Kongedømmet Mercia

Mercia (angelsaksisk: Miercna rīce), også stavet Mierce, var i tidlig middelalder et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England. Det var et av de syv kongedømmene i Heptarkiet og lå i regionen Midlands.^[1] Kjerneområdet var i dalen som elven Trent renner igjennom. Kongerikets hovedstad var byen Tamworth, som var sete for rikets konger fra minst år 584 da kong Creoda bygget en festning i byen.

I moderne tid er navnet lite brukt, med unntak av en politistyrke som har navnet West Mercia Constabulary. Navnet er en latinisering av angelsaksiske Mierce eller Myrce, og betyr «grensefolk» (sammenlign med engelske marchland, «grenseland»,^[2] jf. mark, «skog, grenseland»).^[3] En vanlig tolkning er at Mercia utviklet seg langs grensen mot waliserne. Alternativt er det grensen mot Northumbria det siktes til.

Mercias utvikling i tiden rett etter anglernes og saksernes invasjoner er svært uklar. Arkeologiske undersøkelser viser at anglerne bosatte seg nord for Themsen før 500-tallet.

Den første kjente konge av Mercia var Creoda, som skal ha vært et oldebarn av Icel, som forøvrig også Winston Churchills slekt skal stamme fra. Creoda kom til makten omkring 585, og han ble etterfulgt av sin sønn Pybba i 593.

En av de mest kjente av kongene av Mercia var Penda, som regjerte fra 626 til 655. Gjennom en allianse med kongen av Gwynedd lyktes han i å beseire og drepe Edwin av Northumbria, men falt selv i slaget ved Winwaed der han kjempet mot Oswiu av Northumbria. I løpet av sin regjeringstid hadde han styrket Mercias status kraftig. Hans død førte til en midlertidig nedgangstid, og våren 656 tok Oswiu makten fra Pendas sønn Peada. I 658 sørget et opprør for at en annen sønn av Penda, Wulfhere, ble innsatt som konge. Han hersket til 675, og kom langt i å gjenopprette Mercias maktposisjon, men mot slutten av hans tid led Mercia igjen nederlag for Northumbria på slagmarken.

På et tidspunkt før Aethelbald tiltrådte i 716 erobret Mercia området rundt Wroxeter, som waliserne kalte «Paradiset Powys». Flere elegier ble skrevet til minne om tapet av dette området, som var et hardt slag for waliserne. Aethelbald startet sin regjeringstid med å slites mellom Wihtred av Kent og Ine av Wessex. Men da Wihtred døde i 725 og Ine abdiserte året etter, fikk han mulighet til å etablere Mercias hegemoni over de andre angelsaksiske rikene sør for Humber. På grunn av de militære framgangene ble han bretwalda, angelsaksisk overherre. I 752 hadde han et tilbakeslag da Cuthred av Wessex beseiret ham, men situasjonen var tilbake i Mercias favør innen 757.

I 757 ble Aethelbald myrdet av en av sine livvakter, og borgerkrig brøt ut. Offa gikk seirende ut av den og fant ut at han måtte bygge opp Mercias hegemoni på nytt. Dette lyktes han så godt med at han regnes som Mercias største konge. Han sto for den første storstilte produksjonen av gullmynt på De britiske øyer, grunnla en rekke markedsbyer, tok aktivt del i organiseringen av kirken og på et tidspunkt forhandlet han med Karl den store som likemann. Offas dike, en forsvarsvoll som markerer grensen mellom Mercia og Wales, ble bygget på hans ordre.^[4]

I rundt 300 år, i tiden mellom 600 og 900, dominert Mercia landet sør for elven Humber etter å ha underlagt seg eller skaffet seg underkastelse fra fem av de andre kongerikene i Heptarkiet (East Anglia, Essex, Kent, Sussex og Wessex). Denne perioden kalles for «det mercianske overherredømme».^[5]

Styret til kong Offa, som best huskes for hans forsvarsvoll mellom Mercia og walisiske kongeriker, er tidvis også karakterisert som «Mercias gullalder». Nicholas Brooks har skrevet at “mercierne framstår som uten tvil de mest suksessfulle av de ulike tidlige angelsaksiske folkene fram til slutten på 800-tallet,»^[6] og en del historikere, som Frank Stenton mener at den faktiske foreningen av England sør for utløpet av elven Humber, ble oppnådd under styret til Offa.^[7]

Mercia var opprinnelig et hedensk kongerike, men kong Peada konverterte til kristendommen en gang rundt 656, og riket var etablert som kristent ved slutten av 600-tallet. Bispedømme Mercia ble grunnlagt også i 656 med den første biskop Diuma, basert ved Repton. Etter kun tretten år ved Repton flyttet den femte biskop, sankt Chad av Mercia, bispesetet i 669 til Lichfield. For en kort periode mellom 787 og 799 var bispedømmet et erkebispedømme, skjønt det ble offisielt oppløst i 803. Den nåværende biskop, Jonathan Gledhill, er den 98. siden bispedømmet ble etablert.

Offas sønn overlevde sin far med bare fem måneder, og i desember 796 tok en fjern slektning, Coenwulf, over makten. Han ble i 821 etterfulgt av sin bror Ceolwulf, som viste seg å være en dyktig hærfører. Han tok blant annet festningen Deganwy i Powys. Samtidig bygde Wessex opp sin styrke, og i 825 ble Coelwulfs etterfølger Beornwulf beseiret av Ecgberht av Wessex i slaget ved Ellendun. Beornwulf selv falt i et forsøk på å slå ned et opprør, og den samme skjebne rammet hans etterfølger Ludeca. Wiglaf hersket i to år, men ble så drevet ut av Ecgberht. Han kom tilbake, og i 830 klarte han å gjenopprette Mercia som uavhengig rike, men det var klart at Wessex nå var det sterkeste riket.

I 852 kom Burgred til makten, og sammen med Æthelwulf av Wessex underla han seg det nordlige Wales. I 868 tok danene Nottingham. Burgred, som ble Mercias siste eller nestsiste konge (alt hvordan man vurderer kongelisten), ble drevet ut i 874. I 886 ble den østlige delen av Mercia del av Danelagen, mens den vestlige delen ble tatt av Wessex. Han flyktet til Roma hvor han senere døde.^[8]

En liten, uavhengig del av Mercia ble styrt av Æthelred, ealdorman av Mercia, som var ealdorman, stedsfortrede, og ikke konge i eget navn. Han giftet seg med Ethelfleda, datter av Alfred den store av Wessex, og hun tok gradvis over makten da Aethelred ble syk omkring år 900. Etter hans død i 911 styrte hun riket til 918, da hennes bror Edward den eldre ble konge av både Wessex og Mercia.

Den aller siste konge av Mercia, Ceolwulf II, overtok etter Burgred i 874 da denne ble avsatt av nordboerne. Ceolwulf, som opprinnelig styrte som en herre eller ealdorman under overherredømmet til Alfred av Wessex. Av den grunn er Burgred ofte listet som den siste konge. Alfred selv navnga seg som «konge av angelsakserne». Ceolwulf II styrte fram til 879, eller kanskje også til ca. 883. Hans rike er antatt å ha blitt redusert til de nordlige og vestlige delene av Mercia.^[9]

Mercia hadde en kort periode som et uavhengig rike på midten av 900-tallet og på nytt svært kort i 1016, men på denne tiden ble det sett på som en provins av kongeriket England, og ikke som et uavhengig kongerike.

Mercia er fortsatt benyttet som en geografisk betegnelse, og navnet er benyttet av en rekke organisasjoner, inkludert militære enheter, offentlige, kommersielle og frivillige organisasjoner.

• Walker, Ian W. (2000): Mercia and the Making of England, ISBN 0-7509-2131-5 (også utgitt i 2000 under tittelen Mercia and the Origins of England ISBN 0-7509-2131-5)
• Zaluckyj, Sarah & Feryok, Marge (2001) : Mercia: The Anglo-Saxon Kingdom of Central England, ISBN 1-873827-62-8
• Brown, Michelle & Farr, Carol (2005): Mercia: An Anglo-Saxon Kingdom in Europe, ISBN 0-8264-7765-8
• Gelling, Margaret (1989): «The Early History of Western Mercia» i: Bassett, S.: The Origins of the Anglo-Saxon Kingdoms, s. 184–201
• Schama, Simon (2003): A History of Britain: At the Edge of the World? – 3000 BC–AD 1603 Vol 1, BBC Books

• Jarl av Mercia
• Liste over konger av Mercia

• Mercian History, History Project
• Recensions of manuscripts of the Hidage
• The Staffordshire Hoard Arkivert 2. september 2012 hos Wayback Machine.