Fanden

Fanden (fra dansk fanden, på norsk også faen og svensk fan) er et folkelig, ofte litt spøkefullt navn i skandinaviske språk på «den onde» eller et ondt vesen som tilsvarer djevelen i kristendommen.^[2]^[3] Begrepet blir ikke brukt i høytidelige, religiøse og bibelske sammenhenger, men er en vanlig personifisering i folketro og folkediktning, for eksempel i eventyr og sagn, der fanden ofte er ute for å fange sjeler. Denne skikkelsen framstilles noe mindre farlig og mektig enn Satan i Bibelen, og flere folkeeventyr handler om hvordan folk lurer fanden, blant annet for inntekten hans.

Ordet fanden forekommer i flere ordtak og snakkemåter. Det er i ulike varianter også forsterkende kraftuttrykk og banneord både i norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk; i Norge er formen faen vanligst.

Andre folkelige betegnelser på djevelen er blant andre Gammel-Erik og Tykje.

Etymologi og synonymer

Fortellinger om fanden og liknende, mer eller mindre ondskapsfulle og skremmende skikkelser forekommer i flere lands folketro. Bildet viser en satyr, en av Pans og Dionysos' skogdemoner i gresk mytologi, påkledt og med bukkehorn og klauver, hentet fra Hartmann Schedels *Nürnberg-krøniken* 1493. Satyrer og andre fabelmennesker ble beskrevet av Plinius den eldre i *Naturalis Historia*. Den skandinaviske fanden ble ofte framstilt med små bukkehorn og hov på den ene foten.

Ordet fanden har sannsynligvis oppstått som en videreutvikling av det norrønne fjándi, «fiende», som i middelalderen også ble brukt om djevelen.^[2] En annen forklaring sier at ordet opprinnelig kommer fra det gamle tyske eller frisiske ordet fannen, som betyr å «friste», og særlig presens partisippformen fandiand, «fristende».^[2]^[4]^[5]

Fanden (skrevet med liten forbokstav) har også blitt vanlig i banning. På svensk er hovedformen fan.^[5] Den er også vanlig i Norge.

Å bruke en demons rette navn kunne ifølge folketroen i uheldigste fall virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. Fanden er en slik formildende omskrivning av navnet på djevelen. Det er flere tilsvarende folkelige navn og betegnelser på skikkelsen.

Banneord

Banneordet fanden tilsvarer det nyere, og mer kraftfulle, faen (også skrevet fan). På dansk (og eldre norsk) var uttrykket gjerne Fy for fanden! og liknende.^[4] Formene fy faen!, faen ta! og faen i helvete! regnes som de sterkeste språklige uttrykkene på norsk. I skandinaviske språk brukes for øvrig ofte religiøse begreper som banneord, for eksempel faen, satan, helvete og herregud, i motsetning til i engelsk, der tabuord knyttet til kropp, særlig ekskrementer, kjønnsorganer og seksualitet, for eksempel fuck, cunt og shit, er enda litt vanligere og oppleves grovere.
Mindre provoserende og anstøtelige formvarianter av fanden som banneord i norsk er fanken, fankeren, fankelen, ord som antakelig er dannet med det tyske diminutivsetterleddet -chen eller -ken (også begrepet veslefanden har vært brukt i norsk). Liknende språklige varianter er farken, farsken, fanen, fageren og fenden.
Et utbredt, litt mildere synonym til kraftuttrykket fanden er pokker, et ord som opprinnelig kommer fra det tyske Pocken, det vil si «byller» eller «kopper».^[6]

Flere av navnene på fanden blir ofte brukt med gentivs-s i kraftuttrykk, for eksempel «faens kvinnfolk», «din fennens hurpe« (fra Gabriel Scotts roman Fant) og «pokkers til kar».

Synonymer

Andre betegnelser på Fanden er skotteren, etter det gammelnorske andskoti som betyr djevelen, nokkeren og droleren. Navnene ble brukt både i bestemt og ubestemt form.
Fanden har ofte blitt omtalt som Styggen på norsk, ofte i varianter som Styggen sjøl og liknende.
Puke, fra det norrøne púki, betød i gammel foketro «en liten djevel» eller «ond ånd», men kunne i norske dialekter også brukes om Fanden.
Enda et folkelig kallenavn på djevelen som har vært vanlig i Skandinavia, er Gamle-Erik og varianter av det, deriblant Gammel-Sjur og Rødesimon.
Djevel eller fanden kan i flere dialekter også kalles tykje, ofte i bestemt form tykjen eller han tykje.
Fanden kan også omtales som haltefanden på norsk fordi han ifølge folketroen har hestefot på det ene beinet og halter når han går. Knut Hamsun bruker dette ordet i Konerne.
Av eldre egennavn og betegnelser på djevelen i den kristne-jødiske religionen beskrevet i Bibelen, kan nevnes Satan, Lucifer og Belsebub (også skrevet Beelsebul). På gresk kalles djevelen diabolos. Satan-figuren i islam kalles på arabisk al-Shaytan eller Iblis.

I norsk folketro og folkediktning

Theodor Kittelsens tegning til folkeeventyret «Fanden og futen»^[7] viser Fanden som en naken, gammel mann med hestehov og bukkehorn, futen komisk tupé. Illustrasjon fra «Asbjørnsen og Moe: Illustrerede eventyr, udvalgte folkeeventyr» fra 1907.

Illustrasjon av Carl Larsson til «Fanden og futen» («Fan och fogden»)^[8] i *Folksagor* (svensk utgave 1927). Eventyret forteller om fanden som til sist velger futen når to bønder av hjertet virkelig ønsker at fanden tok ham. Fanden er framstilt med narrelueliknende topplue og trange pantalonger eller hoser.

Den muntre folkelivsskildringen «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser Fanden midt i en kaotisk, feststemt oskorei av nisser, trollkjerringer, drukkenbolter og annet pakk som farer gjennom et gårdstun julenatta. Kunstneren leker med tradisjonelle forestillinger og framstiller Fanden med klauv, bunad og fele, ridende på en rein.

Illustrasjon av Carl Larsson til «Skipperen og Gamle-Erik»^[9] i *Folksagor* av Asbjørnsen og Moe (svensk utgave 1927).^[10] «Gammel-Erik» er ett av flere kallenavn på «den onde» i norsk folketro.

Eventyr

Det er flere norske folkeeventyr der fanden opptrer, deriblant Gutten og Fanden (også kalt Fanden i nøtta), utgitt første gang i 1843^[11] og Fanden og futen, utgitt i 1876.^[7]

Fandens slåtter

Fanden ble i folketroen regnet som en mester i slåttetrall og felespill. Han ble også regnet som en dyktig læremester særlig på hardingfele. En lang rekke slåtter sies å komme fra fanden, blant andre:

Fanitullen
Faen på bordlasset
Faen veggimota
Faen i kyrkjetårnet
Låtten som styggen hulla då han begrov mor si
Ein langeleiklått so den vonde tralla te guten so drap gjenta si

Ordtak

Fanden nevnes i flere ordtak og munnhell.^[3]

Der ikkje fanden er sjølv, der hev han sveinane sine
Får fan' fyrst ein fing, tek han snart heile handa
Han får gjera seg nyvd som skal få fan' til fæla
Han må sjå illa ut som skal skræma fan
Han lyt skrika høgt som skal skræma han gamle-Sjur
Fan' er ikkje å flå som eit anna krøter, han hev for mange fetlingar til dess
Fan' er ikkje god å få skot på
Den som tek fan' på ryggen, får frakta han fram
Hev ein teke gamlingen i båten, får ein føra han yver sunde
Ein treng 'kje ropa på fan', han kjem ubeden
D'er lett få fan' inum dørgåtta, d'er verre få honnom utatt
Gjerandsløysa er hovudputa åt fan
Fanden er 'kje den som legg seg på late sida
Mykje vil ha meir og fan' vil ha fleir
Når du talar um fan' so kjem han
Når fan' vert gamal vil han verta munk
Når fan' gjer sine ting, legg han i ruge
Han er svike næraste som er fan' kjæraste
Di meire fan' sel deg, di høgare går prisen
Hund på Ropeid, og båt på Tjelmane, det måtte fan' vera.
Fan' kan ein fria seg fyre (krossa i frå seg), men ei gala kjering vert ein aldri kvitt (-vonde folk ikkje)
Det som ikkje der i Guds kiste, fer i fan' si taske
Han lyt ha jarnfingrar som skal kunna fan' flå
Han treng kvasse klør som med fan' skal klorast
Han lyt ha både nebb og klør som med fan' skal nappast
Når mannen hev tent fan' i ungdoms- og manndomstida si, byd han Vårherre resten av levedagane sine
D'er anna illt til enn berre fan'
Ein skal 'kje måla fan' på veggen
Fan' les bibelen som sakføraren les lova
Fan' er alltid vensam mot sine
Fan' hjelper sine
D'er 'kje verdt måla fan' svartare enn han er
Fan' er ingen i lengden god, og sine eigne verst
Fan' hev stødt sine apostlar millom Herrens profetar
Fan' er lettare å løysa enn å binda
«Ja, tek ikkje han gamle-Erik deg, so er han ikkje den eg hev halde han fyre,» sa nordlendingen til Bergensgesellen
Fan' va 'kje rædd andre enn den uvisse skyttaren .^[12]
Fanden og hans oldemor, kjent i tysk fra 1480-tallet, seinere også på dansk
I nøden spiser fanden fluer.
Fanden i vold
Dyden i midten, sa Fanden, han satt mellom to prester
Fanden er løs, 'nå går det riktig galt',^[3] munnhell dannet etter Johannes' åpenbarings forestilling om at den bundne Satan slippes løs^[13]^[14]
Skremme Fanden på flatmark, om en som er veldig sint)
Fanden og hans oldemor (eller mor), grunnbetydning 'alle onde makter',^[3] kjent i tysk fra 1480, i dansk fra seint på 1500-tallet^[2]
Male fanden på veggen (eller over døra), å se altfor svart på noe^[2]

Annet

Dansk vitsetegning fra *Fogtdals Illustreret Tidende* 1862 som viser Fanden, en folkelig djevelfigur (med horn og hale i tegningen til høyre). Bildeteksten lyder: Krinolinen efter døden; I Himlen; Petrus: «Det gør mig ondt, mine damer, men indgangen er så smal og trang, at De umuligt kan komme igennem med krinoline på.» I Helvede; Fanden: «Ja. undskyld, ærede dame. For øjeblikket er hele Helvede opfyldt med krinoliner og jeg har ingen plads til flere.»

Blomsterplanten Marihånd med svart rot kan kalles Fandens hånd.
Det har blitt utgitt flere bøker og annet i moderne tid der Fanden inngår i tittelen, deriblant deriblant Bertram Dybwad Brochmanns Fandens efterlatte Papirer fra 1934, som kom i ny utgave i 1977. Skuespilleren Karl Sundby har skrevet og spilt sin egen kabaret Fanden i Vold. Skuespilleren Eva von Hanno opptrådte med monologen Christian – fandens mannfolk! første gang i 2000.
Fandens fødselsdag ble på 1880-tallet et spøkefullt kallenavn på datoene 11. juni og 11. desember, dager da en ifølge gammel skikk skulle betale renter på pantelån.
Fanden som etternavn ble båret av blant andre de norske treskjærerne Halvor Fanden og sønnen Samuel Halvorsøn Fanden fra 1600-tallet.
Ifølge norsk folketro skal fanden ha skapt skjærene
Det vesle treet geitved (Rhamnus catharticus) har blitt kalt «treet som fanden flådde geita under»

Se også

Litteratur

Asbjørnsen og Moe: Norske folkeeventyr.
Ronald Grambo, Djevelens livshistorie : scener fra en travel tilværelse , 1990

Referanser

^ «Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete»
^ ^a ^b ^c ^d ^e Oppslagsordet «fanden» i Store norske leksikon
^ ^a ^b ^c ^d Oppslagsordet «fanden» i Det Norske Akademis ordbok
^ ^a ^b Oppslagsdordet «fanden» i Ordbog over det danske Sprog (bruk og etymologi på dansk)
^ ^a ^b «Oppslagsordet «fan» i Svenska Akademins ordbok (bruk og etymologi på svensk)». Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. Besøkt 10. februar 2007.
^ Oppslagsordet «pokker» i Ordbog over det danske Sprog (orbakgrunn og bruk i dansk 1700-1950)
^ ^a ^b Eventyret Fanden og futen fra Norske Folkeventyr
^ «Fan och fogden»
^ «Skipperen og Gamle-Erik» fra Norske Folkeventyr
^ «Skepparen och Gammel-Erik»
^ Eventyret Gutten og fanden fra Norske Folkeventyr
^ Einar Seim (red.) (1965), ORDTØKJE OG HERME, Universitetsforlaget
^ Johannes’ åpenbaring, kapittel 20, vers 3: Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.
^ Johannes’ åpenbaring, kapittel20, vers 7: Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel.

Eksterne lenker

(en) Fanden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Søk på faen i Bokmåls- og Nynorskordboka

[1] «Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete»

[SNL-2] Oppslagsordet «fanden» i Store norske leksikon

[NAOB-3] Oppslagsordet «fanden» i Det Norske Akademis ordbok

[ods-4] Oppslagsdordet «fanden» i Ordbog over det danske Sprog (bruk og etymologi på dansk)

[saob-5] «Oppslagsordet «fan» i Svenska Akademins ordbok (bruk og etymologi på svensk)». Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. Besøkt 10. februar 2007.

[6] Oppslagsordet «pokker» i Ordbog over det danske Sprog (orbakgrunn og bruk i dansk 1700-1950)

[runeberg.org-7] Eventyret Fanden og futen fra Norske Folkeventyr

[8] «Fan och fogden»

[9] «Skipperen og Gamle-Erik» fra Norske Folkeventyr

[10] «Skepparen och Gammel-Erik»

[11] Eventyret Gutten og fanden fra Norske Folkeventyr

[12] Einar Seim (red.) (1965), ORDTØKJE OG HERME, Universitetsforlaget

[13] Johannes’ åpenbaring, kapittel 20, vers 3: Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.

[14] Johannes’ åpenbaring, kapittel20, vers 7: Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]