1977 til ut 1989 var Leirdal kunstnerisk konsulent for Tilsynskomitéen for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

• Separatutstilling i Trondhjems kunstforening 3.–24. nov. 1991
• «Tre i tre» i Sørlandets kunstmuseum, Kristiansand, februar 1998, hvor Kristofer Leirdal stilte ut sammen med to av Leirdals tre sønner: Erlend Leirdal og Yngve Zakarias.
• «Arbeider i gips», separatutstilling i Trondheim kunstmuseum 1. februar–15. mars 2009.

Leirdals romlige begavelse kom også til uttrykk i forbindelse med hans sommerhus av stein på Marøya, som ligger fint innpasset i en ur. Styret i Trondhjems Arkitektforening ville for noen år^[når?] siden innstille det til Statens byggeskikkpris.

Leirdal ble tildelt Domkirkemedaljen i gull i 1965 for «særlige fortjenester i forbindelse med Restaureringsarbeidene»; samme år mottok han Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje i sølv. Han mottok Trondheim kommunes kulturpris i 1986^[7] og Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1987.^[8] I 1997 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.^[9]

• Kristofer Leirdal og Arne Gunnarsjaa (red.): "Billedhuggeren Tone Thiis Schjetne", Trondheim 2003, ISBN 82-519-1917-7

• Kristofer Leirdal: "Liv og virksomhet", et tresiders notat datert 3. des. 1982
• Rolf Rolfsen: "Han formet An-Magritt", Uke-ADRESSA, 1. okt. 1988
• Ragna Thiis, Arne Gunnarsjaa, Tone Thiis Schjetne, Per Schjetne (red.): "Billedhuggeren Kristofer Leirdal", Trondheim 1996, ISBN 82-519-1228-8
• Arve Bringaker (red.): "Billedhoggerne i Nidarosdomen", Trondheim 1996, med "Nidarosdomen og norsk skulptur i nyere tid", intervju med Kristofer Leirdal og Tone Thiis Schjetne ved Arve Bringaker s. 6–24; utgitt av Trondhjems Kunstforening i samarbeid med Norsk Billedhoggerforening
• Arve Bringaker, Morten Viskum, Morten Rolfsen (red.): "Skulptur i Norge", Oslo 1997, ISBN 82-91861-00-5, s. 28–43 og s. 233
• Grete Holstad: "Kristofers miniguide til sin kunst", Ukeadressa, 8. nov. 2008
• Jan Nordstrand: "Veien mot det monumentale", Adresseavisen, 31. jan. 2009
• Magne Vaag (red.): Årbok 2009 Aure Historielag
• Trygve Lundemo: "Han preget Trondheims kunstliv", Adresseavisen, 9. juli 2010