Kivifamilien

Kivifamilien
Sørbrunkivi (A. australis)
Nomenklatur
Apterygidae Gray, 1840
Synonymi
Apterygiformes Haeckel, 1840 Apteryx Shaw, 1813
Populærnavn
kivifamilien, kivier, kivifugler
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Gruppe		Novaeratitae
Økologi
Antall arter:		5
Habitat:		terrestrisk, våt skog, typisk temperert regnskog, men vil begi seg ut i subtropisk regnskog, krattmark og gressletter hvor jordsmonnet er lett nok til å grave huler og skaffe næring.[1]
Utbredelse:		New Zealand (endemisk)
Inndelt i
se inndeling!

Kivifamilien (Apterygidae), også kalt kivier (Apteryx) og kivifugler (Apterygiformes), er en familie med små til mellomstore flygeudyktige fugler i kladen Novaeratitae. Kiviene er stedegne til New Zealand, men fossile beviser antyder at de en gang i tiden også fantes i Australia.

Det regnes med fem nålevende arter, hvorav fire er monotypiske. Ifølge IUCNs rødliste er alle artene i en eller annen grad truet av utryddelse.^[2]

Kiviene er kanskje de fuglene som minner mest om pattedyr. De har en pattedyrlignende kroppstemperatur, dårlig syn, nesten ingen vinger og ikke ei fjærpreget, men snarere ei hårlignende fjærdrakt. Artenes utmerkede luktesans er knyttet til nesebor med mange nerveender ytterst på et langt og fleksibelt nebb, som fuglene bruker til å lete etter byttedyr i underskogen på New Zealand. Kivier er også ganske flinke til å fange akvatiske byttedyr, og de kjøttfulle ventilene disse neseborene har ser ut til å tjene fuglene godt når de søker i bekkefar i skogen. Kivier er nattaktive og hekker i selvutgravde underjordiske tunneler, og hunnene legger proporsjonalt det største egget av enhver fugl. Hos de fleste arter ruger bare hanner, av og til også hjelpere noen ganger.^[1]

Kiviene har fått navn etter de skjærende skrikene de utstøter. Det vitenskapelige slektsnavnet, Apteryx, betyr «uten vinger». Artene er nasjonalsymboler på New Zealand. Merkelig nok synes det som om de for lengst utdødde, men enormt store elefantfuglene (Aepyornithiformes) på Madagaskar er kivienes nærmeste slektninger, mens moaene, som var endemiske til New Zealand, er en mye fjernere slektning.

Inndelingen av kivifamilien følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[1] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).^[3]

• Palaeognathae, primitive nåtidsfugler
  • Struthioniformes, strutsefugler
  • Notopalaeognathae
    • Rheiformes, nandufugler
    • Novaeratitae
      • Casuariiformes, kasuarfugler
      • †Aepyornithiformes, elefantfugler
      • Apterygiformes, kivifugler
        • Apterygidae, kivifamilien
          • Apteryx, kivier
            • A. australis, sørbrunkivi
            • A. rowi, okaritokivi (monotypisk)
            • A. mantelli, nordbrunkivi (monotypisk)
            • A. owenii, dvergkivi (monotypisk)
            • A. haastii, flekkivi (monotypisk)
          • Proapteryx
            • † P. micromeros (utdødd)^[4]
    • Tinamiformes, tinamufugler (pampashøns)
    • †Dinornithiformes, moafugler

Slekten Apteryx består av to klader; flekkivier og brunkivier. Treet under viser de to kladene med tilliggende arter.^[5]

En studie om kivier, publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet PNAS i september 2016, reiser en rekke spørsmål og mer enn antyder at det kan være flere arter med kivier enn de fem som anerkjennes i dag. Kivienes uniforme utseende og nattaktive atferd kan ha vanskeliggjort oppdagelsen til nå, men forskning med mitokondrielt genom antyder at det kan finnes inntil elleve nålevende arter eller begynnende artsdannelser. Under studien ble det faktisk oppdaget hele 17 linjer, men ikke alle peker mot artsdannelser.^[6]

Kivier har en rund og ganske plump kropp, kort hals og et relativt lite hode med et langt og tynt nebb. Hunnene blir gjerne noe større enn hannene, og de har ofte noe lengre nebb. Nebbroten er gjerne bekranset med lange følehårlignende fjær, som gjør det lettere for fuglene å orientere seg i mørket. Størrelsen varierer og ligger omkring 35–65 cm,^[1] avhengig av kjønn og art. Vekten ligger omkring 880–3 850 g, avhengig av kjønn og art.^[1] Fuglene har kun rudimentære vinger og mangler stjert, mens lemmene er korte og kraftige. Føttene har kun en liten baktå og tre større tær som peker fremover.^[7]

Fjærdrakten består av fjær uten bifane (spesielt myke/dunete fjær som gir fjærdrakten et pelslignende uttrykk) og drakten er svært unisont utfarget mellom artene, selv om to av artene har strukturerte spetter (flekker). Kivier mangler dessuten, som pingviner, pneumatisering (hule luftrom som gir vektreduksjon hos andre fugler) i knoklene.^[7]

De er også unike i den forstand, at neseborene er plassert ytterst på det lange nebbet. Nebbet er dessuten svært følsomt og til en viss grad bøyelig. Sammen med en uvanlig god luktesans muliggjør neseborenes plassering at kiviene kan lukte seg frem til føden, som de så trekker opp av jorden med nebbet.

Det optimale habitatet for kivier er temperert regnskog med tett underskog, men fordi mye av regnskogen på New Zealand har blitt avvirket, finner man også fuglene i andre økotyper. I tillegg til i subtropisk og temperert skog, holder den til i buskskog og i overgangssonene mellom gressland og skog. Artene trives i subtropisk klima og i høyder fra kystsonen og opp mot cirka 1 200 moh, der den relative luftfuktigheten er stabilt høy og underskogen ganske tett.^[7]

Kivier er nattaktive og regnes som altetende. Fuglene kan klatre, men tilbringer gjerne det meste av natten vandrende rundt på bakken letende etter mat. Og de kan være ganske hurtige om det trengs. Om dagen tar fuglene tilhold i huler og naturlige hulrom, der de sover det meste av tiden. De kan våkne opp av og til, for å strekke seg eller, vifte litt med de korte vingene, stelle litt med fjærdrakten. Hulene har normalt kun én åpning, men fuglene har gjerne et antall huler på territoriet som de bruker. Huleåpningen måler typisk 9–15 cm og selve hulen måler gjerne omkring 20–200 cm i dybde. Når solen går ned og mørket kommer sigende, kommer fuglene fram, normalt omkring 15–90 minutter etter solnedgang. De vandrer rundt i underskogen og lever i hovedsak av virvelløse dyr, som mark og insekter, men eter også noe vegetabilsk føde, som frukt, frø og løv.^[7]

Artene er monogame og begge kjønn er territoriale, spesielt i hekketiden. Parforholdet varer livet ut, men om en av dem dør, kan den andre finne seg en ny partner. Avhengig av arten, legger fuglene beslag på et territorium på 2–3 ha til 5–50 ha. Hekketiden varer normalt fra juli eller august til oktober. Artene kan også hekke i januar og februar, men da som regel fordi den først eggleggingen gikk tapt. Hunnen legger normalt 1–2 egg, sjelden 3, med en interval på 25–30 dager mellom det første og andre egget. Kivier er de fuglene som legger størst egg i forhold til kroppstørrelse. Eggene er opp mot fire ganger så store som kroppsstørrelsen skulle tilsi, og vekten på egget kan utgjøre rundt 14–20 prosent av hunnens egenvekt. Det er normalt hannen som ruger ut eggene, unntatt for flekkivien, der begge ruger. For et par av de andre artene hender det også at hunnen kan hjelpe til. Hannen forlater eggene for å ete hver natt, i opp mot 4–5 timer. Inkubasjonstiden tar normalt i 63–92 dager, avhengig av arten. Den lange inkubasjonstiden har trolig sammenheng med kiviens lave kroppstemperatur, som ligger rundt 38° C.^[8] Klekkingen tar normalt 2–3 dager, typisk med et intervall på 5–15 dager mellom eggene. Kyllingene må ta seg gjennom skallet med føttene, siden de mangler eggtann. Kroppen er fullt fjærkledd når de klekker, og de framstår som en replika av foreldrene. Avkommet blir uavhengige i løpet av 14–20 dager, men ungfuglene kan bli hos foreldrene i opp mot 4–5 år og virker som medhjelpere når nye kyllinger klekkes. Voksen vekt nås etter cirka 18 måneder.^[7] Kivier lever lenge, opp mot 25–50 år avhengig av arten.^[9]

Kiviens kallelyder er den største indikasjonen på deres tilstedeværelse. Toneleiet på kallelydene («ah-eel») er skarpt og høyfrekvent. De kan høres gjennom hele året, unntatt ved fullmåne, i sterk vind, og da atmosfæren er svært tørr. Kallingen starter gjerne litt etter solnedgang og har størst intensitet omkring 1–3 timer etter at mørket har lagt seg.^[7]

Alt i 1908 nedla myndighetene på New Zealand forbud mot å jakte, drepe og fange kivier, og i 1921 ble fuglene totalfredet, men antallet fugler har fortsatt å synke fram til våre dager. Da maoriene inntok øyene omkring år 1280 e.Kr.^[10] jaktet de både på fuglene og eggene deres. Kjøtt og egg ble utnyttet som mat, mens fjærene var viktige for symbolske kleder, seremonielle effekter og lignende. Da europeerne ankom øyene i år 1769^[11] og koloniserte New Zealand økte jaktpresset, hovedsakelig for matauk, men etter hvert også på grunn av fjærene, som ble brukt til fluebinding for ørretfiske og som pynt på klær og lignende i Europa. Europeerne bragte også med seg hunder og katter, og de introduserte røyskatt (Mustela erminea) og flere andre rovdyr der, ble jakttrykket tilnærmet katastrofalt for de flygeudyktige kiviene.^[7]

En rekke tiltak fra myndighetene har imidlertid ført til at de i dag har relativt god kontroll med de fem artene. I 2016 lanserte regjeringen en plan om å utrydde introduserte rovdyr som rotte, røyskatt, fritte, possum og forvillede katter, innen år 2050.^[12][13]

• (en) kivifamilien i Global Biodiversity Information Facility
• (no) kivifamilien hos Artsdatabanken
• (en) kivifamilien hos Fossilworks
• (en) kivifamilien hos ITIS
• (en) kivifamilien hos NCBI
• (en) Kategori:Apteryx – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Apteryx – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Apteryx – detaljert informasjon på Wikispecies
• Kiwis for kiwi (The Kiwi Trust)