Qing-dynastiet

Qing har også andre betydninger.

大清 Qing-dynastiet
← 1644–1912 →
Flagg mellom 1889 og 1912
Nasjonalsang 《鞏金甌》 «Gong Jin'ou» («En kopp av solid gull»)
Qing-Kina på 1700-tallet
Hovedstad	Beijing
Språk	Mandarin, mandsjuisk, mongolsk, tibetansk, uigursk,
Religion	Himmeltilbedelse, buddhisme, kinesisk folkereligion, konfucianisme, taoisme, islam, sjamanisme, andre.
Styreform	Monarki
Keiser
- 1644-1661	Shunzhi-keiseren (første)
- 1908-1912	Xuantong-keiseren (siste)
Enkekeiserinne
- 1908-1912	Xiao Ding Jing
Statsminister
- 1911	Yikuang
- 1911-1912	Yuan Shikai
Historisk periode	Imperialismen
- Grunnlagt	1644
- Ming-dynastiet faller	25. april 1644
- Slaget ved Shanghai-passet	27. mai 1644
- Den første kinesisk-japanske krig	1. august 1894 - 17. april 1895
- Xinhairevolusjonen	10. oktober 1911
- Puyi abdiserer	12. februar 1912
Areal
- 1760-estimat	13 150 000 km²
- 1790-estimat (vasaller inkludert)	14 700 000 km²
Innbyggere
- 1740-estimat est.	140 000 000
- 1776-estimat est.	268 238 000
- 1790-estimat (vasaller inkludert) est.	301 000 000
Befolkningstetthet	20,5 /km²
Valuta	Wén Tael
I dag en del av	Afghanistan Bhutan Burma Hongkong India Kina Kasakhstan Kirgisistan Macau Mongolia Nord-Korea Pakistan Russland Tadsjikistan Taiwan

Qing-dynastiet, før skrevet Ching-dynastiet (kinesisk: 清朝 pinyin: Qīng cháo, Wade-Giles: Ch'ing ch'ao; Mandsjuisk: Daicing gurun; mongolsk: Манж Чин Улс), også kjent som Mandsju-dynastiet, var det siste keiserlige dynasti i Kina som regjerte fra 1644 til 1912. Det ble grunnlagt av en mandsjustamme fra Mansjuria som styrtet Ming-dynastiet. På 1700-tallet opplevde keiserdømmet en ny storhetstid ettersom man lyktes i å dra nytte av europeernes kolonier til økonomisk vinning. Dette ledet imidlertid til opiumskrigene (1839–1842 og 1856–1860) mot Storbritannia, kriger som kineserne tapte. Dermed ble Kina tvunget inn i handelsavtaler som gavnet britene mer enn dem. På 1800-tallet fulgte også den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kineserne tapte dem begge.

Mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådet indre stridigheter som følge av dårlige livsvilkår og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene. Dette førte til flere store opprør som Taipingopprøret (1850–1864), Nianopprøret (1853–1868) og bokseropprøret (1898–1901).

En militærrevolt i Wuchang den 10. oktober 1911 ble startskuddet for Xinhairevolusjonen, en landsomfattende revolusjon som i februar 1912 tvang den siste keiseren, Xuantong-keiseren, til å abdisere. Derpå ble Republikken Kina proklamert.

Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det tungusiske Jursjen-folket som i sin tid hadde grunnlagt Jin-dynastiet, etterfølgerdynastiet etter Liao- og den nordlige halvdel av Song-dynastiet i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det området som senere ble gitt navnet Mandsjuria, mer nøyaktig dagens provinser Heilongjiang, Jilin og Liaoning.

Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke og hadde holdt et interessert øye med de opprørene som utløste skjelvinger i det store Ming-riket. De grep sjansen da urolighetene var særlig store og sendte sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved Den store mur, men ble snart sluppet gjennom porten i Shanhai-passet av ming-generalen Wu Sangui som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håpet for å nedkjempe Li Zichengs bondeopprørere som da truet selve hovedstaden Beijing. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren begikk selvmord ved å henge seg i et tre over Den forbudte by. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. De gav sitt eget styre navnet Qing. To mansjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645.

I lister over kinesiske keisere forekommer tidvis Li Zicheng som den første keiser i Qing-dynastiet. Men dette er en feilaktighet på grunn av tre viktige forhold: For det første var han slett ingen mandsju, men en kinesisk opprører fra Shaanxi. For det annet var hans effektive regjeringstid bare på omkring én måned (april-mai 1644). For det tredje kalte han selv sitt «dynasti» for Shun-dynastiet da han gjorde seg selv til keiser Chuǎng Wáng.

Etter erobringen av Beijing gikk det ganske radig for Qing-styrkene å erobre mesteparten av det tradisjonelle kinesiske kulturområdet. De fleste steder var motstanden svak. Bare to fylker, (Jinshan i Zhejiang, og Ganzhou i Jiangxi), og enkelte byer, motsatte seg sine nye overherrer. Blant de byene var Jiangyin i regionen Jiangnan ved Yangtzeflodens nedre løp. Den gjorde i 1645 nærmest selvmorderisk motstand mot sine beleirere; kampene var blodige med meget stort mannefall, og byen ble fullstendig ødelagt.^[1]

Lenger sør tetnet motstanden til. Men i løpet av rundt 40 år hadde Qing-herskerne nedkjempet alle styrker lojale til Ming-riket i sine siste motstandslommer i det sørlige Kina. Den siste Ming-pretendenten, prins Gui, tok tilflukt i Burma, men ble utlevert til en ekspedisjonsstyrke ledet av Wu Sangui og ført tilbake til provinsen Yunnan. Der ble han henrettet tidlig 1662.

Regjeringstiden til den første av de egentlige Qing-keiserne, Fulin (Shunzhi, 1643–1661, den niende av Abahais sønner) ble i virkeligheten dirigert av de to prinseregentene Dorgon og Dsirgalang. Allerede i 1645 innførte de den berømte «kø-ordren» som tvang hankineserne til å gå over til mandsjuenes hårfrisyre og klesdrakt som tegn på at de underkastet seg de nye styresmaktene. For mennene innebar det den «grisehalen» («køen») som ble til ved at hele fremre del av hodet ble glattbarbert, og håret på bakhodet samlet i en eneste lang hale. Ordren stred mot kinesisk skikk og konfusiansk etikk, som var at håret ikke skulle klippes. Men kineserne hadde intet reelt valg; enten ble håret eller hodet skåret av.

I mandsjuenes 268 år lange styre var «kø-ordren» en årsak til en rekke opprør. De fleste av de gruppene som kalles triadene og som i moderne tid mest assossieres med kriminalitet særlig i Hongkong og i noen kinesiske miljøer utenlands, har sine røtter tilbake til de hemmelige selskapene som ble opprettet på 1700-tallet for å gjenopplive motstanden mot mandsjuene.

Dessuten forbød man (likesom i Yuan-tiden) ekteskap mellom kinesere og mandsjuer. Beijing ble delt i to soner: En by for mandsjuene i nord, og en for kineserne i sør. Innreise i Mandsjuria ble forbudt for hankinesere.

Imidlertid ble forbudet mot blandingsekteskap ikke respektert; særlig mandsju-eliten misaktet den. Til og med Qing-keiserne kunne velge seg hankinesere som bihustruer. Keiser Kangxi var født i et slikt blandingsekteskap. Og todelingen av Beijing var ikke særlig vanntett. Omkring 1700 var nordbyen over 70 % han-kinesisk.

Allerede etter Dorgons død i 1651 fikk kinesiske lærde og embedsmenn større innflytelse på keiseren. Det gav seg mange utslag. Et særlig påtagelig tegn var at hele tjenerskapet i keiserpalasset ble kinesisk, at det han-kinesiske språket ble offisielt hoffspråk, og at det mandsjuiske språket ble fortrengt.

Etter få år forfalt keiser Fulin til et slags religiøst fantasteri, og han døde av kopper i en alder av 23 år.

Selv om mandsjuene konsentrerte makten på sine hender og la seg ut med den hankinesiske befolkningen, var de tidlige Qing-keisernes styre fra 1663 til 1796 preget av stor velstand. I denne tiden fikk Kina tre av sine dyktigste keisere noensinne: Kangxi (regjerte fra 1662 til 1722), Yongzheng (1722–1735) og Qianlong (1735–1796/99).

Qing-keiserne utvidet det kinesiske maktområdet til et omfang det ikke hadde hatt siden Han-dynastiets dager. Både Mongolia og Tibet kom inn under keisernes dominans. Bøndene nøt godt av mildere skattlegging og forbedrede tiltak for flomkontroll.

Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Det vestlige Zhōu-dynasti				Zhōu
Vår- og høstannalenes tid			Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti				Hàn
Xīn
Det østlige Hàn-dynasti
De tre rikers tid
Vestlige Jìn				Jìn
16- kongerikene		Østlige Jìn
Nord- og Sør-dynastienes tid
Suí-dynastiet
Táng-dynastiet (avbrutt av Andre Zhōu)
Liáo		De fem dynastier og ti kongedømmer
		Sòng- dynastiet		Sòng
Jīn	Vest Xià	Sørlige Sòng
Yuán-dynastiet
Míng-dynastiet
Qīng-dynastiet
Republikken Kina
Folkerepublikken Kina 1949-1976 1976-1989 1989-2002 2002-				Republikken Kina (Táiwān)
Tidstavle over kinesisk historie Kinas historie Kinas militærhistorie

Kangxi-keiseren ble satt på tronen da han bare var syv år gammel. De første årene var han rettledet i sin gjerning av sin bestemor, enkekeiserinnen Xiaozhuang og et rådgiverkollegium. Å regjere over Kina var ingen liten oppgave for mansjuene. Landets utstrekning tilsa at det bare var mulig å opprette garnisoner av mansjustyrker i visse nøkkelbyer. Utover det måtte man sette sin lit til ming-tropper som hadde overgitt seg.

Tre tidligere Ming-generaler ble som takk for deres bidrag til Qing-styret adlet til føydalfyrster og gjort til guvernører over store områder i Sør-Kina. Den fremste av dem var Wu Sangui, som fikk provinsene Yunnan og Guizhou. Generalene Shang Kexi og Geng Zhongming fikk henholdsvis Guangdong og Fujian.

Etter noen år ble disse føydalherrene og deres områder mer og mer autonome. Da Shang Kexi i 1673 ville trekke seg tilbake til sin hjemby i Liaodong-provinsen søkte han om dette til keiseren, og nominerte sin egen sønn til etterfølger. Keiseren innvilget hans embedsfratreden, men nektet å la føydalherskapet bli arvelig. Som reaksjon søkte også de to andre generalene om avskjed for å sette Kangxi på en styrkeprøve; de regnet med at han ikke ville trosse dem. Men keiseren hadde is i magen, innvilget til deres overraskelse deres fratreden, og forordnet at de tre føydalområdene ble tilbakeført til direkte keiserlig styre.

Stilt overfor dette valgte Wu Sangui å gjøre opprør. Han fikk med seg Geng Zhongming og Shang Kexis sønn Shang Zhixin. Opprøret varte i åtte år. Da det var på sitt sterkeste hadde opprørerne kontroll over områdene helt opp til Yangtze-floden. Men til slutt klarte Qing-styret å knuse opprøret og ta kontroll med hele det sørlige Kina. Opprøret er gått inn i kinesisk historie med betegnelsen de tre føydalherrenes opprør.

Kangxi tok også imot mange katolske misjonærer fra jesuittordenen som strømmet inn i Kina i håp om massekonversjoner. Kangxi lot dem bo og virke i selve hovedstaden Beijing. Keiseren lot seg selv undervise av jesuittene. De underviste ham ikke bare om militærstrategi, men også i astronomi, matematikk og anatomi.

I 1670 promulgerte han Det hellige edikt med seksten moralske maksimer og forordnet dem lest opp to ganger i måneden.

Truslene mot Qing-dynastiet kom ikke bare innenfra, fra egenrådige føydalherrer. Keiser Kangxi ledet militærekspedisjoner mot Tibet, dzungarene, og senere mot Russland. Problemet med Russland var at kosakkene hadde satt seg fast i området langs elven Amur og begynt å innkreve en pelstributt fra stammefolkene der. Kangxi gikk til angrep og ødela byen Albazin. Dermed ble russerne nødsaget til å akseptere Stanovoj-ryggen og elven Argun som grense i freden i Nertsjinsk i 1689 – etter jesuittenes formidling mellom partene.

Kangxi giftet bort sin datter til Khan Gordhun for å avverge invasjon. Gordhuns militære fremstøt mot Qing-riket slo feil, og keiserriket kom styrket ut av det hele. Taiwan ble erobret i 1683 fra Zheng Jings sønn, Zheng Ke-Shuang; den førstnevnte (hans bestefar Koxinga) hadde i sin tid erobret øya fra nederlenderne. Mot slutten av 1600-tallet var på sitt mektigste siden tidlig Yuan-dynasti.

Yongzheng- og Qianlong-keiserne styrte Qing-riket da det var på det mektigste og største.

Etter Kangxis død vinteren 1722 overtok hans fjerde sønn, Yinzhen, som keiser med keisernavnet Yongzheng. Kort etter hans død ble jesuittene utvist til Macao, med unntak av dem som var tilknyttet hoffet i Beijing.

Yongzheng-keiseren var en omstridt skikkelse fordi det gikk rykter om at han hadde kommet på tronen på urettmessig vis.

Yongzheng-keiseren var en hardtarbeidende administrator som regjerte med jernhånd. Hans første større tiltak for å styrke keisermakten var å restaurere statseksamensystemet til sin opprinnelige standard. I 1724 slo han ned på illegale vekslingskurser for mynt, noe som var et virkemiddel for en del embedsmenn som ville forbedre sin egen inntekt. De som ble funnet skyldige i slik myntverdimanipulasjon ble avsatt og i særlig alvorlige tilfeller henrettet.

Yongzheng hadde stor tillit til hankinesiske embedsmenn, og forfremmet mange av sine favoritter til viktige stillinger. Nian Gengyao ble gjort til leder av et felttog i Qinghai. Men hans arrogante fremferd førte til hans fall i 1726. Yongzhengs styre konsoliderte keisermakten på et hittil enestående høyt nivå, nye områder ble inkorporert i Qing-rikets nordvestlige deler. Det ble tatt harde tak mot korrupsjon, og Yongzheng-keiseren opprettet et hovedbefalingssenter som skulle bli et de facto regjeringskabinett. Denne institusjonen skulle bestå i hele resten av Qing-dynastiets tid.

Yongzheng døde i 1735. Han ble etterfulgt av sin 24 år gamle sønn Hongli som ble kjent under keisernavnet Qianlong. Qianlong var en dyktig general som personlig ledet militærekspedisjoner nær Xinjiang og Mongolia. Opptøyer og opprør i Sichuan og deler av Sør-Kina ble varig og vellykket tatt hånd om.

Hoffkulturen nådde et høydepunkt under Qianlong-keiseren. De ypperste kunstnere og håndverkere ble engasjert i Den forbudte by, og blant dem var det europeiske jesuitter hvis kunstneriske ferdigheter lenge hadde vært høyt skattet av keiserne. En nøkkelfigur for utformingen av den nye hoffestetikk var den italienske jesuittpater Giuseppe Castiglione (1688–1766) som bodde i Kina fra 1716 til sin død (kinesisk navn: Lang Shining).

Europeiske handelsmenn kom også med ny styrke i Qianglong-keiserens tid. De første europeiske skipene som kom til Kina i moderne tid hadde vært portugisiske, i 1516, og i 1557 hadde de fått fotfeste i Macao. Deretter var det kommet briter, nederlenderne og spanjoler. Også etter at Qing-dynastiet kom til makten, hadde de alle presset på for å få utvidet sitt innpass i Kina. Fremstøtene ble til å begynne med ignorert eller avvist av Qing-styret. Men i 1760 ble havnen i Kanton (Guangzhou) åpnet for utenlandshandel. Det ble tillatt på kinesiske betingelser og deres system organiserte den under et monopolistisk laug kalt cohong. Cohonglauget kontrollerte ikke bare all denne handelen, men formidlet og forhandlet samtlige fremstøt for å få etablert nye handelsavtaler. Slik ble de utenlandske handelsmenn holdt på armlengdes avstand fra Beijing. Til å begynne med var handelen klart i kinesisk favør. Europeerne etterspurte kinesiske varer langt mer enn kineserne var interessert i hva europeerne hadde å tilby. Men europeerne som hadde etablert seg i disse fjerne farvannene var ikke interessert i noe nasjonalt underskudd på sine nasjoners handelsbalanser. Dermed var de opptatt av å finne metoder for å balansere sine bøker. Svaret ble opium.

Etter rundt 40 års ledelse under keiser Qianlong forfalt Qing-regjeringen til ødeleggende korrupsjon. Embedsmannen Heshen var kanskje den mest korrupte av alle i hele Qing-tiden. Qianglongs sønn keiser Jiaqing (regj. 1796–1820) tvang ham til slutt til å begå selvmord.

Et problem med de tre keisernes store dyktighet (Kangxi, Yongzheng og Qianlong) var at makten ble ytterligere sentralisert i deres hender, og dette var et tveegget sverd straks det kom mindre dyktige keisere på tronen. Som mongolene før dem ble mansjuherskene mer og kinesiske av kultur. De tok Ming-dynastiets regjeringsmetoder til forbilder. Det innebar også at Ming-tidens isolasjonisme og intellektuelle konservatisme ble videreført. Kina forble dermed et innadvendt rike, som i liten grad fikk med seg Europas store teknologiske og vitenskapelige gjennombrudd.

I 1773 begynte britene å selge opium til kineserne. De britiske oppkjøpene av te, silke og porselen lot seg overhodet ikke oppveie av de små mengdene av britiske tøyer og av krydder som de fikk solgt i Kina. Men det britiske grepet med å skape balanse i samhandelen ble ikke satt pris på av Qing-myndighetene. Opiumsavhengigheten gikk dramatisk opp, og keiseren nedla forbud mot opiumshandelen i et skarpt edikt i 1800. Men utlendingene, kinesiske kjøpmenn og korrupte embedsmenn ignorerte forbudet.

Etter langvarig keiserlig nøling og rådvillhet ble Lin Zexiu, en embedsmann med stor personlig integritet, sendt til Guangzhou i mars 1839 for å få stanset den ulovlige opiumshandelen én gang for alle. Han handlet raskt og resolutt, og innkrevde over 20 000 kasser med opium som britene hadde på lager i byen. Britene likte ikke å gi slipp på dette, og etter noen andre episoder fikk de mer stridbare elementer i den britiske regjering de argumenter de trengte for å sette i gang en militær straffeaksjon mot Kina.

I 1840 ble en britisk flåtestyrke samlet i Macao, og den seilte så opp til Beihes munning, ikke så langt fra Beijing. Den første opiumskrig var et faktum.

For kineserne gikk det slett ikke så godt. Qing-hoffet klarte til å begynne med å holde den første britiske styrken stangen ved å inngå en traktat. Men ingen av partene holdt seg til avtalens bestemmelser, og de frusterte britene gikk da til angrep på kinesiske stillinger rundt Guangzhou. Kineserne måtte snart gi opp. I fredstraktaten som nå ble inngått måtte de avstå Hongkongøya til den britiske kronen, betale seks millioner yuan i krigserstatninger, og dessuten oppheve alle handelsrestriksjonene.

Den rasende Qing-keiseren nektet å anerkjenne traktaten som var inngått, og i 1841 dro igjen en britisk flåtestyrke opp langs kysten og erobret Fujian og det østlige Zhejiang. Kineserne overvurderte katastrofalt sin egen militære slagkraft på land: Etter at britene hadde steget i land i Ningbo gikk den keiserlige hæren til angrep med underlegen utrustning og ledet av inkompetente ledere i et regnskyll – angrepstidspunktet var blitt fastlagt på grunnlag av orakler og omen. De ble slått sønder og sammen av britene, som deretter holdt seg i ro over vinteren mens de fikk forsterkninger.

Våren 1842 seilte de opp Jangtsekiang og gjorde kort prosess med alle som forsøkte å stanse dem. Da de britiske skipene rettet sine kanoner mot Nanjing måtte kineserne bare gi seg, og undertegnet den ydmykende Nanjingtraktaten. Den åpnet for britisk opiumhandel i havnebyene Xiamen (Amoy), Shanghai, Ningbo, Fuzhou og Guangzhou, avskaffet monopolene utøvd av de kinesiske kjøpmannslaugene (kalt hong) i disse byene, reduserte importtollen på britiske varer til et svært lavt nivå, og gav britiske borgere full reisefrihet i Kina.

Få år senere brøt det svært blodige Taipingopprøret (1851–1864) ut. Det ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter. I denne konflikten mistet muligens så mange som 30 millioner mennesket livet. Oppstanden har sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike), grunnlagt av opprørerne. Opprørslederen var Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen. Han ble aldri døpt, og prekte en lære han hadde utviklet selv.

Myndighetene begynte å forfølge Hongs tilhengere. Dette var gnisten som utløste opprøret. Først begynte tilhengerne med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av Den fullkomne freds himmelske kongerike og seg selv som dets himmelske konge. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet. På veien økte hæren til 200 000 mann, og i 1852 erobret den Wuchang. Nanjing ble erobret i mars 1853; 30 000 keiserlige soldater falt, og tusener av sivilister døde også. Byen ble bevegelsens hovedstad og gitt det nye navnet Tiānjīng (den himmelske hovedstad). I 1856 var taipingernes styrker på drøyt én million menn og kvinner, nesten like mange kvinner som menn. Hovedstrategien var å erobre de viktigste byene, konsolidere seg der og så marsjere ut på landbygda å møte de keiserlige styrkene der. Under det tredje slaget om Nanjing (1864) ble over 100 000 drept på tre dager.

På sitt høydepunkt omfattet Den fullkomne freds himmelske kongerike meget av det sørlige og sentrale Kina, inkludert Nanjing. I nord nådde det opp til Tianjing. Men det kontrollerte ingen større havn og kunne derfor ikke håpe på militær hjelp fra utlandet. Erobringen av Nanjing markerer opprørets høydepunkt. Under marsjen mot Beijing støtte de på sterke keiserlige styrker og ble tvunget til retrett.

Det gikk nedover fra 1853, da Hong trakk seg tilbake fra aktivt lederskap. Han tapte mer og mer besittelsen av sunn dømmekraft, og hengav seg stadig til meditasjon og – hevdes det – til mer sanselige impulser. At bevegelsen ikke klarte å få med seg middelklassen eller få de europeiske maktene til å yte støtte, bidro også til at den tapte fremdriften.

Etter at fremmarsjen mot Beijing slo feil, gikk det meste av den senere ekspansjonen mot vest. Det meste av kampene gjaldt kontrollen over Yangtzedalen. Fra 1860 raknet Taiping-kongedømmet raskere. Tidlig i 1864 kontrollerte keiserdømmet det meste. Hong erklærte at Gud ville forsvare Tianjing, men da keiserhæren nærmet seg i juni tok han gift. Hans lik ble funnet i en rennesten. Fire måneder før det endelige nederlaget hadde Hong Xiuquan overlatt tronen til sin eldste sønn, Hong Tianguifu. Men Hong Tianguifu gjorde intet for å styrke kongedømmet, og det falt raskt fra hverandre da Nanjing falt etter blodige kamper fra gate til gate. De fleste Taiping-fyrstene ble henrettet av Qing-myndighetene i Jingling ved Nanjing.

I samme epoke var det også en rekke andre opprør: Nianopprøret (1853–1868), og en rekke muslimske opprør sørvest (1855–1873) og nordvest i Kina (1862–1877). Samtidig måtte Kina kjempe mot vestlige makter i den annen opiumskrig (1856–1860).

Nianopprøret hadde sin bakgrunn i røverbander (kinesisk: nien = bande) i områdene mellom elvene Yangtze og Huai He. Fattigdom og byrdefulle skatter var en bakenforliggende årsak, og det er forskere som mener at den kinesiske forkjærligheten for guttebarn, som førte til spedbarnsdrap av piker, hadde skapt et mannsoverskudd som skapte sosiale forhold som sammen med fattigdommen fremmet fremveksten av bandevesenet. De «overskytende» på ekteskapsmarkedet var gjerne de mest tilpasningsudyktige av lavstatusmennene. Opprøret var for det meste avgrenset til Henan og Anhui, og tildels Shandong. Fordi Taipingopprøret utgjorde en større fare, satte ikke Qing-dynastiet inn nok styrker til å hamle opp med Nianopprørerne. Det var først i 1868 at opprørerne måtte gi opp.

I årene etter opiumskrigene og Taipingopprøret trengte de fremmede makter enda dypere inn i Kina. Qing-styret ble mer og mer svekket, og bøndenes levekår ble verre og verre. I 1861, da Qing-Kina trengte en handlekraftig keiser mer enn noensinne, besteg den seks år gamle Puyi tronen som Guangxu-keiseren. Den virkelige makten forble imidlertid hos den tidligere konkubine enkekeiserinnen Wu Cixi. Hun så på reformer og moderniseringer som trusler mot Qing-styrets stabilitet. Med dette som ledetråd presiderte hun over en 48 år lang og uavvendelig nedgangstid mens rikets sammenføyninger smuldret hen.

Noe av det første som gikk tapt, var Kinas utenlandske «kolonier» eller lydriker. Kina hadde i lange tider et slags overherredømme over det indokinesiske område, altså det som i dag er Vietnam, Laos og Kambodsja. Men den fransk-kinesiske krig (1883–1885) betød slutten på det. Britene okkuperte Burma, et annet område som kineserne hadde et slags overherredømme over. Som følge av den første kinesisk-japanske krig klarte Japan å fravriste kineserne kontrollen over Korea og til å avstå Formosa (Taiwan – inntil da en del av provinsen Fujian). Japanerne kunne også sikre seg Liaoninghalvøya og britene, franskmennene og tyskerne sikret seg en rekke konsesjonsområder opp og ned kysten og opprettet seg i mellom interessesfærer for ikke å tråkke på hverandres tær. I 1898 var de europeiske maktene rede til å foreta en mer formell oppdeling av Kina seg i mellom. Når det ikke ble noe av, skyldtes det ikke Qing-regimet, men USA: Amerikanerne fikk gjennom sin Open Door Policy som innebar en generell åpen dør for enhver nasjons handelsinteresser overalt i Kina.

På det økonomiske området gikk det katastrofalt dårlig for Qing-styret. Kina hadde stor nasjonalgjeld til vestmaktene og Japan, og begynte å øke skattene. Dette forverret bøndenes allerede elendige levekår. De utenlandske skipene som engasjerte seg i kysthandelen utkonkurrerte langt på vei de kinesiske djunkene. Utlendinger bygde jernbanenett og telegrafnett, og begynte gruvedrift og bygde jernverk. Landet ble utbyttet; lite av verdiskapningen kom kineserne til gode. Misjonærer ankom i stort antall, noe som førte til at kineserne følte at deres tradisjonelle sosiale struktur med dens lære ble truet. Mange hjemvendende kinesiske utenlandsstudenter tok med seg vestlige ideer og verdier, og var sterkt kritiske til mansjustyret.

I 1881 besluttet man å gjøre krafttak for å styrke landet (selvstyrkingsbevegelsen). Det ble bygd flåtebaser, arsenaler og anlagt nye jernbanelinjer. Den moderne kinesiske hæren ble til, men den hadde ingen sjanse da den skulle forsvare seg mot japanerne i 1890-årene.

Qing-hoffet satte da sin lit til den unge keiseren Guangxu, som var blitt influert av den viktige kinesiske reformatoren Kang Youwei. I 1898 igangsatte hoffet det som skulle bli kjent som Hundredagersreformen. Den avviste tankegangen som drev selvstyrkingsbevegelsen, som la til grunn den overleverte kinesiske visdom for enhver applikasjon av vestlige impulser. Kang Youwei og hans allierte kontrollerte hoffet i 103 dager og utstedte det ene dekretet etter det andre i keiserens navn. Men eksperimentet slo feil. Enkekeiserinnen likte det slett ikke, grep makten med et statskupp i 1898, og fikk de ansvarlige arrestert. Seks av dem ble henrettet. Kang Touwei flyktet, den unge keiseren fikk husarrest, og reformdekretene ble opphevet.

Denne resolutte inngripen mot moderne reformer førte Qing-regimet nærmere sitt sammenbrudd. Så fulgte bokseropprøret, som også trakk i samme retning.

Bokseropprøret (1898–1901) var et opprør mot vestlig politisk og kommersiell innflytelse. Opprørets anførere, «Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever» var en halvreligiøs anti-kristen og anti-utenlandsk gruppe, med stilltiende samtykke fra en mektig fraksjon ved keiserhoffet, en fraksjon som i viktige perioder dominerte de informasjonene enkekeiserinnen fikk. Ettersom regjeringen selv var et fremmedstyre (mandsjuer i stedet for kinesere), var det også en selvoppholdelsesdrift involvert i å tillate opprøret utvikle en brodd mot de utenlandske fremmede. Mange ville fjerne alle utlendinger fra kinesisk jord, og trodde, som følge av en del ritualer de gjennomgikk, at de var usårlige for kuler. Navnet boksere henger sammen med den form for kampøvelser de gikk inn for.

Bokserne kunne ha vært en langt mer slagkraftig gruppe enn den ble, hadde de hatt et organisert lederskap. Men de vokste gradvis i antall, og i 1900 begynte de å gjøre seg gjeldende i byene Beijing og Tianjin, og gikk til angrep på utlendinger og på kinesere som hadde konvertert til kristendommen. Det keiserlige hoffet var fremdeles vaklende: Mange likte at utlendingene fikk gjennomgå, men fryktet konsekvensene.

Etter drapet på den tyske gesandt baron Klemens von Ketteler 20. juni 1900, fattet Qing-regjeringen sin beslutning: Hun kom med en krigserklæring mot de utenlandske maktene. Den moderniserte Qing-hæren holdt seg utenfor eller opptrådte tilbakeholdende, noe som gjorde at utlendingene kunne holde seg barrikadert i legasjonskvarteret i Beijing fra juni til august. I august kom en internasjonal styrke på 20 000 mann dem til unnsetning; senere vokste de allierte styrkene til 45 000. Åtte-nasjoners-alliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Bokserne hadde ingen sjanse. Enkekeiserinnen flyktet til Xi'an med sitt hoff.

Også de enda flere beleirede i området rundt den katolske Beitangkirken i Beijing klarte seg inntil unnsetningen kom, men der hadde angrepene vært mer målbevisste, og tapene og lidelsene større.

7. september 1901 måtte kineserne underskrive Bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk igjen fritt leide i landet. Men fremmedmaktene lot enkekeiserinnen Cixi beholde sin posisjon, fordi de antok at et kraftig svekket Qing-regime var å foretrekke fremfor ethvert styre som ville komme i dets sted. Under opprøret hadde 230 utlendinger mistet livet, mens tusener av kinesiske kristne var blitt drept. Under straffekampanjene i etterkant av åttenasjonsalliansens innmarsj mistet et enda høyere antall for det meste helt vanlige kinesere livet.

Etter det mislykkede bokseropprøret kom også enkekeiserinnen til at Kina var for svak til å kunne overleve uten reformer. Men det hjalp bare så lite: Selv om man avskaffet de embedsmannseksamenene som var blitt anakronistiske (de kretset om årtusengamle konfusianske embedsmannskrav), var andre reformer bare juks.

Dessuten var det oppstått et antall hemmelige selskap som hadde som mål å styrke Qing-dynastiet, og mange av dem hadde sterke forgreninger i blant utenlandskinesere og således bedre beskyttet mot myndighetenes mottiltak.

I 1908 døde både enkekeiserinnen og Guangxu-keiseren. Den bare to år gamle Puyi, sønn av Zaifeng (prins Chun), besteg keisertronen; Zaifeng ble regenten og førte regjeringen. Dette ble fulgt av at general Yuan Shikai ble fratatt sine tidligere maktposisjoner. Qing-regjeringen var svært svekket og uten stabilt lederskap. I 1911 opprettet Zaifeng «det keiserlige familiekabinett», et regjeringsråd sammensatt nesten utelukkende av Aisin Gioro-slektninger. Dette utløste sterk kritikk fra ledende embedsmenn.

De to begivenheter som utløste det endelige sammenbrudd var jernbanebeskyttelsesbevegelsen og Wuchangoppstanden i 1911. Wuchangoppstanden lyktes den 10. oktober, og ble fulgt av Xinhairevolusjonen.

Det ble proklamert en separat sentralregjering for det som ble kalt Republikken Kina, med Sun Yat-sen som provisorisk president. Den fikk sete i Nanjing, som var kommet under de republikanske opprøreres kontroll. En rekke provinser gikk over til den nye regjering.

Stilt overfor dette gjorde Qing-regjeringen en heller uvillig general Yuan Shikai til øverstkommanderende. Han tok styringen med sin Beiyang-hær, først for å prøve å knuse republikanerne. Han ble så statsminister og opprettet sitt eget kabinett, og krevde til og med at Zaifeng trådte tilbake fra sitt regentverv. Dette skjedde da også, med støtte fra enkekeiserinne Longyu.

Etter at Zaifeng var borte kunne Yuan Shikai og hans Beiyang-kommandanter dominere Qing-styret. Han kom til at en krig ville både være ufornuftig og kostbart, ikke minst fordi Qing-regjeringens mål var et konstitusjonalt monarki. Samtidig ønsket jo Sun Yat-sens regjering en republikansk konstitusjonell reform. Begge parter ønsket å fremme Kinas økonomi og folkets levekår.

Med enkekeiserinne Longyus samtykke innledet Yuan forhandlinger med Sun, som på sin side bestemte seg for at hovedmålet måtte være å vinne frem med det republikanske styresettet og at han kunne tillate Yuan å bli dens første regulære president. Etter flere forhandlingsrunder utstedte Longyu et keiserlig edikt som forordnet barnekeiseren Xuantong-keiserens (Puyis) abdikasjon.

Qing-dynastiets sammenbrudd avsluttet en over totusen år lang æra i kinesisk historie og sivilisasjon, og varslet en tid med uro, raske omskiftninger, kriger og stor brutalitet.

• Arthur Cotterell: The Imperial Capitals of China – An Inside View of the Celestial Empire. London: Pimlico, 2007. ISBN 978-1-84595-009-5.
• Mark C. Elliot: The Manchu Way: The Eight Banners and Ethnic Identity in Late Imperial China. Stanford, CA: Stanford University Press, 2001.
• Ann Paludan: Chronicle of the China Emperors. London: Thames & Hudson, 1998. ISBN 0-500-05090-2.
• Willard Peterson (red.): The Cambridge History of China, Volume 9, Part One: The Ch'ing Empire to 1800. Cambridge: Cambridge University Press, 2002. ISBN 0-521-24334-3, 9780521243346.
• William T. Rowe: China's Last Empire: The Great Qing, Belknap Press of Harvard University Press, 2009, ISBN 978-0674036123
• Jonathan Spence: The Search for Modern China. New York: W. W. Norton & Company, 1990.
• Jonathan Spence: God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan. New York: W. W. Norton & Company, 1997.
• Lynn A. Struve: Voices from the Ming-Qing Cataclysm: China in Tigers' Jaws. Yale: Yale University Press, 1968. ISBN 0-300-07553-7, 9780300075533.
• Li Bo, Zheng Yin: 5000 years of Chinese history. Inner Mongolian People's Publishing Corp., 2001. ISBN 7-204-04420-7
• Odd Arne Westad: Restless Empire: China and the World since 1750. New York: Basic Books, 2012. ISBN 9780465019335.