Wessex

Wessex var et av de syv store angelsaksiske kongedømmene (Heptarkiet) i middelalderens England. Det hadde sitt navn fra vestsakserne, og lå i det sørlige og sørvestlige England. Det eksisterte fra 6. århundre til dannelsen av den engelske nasjon i 9. århundre, og fortsatte som jarledømme til 1066.

Fra omkring 829 tok Wessex over for Mercia som det dominerende angelsaksiske riket. Under Alfred av Wessex (Alfred den store, død 899) kom riket til å være det eneste som klarte å gjøre kraftfull motstand mot danskene, særlig ved det befestningssystem som nevnes i Burghal Hidage. Under ham og hans ettertredere ble vikingenes områder erobret, og slik ble England forenet.

I 927 sluttet Athelstan av England å bruke tittelen konge av Wessex, og det ble i stedet utnevnt en jarl.

Det gamle kongehuset i Wessex brukte bare personnavn som begynte med bokstaven C. Den eldste kjente kongen er Cerdic, som døde i 551, fulgt av Cynric, Ceawlin, Ceolric, Ceolwulf og Cynegisl, som regjerte fra 611 til 641 og hadde datteren Cyneberga og sønnene Cwichelm, Coenwealh og Centwine. Dette fortsatte til 802, da en ny slekt kom på tronen. De hadde tvert om navn som begynte på vokal: Ecgbeort, Æthelwulf, Æthelbeald, Æthelbeorth, avsluttet med Eadweard (= Edvard bekjenneren). Denne skikken deltes av Uppsala-kongene, som alle hadde navn som startet med vokal: Erik, Olav, Anund og Emund.^[1]

Ulikt flere andre angelsaksiske kongedømmer, er Wessex ikke bevart som et administrativt område i dagens England. Etter at den siste jarlen i middelalderen, Harald Godwinson, døde i slaget ved Hastings, ble ikke tittelen brukt før i 1999, da prins Edward ble utnevnt til jarl av Wessex og viscount Severn, i forbindelse med at han giftet seg med Sophie Rhys-Jones.

• Liste over konger av Wessex