Kinesisk skyggeteater

Kinesisk skyggeteater (kinesisk: 皮影戏; pinyin: píyǐngxì og 纸影戏: zhĭyĭng xì) er en form for skyggespill. Som en variant av den typen scenekunst som kan sammenfattes under betegnelsen figurteater, utgjør kinesisk skyggeteater en betydelig del av kinesisk folkekunst.

Det spilles med transparente, todimensjonale silhuetter av lær eller papir som er bemalt i mange farger. Ved hjelp av staver eller stenger beveger figurspillerne silhuettene foran en lyskilde slik at skyggene projiseres på et hvitt lerret. Dette skaper illusjonen av at figurene beveger seg som på et filmlerret. Rutinerte figurspillere er i stand til å spille med flere figurer på én gang. Figurspillerne behersker også kunsten å improvisere sanger under forestillingene, de kan synge i falsett og spiller ofte flere forskjellige typer instrumenter. Mange figurspillere lager også sine egne silhuetter, som kan ha mellom tolv og fireogtyve ledd. Det finnes både profesjonelle skyggeteaterkunstnere som utøver sin kunst på heltid, mens andre er å regne som amatører som spiller skyggeteater kun når det er lite arbeid å finne i jordbruket.^[1]

Det kinesiske skyggeteater ble i 2011 oppført på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.^[1]

Det er forskjellige teser om hvordan det kinesiske skyggeteater kan ha oppstått:

• Delvis fremholdes det at skyggeteateret skulle være vokst frem som illustrasjon til folkelige buddhistiske prekener. Ifølge denne teori var det først i bruk billedtavler, som så ble utviklet ved at man skar ut figurene, som således ble til «papirmennesker» (纸人, zhĭrén). Så har man senere erstattet papret med lær, som har bedre holdbarhet og fått «lærmennesker» (皮人, pírén). Og så er dette blitt brukt som skyggefigurer. Man kan finne et indisium for dette i Tyskland på Deutsches Ledermuseum i Offenbach am Main; der er utstilt en spillgruppe som i moralsk oppdragende øyemed skildrer den kinesisk folkebuddhistiske forestilling om helvetes kvaler og pinsler.
• En annen oppfatning er at skyggeteateret har utviklet seg fra kinesisk marionetteteater. De utilsiktede skygger som figurene kunne kaste, skal ifølge denne tanken ha inngitt spillerne inspirasjon til å utvikle som en egen kunstform dette til et nytt, et todimensjonalt teater.
• En tredje forklaringsmodell tror at skyggeteateret er vokst frem fra De galopperende hesters lanterne. Det dreier seg om en trommel med transparent papir, som ved hjelp av varmen fra en liten kjerte bringes til rotasjon ved hjelp av et hjul; de figurer som er festet til trommelen prosjiseres som skygger på papirveggen.
• Og så kan man tenke seg at det kinesiske skyffeteater utviklet seg fra det vanlige håndskyggespill; altså at hånd og fingre holdes og beveges i posisjoner som ved hjelp av en lyskilde lager interessante figurer på veggen. Beveger man fingene med stor ferdighet kan man lage små fortellinger. Håndskyggespillet var blitt utviklet til en tradisjonell kunstform fremfor alt i Sør-Kina, særlig i området rundt Guangzhou.

Et samlende begrep for kunstformen er på kinesisk 中国影戏 / zhōngguó yĭngxì, det vil si kinesisk skyggeteater. Men så har man også uttrykkene

• 皮影戏 (pí yĭngxì) som er skyggeteater med lærfigurer.
• 纸影戏, (zhĭyĭng xì) er skyggeteater med papirfigurer.

De første mulige indikasjoner på noe som kan ha vært skyggeteater har man allerede fra Han-dynastiets tid. Historiekronikøren Sima Qian forteller i Hanshu om en mann ved navn Shaoweng, som for keiser Wu (141-87 f.Kr) - som satt bak et forheng - ved hjelp av «magisk» handling lot hans avdøde yndlingshustru Wang oppstå. Særlig tydelig belegg for at dette var et skyggespill, er det neppe. Lignende anekdoter finner man i samlingene Fragmentarisk fra den nordlige drømmesjøen av Beimeng Suoyang og fra Tapte historier for keiseren av Gao Yanxiu fra Tang-tiden. En forskjell fra hos Sima Qian er det nå nevnt lyskilde, i form av kjerter.

De første historisk sikre belegg for kunstformen skyggeteater kommer imidlertid først med Song-dynastiet. I sitt verk Om tingenes opphav skriver Gao Cheng at det på keiser Renzongs tid (1023–1063) ved hjelp av skyggeteaterfigurer ble fremstilt begivenheter fra De tre rikers tid. Også Wang Zimu nevner skyggeteater i sine skrifter. Ganske raskt utviklet dette seg til et profesjonelt yrke. Ifølge verket Gamle ting fra Hangzhou skal det bare i denne hovedstaden (for Sørlige Song) ha vært 22 «skyggespillere» – dette må formodentlig forstås som «skyggespilltrupper». Disse ensemblene organiserte seg og dro landet rundt på turneer. Annerledes enn andre former for dukketeater grep skyggespillene i Song-tiden for det meste tilbake til historisk stoff, og det var da fortrinnsvis hendelser fra De tre rikers tid som vakte stort behag.

Under Yuan-tiden utbredte de nye mongolske fremmedherskere det kinesiske skyggeteater så langt som til Vest-Asia. Hvorvidt det indonesiske skyggespill wayang kulit eller det arabiske skyggespill er en utvikling av kinesisk kulturimport, eller om de har utviklet seg fra andre utgangspunkt, er gjenstand for diskusjon.

Fra Ming-dynastiet ser man belegg for skyggeteater blant annet på en vegg fra en grav som ble åpnet i 1953, og fra et dikt av Qu Gu. Særlig under Wanli- og Chongzhen-keiserne fikk buddhistisk tematikk en renessanse i kunstformen. Ofte var det tekster fra «kostbare ruller» (baoquan) som ble bearbeidet.

Videreutviklingen av skyggeteateret i Qing-tiden bragte teaterformen til sitt historiske høydepunkt tidlig på 1800-tallet. Da utviklet sdet seg regionaltypiske former og det tilkom en egen instruementalisering, og meget av dette har så holdt seg. I stadig større grad kretset stykkene om temaer fra romaner og annen underholdningslitteratur; populært var materiale fra for eksempel Reisen til vesten og Legenden om den hvite slange. Ved siden av dette ble det slått an sosialkritiske temaer, som fordekte protester mot det mandsjuiske Qing-keiserdømmet som var et fremmedstyre. Dette medførte til tider at skyggespilleriet kunne bli utsatt både for vanskeligheter og regelrett undertrykkelse.

Etter 1911-revolusjonen gjorde kinoen sitt inntog, og likeså kunne kvinner nå besøke de offentlige teatre. Dette bragte med seg en nedgang for skyggeteateret. Mange fornemme mandsju-familier solgte sine spillefigurer til interesserte i Europa eller USA.

Kommunistene tok senere i bruk skyggeteateret fom instrument i din politiske agitasjon, og nådde dermed ut med teaterformen i de brede lag av befolkningen. Under kulturrevolusjonen ble det imidlertid i stor grad slått ned på, som uttrykk for det tilbakelagte føydalsamfunn. Under Kinas liberalisering under Deng Xiaoping ble skyggeteaterets kår igjen bedre. Allerede i 1982 skal det igjen ha vært 18 profesjonelt arbeidende grupper for teaterformen i Folkerepublikken Kina. Senere er det igjen tilkommet grupper som spiller på tradisjonelt vis (guangyitrupper). I flere storbyer ble det innrettet moderne statlige skyggeteatere med store spilleskjermer.

Med tiden har det utviklet seg en rekke regionale stiler innen skyggeteateret, som gjelder figurstørrelse, dyrehuden som benyttes, og den ledsagende musikk og sang. Man kan skjelne mellom en vestlig og en østlig hovedgruppe.

• Den såkalte vestgruppen favner de forskjellige regionale stiler i provinsene Sichuan, Shaanxi og Hunan. Her arbeides det med skinn fra ku, som bearbeidet med kniver og stansejern.

• Den såkalte østgruppen er utbredt særlig i Beijing og i det nordøstlige Kina forøvrig. Herunder kan skjelnes mellom stiler navnlig knyttet til bydeler i Beijing (xīchéngpài, 西城派, «vestbystil»; og dōngchéngpài, 东城派, «østbystil»). Vestbystilen oppstod i Zhuozhou (provinsen Hebei, 50 km sørvest for Beijing) og har derfra spredt seg i blant annet provinsene Henan, Shanxi og Shaanxi, og muligens helt til Gansu (skjønt det er dem som mener at Gansus stil er utviklet lokalt). I Gansu ledsages den av daoqingmusikk.^[2]

Østbystilen stammer fra Luanzhou (200 km øst for Beijing), hvortil det var flyttet immigranter under Ming-dynastiet, og det var de som utviklet stilen. I Qing-tiden bragte den mandsjuriske adel i den nye hovedstad Beijing denne retningen med seg til sine historiske hjemtrakter, til Mandsjuria. I Jilin ledsages skyggeteateret av Huanglong, som har trekk som er å gjennfinne i moderne kinesisk opera.^[2]

Taiwans skuggespill lar seg tilbakeføre til Chaochow (Chaozhou) på det kinesiske fastland. Det kalles gjerne lærapespill (lær-ape-spill) eller lærspill, og var populære særlig sør på øya, i Tainan, Kaohsiung og Pingtung, på Qingdynastets tid. Det kan mot slutten av Qing-tiden (det vil si henimot og inn i den tid da øya var japanskstyrt) ha vært minst 100 aktive skyggespilltrupper sør på Taiwan. Figurene var¨på åtte til tolv tommer, og det ble også fremvist ting som møblement, landskaper, pagoder, haller og planter, alt utskåret av lær. Taiwans skyggespill ledsages av chaochowmelodier dom ofte kalles «prestemelodier», idet de kan minne om taoistiske presters begravelsesmusikk. Det er bevart for ettertiden et stort repertoar på rundt 300 skript av den sørlige dramaskole fra 1300- og 1400-tallet.

• Shun-chi Wu, Info-Blätter des Museums für Ostasiatische Kunst, Berlin-Dahlem, Nr. 417a-b
• Rainald Simon, Das Chinesische Schattentheater, Offenbach 1986, ISBN 3872800361
• Rainald Simon, Der weisse und der schwarze Drache - Drei Chinesische Schattenspiele, Frankfurt, 1995, ISBN 978-3-922220-72-5
• TheaterFigurenMuseum Lübeck / UNIMA Deutschland (Hrsg.), Im Reich der Schatten - Chinesisches Schattentheater trifft Peking-Oper, Theaterfiguren im Kolk - Band 2: Katalog zur Sonderausstellung, Frankfurt 2012, ISBN 978-3-935011-86-0