Aina Thiis Leirdal

Aina Thiis Leirdal
Født		6. nov. 1924[1][2][3] Oslo
Død		25. nov. 2018[1] (94 år) Trondheim
Beskjeftigelse		Keramiker
Ektefelle		Kristofer Leirdal (1947–)[4][5]
Far		Helge Thiis
Mor		Greta Thiis
Søsken		Tone Thiis Schjetne Ragna Thiis
Barn		Erlend Leirdal, Yngve Zakarias
Nasjonalitet		Norge

Aina Carina Thiis Leirdal (født 6. november 1924 i Oslo, død 25. november 2018 i Trondheim^[6]) var en norsk keramiker kjent innen «trønderkeramikk-tradisjonen som hun moderniserte og gav et samtidig preg»^[7] og for sine politiske budskap. Frem til 1970 arbeidet hun mest som pottemaker, senere var hun «influert av nye, skulpturale holdninger i keramikken».

Aina Thiis flyttet med familien til Trondheim i 1930, da faren Helge Thiis (1897–1972) skulle ta fatt på Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Moren Greta Thiis (1896–1982), som opprinnelig var svensk^[8], var maler og engasjerte seg i byens kunstliv. Søsteren Tone Thiis Schjetne (1928–2015) var også med. Søsteren Ragna Thiis kom til verden i 1940, ble billedkunstner og senere gift med Arne Gunnarsjaa (født 1939), som fortsatte farens virke som domkirkearkitekt.

Aina gikk på Ila skole (Trondheim), Åsveien skole og Trondheim katedralskole.^[9] Fra 9. april 1940 til høsten 1942 førte hun dagbok, frem til hun ikke våget å skrive mer og gjemte dagboken i bjelkelaget på sin fars kontor.^[8] Den ble utgitt i 1991.^[8][10] Helge Thiis var aktiv i motstandsbevegelsen, og måtte rømme til Sverige i 1942. Litt senere dro Greta Thiis og døtrene etter og ble gjenforent med ham i Sverige; familien bosatte seg i Uppsala.^[8] Der gikk døtrene Aina og Tone på Det norske gymnasium i Uppsala.^[8]

Aina studerte ved Konstfackskolan fra 1943 til 1947. I 1946 møtte hun billedhuggeren Kristofer Leirdal i morens 50-årslag.^[11] Han hadde siden 1941 hogd stein ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, og etter at de hadde giftet seg, laget Kristoffer Leirdal verksted til seg selv og Aina på Nidarø. Etter et halvt års bryllups-studiereise til Frankrike og Italia i 1947,^[11] der de også skrev reisebrev til Adresseavisen,^[9] kunne Aina i 1949 debutere ved Trondheim Brukskunstforening og få sine første salg til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; samtidig som søsteren Tone Thiis Schjetne begynte å modellere ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Hun fikk tidlig flere utsmykningsoppdrag, blant annet ved Ila skole (Trondheim) og Strinda videregående skole. Sammen med ektemannen laget hun veggutsmykning til Larvik krematorium (1955), og et relieff i keramikk og metall til kafeteriaen på hurtigruteskipet MS «Ragnvald Jarl».^[12]

På 1960-tallet så Aina en ung kvinne i Bymarka som sa ja til å stå modell for hans «An-Magritt og Hovistuten» (Ilen kirke, 1967). Etter eget sigende hadde hun på 1960-tallet sin «grønne periode med nøytrale og homogene glasurer i kopper, krukker, skåler og kanner», som gikk over i en politisk periode på tidlig 1970-tall.^[13] I 1979 startet hun, med familiens hjelp, kjede-telegrammene man sendte til statsminister Odvar Nordli for å protestere mot Altautbyggingen.^[14] Om dette uttalte hun: «Samenes sultestrek i Oslo har vakt sterke følelser». Rundt 1980 startet hun «Kvinner for Fred» sammen med pianolærer Sigrid Stang Aas. I 2003 omtalte Trond Giske de to, samt Fien Aanjesen, for sine «åndelige mødre».^[15] De holdt opprop mot atomvåpen og ba det norske presteskapet gå i samlet flokk, mens 14 år gamle Trond Giske ble med i styret for Nei til atomvåpen i 1982.

Hennes far døde i 1972 etter et livslangt virke for Nidarosdomen. Hans søster, Ragna Stang – som var Gustav Vigeland-kjenner og bestyrer for Oslo kommunes kunstsamlinger 1966–1971 – døde i 1978. Moren Greta Thiis døde i 1982, året før søsteren Tone Thiis Schjetne ferdigstilte sitt kjente verk Torgkona og Aina fikk sin første separatutstilling på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Fem år etter stilte hun ut 70 tekanner samme sted, sammen med noen akvareller hun hadde begynt med.

I 1997 fikk Aina Thiis Leirdal en alvorlig håndskade, og på grunn av dette solgte hun ovnen hun hadde brukt i keramikkproduksjonen i sitt atelier og hjem på Øya, og gikk over til maling og tegning.^[13] I 2001 donerte hun i likhet med mange andre trønderkunstnere arbeider til en utlodning som innbragte 250 000 kroner til «TrønderBarneByen» i Bacău i Romania. Samme år holdt hun og mannen sin første utstilling sammen, i Nils Aas' laboratorium på Inderøya. Ekteparet var også med på «Aksjon Guernica», der trønderkunstnerne protesterte i Picassos ånd fra 1937.

I anledning av sin 80-årsdag hadde hun utstilling i en japansk ånd, der var bordkeramikk på lave 60-tallsbord, noe hun mente kunne komme av at bestefaren Jens Thiis (1870–1942) var museumsdirektør og hadde bygget opp japanske samlinger.^[13]

Ektemannen Kristofer Leirdal døde i 2010. De hadde en datter og tre sønner; sønnene Erlend Leirdal og Yngve Zakarias ble begge billedkunstnere.^[16]

• Backhes Legat
• Trondheim Bys stipend
• stipend fra Sør-Trøndelag fylke
• Svensk-norsk stipend
• Statens garantiinntekt for kunstnere

• Aina Thiis Leirdal (1990). Ainas dagbok. Strindheim Trykkeris forlag.  105 s.

• Privatarkivet til Aina Thiis Leirdal finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket