Maorier

Māori
Antall
775 836 (6. mars 2018) (folketellingen 2018 i New Zealand)
Områder med stor befolkning
New Zealand		632 900 (etniske)
Australia		72 956 (etterkommere)
Storbritannia		ca. 8 000
USA		ca. 3 500
Canada		1 305
Andre land og regioner		8 000
Språk
Maorisk
Religion
Maorisk religion, Kristendom
Relaterte etniske grupper
Polynesiske folk Austronesiske folk
Maorier på Commons

Maoriene er et urfolk som lever på New Zealand og snakker maorisk. De kom opprinnelig fra Polynesia.

Maoriene er et polynesisk folk som kom sjøveien fra de Polynesiske øyene til New Zealand omkring år 1280 e.Kr., og etablerte seg der.^[1] Det har moderne forskning slått fast, med bakgrunn i DNA-forskning på maoriene og fossile funn av stillehavsrotter som ankom samtidig.

Tidligere har det eksistert en rekke teorier om når og hvordan maoriene ankom New Zealand. Noen mente at de kom i bølger, andre at de kom mye tidligere. Disse teoriene er imidlertid forlatt, til fordel for moderne forskning med blant annet mtDNA. I dag er det om lag 700 000 maorier, hvorav de fleste på New Zealand.

Europeerne startet koloniseringen av New Zealand først fra år 1769 og framover.^[2]

Maorienes kanoer var blant verdens største fartøyer på 1700-tallet. Opp til 100 krigere rodde de 100 fot lange båtene laget av en enkelt trestokk. Kanoene var tradisjonelt dekorert med rike utskjæringer.^[3]

I maorienes gamle naturreligion spiller forfedrene en viktig rolle. De hadde stor innflytelse selv om de ikke var til stede. Maoriene trodde forfedrene kunne hjelpe dem med å utøve svart magi, noe som kan være litt av årsaken til de mange og blodige krigene stammene i mellom. De første kristne misjonærene kom til New Zealand i 1814.^[4]

Maoriene var delt inn i stammer, som levde avskilt fra hverandre. Hver stamme var igjen delt inn i klaner, som hadde en felles progenitor. Klanene var videre delt opp i store familiegrupper, og hver familiegruppe hadde sin leder, kalt en rangatira. Lederne kunne bare bestemme over sin egen familiegruppe, så et grupperåd måtte etableres når store avgjørelser skulle tas.

Maoriene hadde opprinnelig en nomadisk livsstil. De flyttet fra sted til sted etter hvor store matressursene var. Om høsten og vinteren livnærte de seg av sanking og jakt og flyttet dit hvor byttedyrene befant seg. Det er grunn til å tro at maoriene utryddet moafuglene, waitahapingvinen og en rekke andre endemiske arter kort tid etter at de etablerte seg på øyene. Moaene ble trolig utryddet alt i 1350–1450.^[5] Om sommeren oppholdt de seg nær havet og levde av å fiske. Der dyrket de søtpoteter, som var en viktig grønnsak for maoriene.

Maoriene førte mange kriger, mellom de ulike stammene. Årsaken til krigene kunne være at en fra en annen stamme stjal noe, drepte noen eller rett og slett hånte høvdingen eller andre som var sentrale i stammen.

Krigene kunne vare i opptil flere generasjoner. Det var til og med en regel som sa at folk fra samme stamme ikke skulle drepe hverandre. Den regelen var til for å forebygge at stammen mistet altfor mange medlemmer.

Krigene til maoriene var som oftest ganske lite blodige, og det var sjelden noen som ble drept, på grunn av at våpnene kanskje ikke var av de mest effektive. Da europeerne kom, fikk noen stammer tilgang på skytevåpen. Dette førte dessverre til at mange stammer som ikke hadde skytevåpen ble utryddet.

Siden maoriene kriget mye, var den gjennomsnittlige levealderen veldig lav. En ble ansett som veldig gammel når en var førti år. De eldre ble sett på med stor respekt og beundring. For det var som oftest de sterkeste og dyktigste krigere som levde så lenge.

Slekten hadde stor symbolverdi for maoriene. Det ble født mange barn, til tross for at svært mange barn ble dødfødte. Når det ble født en gutt, hadde de noen magiske ritualer. De mente at gutten ble en god kriger hvis de gjennomførte ritualene. Med jenter, derimot, gjennomførte de ritualer for at jenter skulle bli gode vevere eller matsankere. Når en slektning døde, ble kroppen til den avdøde kledd i vakre klær. På slutten av begravelsesseremonien ble kroppen begravd i sittende stilling, samtidig som familien sto og sørget over det tapte familiemedlemmet.

I 1840 skrev flere stammehøvdinger under på en avtale kalt «Treaty of waitangi». Denne avtalen gikk ut på at New Zealand skulle bli en britisk koloni så lenge alle maoriene ble beskyttet av engelsk lov.

I 1845 var britene i krig med maoriene. På grunn av sin teknologiske overmakt vant de britiske nybyggerne, og etter hvert ble både den nordlige og den sørlige øyen overtatt. I 1890 var tallet på maorier nede i et rekordlavt 40 000 på grunn av sykdom, våpen, alkohol og andre vestlige verdier som britene førte med seg.

Dagens maorier snakker engelsk. Mange har til og med tapt sitt opprinnelige morsmål. Det er vanlig med ekteskap mellom maorier og andre.