Ellisif Wessel

Ellisif Wessel
Født		14. juli 1866[1][2] Gausdal
Død		28. nov. 1949[1][2] (83 år)
Beskjeftigelse		Skribent, fotograf, redaktør, fagforeningsperson, barnebokforfatter, oversetter, lyriker, journalist
Ektefelle		Andreas Wessel (1886–)[3]
Parti		Arbeiderpartiet
Nasjonalitet		Norge
Ellisif Wessel på Commons

Ellisif Rannveig Wessel (født 14. juli 1866 i Østre Gausdal, død 28. november 1949 i Kirkenes) var en norsk syndikalist, pioner i arbeiderbevegelsen, kulturjournalist, forfatter, redaktør og fotograf.^[4]

Ellisif Rannveig Müller tilhørte Müller-slekten og vokste opp i et strengt pietistisk hjem i Østre Gausdal. Hennes far var distriktslege Wilhelm Jacobi Müller.^[5] I 1886 ble hun i Dovre gift med sin fetter, doktor Andreas Bredahl Wessel (1858–1940), og samme år slo de seg ned i Kirkenes hvor han var blitt distriktslege. I sin ungdom hadde Ellisif hatt perioder både som unitar og teosof, men i 1904 ble hun sosialist, og sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Den sosiale nøden, især etter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif engasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun seg til sosialdemokratene. Hun ble sekretær i fagforeningen Nordens Klippe da den ble stiftet i Kirkenes. På foreningens fane sto det ungsosialistiske slagordet «Ned med tronen, alteret, pengeveldet». Hun begynte å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske idéer, og ble pga. 1. mai‑demonstrasjonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd. Hun dokumenterte fattigfolks situasjon i Finnmark gjennom en utstrakt fotografering. I 1911 stiftet hun Kirkenes Arbeiderungdomslag.

Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som deltok i det mislykkede revolusjonsforsøket i 1905 opp gjennom årene. Bolsjevikene betraktet Ellisif derfor som kontaktperson for Norge, ifølge et notat i Lenins adressebok. Hun poengterte selv flere ganger at hun hentet inspirasjon fra de kjempende russiske sosialdemokrater i samtiden ─ og hos nihilistene i perioden før.

I 1914 oversatte Wessel, og skrev forordet til, den russiske sosialrevolusjonære Grigorij Gersjunis politiske memoarer Russiske fængsler som ble utgitt på Trondhjem Arbeiderpartis Forlag.^[6] Wessel roser Gersjuni for hans "heltegjerninger".

Ellisifs motto i «Det tyvende aarhundrede»: «Nei, himlen stormes maa idag!», ble mer og mer et motto for hele den ung sosialistiske bevegelsen fra 1906 og fremover. Et annet av hennes slagord var: «Arbeider, hvor du end er, hjemme eller ute, er du i fiendens land.» Hun var en fremtredende representant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ungsosialistene brøt ut av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Hun bidro også økonomisk til Revolt. Ellisif var aktiv antimilitarist. Hun skrev også en rekke arbeidersanger, og var en fremtredende representant for kvinnenes frigjøring. I Klassekampen nr. 22, 1912 presenterte hun Leo Trotski for leserne.

Den mest kjente saken hun tok opp, var i forbindelse med et rovmord på den rike fabrikkeieren Aasheim i Kristiania oppunder jul 1913. I artikkelen «Utidig lojalitet. Eller noget verre?» som sto i Ny Tid den 5. januar 1914, gikk hun til felts mot Social‑Demokraten, som hun mente hadde «den mest komplette forståelsesløshet likeoverfor livets virkelige forhold».^[5] Social‑Demokraten hadde fremhevet offerets gode personlige sider, og uten problematisering fordømt den ukjente gjerningsmannen og rost politiet.^{[Mangler kilde]} De hadde ikke sett på de sosiale årsakene til forbrytelsen; det vil si, hvordan det er å være underlagt eier som en arbeider. Wessel skrev:

«Redaktionen synes at staa saa nær opunder folket paa solsiden, at den end ikke har anelse om at der findes en anden tilværelse, en tilværelse sort og haabløs som natten. [...] La handlingen være ret eller vrang - vor opgave er ved tilfælder som dette ikke at istæmme de almindelige forskrækkede og forvirrede borgerhyl, men at kaste fuldt lys over grunden tildragelser kan forekomme, at vise hvordan de er den nødvendige frukt og følge av det blod‑ og tyvesystem vi for øieblikket trækkes med.»

Etter reaksjoner skrev Wessel en ny artikkel, som ble publisert i Finmarken den 22. februar 2014 med tittelen Person – Sak.^[7] I artikkelen polemiserer Wessel over mangelen på fokus på saken ‹› diskusjonen om mordet og sammenhengen med de sosiale årsakene. Hun klager også over fokus på henne som person:

«Ak jeg ber i alle magters gode navn om ikke at bli forståt. Det er mig så aldeles likegyldig hermed! Men forstå saken! Kom nu engang bort fra dette uvæsen at hefte sig med at fundere over personens karakter straks en tar ordet i en sak. Overlat det til dumme og sladdersyke kjærringer.»

Ellisif Wessel ble stilt for retten på grunn av artikkelen «Utidig lojalitet».^[7] I retten kom hun med en forklaring der hun ikke forandrer mening. Til tross for støtte fra arbeidere, innrømmet hun at hun ikke var i helsemessig stand til å «... ordne disse tanker og samarbeide dem til et hele ...»^[7]

Saken – diskusjonen om mordet og sammenhengen med de sosiale årsakene – forble altså uoppklart.

Aftenposten mente at hun var så blodtørstig at hun med velbehag ville nyte synet av menneskeslakterier.^[8] Morgenbladet kalte henne morderengel.^[8] Hun fikk problemer med å få spalteplass i Social‑Demokraten og Ny Tid, og skrev derfor i stedet i Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm.^{[Kilde mangler]} Fra 1914 utviklet hun seg i syndikalistisk retning.

I 1914 begynte hun å utgi sitt eget tidsskrift, Klasse mot klasse, som kom ut med fem hefter, hvor bl.a. Johan Falkberget var bidragsyter.^[8] Arvid G. Hansen hevdet at tidsskriftet var det eneste konsekvente teoretiske organ for den revolusjonære marxisme i perioden 1911─18. Samme året kom Den lille socialist, en konsekvent agitatorisk billedbok med dikt for barn. På denne tiden ble den frihetlige tendensen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på DNAs økende reformisme under 1. verdenskrig, og hun brøt med NSU og Klassekampen. I Revolt nr. 5 for oktober 1916, hadde Ellisif to viktige innlegg: Det ene var en oppfordring til å danne lokale samorganisasjoner i tilknytning til SAC. Det andre var et voldsomt angrep på Martin Tranmæls organ Ny Tid, som hun anklaget for opportunisme og for å skape parlamentariske illusjoner. Ellisif var en av dem som agiterte sterkest for dannelsen av en norsk syndikalistføderasjon. På Norsk Syndikalistisk Føderasjons første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: «Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intelligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paanyt. Wessels» Da Alarm ble startet i 1919, var Ellisif den første til å yte bladet moralsk og økonomisk støtte.

Ellisif hilste den russiske revolusjon i 1917 velkommen. I 1921 oversatte hun en mengde artikler fra russisk til norsk. På tross av svekket helse kom det fremdeles dikt og oversettinger. Først og fremst var hun opptatt av at det ikke måtte lyktes reaksjonen å knuse revolusjonen i Russland. Da hadde allerede syndikalistene uttrykt sterk skepsis mot sentralismen og bolsjevikene. Men for Ellisif var det ikke slik. I 1921 ga hun ut et hefte, «Veien til frihet», hvor hun imøtegikk syndikalistene. Hun hadde et godt forhold til norske kommunister da de startet sitt eget parti i 1923. I 1935 ga ekteparet Wessel ut to hefter med artikler basert på sovjetiske publikasjoner, «Fra Sovjet‑pressen», hvor de forsvarte Sovjet. De ble aldri medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Etter sin debut kjente hun Johan Falkberget. Hun var bekjent av Nordahl Grieg som besøkte henne i 1939-1940.^[8] En prinsippfast Ellisif Wessel ville ikke møte kong Haakon etter den andre verdenskrig da kongen besøkte Skogfoss der hun bodde.

Hun var aktiv som fotograf i Sør-Varanger i perioden 1895-1915. Ellisif fikk sitt første kamera i bryllupsgave fra Barbara Arbuthnott. Mange kvinner fra bedrestilte familier jobbet profesjonelt som fotografer på 1800-tallet, og dette var sosialt akseptert på denne tiden.

Ellisif Wessels fotografier er unik dokumentasjon fra en tidsepoke og et området hvor få andre fotografer arbeidet. Hun dokumenterte dagligliv, stemningsfulle landskaper, barn i lek, folk i arbeid, lokal draktskikk, store og små begivenheter og reiseskildringer. Det som skiller hennes bilder fra mindre dyktige fotografers er den tekniske kvaliteten på bildene og utsnittet, begge deler elementer som gir hennes bilder en profesjonell og kunstnerisk kvalitet. Den mest aktive perioden var rundt århundreskiftet. Etter 1920 finnes det ingen fotografier, og trolig sluttet hun helt med fotograferingen.

Bildene etter Ellisif Wessel er en enestående dokumentasjon av mennesker, bygninger og kulturlandskapet fra det gamle Sør-Varanger rundt forrige århundreskifte. Varanger museum eier en fotosamling på ca. 500 motiv^[9], og Norsk Folkemuseum eier også en større samling.

Flere av hennes bilder kan også sees på nettstedet Finnmarksbilder, en tjeneste i regi av Finnmark fylkesbibliotek, på nettstedet Himmelstigen og på Digitalt Museum.

Et utvalg av Wessels fotografier:

• 
  Skoltesamer med hunder utenfor teltet, vest for Langfjordvann, Sør-Varanger. Bildet tilhører Preus museum.
• 
  Kvinne på rundt 100 år. Originalen stammer fra et album eid av lektor og geolog Adolf Larsen Dal (1863-1948). Bildet tilhører Nasjonalbiblioteket.
• 
  Portrett av mann med skistav, Korsfjord, 1905. Bildet tilhører Preus museum.
• 
  Gruppeportrett av fem arbeidskarer, Kirkenes 1907. Bildet tilhører Preus museum.

Det har blitt utgitt flere biografier om Ellisif Wessel.^[10] Også fotografiene hennes har blitt utgangspunkt for artikler, bøker og utstillinger.^[11][9][12]

Med utgangspunkt i spørsmålet «Hvem var Ellisif Wessel?» ga forfatteren Cecilie Enger i 2008 ut romanen Himmelstormeren, som bygger på Ellisif Wessels liv.^[13]

• (en) Ellisif Wessel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Ellisif Wessel hos Virksomme ord