Kampen i Gråbeinhølet

Kampen i Gråbeinhølet var en trefning mellom 3. kompani av IR 10 og de tyske fremrykkende styrkene som marsjerte opp Ådalen og inn i Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig hvor de tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene i Bagn i Sør-Aurdal kommune. Nede i dalen er det en stor åpen gryte hvor veien går inn i gryta gjennom et smalt gjel i hver ende. De tyske styrkene kommer ikke forbi og prøver en rask flankemarsj over Bagnsbergatn med påfølgende infiltrasjon i de bakre norske områder for sperrestillingen ved Bagn.

På ettermiddagen fredag 18. april når tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjører i tet. Det er norske stillinger i berget ovenfor Storefoss bro. Disse er under ledelse av kaptein Christiansen. De første angrepene blir stanset, og også angrep ved midnatt av III/IR 159 blir avvist.

Med kun to bataljoner kom tyskerne ingen vei i Bagn, og de sendte derfor det forsterkede 9. kompani av 236. regiment under ledelse av hauptmann Herbert Stemmer i en omgående flankemarsj på høyre side langs hele åsen for å gå rundt nordmennene, rykke frem til Bagnsbergatn gård, for deretter å ta seg ned gjennom gråbenholet til de norske styrkenes bakside. Resultatet av en vellykket operasjon ville blitt at nordmennene ville fått et innfall rett i sitt oppmarsjområde.

På ettermiddagen 19. april startet flankemarsjen, som raskt brakte dem i kontakt med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. Etter å ha overrumplet kompaniets forreste linje avanserte de raskt og gikk på i lia. På kvelden kom de frem til Bagnsbergatn gård og gikk i kvarter for natten.

Før grålysning på morgenen 20. april rykker de tyske styrkene ut. De norske styrkene forlagt på og ved Juvkam var ennå i nattkvarter. Tysk ankomst ville bragt dem i ryggen på MG-stillingene ved Solbakken. Dette er midt i forsvarsrekkene i berget i Bagn sentrum. Bare tilfeldigheter hindret at hauptmann Stemmer denne morgenen rullet opp stillingene og gjorde det mulig for major Dauberts å avansere gjennom Bagn.

Kaptein Rieber-Mohn stod sammen med tre ledsagere i veidelet ved Gråbeinhølet og diskuterte med korporal Skjeldal. Da åpner et maskingevær ild, bare 75 meter unna på andre siden av Sagbekken. Tyske styrker hadde nådd frem i småskogen på andre siden. På denne avstanden burde ikke et MG-lag bomme, og det er spekulert på om det ble skutt med maskinpistol og ikke MG. Denne skuddåpningen ble skjebnesvanger for de tyske styrkene, og endret antakeligvis krigens gang i Valdres og ødela hele deres kompani.

Kaptein Rieber-Mohn trodde det var norske og ropte «Ikke skyt, det må være en norsk patrujlje som tar feil av oss». Rett etter roper korporal Skjeldal tilbake at han ser tyske hjelmer. Rieber-Mohn svarer da at «Ja, da får du skyte». Skjeldal lå ytterst til høyre og skyter noen få rolige skudd og tyskernes skyting stopper opp. Så kommer det fra Skjeldal «Jeg har nå skutt tre om ikke fire tyskere». På stedet ble det funnet tre gjennomhullede tyske hjelmer. Dette ble senere bekreftet av en overlevende tysker som fortalte om trefningen til Rieber-Mohn på Lærdal sykehus.

Løytnant Karl Aasen tenkte at kompanisjefen var alene. Han beordret skytterlinje og bajonetter på, og da det så ut som soldatene i 1. tropp ikke reagerte skjøt han i bakken. Senere fortalte han at de kjempet så dristig at dette var dristige menn. De fant kapteinen og fikk ordre om oppklaring i skråningen oppe til venstre. De rykket frem på skytterlinje i dyp snø i tett skog som hindret oversikt og skuddflater. De rykket frem så langt at de kunne høre tyskere snakke, og gikk i stilling langs veien som går langsmed Sagbekken. En ildkamp brøt løs og tyskerne anropte at de norske skulle overgi seg. Hver gang ble det skutt mot stedet der noen hørte tyskere som anropte. En norsk soldat ble truffet, skrek til og tyske styrker skjøt etter lyden.

Nå ankommer 2. tropp langs veien fra husmannsplassen Hølvegen og løytnant Ness melder troppen klar for strid. Han får da i oppdrag å organisere et lag for å ta den tyske MG-stillingen. Resten av 2. tropp går i stilling på høyden fremme med korporal Skjeldal.

Etter noe skyting langt oppe i skogen til venstre sendes fenrik Høgberg med 3. tropp oppover for å sikre flanken til 1. tropp.

Nå kommer det ordonnans for 3. gang fra bataljonssjef Løkken til kompanisjefen, med ordre om at han skal møte nede på hovedveien. Løytnant Ness overtar da kompaniet. Kravet om at kompanisjefen skulle møte var helt betydningsløst i forhold til kampene som raste. Ikke så galt at det ikke er godt for noe, for på veien hørte Rieber-Mohn folk som kom ned lia. Deler av 3. tropp var i full oppløsning etter at de var tatt under ild av tyske styrker fra høyden på østsiden av Sagbekken.

En soldat i troppen fikk et skudd i håndleddet, og da fenrik Sæteren kalte Korsvoll og noen andre litt tilbake ble noen så skremt at de snudde og dro nedover igjen. Disse støtte så på kompanisjefen og fenrik Høgberg kom til. «Hvor i all verden skal dere hen» spør kompanisjefen. De svarer at det er tyskere der oppe. «Ja, det er derfor vi er her» repliserer Rieber-Mohn «det er derfor dere skal opp på høyden». Ikke før han minner dem på at 1. tropp og løytnant Aasen er uten flankesikring snur folkene og fenrik Høgberg leder dem på nytt oppover. Deler av troppen ble funnet helt nede på hovedveien hos major Løkken. Senere var det denne troppen som ble stormtroppen som ledet an i kampen om Bagnsbergatn gård og senere på Gubberud.

Fenrik Aasen og 1. tropp kjempet fra stillinger ved veien vest for Sagbekken. En av karene meldte at han kunne se røyk fra en MG-stilling. Han ble spurt om han kunne bruke et maskingevær, svarte bekreftende og fikk et Madsen maskingevær. Etter en salve ble det levert tilbake, MG-reiret var ikke lengre operativt.

I disse stillingene ved veien falt MG-skytter Olav Hesjedal fra Stamnes i Bruvik. Han ble funnet lang tid etter av bonden Ola Juvkam. Da hadde han et smil om munnen og med et familiebilde i hånden. Maskingeværet han brukte ble overtatt av Lars Trefald. Også Hans O. Stalheim fra Vossestrand ble truffet og døde senere av skadene. Han ble skutt i brystet og kula knuste ryggraden. Han ble lam og døde senere på sommeren. I tillegg ble to andre norske såret.

Løytnant Aasen fikk deretter i oppdrag å ta troppen litt tilbake og opp i skråningen og rundt de tyske stillingene. En voldsom beskytning gjorde at de måtte kaste seg utfor en bratt skråning og ned i sine gamle stillinger. En kule river hull i Aasens jakke, en annen slår ned noen tommer fra hans venstre kne, en annen kule splintrer treet foran ham. Mens de ligger i sine gamle stillinger går Aasen opp på kne for å få overblikk, vender seg til sin nestkommanderende for å beordre et nytt forsøk, og blir truffet i høyre del av ansiktet. Nestkommanderende Midtkandal overtok kommandoen av troppen. Aasen klarte å ta seg frem til hjelpestasjonen og det viste seg at skuddskaden kun var et kjøttsår, selv om kjevebenet lå åpent.

Før ordonnansen kom til kompanisjef Rieber-Mohn påla han løytnant Aarebru og 2. tropp å uskadeliggjøre det tyske MG-reiret som sperret for videre fremrykking. Laget til korporal Sverre Aas fra Leikanger fikk oppdraget. Bare to av dette laget reiste hjem fra Valdres uten skader. Tyskerne hadde satt seg fast 20 meter lengre oppe, og laget gikk på med pakninger i meterdyp snø. De kom opp på en liten høyde og foran dem var en svakt stigende hugstflate. I et gransnar på andre siden lå tyskerne. Aas bryter en kvist, tyskerne skyter og er dermed lokalisert.

Laget deler seg og to tre skal gå bakover og til venstre for å komme inn på flanken til det tyske MG-reiret. Fenrik Aarebru hadde kommet til i mellomtiden og gikk selv sammen med Arnold Aven og Arnold Kvammen. De holdt sammen da de kom fra samme bygd. Begge ble såret. Mens disse rykket frem trakk resten av laget oppmerksomheten med ildstorm mot MG-stillingen. Idet solen kommer frem så ser de fire hjelmer på tyske soldater som ligger til høyre for maskingeværet.

Laget i front stopper skytingen og tyskerne tror de er forsvunnet. Da åpner de som har gått rundt ild, en tysker reiser seg halvt opp og kaster en håndgranat som faller ned bak laget. Han blir skutt og dør. Senere blir flere tyske soldater funnet skutt på stedet.

Korporal Aas vil nå avansere for å ta tyskerne som rømmer unna. Han trekker noe tilbake til høyre, og han og skarpskytteren Sigfried Walsvik gjør et sprang inn på platået og vinker MG-skytter Byrknes etter. Han blir liggende bak et tre to meter til høyre for Aas. Idet Aas vil videre mot MG-reiret trår han over et nedfall og en håndgranat detonerer i snøen foran han. Splinter sliter istykker venstre fot. Nye styrker har kommet til for de som er drevet bort. Byrknes skyter flere salver mot skogholtet på kort hold. 40 meter unna og til høyre åpner tyske styrker ild med maskinpistoler. En salve med en maskinpistol feller MG-skytteren, og litt etter blir han truffet av flere salver. Idet skarpskytter Walsvik trekker seg tilbake ser han Byrknes lent mot et grantre. Senere finner de han nedenfor skrenten noen meter bakover. Ytterligere en soldat rykker frem, men Edvin Færøy fra Gulen blir truffet og styrter få meter fra Aas, og blir senere revet opp av granatsplinter.

MG-skytteren Konrad K. Byrknes fra Gulen ble gift ved påsketider det året, og hans kone fikk en datter senhøstes. Datteren er bosatt i Bagn.

Løytnant Aarebru beskrev senere ilden som «morderisk», og de gjenværende ble drevet nedover og over Sagbekken. Aas krøp på magen nedover Sagbekken i snøvann. På vei nedover ble en tommelfinger skutt av. Håndgranaten hadde tidligere knust fotbladet og begge bein i leggen var brukket. Skaden ble ikke leget før etter to år. Lagføreren fikk oppleve flere tragiske hendelser i krigsdagene. Tre dager senere ble hans far drept under bombingen av Voss.

Korporal Skjeldal har mens dette pågår gått over Sagbekken for å hjelpe en overlevende, men såret tysk soldat som han hadde skutt. Etter å ha hjulpet denne går han etter laget til Aas, og kommer opp etter at laget har trukket seg tilbake. Dagen etter blir han funnet av sin bror Peter. Han er truffet i venstre tinning, hodet er løftet, han støtter seg på venstre albue og høyre hånd holder børsa. Hjernen ligger i lua ved siden av.

Etter at restene av stormlaget til Aarebru hadde samlet seg gikk tyske styrker til et voldsomt motangrep langs Sagbekken. Det brøt ut panikk på norsk side og soldater som lå i stillinger ovenfor veien langs Sagbekken løp ned langs veien til Juvkam. Løytnant Ness og løytnant Aarebru prøvde å stanse og roe dem ned, og etter 150 meter ble det etablert ny stilling. Løytnant Næss sendte ordonans Peter Skjeldal med ilmelding. Situasjonen var kritisk og de trengte forsterkninger. Major Løken har ingen forsterkninger å sende og ber dem om å prøve å holde ut. Kompanisjef Rieber-Mohn er nå tilbake ved kompaniet og situasjonen stabiliserer seg etter at angrepet har stoppet opp nede ved Sagbekken.

Sammen med Rieber-Mohn kommer 10-12 karer som han har fått med seg nede ved hovedveien. Noen av disse har hatt brovakt, og en av dem er Einar Øvrebø fra Ortnevik. De går Hølvegen oppover mot tyskerne som trekker seg tilbake for vedvarende motangrep nedenfra. Øvrebø har fortalt at han hørte noen rope lavt på hjelp. Fordi han ikke tør gå over veien går han litt tilbake før han går frem igjen på andre siden. Der finner han en såret som har et gapende sår på ene kjaken, og en arm som henger rart. Det er Arnold Kvammen fra Lavik som var med i fremstøtet til lagfører Aas. Han har antakeligvis kommet bort fra de andre under flankeangrepet på MG-stillingen. Når tyske soldater passerte lå han og spilte død, de hadde også sparket i han for å være sikker. To sanitetssoldater kommer til og tar seg av den sårede og Øvrebø går tilbake i stilling.

I stillingen Øvrebø vender tilbake til er tre håndgranater detonert, uten at noen av karene som ligger der er skadet.

Peter Skjeldal blir sendt forover for å finne ut hvordan stillingen er. Han ser da tre tyske soldater forlate sine stillinger vest for brua ved Sagbakken. Tyske styrker har rykket frem langs bekken og svært få av de norske har blitt i stilling langs Sagbekken. De tyske styrkene var på retrett og troppene ble trukket tilbake og kun et lag fra hver tropp ble liggende igjen i stilling. Senere ble troppene forlagt på Øvre Juvkam.

Senere skjøt de tyske styrkene med 50mm bombekaster en times tid, og det var en del aktivitet foran de norske stillingene. Vaktlagene var observante og skjøt når de oppdaget mistenkelig aktivitet.

De tyske styrkene samlet sine døde og sårede, og en merr fra Bagnsbergatn gård ble brukt for å transportere disse bakover til denne gården. For å unngå norsk beskytning brukte de presten Hveem og hans datter som skjold. De norske styrkenes sykebærere nektet å bruke Røde Kors-flagg som eneste beskyttelse, og Peter Skjeldal krøp inn mot de tyske stillingene for å lete etter sårede. Etter å ha støtt på tyske styrker vendte han tilbake.

På aftenen blir det stille og det blir antatt at styrkene enten har gått rundt stillingen, har trukket seg tilbake for å forberede et angrep, eller har gått i kvarter. De tyske styrkene som ble observert var uten pakning og det ble derfor antatt at de hadde gått i kvarter noe sted. Nordmennene på sin side hadde med seg oppakningen hele tiden, og kledde på seg islendere og rullet seg inn i teltduker.

For å få klarhet i hvor styrkene hadde tatt veien ble det igangsatt oppklaring langs veiene i skogen østover fra Juvkam. Det var tre tømmerveier østover i skogen. Befalingsmenn ledet patruljene og kaptein Rieber-Mohn ledet selv den ene patruljen.

Hauptmann Stemmer innså rundt 17:30 at kompaniets oppdrag ikke lengre lot seg løse, og beordret retrett. En tropp fra 9. kompani av IR 236 fikk i oppdrag å slå seg igjennom til Bagn for å melde situasjonen. Klokken 22:00 kom en ordonnans tilbake og fortalte at tyske styrker hadde rømt Bagn. Troppssjefen ba også om forsterkninger for å forsvare trenet til III. bataljon av IR 159 som var etterlatt i Bagn.

De tyske styrkene trakk seg tilbake til Bagnsbergatn, uten å vite at dette senere ble åsted for kampen om Bagnsbergatn gård.

Minneplaketter for falne er satt opp i ettertid.^[1]

• Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres
• Kampen ved Breidablikk
• Kampen om Bagnsbergatn gård
• Kampene ved Islandsmoen
• Skiløperpatruljen i Mørkedalen

• Andreas Hauge; Valdres 1940, Kampen i Gråbeinhølet, på Bagnsbergane gård og ved Brediablikk, Forsvarsmuseet 1986,

• Helse– og omsorgsdepartementet: 11.3 Felttoget i Norge 1940 (Eitinger-rapporten - del 1)
• Krigsminner, – Då krigen kom