Knut Hamsun

Knut Hamsun
Født		Knut Pedersen Hamsun 4. aug. 1859[1][2][3][4] Vågå[5] Lom[5][6]
Død		19. feb. 1952[1][2][3][4] (92 år) Grimstad
Beskjeftigelse		Skribent, lyriker, romanforfatter, dramatiker, kritiker, skribent[7]
Ektefelle		Marie Hamsun (1909–1952) (avslutningsårsak: personens død) Bergljot Bech (1898–1906) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Barn		Arild Hamsun Ellinor Hamsun Tore Hamsun Victoria Hamsun Charlesson
Parti		Nasjonal Samling
Nasjonalitet		Norge[8]
Gravlagt		Nørholm[9]
Språk		Norsk,[10][11] dansk
Utmerkelser		Nobelprisen i litteratur (1920)[12][13] Goethe-medaljen for kunst og vitenskap
Periode		Nyromantikken
Debut		Sult (1890)[a]
Debuterte		1877
Aktive år		1877–1949
Viktige verk		Sult, Markens Grøde
Påvirket av		Arthur Schopenhauer, Bjørnstjerne Bjørnson, Lord Byron, August Strindberg, Friedrich Nietzsche, Fjodor Dostojevskij
Nettsted		https://hamsunsenteret.no/en/
IMDb		IMDb
Signatur
Knut Hamsun på Commons

Nobelprisen i litteratur 1920

Knut Hamsun (født Knud Pedersen; 4. august 1859 i Vågå/Lom, død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920.

Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga over 20 romaner, diktsamlingen Det vilde Kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen. Hans gjennombruddsroman var Sult fra 1890.

Som yngre forfatter opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».^[14] Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren, med teknikker som stream of consciousness og indre monolog.^[15] Hans mest kjente verker fra 1890-årene Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner».

Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig sin støtte til Adolf Hitler^[16] og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig unnlot påtalemyndigheten å reise tiltale, under henvisning til hans mentale tilstand.

Hamsuns fødested er vanligvis oppgitt å være Lom, men blir også påstått å være Vågå.^[b] 28. august 1859 ble han døpt i Garmo stavkirke, som nå står på Maihaugen. Sine første barneår tilbrakte han på gården Garmotræet i Lom, i et hus nå kjent som Hamsunstugu.

Påsken 1860 flyttet hans far, 31 år gamle Peder Pedersen Skultbakken, til Hamarøy i Nordland (4,5 døgns reise med dampbåt fra Trondheim). Tre år senere kom hans kone, barna og svigerfaren flyttende etter fra Lom. I 1865 var familien etablert på gården Søndre Hamsund, som Skultbakken forpaktet samtidig som han arbeidet som skredder. Der vokste Knut Hamsun opp og tok senere navn etter stedet; men bare hans far står oppført i kirkeboken som innflytter, utflyttet fra Lom. Folketellingen i 1865 var den første som oppga folks fødested.^[18] Som voksen iscenesatte Hamsun seg selv ved å fortelle Edvard Brandes at han «var født paa Havet og opdraget i en norsk Fjeldbygd». Han gjorde seg også et år yngre enn han var, noe som først ble oppdaget da han fylte 50 i 1909. Ettersom faren hans først døde i 1907, og hans mor Tora Olsdatter i 1919, er det forunderlig at aldri noen litteraturforsker intervjuet dem om sønnen.^[19]

Gården Hamsund som i dag er fredet, tilhørte bror til Hamsuns mor, den velstående handelsmannen Hans Olsen.^[20] Ni år gammel flyttet Hamsun inn hos Hans Olsen som var streng, sterkt religiøs og trangsynt, og Hamsun trivdes dårlig.^[21] Hamsun påstod at han av sin ætt bare kjente sine foreldre, mormor og morfar. «Længre tilbage er det nat.» Men både sønnen Tore og Thorkild Hansen, i sin bok Processen mod Hamsun, merker seg mulig påvirkning fra brødrene til Hamsuns mor: Den strenge, rike Hans som var eier av gården Hamsund, og skrønemakeren Ole som havnet i fengsel for å ha gjort tre kvinner gravide utenfor ekteskap; i løpet av ti år ble han far til fire «uekte» barn^[22] og satte gården over styr, så den gikk på tvangsauksjon i 1861 – den egentlige årsaken til oppbruddet fra Lom og flyttingen til Hamarøy, der morbror Hans skaffet dem tak over hodet på Hamsund. Ole kan være forklaringen på at Hamsun var så forsiktig med alkohol og kvinner til han hadde passert 30. Den angivelig strenge morbror Hans hjalp Ole økonomisk til han døde i 1869; og da Hamsuns foreldre fikk syv barn de ikke maktet å forsørge, tok Hans og stedets jordmor, Thora Andersen, til seg både Hamsun og hans lillesøster Sophie. Hamsun nevner ikke et eneste sted at han hadde med seg lillesøsteren da han flyttet til morbroren, eller det sosiale opprykket denne flyttingen innebar. Begge fikk noe skolegang, motsatt broren Peder som ble hentet ut av skolen for å hjelpe foreldrene; og Sophie (død i 1890) fikk utdanne seg til lærer, betalt av morbror Hans. I 1875 ba Hamsun om attest, og morbroren skrev at «Knut Pederson har for mig i noget over 2 Aar fungeret som Postaabner…og at han i den Tid var villig, paapasselig og oprigtig er det mig herved en sand Fornøielse at kunne meddele…samt at han efter min og mange Forstandiges Formening har meget gode Evner.»^[23]

Vinteren 1868 begynte Hamsun på omgangsskolen som ble holdt hos en nabo. Ialt fikk han 252 dages skolegang, fordelt på 6 år.^[24] I 1874 sluttet han på skolen.^[25] Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet Hamsun fra morbroren da han var 14 år gammel,^[26] reiste til Lom der han bodde hos sin gudfar som drev landhandel i Garmo. Her fikk han sin første erfaring som krambugutt. Den 4. oktober 1874 ble han konfirmert i Lom stavkirke. Deretter begynte en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her slo han igjennom, og flyttet derfor tilbake til Norge.

Høsten 1879 bodde han fire måneder i Øystese. Derfra kjennes flere detaljer fra dagbøkene til Jon N. Skaar,^[27] (sønn av Nils Skaar og bestefar til Jon J. Skaar). Skaar noterte i dagboken sin:^[28]

Det er svært hvor høit han sigter denne tyveaars sjægløse gut, at gjøre en reise lige til København med sit manuskrift i den mening at selge det til Gyldendal, Norges største boghandler, og saa med en gang at komme igjen som en berømt mand - jovisst sigter han høit ... Jeg har prøvet noget av den historie selv - vel at mærke dog kuns mens jeg var 20 år - nu er jeg 26 og sigter meget lavere - og træffer ikke alligevel. Og at Knut Pedersen skulde være nogen sædvanlig begavelse, det tror jeg dog knapt. Det er mulig han er et lyst hoved, men jeg tviler paa hans originalitet

Jon Skaar (1879)

Hamsun var to ganger i USA, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som immigrant og ble rådet til å ta vanlig arbeid. I løpet av de til sammen fire årene i USA jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia og sekretær hos den norske unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis. Dertil var han innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist. Det var under besøkene i Amerika at Hamsun først leste forfatteren Mark Twain, som angivelig ble en viktig litterær innflytelse for ham. Hamsun mente på denne tiden at Amerikas litteratur for det meste var intetsigende, men anså Twain for å være et unntak.^[29]

Da han i 1884 reiste hjem første gang var han alvorlig syk av bronkitt. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.^[30]

Hamsun, som i utgangspunktet var begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, ble dypt skuffet og desillusjonert over at idealene ikke ble etterlevd.

Hamsun opplevde å møte forfatteren Mark Twain, og i Minneapolis traff han anarkistene Arne Dybfest og Kristen Cecilius Krøger Johansen som han sympatiserte med. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis. Han oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter. I umiddelbar sympati med de henrettede Chicago-anarkistene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget.

I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa og slo seg nok en gang ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Hans sympati for de anarkistiske martyrene kommer klart frem i det ferdige verket.

Boka ble anmeldt i Morgenbladet som blant annet skrev: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.» Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».^[31]

Noen år senere, i 1903, omtalte Hamsun sitt forhold til anarkismen på denne måten:^[32]

Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til Kar. Og det er ikke frit for, at jeg endda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.

I 1888, mens han bodde i København, fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet Ny Jord publisert første del av det som senere skulle bli romanen Sult. Fragmentet var publisert anonymt, og dermed oppsto det spekulasjoner om hvem som sto bak teksten. I Verdens Gang skrev redaktør Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.»

Thommessen gikk noen dager senere langt i å antyde at det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen Av en ukjendt forfatter. Men 29. november kunne Lars Holst i Dagbladet avsløre at forfatteren var Knut Hamsun. Et drøyt år senere, i 1890, forelå hele romanen Sult, og Hamsun fikk sitt litterære gjennombrudd.

I 1891 la Hamsun ut på foredragsturné med de tre foredragene «Norsk Literatur», «Psykologisk Literatur» og «Modeliteratur». Han angrep sine eldre kolleger Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland. Han mente de framstilte enkle figurer eller typer, og manglet forståelse for det kompliserte sjeleliv hos moderne, inntrykksvare nervemennesker.

«Jeg vil [...] have «Modsigelserne» i det menneskelige Indre betragtet som ligefrem selvfølgelige, jeg drømmer om en Literatur, der har Mennesker, hos hvem Inkonsekvensen bogstavelig er Grundkaraktertræk, – ikke det eneste, ikke det herskende Grundkaraktertræk, men det meget fremtrædende og meget bestemmende.»^[33]

Bjørnson ble blant annet kritisert for sin trang til å være folkeoppdrager og pedagog i sin diktning, og for å ha en «stor og enkel» ånd. Hamsun uttalte seg om at Ibsens skikkelser manglet psykologisk dybde. Hovedpersonen i hans neste roman, Mysterier (1892), uttaler seg om Ibsen i samme ånd når han sier at «de fleste av hans Skuespil er dramatiseret Træmasse».^[34] Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun.^[35]

Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra Sverige. Han var blant dem som kritiserte at Bjørnstjerne Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. […] han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.»^[36] I diktet «For Norge» advarte Hamsun mot Sveriges militære potensial: «Det tramper av veldige støvler i øst …». Bjørnson holdt på den tid en moderat linje i spørsmålet om oppløsning av unionen mellom Sverige og Norge.

I 1902 skrev Hamsun et hyllestdikt nettopp til Bjørnson, og da Bjørnson døde i 1910, skrev Hamsun et «storslagent sørgedikt».^[37] I en periode før gjennombruddet var Hamsuns skjønnlitterære stil også tungt inspirert av Bjørnsons diktning.^[38]

I 1899–1900 foretok Hamsun en reise østover. Han oppholdt seg først en lengre tid i Finland, dro derfra til Russland og videre gjennom Georgia til Kaukasus og Tyrkia. Reisen ga ham materiale til dramaet Dronning Tamara (1903), oppført på Nationaltheatret i 1904. Tamara levde i høymiddelalderen og var dronning i Georgia. Stykket handler bl.a. om forholdet mellom kristne og muslimer. Glimt fra reisen dukker også opp igjen i hans siste bok, På gjengrodde Stier, fra 1949. Hamsun skrev dessuten en reiseskildring, I Æventyrland (1903), som er basert på inntrykk fra denne reisen.

Knut Hamsun giftet seg første gang med Bergljot Bassøe. De fikk datteren Victoria. Ekteskapet varte fra 1898 til 1906. Victoria Hamsun (1902-1980) giftet seg med britiske Dederick Charlesson og de slo seg ned i Frankrike.^[39]

I 1909 giftet han seg på nytt, denne gang med skuespilleren Marie Andersen. Hun var 22 år yngre enn ham, og ekteskapet varte livet ut. Sammen hadde de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor. De første årene av ekteskapet bodde familien flere steder, den lengste tiden på Hamarøy i Nordland. Der drev Knut og Marie gården Skogheim fra 1911 til 1917, og der ble tre av barna født.

Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte Hamsun i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Han gjorde etter hvert Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra forfatterskapet, som med tiden ble betydelige.

Hamsun kom til å tilbringe mye tid borte fra hjemmet, som hovedregel oppholdt han seg på ulike pensjonater og hotell under ferdigstillelsen av de fleste av sine bøker.

Hamsuns politiske synspunkter ble formet på slutten av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Dette var holdninger han kom til å beholde resten av sitt liv. Allerede tidlig i livet utviklet Hamsun et negativt syn på Storbritannia og engelskmenn; Hamsun hadde som ung vært vitne til hvordan engelske såkalte «lakselorder» tok over norske naturområder og jaget bort nordmenn, og han gjorde senere narr av engelskmennenes arroganse i sine nordlandsromaner som Børn av tiden. En annen politisk skjellsettende begivenhet var boerkrigen, en krig som i samtiden ble oppfattet som både brutal og som Davids kamp mot Goliat, som det lille boerfolket mot det britiske verdensimperiet. Hamsuns år i USA gav ham også et negativt inntrykk av det amerikanske samfunnet.

Hamsun opplevde tidlig å slå gjennom som forfatter i Tyskland, der han fikk et stort publikum og litterær anerkjennelse, men oppnådde ikke tilsvarende suksess i Storbritannia. Hans negative erfaringer med engelskmenn i ungdommen, erfaringene fra USA, oppmerksomheten om boerkrigen i formative år og hans litterære suksess i Tyskland har alle vært lansert som forklaringer på at Hamsun siden begynnelsen av 1900-tallet hadde et tyskvennlig og antibritisk ståsted.^[40] Atle Kittang uttrykker det slik: «I Hamsuns politiske mytologi er Tyskland den unge nasjonen med ungdomens legitime krav på utfalding og utvikling; England representerer den avfeldige alderdomen som med alle midlar freistar å halde ungdomen nede. Dette er ikkje berre forstokka idiosynkrasiar. Liknande tankar vart på den tida delte av andre, utan at alle av den grunn vart nazistar.»^[41] Under første verdenskrig, hvor Norge selv var nøytralt, gav Hamsun offentlig uttrykk for sin støtte til Tyskland.

Hamsuns posisjon i det norske politiske landskapet endret seg over tid, i tråd med at han i økende grad stilte seg kritisk til den moderne samfunnsutviklingen. Han var kritisk til kapitalisme, industrialisering og det moderne demokratiet, og stod for en lengsel tilbake til føydale relasjoner i politikk og moral, idealisering av naturen, bondeøkonomien og de «naturlige» båndene mellom mennesker og omverdenen.^[41] Hamsuns kapitalismekritikk innebar lenge at det var avstand mellom ham og den norske høyresiden, men fra 1930-årene ble Hamsun i større grad oppfattet som en represent for den politiske høyresiden i norsk samfunnsdebatt, assosiert med f.eks. aviser som Aftenposten og Morgenbladet. Han stilte seg etterhvert kritisk til de kommunistiske regimene i øst. I likhet med andre på den norske høyresiden, ikke minst avisen Aftenposten og deler av partiene Høyre og Bondepartiet, uttrykte Hamsun i 1930-årene et stykke på vei sympati eller forståelse for de fascistiske og nasjonalsosialistiske regimene på kontinentet.

I 1935 tok Hamsun, i likhet med større deler av den norske høyresiden for øvrig, offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til den spiondømte tyske pasifisten Carl von Ossietzky. 33 andre kjente forfattere med Sigrid Undset i spissen, markerte sterk avstand til angrepet på Ossietzky fra Hamsun.^[42] Hamsun fikk støtte på lederplass av Aftenposten, og kong Haakon uteble fra seremonien.^[43][44]

Da andre verdenskrig kom til Norge i 1940, var Knut Hamsun 80 år gammel og led av tiltagende hørselssvikt. Han hadde vansker med å høre radio og klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organet Fritt Folk og Aftenposten. Under den tyske okkupasjonen skrev Hamsun flere tyskvennlige artikler i norske aviser. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han opprop mot motstandsbevegelsen og nordmenn i alliert tjeneste. Blant annet oppfordret han til å legge ned våpnene og oppgi motstandskampen og heller samarbeide med okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». I avisen Fritt Folk 17. mai 1943 skrev Hamsun: «Jeg synes det går riktig godt nu. Ubåtene arbeider jo Nat og Dag». Etter et møte med Goebbels i 1943 sendte Hamsun sin nobelprismedalje i gave, etter at Sigrid Undset på sin rundreise i USA hadde nevnt at samtlige skandinaviske nobelprismottakere, bortsett fra Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. Hamsun kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister», lot han Goebbels få vite.

Hamsun henvendte seg flere ganger til okkupasjonsmakten og Josef Terboven og også til myndighetene i Tyskland, med bønn om å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire. I juni 1943 fikk han møte Hitler. I møtet beklaget han seg over forholdene i det okkuperte Norge og ba om at Terboven ble avsatt fra stillingen sin. Hitler ønsket ikke å diskutere politikk med Hamsun. Han ble irritert og avsluttet samtalen. Ved Hitlers død skrev Hamsun en nekrolog i Aftenposten 7. mai 1945, hvor han roste diktatoren som en «kriger for menneskeheten».^[45] I en artikkel i Morgenbladet i 2021 viste Birgitte Furberg Moe til flere kilder, blant de forfatteren og journalisten Bjørn Westlie, som mente at Hamsun hadde bidratt til at mange unge nordmenn vervet seg til tysk tjeneste på østfronten.^[46]

Marie Hamsun var under krigen aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for tyske soldater fra sin manns bøker.^{[trenger referanse]}

Da andre verdenskrig tok slutt, ble Hamsun satt i husarrest i sitt hjem på Nørholm. Han ble deretter plassert på sykehus i Grimstad en tid, overført til Landvik gamlehjem, innlagt på Vinderen psykiatrisk sykehus i Oslo, og vendte deretter tilbake igjen til gamlehjemmet. Først til jul 1947 kom han hjem igjen til Nørholm.

Oppholdet på Vinderen varte i fire måneder, fra midt i oktober 1945 til 11. februar 1946. Der gjennomgikk han en mentalundersøkelse ved psykiateren professor Gabriel Langfeldt. På grunnlag av denne utferdiget Langfeldt sammen med overlege Ørnulv Ødegård en 83 sider lang erklæring som konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk på det tidspunktet, og at han heller ikke hadde vært det før han begikk de handlinger han var anklaget for. Han ble ansett for å ha «varig svekkede sjelsevner» noe som var et rettspsykiatrisk begrep på den tiden og ikke en diagnose.^[47]

Da denne rettpsykatriske vurderingen forelå henla riksadvokaten straffesaken med begrunnelsen at intet offentlig hensyn tilsa tiltale.^[48] I ettertid har mange ment at den rettspsykiatriske vurderingen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for unngå ubehaget ved å sette nobelprisvinneren Hamsun i fengsel. Dikterens siste bok, På gjengrodde stier, viser etter de fleste litteraturhistorikeres mening at rettspsykiatriske vurderingen var feil. Tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har fremhevet at den rettspsykiatriske vurderingen ikke forutsatte at de intellektuelle evnene var redusert, og at de sakkyndige primært la til grunn en svekkelse av personligheten og følelseslivet.^[49] Hamsun opplevde mentalundersøkelsen som nedbrytende, dypt krenkende og unødvendig.^[50]

Allerede i forhørsretten 23. juni 1945 hadde han påtatt seg ansvaret for de handlinger som han var anklaget for og var fast bestemt på å stå ved dem og forsvare seg. «Det var en sakte, sakte Oprykning med Rot. [...] Jeg var et friskt Menneske, jeg blev Gelé».^[51] Hamsun ble, til tross for den rettspsykiatriske vurderingen, stevnet sivilrettslig som «erstatningsmessig medansvarlig» for Nasjonal Samlings virksomhet.

Etter flere utsettelser kom erstatningssaken opp 16. desember 1947. Sand herredsrett kom til at Hamsun måtte «anses for å ha vært medlem» i Nasjonal Samling, og 19. desember 1947 ble han dømt til å betale en erstatning på 425 000 kroner.^[52] Hamsun bestred at han noen gang hadde vært medlem av et politisk parti, og dommen i herredsretten ble avsagt under dissens fra fagdommeren.^[41] I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 redusert til 325 000 kroner.^[53] Dette ruinerte Hamsun-familien nesten fullstendig, men den maktet med store anstrengelser å beholde Nørholm. Av senere dokumentasjon fremgår det at Knut Hamsun ble medlem av Nasjonal Samling tidlig under krigen.^[54]

Hamsun skrev ferdig På gjengrodde stier etter at han vendte tilbake til Nørholm. Han var da nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, men han maktet å fullføre. Boka forteller om det som hendte ham fra da krigen sluttet, til dommen falt i Høyesterett. Den inneholder i tillegg en rekke glimt fra hans tidligere liv. Innimellom skaper han også nye dikteriske skikkelser, som den eiendommelige lekpredikanten Martin Enevoldsen som «vandret rundt i landet og bad til Gud».^[55] På gjengrodde stier kom ut i 1949 da Hamsun var 90 år gammel. Boka beskrives av de fleste kritikere som et dypt menneskelig dokument. «Det er noe i situasjonen som har forløst Hamsuns skapende evne: på gamlehjemmet er han igjen proletaren som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn.»^[37] Boka, og dermed Hamsuns forfatterskap, avsluttes med disse ord: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Knut Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.

I flere år før gjennombruddet med Sult (1890) hadde Hamsun markert seg på den litterære scene med virksomhet av ulik art. Den faktiske debuten fant sted da han var i 18-årsalderen. I 1877 utkom romanen Den gaadefulde av Kn. Pedersen.^[c] Romanen ble året etter fulgt opp av det episke diktet Et gjensyn og romanen Bjørger.^[d]

Den gaadefulde vurderes som et umodent verk, en banal historie innen forvekslingssjangeren. Husmannsgutten Rolf viser seg å være en fin byborgersønn ved navn Knud (!). Romanen innvarsler imidlertid et gjennomgangstema som forekommer i en rekke av Hamsuns senere romaner: det erotiske forholdet mellom overklassekvinnen og mannen av folket.^[37][56] Diktet Et gjensyn skildrer en tysk eneboer i en hule på norskekysten, knuget av anger over et drap. I Bjørger, som er «en bondefortelling i Bjørnsons ånd»^[37], skildres brødrene Bjørger og Thor. Boka foregriper motiver og temaer som etterhvert ble videreutviklet i forfatterskapet: vandrer-skikkelsen og outsidertilværelsen, naturskildringene og kjærlighetsforviklingene. Bjørgers dikterdrøm må kunne leses forholdsvis selvbiografisk.^[37].

Han skrev også romanen Frida som ble refusert av Gyldendal i 1879. Dertil holdt han foredrag, skrev dikt og debattinnlegg i diverse aviser, omgikkes forfattere og utfoldet seg om litterære og kulturelle emner. Han skrev om Mark Twain i 1885, skrev Paa Turné (1886) og publiserte i 1888 et utdrag fra Sult i det danske tidsskriftet Ny Jord. Alt dette vitner om et forfatter i emning som søkte både etter et unikt stoff og en selvstendig kunstnerisk posisjon.

De fleste litteraturhistorikere er enige om at Sult (1890) markerer et brudd med romankunsten slik den til da var kjent. Romanen, som er delvis selvbiografisk, beskriver en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte. I sin fordreide, subjektive virkelighet dikter jeg-personen for eksempel opp «agent Happolati», oppfinner av «den elektriske salmebok», som han skrøner om til en tilfeldig gammel mann han møter. Og for å redde seg ut av en knipe, henter han en annen gang «ullhandler Kierulf» ut av den tomme luft. Kvinnenavnet «Ylajali» kommer også til ham som en inspirasjon, utløst av et tilfeldig møte med en konkret kvinne som han stadig observerer i gatebildet, fantaserer om og forelsker seg i. Gjennom en framstillingsmåte som peker fram mot en stream of consciousness-teknikk, skildres hovedpersonen gjennom fire krisefaser. Tre av krisene løses ved at jeg-personen overraskende får noen penger, den siste 'løses' ved at han flykter fra Kristiania og dermed oppgir å leve av sitt skriveprosjekt. Han tar hyre på en båt, villig til å gjøre hva som helst av forefallende arbeid.

Sult markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette menneskesinnets irrasjonelle potensial så å si under lupen. Noe slikt hadde man aldri sett før. Man har dertil ment at romanen knytter an til Dostojevskijs og Strindbergs nye psykologi, uttrykker en fin de sièclestemning, ja, at den foregriper den kommende interessen for sjelslivet som Freud skulle fremme så sterkt. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall, de skiftende sinnsstemninger og de språklige 'lykketreff' kan verket dessuten sies å tilhøre nyromantikken i Norge.

Noen tyske kritikere beskrev romanen som «subjektiv naturalisme»,^[56] mens Hamsun selv i et brev sa at han forsøkte å bryte med samfunnsskildringen og skape «ikke en roman, men en bok, hvori jeg har fulgt en ømtåling menneskesjel, hvis uendelige bevegelighet har interessert meg. Her forekommer ingen dikteriske oppfinnelser, ingen giftermål, baller, landturer osv»^[37]. Litteraturhistorikeren Rolf N. Nettum oppsummerer sin gjennomgang slik: «Sult er med all sin vitalitet en bok om sjelelig lidelse, om fremmedfølelse og desorientering i en fiendtlig og kald verden. Det er denne tematikk som har sterkest appell til senere tider og gjør Sult til en forløper for den modernistiske roman»^[37]. Hamsun selv ga en slags kommentar til romanen da han i septembernummeret av tidsskriftet Samtiden publiserte artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv»^[14], som han skrev under et opphold i Lillesand.

Hans neste roman, Mysterier fra 1892, svarer, likesom Sult, til Hamsuns definisjon av en 'psykologisk roman'. Den skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en «tilværelsens utledning». Hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel^[e] er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère og selvmord. Hans provoserende adferd og ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» Nagel, som har blitt beskrevet som Hamsuns «mest fengslende figur»^[58] kan sees som en videreføring av jeg-personen i Sult, og som en utagerende og livsudugelig by-variant av senere vandrere som Glahn og August. I tillegg til skildringen av Nagel, og hans underlige «sekundant», krøplingen Minutten, inneholder romanen spark i flere retninger, mot Bjørnson, Ibsen, borgerskapet og småbymentaliteten. Lignende spark forekommern også i Hamsuns to neste og langt mindre berømte romaner Redaktør Lynge og Ny jord. Begge angrep henholdsvis hovedstadens avismiljø og dens dekadente kunstnermiljø og kan karakteriseres som tendensromaner.

I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.

Åpningssetningen i Pan

Den lyriske kjærlighetsromanen Pan (1894) er en slags brevroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte og overfølsomme løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i Nordland. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på.

(Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. Tristan og Isolde), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden Pan. Det er dessuten innslag av panteisme i naturskildringene. Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre.

Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten: «Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» Den uimotståelige (kvinne)jegeren Glahn omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram. Edvarda-skikkelsen forekommer også i Rosa (1908), der hun lever som aldrende enke på Sirilund.

Den lyriske kjærlighetsromanen Victoria (1898) ble til mens Hamsun var nygift. Den har blitt karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten».^[59] Forholdet mellom møllersønnen Johannes og overklassepiken Victoria preges av lengsler, håpløshet og av Johannes' ambivalente følelser. Det blir i et etterlatt brev ved hennes død klart at hun har elsket ham. Det ser imidlertid ut til han på sin side likevel har elsket sitt dikterkall høyere enn han har elsket henne, og at det nettopp er den uoppnåelige tragiske kjærligheten han har oppsøkt, fordi den representerer en kilde til inspirasjon.^[37][56]

Hamsun prøvde seg med mindre hell som dramatiker. I perioden fra 1895 til 1905 skrev han også dikt, reisebrev, noveller. Dette kan tyde på at han var «på leting etter et nytt grunnlag å dikte på, - etter det tidlige 90-tallets 'modernistiske raptus'»^[56].

En skuespill-trilogi inspirert av Nietzsches idéer, og med filosofen og grubleren Ivar Kareno som hovedperson så dagens lys: Ved Rigets Port (1895), Livets Spil (1896) og Aftenrøde (1898). Stykket Munken Vendt (1902) er i verseform, og var fra Hamsuns side ment som et lesedrama. Det foregår i et anakronistisk middelalderaktig Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Her er flere intertekstuelle tråder til andre Hamsunverk. Allerede Glahn (i Pan) fantaserer om Vendt, Iselin og Hr Diderik, mens Johannes (i Victoria) lot Vendt være jeg-person i et av sine dikt.

De tre novellesamlingene som utkom i løpet av en åtteårsperiode (Siesta (1897), Kratskog (1903) og Stridende liv (1905)) inneholdt for en stor del omarbeidelser av tidligere publiserte tekster. «En ærkeskjælm» fra 1886 er den eldste, mens «En ganske almindelig flue af middels størrelse» fra 1895 er en humoristisk klassiker.

Diktsamlingen Det vilde Kor (1904) inneholder både helt banale og klassiske dikt. Blant de banale regnes «Himmelbrev til Byron»^[60], mens diktet til Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og «Skærgaardsø» regnes blant de beste. En bolk av diktene presenteres som «Svend Herlufsens ord», etter personen med samme navn fra Pan, som er en av Iselins elskere. Disse diktene finnes også i Munken Vendt. Et av disse diktene er «Min Kjærest er som den», som uttrykker det som «tydelig ligger bak Glahns selvmord: angsten for kvinnens makt over hans sjel».^[61]

Romanen Sværmere fra 1904 representerer en overgangsfase i forfatterskapet. I boka introduseres et økende element av bred folkelivsskildring i Hamsuns bøker. Dette står i kontrast til de subjektive, individualistiske hovedpersonene i 1890-tallsbøkene. Folkelivsinnslaget, humoren og de karakteristiske, folkekjære «Nordlandsroman»-trekkene utvikles videre i flere senere romaner: Benoni og Rosa, August-trilogien.

I Sværmere blir Hamsuns sedvanlige outsider satt inn i en bredere sosial ramme. «Den ytre virkelighet får en dominerende plass, og Hamsun dokumenterer en merkelig detaljkjennskap til det praktiske liv»^[37]. Oppkomlingen Rolandsen er en sjarmør og lykkeprins som gjennom en oppfinnelse vinner «prinsessa», nessekongens datter. Nessekongen Mack på Rosengaard presenteres som bror av den Mack på Sirilund vi kjenner fra Pan, Benoni og Rosa.

Hamsuns karakteristiske, ensomme vandrerskikkelse dukker opp igjen i trilogien Under Høststjernen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909) og Den siste Glæde (1912). Vandreren kommer opprinnelig fra Nordland og heter Knud Pedersen, og det er da nærliggende å oppfatte ham som en åndelig slektning av autor. I likhet med hovedpersonen i trilogien, kan man anta at også Hamsun selv på den tid var preget av høstlige stemninger. I løpet av de årene trilogien fant sin form, passerte Hamsun 50 år. Handlingen kretser rundt kapteinsgården Øvrebø, hvor Knud, en dikter på flukt fra bymiljøet og fra seg selv, får gårdsarbeid. Han forelsker seg i kaptein Falkenbergs kone Lovise, kommer i andre bind tilbake og erkjenner at kjærligheten har mistet sin ildfullhet, og blir etter hvert (i tredje bind) vitne til at ekteskapet på Øvrebø bryter sammen. Stemningen er preget av den «Aandens Afblomstringsalder» som Hamsun hadde skildret i et foredrag i 1900.^[37] Parallelt med trilogien publiserte Hamsun også romaner fra andre miljø.

Dobbeltromanen Benoni og Rosa (begge bind utkom i 1908), skildrer det nordnorske handelsstedet Sirilund anno ca. 1870-75.^[61] Handelsmannen Mack, som etter alt å dømme har Erasmus Zahl som modell, hersker som nessekonge/væreier, sosialt og økonomisk langt over sine omgivelser. Romanene skildrer Benoni Hartvigsens kjærlighetsforhold til Rosa, hans økonomiske eventyr og sosiale klatring.

Hamsun viderefører kombinasjonen av vandrermotiv og nordnorsk folkelivsskildring i trilogien om Augusts møte med den lille bygda Polden: Landstrykere (1927), August (1930) og Men Livet lever (1933). Historien kan karakteriseres som en frodig pikareskroman preget av sosial satire og samfunnskritikk^[56]. Hovedpersonen August er landstryker, skrønemaker og sjarmør. Han kan minne noe om Ibsens Peer Gynt^[58] Han opererer som entreprenør og setter i gang store prosjekter. Forfatteren har tydeligvis hatt et ambivalent forhold til denne August; i utgangspunktet ser det ut til at August er tenkt som et skremmebilde, og «inkarnasjonen av troen på at alt nytt er godt»^[56] Flere litteraturhistorikere mener imidlertid at «dikteren har seiret over moralisten», og at han «er svak for Augusts sjarm og fantasi».^[37][56] August-trilogien tematiserer blant annet hjemstavn og rotløshet, og det moderne, industrialiserte samfunnets inntog i Nord-Norge.

I Hamsuns siste roman Ringen sluttet (1936) er hovedpersonen en ny variant av vandreren. Her er han nullstilt og har vendt tilbake til enkle forhold og et liv uten ambisjoner.

Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.

Åpningslinjene i Markens grøde

I Markens grøde (1917) følges hovedpersonen Isak fra han som ung, enslig mann med egne hender rydder en plass i ødemarken, og til han sammen med kvinnen Inger, bygger opp gården Sellanraa og ender opp som «markgreve». Romanen inneholder både naturpoesi, humor, satire og gripende scener.

Fra en side sett er Markens Grøde en hyllest til jorddyrkeren, «en episk lovsang til jordbruket og nybrottsmannen»^[58], ja, et «jordbrukets evangelium». Sett fra en annen side, er boken «et programskrift, et slags læredikt i 1700-tallets ånd»^[37]. Boken kan også oppfattes som et ord i rette tid til et krigstrett Europa som ønsket grøde og trygghet framfor krig og bajonetter^[61].

I flere leserbrev og artikler agiterte Hamsun for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. «Vi skal få hendene opp av lommen igjen og begynne å arbeide. Så blir vi ikke et helt folk av hotellverter og oppvartere. Vi skal tappe våre myrer, plante skog, kolonisere det veldige Nordland. Så får vi en stans i utvandringen.», skrev Hamsun i Essayet «Et ord til oss» fra 1910. Få måneder etter at Markens grøde var utkommet, skrev Hamsun et leserbrev i Aftenposten med formanende oppfordringer til bønder og bondedøtre: «Bonde. Ta hjem Datter din fra Byen! Ja, selv om du har kostet paa hende Middelskole og Treider saa ta hende ny hjem (...) Hun vil senere skjønne, at det er vel saa stort at være kyndig Kone paa en Gaard som at jage rundt i en Krambod og opvarte Kunder. [...] Tilbake til Jorden, lille Hanna! Hjemme paa Gaarden er du nødvendig. Du gir dine Forældre en Gave naar du reiser hjem igjen nu. Og du tjener din Sjæl og din Krop ved det».^[62] Sitatet tyder på at romanen ikke bare var tenkt som et jordbrukets evangelium, men også som en advarsel mot bylivets farer.

Tobindsverket Børn av Tiden (1913) og Segelfoss by (1915) er også et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. I kontrast til ødemarksperspektivet i Markens Grøde, er utsiktspunktet nå lagt til er en voksende kystby,

Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger. «Mye av sjarmen og humoren i folkelivsskildringene skyldes en behendig utnyttelse av nordlandsdialekten.»^[37] I det tidlige forfatterskapet i 1890-årene var stilen hans prosalyrisk, og tekstene konsentrerte seg om subjektive opplevelser, mens de senere romanene ga en bredere skildring av den ytre virkelighet. Utover i forfatterskapet, for eksempel i Børn av Tiden (1913), kom sterke innslag av satirisk utlevering av personene og polemiske karakteristikker av samtiden.

I artikkelen Sproget i Fare (1918) argumenterte han for at det norske skriftspråket skulle vende tilbake til dansk og utvikle seg derfra på egen hånd.

Som debattant i skrift og tale kunne Hamsun, særlig i unge år, virke noe urimelig, usaklig og grov.^[56]

Hamsuns innflytelse på moderne europeisk og amerikansk litteratur kan vanskelig overvurderes. Biografen Robert Ferguson (1988) mener Hamsun håndverksmessig var en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år, og at det knapt finnes en levende forfatter i Europa eller Amerika som ikke bevisst eller ubevisst står i gjeld til ham.

Den russisk-amerikanske forfatteren og nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer skrev i 1967 at Hamsun er «med alle sine sjatteringer («in his every aspect») den moderne, skjønnlitterære prosalitteraturs far – hans subjektivitet, hans fragmentarisme, hans bruk av retrospeksjon, hans prosalyrikk. Hele den skjønnlitterære skole i det 20. århundre skriver seg fra Hamsun».^[f] Ernest Hemingway sa at «Hamsun lærte meg å skrive», mens Sigurd Hoel mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge». Hermann Hesse kalte Hamsun sin yndlingsforfatter. Også Thomas Mann, Franz Kafka, Maksim Gorkij, Stefan Zweig, og Henry Miller har gitt uttrykk for at de står i gjeld til Hamsuns forfatterskap og at de forsøkte å skrive som ham.^[63][64] Albert Einstein sa: «Jeg anser ham for å være et av tidens største mennesker», mens Maksim Gorkij har uttalt: «Jeg ser ikke noen som kan sidestilles med Hamsun i skaperkraft».^[65] Thomas Mann mente at «aldri har noen vært mer fortjent til Nobelprisen», og sammenlignet Hamsun med Homer og Dostojevskij. Selma Lagerlöf, som Hamsun hadde til bords under Nobelmiddagen i 1920, skal ha uttalt at Hamsun i Markens Grøde lot «en mann av det enkle arbeid med øks og plog gjøre den ærefulleste erobring som noen penn har skildret».^[66]

Den islandske dikteren Halldór Laxness som fikk Nobelprisen i litteratur i 1955, beundret Hamsun som meget ung, men ble mer og mer ambivalent og kritisk. Alt i en alder av 19 år, i 1921, året etter at Hamsun hadde fått Nobelprisen, skrev han i forbindelse med en omtale av Konerne ved Vandposten: «Jeg følte det som om jeg hadde oppholdt meg i dårlig selskap. Jeg skjønner at det har vært farlig for meg å dyrke denne kunstneriske villmann som håner uavlatelig og ser på verden med forakt, men styrer pennen med fabelaktig kunstferdighet»^[67]

I Norge har skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen preget ettertidens vurderinger av hans diktning og hans virke før og under annen verdenskrig. Under krigen og i de første årene etter krigen var det ikke uvanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise sin avsky. Noen kastet også eksemplarer av bøkene hans over gjerdet på Nørholm. Mange oppfattet hans ytringer som svik fra en forfatter de tidligere hadde beundret. Hamsun ble en nøtt. En stund falt man til ro med å skille mellom kunstneren på den ene siden og privatpersonen og hans politiske handlinger på den andre. «Hovedproblemet for de fleste har vært å forklare Hamsuns fascisme», skriver Nils M. Knutsen.^[61][g] Ruth Maier kom som flyktning til Norge før andre verdenskrig og skrev ned sine observasjoner og refleksjoner i brev og dagbøker. I august 1939 noterte hun at Hamsun «er fascist» og samtidig at Sult på norsk «er virkelig herlig». Maier skrev at i Redaktør Lynge (1893) fornemmer man allerede der «den kommende nazist».^[69]

Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. I samarbeid med Harald Grieg bidro han til å få «hjem» til Norge sin egen produksjon («hjemkjøpet»).^[70] Hamsun hadde et nært vennskap gjennom mange år med forlagssjef Harald Grieg, og kontakten synes å ha fortsatt under krigen, men etter krigen kom det til et brudd.^[71] Det er av interesse at Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, allerede i 1936 skrev et essay hvor han forsvarte Hamsuns litterære verdi («vi skriver annerledes siden Hamsun, enhver av oss, gladere, mykere, solfullere»), samtidig som han, som erklært tilhenger av Stalin, deltok i politisk strid med Hamsun. Francis Bull, som var styreformann i Gyldendal, og professor i nordisk litteratur (og fange på Grini under krigen) holdt i 1953 foredraget «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av høy alder og døvhet. Litteraturkritikeren Aasmund Brynildsen hevdet i et essay fra 1952, «Svermeren og hans demon», at «Hamsuns holdning under krigen var helt konsekvent ut fra grunnstemningen i hans verk».^[72]

Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken Prosessen mod Hamsun (1978) og sa der blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han mente at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. Hansens bok vakte kraftig debatt i Norge. Johan Vogt mente at «vi får i denne boken forelagt et bilde av oss, slik som de fleste av oss den gang var, fylt av hat og hevnlyst, og uten det edelmot som seierherrer burde kunne ha. Medlidenhet med de overvundne ble betraktet ikke bare som en svakhet, men som kjennetegn på en lunken holdning overfor nazitidens forbrytelser. Vi kan nå, 30 år senere, nok si at dette var en meget forståelig holdning. Ingen vil bestride dette. Men vi kan ikke godt påstå at denne vår strenghet var utslag av en opphøyet og rosverdig moral.»^[73] I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film Hamsun, med Max von Sydow i tittelrollen, på Hansens bok. Behandlingen av Hamsun fikk også kritikk i samtiden og tiden rett etterpå. I forbindelse med Hamsuns hundreårsjubileum i 1959 skrev Jens Bjørneboe: «Et folk som for få år siden frakjente sin største dikter forstandens bruk, tvangsinnla ham på psykiatrisk klinikk, tvangsinnla ham på et aldershjem, satte hans kone og sønner i fengsel, tok formuen fra ham ... nå skal dette folket hundreårsjubilere ham. Men det må til! Mannen er jo verdensberømt!».^[74] Aksel Sandemose mente i 1955 at Hamsuns handlemåte under krigen knapt ville vies en fotnote om tyve år, men at «dikteren vil beholde sin plass, ja, etter all sannsynlighet kreve stadig større plass»^[74].

Tore Rems bok Knut Hamsun. Reisen til Hitler etterlater liten tvil om at Hamsun var antisemitt og nazist, ifølge Morgenbladets anmeldelse. Ifølge Rem var Hamsuns møte med Hitler i 1943 trolig ikke et modig forsøk på å tale Norges sak. Allerede i 1890-årene omtalte Hamsun blant annet Edvard Brandes i antisemittiske vendinger. Jon Langdal skrev i Agora (nr 1, 1999) Hamsun-forskningens detaljfokus har skygget for helhetsbildet som viser at Hamsun visste godt hvilket regime han sluttet opp om.^[75] Jørgen Haugan er kritisk til at «Norge som nasjon feirer en stor dikter som samtidig er landsforræder, nazist og antisemitt».^[76] Ane Farsethås skrev i 2004 (på bakgrunn av Haugans og Ingar Sletten Kolloens biografier) at Hamsun ikke er noen gåte: Hamsun er en gåte bare dersom man antar at stor litteratur må være skapt av en person med solid moral. Farsethås mener den psykiatriske diagnosen etter krigen var en urett mot Hamsun samtidig som han med diagnosen slapp å stå til ansvar for at han var nazist og støttet okkupasjonsmakten.^[77] Farsethås skriver at Hamsuns forsvar etter krigen var selvmotsigende: Hamsun tok ikke tilbake det han hadde skrevet om nazismen, samtidig som døvhet og alderdom ble fremholdt som formildende. Haugans og Kolloens biografier viser at Hamsun visste hva nazistene drev med (i møtet med Hitler ba Hamsun om at Terboven burde fjernes fordi hans brutale regime gjorde at folk tok avstand fra nazismen). Ifølge biografiene var det ikke Marie Hamsun som gjorde Hamsun til nazist, men dersom Hamsun hadde vært utilregnelig fremsto det som at hun hadde ledet den forvirrede gamle mannen inn i nazismen.^[78]

I blant annet Lom, Narvik, Stokmarknes, Hamarøy, Bodø, Kongsberg, Mo i Rana, Raufoss, Stokmarknes, Trondheim, Bøverdalen/Elveseter, Harstad, Kjerringøy, Koppang, Lillehammer, Lillesand, Garmo, Oslo, Sollia/Stor-Elvdal, Sortland, Tromsø, Vågå, Øystese og Grimstad er Hamsun minnet med gatenavn. I Grimstad er det i tillegg også plassert en byste av forfatteren, og denne er en kopi av en byste hos Gyldendal Norsk Forlag i Oslo.

En videregående skole med avdelinger i Tysfjord, Hamarøy og Steigen, bærer hans navn: Knut Hamsun videregående skole.

Debatten om hvorvidt Hamsun også skal å få et eget monument, eller få en gate eller en plass sentralt i Oslo oppkalt etter seg (ev. etter en skikkelse i en av sine bøker), dukker jevnlig opp i politisk debatt. Hamsun-Selskapet og Gyldendal Norsk Forlag har for eksempel foreslått å oppkalle «Plata» i Oslo etter Hamsun, mens byråd for byutvikling Merete Agerbak Jensen i 2007 foreslo å omdøpe den ombyggede St. Olavs plass til Knut Hamsuns plass. Innvendingene har hver gang vært betydelige.^[79]

På Presteid i Hamarøy ligger Hamsunsenteret, et nasjonalt senter for kunnskap om Knut Hamsuns liv og forfatterskap. Senteret ble tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl og sto ferdig 4. august 2009 til 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel. Steven Holl utarbeidet det første konseptet for Hamsunsenteret i 1996 og vant i 1997 den amerikanske prisen Progressive Architecture Award for dette prosjektet. I 2011 mottok Hamsunsenteret Statens byggeskikkpris.

Hamsuns skuespill spilles i liten grad på teatret,^[h] men en dramatisering av Markens grøde gjorde stor suksess på Nationaltheatret i 2007. Sven Nordin fikk teaterkritikerprisen for sin innsats i hovedrollen. En dramatisering av Sult på samme teater fikk Heddaprisen for beste oppsetning i 1989, og stykket ble satt opp på ny på Torshovteatret i 2008.

I 2009, 150 år etter Hamsuns fødsel, ble Hamsunåret feiret i blant annet Oslo, Lom, Hamarøy og Grimstad. Jubileet avstedkom flere teateroppsetninger, både av hans verker og om hans liv, samt en utvidet nyutgivelse av samlede verker i 27 bind. Språket i den nye utgaven er modernisert av Tor Guttu, og i tillegg til alle Hamsuns romaner omfatter samlingen også noveller, ungdomsdiktning, skuespill, dikt, erindringer og sakprosa.^[81] Hamsun ble i forbindelse med 150-årsjubileet hedret med et frimerke av Posten.

Kronprinsesse Mette-Marit var Hamsunårets beskytter, noe som er blitt omtalt som kontroversielt og interessant. Hun åpnet blant annet offisielt Hamsunsenteret. Biograf Ingar Sletten-Kolloen uttalte at kronprinsessen ikke var «beskytter for nazisten Hamsun, men som representant for motsetningene i oss».^[82] Da kong Harald siterte fra Paa gjengrodde Stier i en slottsmiddag i oktober 2003, mente Kolloen at Hamsun nå var blitt tilgitt av kongehuset,^[83] selv om det har vært uenighet om hvorvidt dette kunne tolkes slik.^[84] Dronning Sonja uttalte under den offisielle åpningen av Hamsunåret 19. februar at hun mente at «man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere.»^[85]

Jubileet bidro også til at debatten omkring Hamsun tok seg kraftig opp. Holocaust-organisasjoner refset den norske staten, og kongehuset, for å bidra til feiringen av «en kjent nazist». Til dette har Hamsunbiografen Ingar Sletten Kolloen kommentert at kritikerne ikke er kjent med «det norske Hamsun-syndromet», forholdet mellom «Hamsuns lyse og mørke side».^[86] Kolloen mener at det er grundig bevist at Hamsun var nazist, men at debatten om Hamsun og nazismen er et norsk fenomen: «i utlandet bryr de seg ikke om det politiske ved Hamsun».^[87]

Filmen Hamsun fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun.

Filmen og TV-serien Gåten Knut Hamsun fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi ved samme navn.

• Den Gaadefulde (1877)
• Et Gjensyn, episk dikt (1878)
• Bjørger (1878)
• Fra det moderne Amerikas Aandsliv, artikler (1889)
• Sult (1890)
• Mysterier (1892)
• Redaktør Lynge (1893)
• Ny jord (1893)
• Pan (1894)
• Ved Rigets Port, skuespill (1895)
• Livets Spil, skuespill (1896)
• Siesta, noveller (1897)
• Aftenrøde, skuespill (1898)
• Victoria (1898)
• Munken Vendt, skuespill (1902)
• Kratskog, noveller (1903)
• Dronning Tamara, skuespill (1903)
• I Æventyrland, reisebrev (1903)
• Det vilde Kor, dikt (1904)
• Sværmere (1904)
• Stridende Liv, noveller (1905)
• Under Høststjærnen (1906)
• Benoni (1908)
• Rosa (1908)
• En Vandrer spiller med Sordin (1909)
• Livet ivold, skuespill (1910)
• Den siste Glæde (1912)
• Børn av Tiden (1913)
• Segelfoss by (1915)
• Markens Grøde (1917)
• Sproget i Fare, pamflett (1918)
• Konerne ved Vandposten (1920)
• Siste Kapitel (1923)
• Landstrykere (1927)
• August (1930)
• Men Livet lever (1933)
• Ringen sluttet (1936)
• Paa gjengrodde Stier (1949)

• Hamsun-bibliografi 1879–2009 : litteratur om Knut Hamsun. Basen omfatter ca. 10 000 artikler, bøker og referanser. Databasen vedlikeholdes av Nasjonalbiblioteket og er et samarbeid mellom dem og Universitetsbiblioteket i Tromsø.

• Einar Skavlan: Knut Hamsun (1929)
• Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far (1952)
• Marie Hamsun: Regnbuen (1953)
• Marie Hamsun: Under gullregnen (1959)
• Christianne Undset Svarstad: Knut Hamsun og fødebygden Lom (1960) (Faksimileutgave 2008, ISBN 978-82-92735-45-9)
• Arild Hamsun: Om Knut Hamsun og Nørholm (1961)
• Olaf Øyslebø: Hamsun gjennom stilen : en studie i kunstnerisk utvikling (1964)
• Harald S. Næss: Knut Hamsun og Amerika (1969)
• Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (1978)
• Gabriel Langfeldt / Ørnulv Ødegård: Den rettspsykiatriske erklæringen om Knut Hamsun (1978)
• Sigrid Stray: Min klient Knut Hamsun (1979)
• Robert Ferguson: Gåten Knut Hamsun (1988) – Les i fulltekst
• Knut Hamsuns brev. 6 bind + supplement. 1994-2000. Redigert av Harald S. Næss
• Øystein Rottem. Hamsuns liv i bilder. Gyldendal, 1996. ISBN 82-05-23195-8
• Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859–1888 (1998) – Les i fulltekst
• Lars Frode Larsen: Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891 (2001)
• Lars Frode Larsen: Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893 (2002)
• Øystein Rottem: Hamsun og fantasiens triumf (2002)
• Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad: Hamsun i Æventyrland (2002)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Svermeren (2003)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Erobreren (2004)
• Anine Kierulf og Cato Schiøtz: Høyesterett og Knut Hamsun (2004) («Gyldendals julebok», ikke i vanlig distribusjon)
• Jørgen Haugan: Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi (2004) ISBN 978-82-03-19112-1
• Sigrid Combüchen: Livsklättraren Stockholm, 2006. ISBN 978-91-0-010589-1
• Øystein Rottem. Biografien om Knut Hamsun : guddommelig galskap. 2. utgave, revidert av Lars Frode Larsen. Gyldendal, 2006 ISBN 978-82-05-35468-5 (1. utg. 1998)
• Stein Gauslaa: Hamsun på Sørlandet, Bokbyen 2009. ISBN 978-82-92920-09-1
• Tore Rem: Knut Hamsun - Reisen til Hitler, Cappelen Damm 2014. ISBN 978-82-02-41373-6
• Ståle Dingstad: Knut Hamsun og det norske Holocaust, Dreyers forlag 2021. ISBN 978-82-82-65575-0

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Knut Hamsun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Knut Hamsun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Knut Hamsun på Internet Movie Database
• (no) Knut Hamsun hos Sceneweb
• (sv) Knut Hamsun i Svensk Filmdatabas
• (da) Knut Hamsun på danskefilm.dk
• (da) Knut Hamsun på danskfilmogtv.dk
• (da) Knut Hamsun på Scope
• (fr) Knut Hamsun på Allociné
• (en) Knut Hamsun på AllMovie
• (en) Knut Hamsun hos The Movie Database
• (en) Knut Hamsun hos Internet Broadway Database
• (en) Knut Hamsun på Discogs
• (en) Knut Hamsun på MusicBrainz
• (no) Knut Hamsun hos Gyldendal Norsk Forlag
• (no) Hamsun-bibliografi 1879–2009: litteratur om Knut Hamsun; UiT Norges arktiske universitet og Nasjonalbiblioteket
• (da) hamsun.dk; privat dansk fanside
• (en) The Nobel Prize in Literature 1920; nobel.se (engelsk)
• (no) Stemmer fra arkivet. Knut Hamsun; NRK
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Knut Hamsun, bøker om Knut Hamsun, arkiv etter Knut Hamsun
• (no) Digitalt fortalt: «Dysfunksjonell Hamsun» (skrevet av Per Olav Torgnesskar, ABM-utvikling) (besøkt 11. mars 2012)
• (no) Månedens dokument for mai: Hamsun flyr til Berlin 17. mai 1943, Riksarkivet

Wikiquote: Knut Hamsun – sitater