Ungsosialisme

Ungsosialisme var betegnelsen på en svensk-norsk politisk retning som blandet marxisme, anarkisme og syndikalisme på starten av 1900-tallet. Retningen kom opprinnelig fra Sverige, og hadde stor oppslutning i venstreorienterte kretser fram til 1920.

Sveriges Socialdemokratiska Arbetareparti (SAP) ble grunnlagt 1889, og åtte år senere startet det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, som kalte seg ungsosialister. Ganske raskt ble ungdomsforbundet radikalisert i revolusjonær retning. I 1908 startet Carl Schröder og Henrik «Hinke» Bergegren, etter at de var blitt ekskludert fra SAP i 1906, et nytt parti som ble hetende Ungsocialistiska Partiet.

Gjennom ungsosialistene og avisene Brand og Lysekils-Kuriren ble syndikalistiske idéer kjent i Sverige. De første årene var ikke ungsosialistene fastlåste i noen enhetlig ideologisk retning, men var en blanding av ulike revolusjonære sosialistiske retninger: marxisme, anarkisme og syndikalisme.

Brand ─ som startet i 1898, og fremdeles kommer ut ─ skal være inspirert av Henrik Ibsens skuespill «Brand». Bladet hadde også artikler om Ibsen. De svenske ungsosialistene var begeistret for ham. Hans verker ble flittig lest i de kretser, og det skal ha eksistert den reneste Ibsen-kult.

På grunn av et anstrengt svensk arbeidsmarked, spesielt for ufaglærte arbeidere, reiste mange svenske arbeidere til Norge. Disse utgjorde etter hvert en god del av arbeiderne innen stein-, anleggs- og byggeindustrien i Norge. Etter splittelsen av det svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet i 1906 var ungsosialistene nærmest lyst fredløse, og det var ikke uvanlig at de unge rebellene strøk over grensen til Norge for å unngå lovens lange arm. Den norske arbeiderungdommen fikk dermed frihetlige impulser fra Sverige. Ungsosialistisk og antimilitaristisk propaganda var ikke populært hos de svenske myndighetene. Det var den ikke hos de norske myndighetene heller.

Sommeren 1909 led fagorganisasjonen i Sverige et alvorlig nederlag i en streik som omfattet 300 000 arbeidere. Forbindelsen mellom svenske og norske arbeidere var den gang meget nær – særlig flakket rallarene meget fritt frem og tilbake over grensen. De mest radikale av dem som hadde ført streiken ble svartelistet hos arbeidskjøperne, og de fikk dermed vanskelig for å skaffe seg arbeid. Politisk og faglig forfølgelse, og et relativt gunstig norsk arbeidsmarked, brakte mange frihetlige svensker over «Kjølen» for kortere eller lengre tid, og de brakte med seg sitt radikale kamphumør. Disse gjorde seg etter hvert gjeldende i norsk arbeiderbevegelse,og de norske anleggsarbeiderne tok etter mye av det svenskene brakte med seg, slik som de bredbremmede hattene og de flagrende slipsene, språkbruken, navneskikker og politisk oppfatning.

1900 ble Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag (Kristianialaget) stiftet. Flere lag ble stiftet, og i 1903 ble Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) stiftet på initiativ av Jacob Vidnes. Fra begynnelsen var forbundet preget av basisdemokrati og desentralisering. Hovedstyret oppfattet seg mer som koordinator enn som sterkt lederorgan. Årlige landsmøter ga lokallagsrepresentantene god kontroll med ledelsen, som var preget av hyppige utskiftninger.

I og utenfor Kristianialaget, og senere ungdomsforbundet, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet, men Hans Jæger og frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. Oversettelsene av Peter Kropotkins viktigste verker hadde innvirkning på ungdommen. Den russiske revolusjon i 1905 gjorde utenomparlamentarisk massekamp i form av generalstreik kjent i ungdomsbevegelsen. Disse impulsene ble forsterket av Hinke Bergegrens ungsosialistiske og anarkistiske propaganda i 1905 og -06. Da han ble ekskludert fra SAP, fikk han et sympatitelegram fra det norske ungdomsforbund, og kort tid etter ble hans foredrag i Norge hilst med stor begeistring. Bergegren var i perioder redaktør av den svenske avisa Brand, som var inspirerende lesestoff for mange norske beundrere.

Perioden fra 1906 til 1909 kan karakteriseres som den «ungsosialistiske» periode i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund historie.

Høsten 1906 ble det opprettet en tale- og diskusjonsgruppe i Kristianialaget, som holdt til i et kummerlig kott under en trapp i Kristiania Arbeidersamfund. Presten Alfred Eriksen ledet til å begynne med gruppen i «talekunst». Eriksen ga først en innføring i de rent formaltekniske sider ved et foredrag. Så måtte de unge sosialistene sette seg inn i et selvvalgt politisk emne for tilslutt å fremføre sin nyervervede innsikt i foredrags form. Denne gruppen skal ha vært den egentlig begynnelsen til den senere ungsosialismen. – I gruppen debatterte man nemlig alle de stridsspørsmål, som senere blev båret frem gjennom ungsosialismens seier i ungdomslagene og på kongressene. Det tok ikke lang tid før Eriksen gikk ut av gruppen, da den var blitt for radikal for ham. Gruppen øvet seg i diskusjonsferdighet, og den diskuterte emner som militarismen, generalstreiken, avholdssaken, religionsspørsmålet og åttetimersdagen. Ungsosialistene var ingen enhetlig gruppe. Bak den ungsosialistiske etiketten skjulte det seg en anarkistisk retning, en retning som hellet i retning av anarkosyndikalismen og en tendens som var klart påvirket av Karl Marx.

Den tyske anarko-syndikalisten Arnold Rollers brosjyre «Den sociale generalstreik» vendte seg skarpt mot marxismen som teori og mot sosialdemokratiet, og stilte opp den kommunistiske anarkismen som mål i motsetning til marxismens statssosialisme. Etter at ungsosialistene fikk ledelsen i Kristiania-laget sommeren 1906 ga laget ut en oversettelse av denne brosjyren. Dette medførte en debatt både innenfor og utenfor sosialdemokratiet og dets organer.

Generalstreikidéen fikk ny næring innen ungdomsbevegelsen i Kristiania for hvert nummer av Brand, og hver ny tilreisende svensk ungsosialist som kom over grensen.

Høsten 1906 var den aktive delen av NSU på vei mot en norsk variant av den svenske ungsosialismen og den i Tyskland oppståtte anarkososialismen. Anarkososialismen vokste frem innen det tyske sosialdemokratiske parti og fagforeningene. Leder for denne retningen var Dr. Friedberg som holdt et foredrag over temaet i 1904.

Vinteren 1906/07 kom Eugène Olaussen (1887–1962) og Sverre Krogh (1883–1957) med i lagsarbeidet i Kristiania. I disse to fikk ungsosialismen snart to talsmenn som både i kraft av sin glødende tro og sine formelle evner tok ledelsen i forbundets arbeid. Olaussen og Krogh regnes av enkelte som de to som innførte marxismen i Norge, selv om Marx var kjent blant sosialdemokrater også tidligere.

Det første massemøte i ungsosialismens tegn var et demonstrasjonstog 17. mai 1907, med 2-300 deltagere. Fellesstyret for lagene i Kristiania sto som arrangør. Det ble båret transparenter med inskripsjonene «Ned med militarismen» – og med sikte på nasjonalstemningen denne dagen – «Leve den internationale socialisme». Benjamin Eckblad talte for generalstreiken mot parlamentarismen. Den politiske strømretning innen Kristianialaget beveget seg mer og mer i ungsosialistisk retning. Vel vitende om den splittelsen det hadde ført til i svensk ungdomsbevegelse, valgte likevel de ledende i Kristianialaget med fullt overlegg de nærmest ungsosialistiske standpunktene. Man gikk inn for nektelse av militærtjeneste. Man ville «med alle til raadighet staaende midler at bekjæmpe den religiøse vildfarelse i alle dens former og avskaffe al statskirkelig indflydelse og presteligt formynderskap. Endvidere at faa fjernet religionen som skolefag samt arbeide for kirkens adskillelse fra staten». I tillegg vedtok man å anerkjenne generalstreiken uten å fordømme parlamentarismen. Det siste var tydeligvis et kompromiss.

Misnøyen med Det norske Arbeiderpartis forsiktige parlamentariske og faglige politikk toppet seg i 1909. Det var da et klart flertall i NSU som støttet den «anarkosocialistiske» tendensen.Ungsosialismen hadde utviklet seg i mer og mer rent anarkistisk og syndikalistisk retning, og på landsmøtet i Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund i Skien, pinsen 1909, gikk ungsosialistene ut og dannet sin egen forening, Norges Ungsocialistiske Forbund.

Det fantes ennå en tid ungsosialister i NSU, og i 1911 fant sentralstyret det påkrevd å henstille til lagene skarpt å skille seg ut fra det ungsosialistiske forbundet:

«Efter bruddet i Skien med ungsocialisterne og stiftelsen av det nye ungdomsforbund, har ungdomsforbundet helt og holdent stillet sig paa socialdemokratisk grundlag og erklæret, at det ønsker et intimt samarbeid med den faglige og politiske bevægelse. I betragning herav er det nødvendig, at lagene, bevægelsens tillidsmænd og talere handler herefter og skarpt pointerer forskjellen mellem ungdomsbevægelsen og ungsocialisterne.Centralstyret henstiller derfor til forbundets medlemmer at være centralstyret behjælpelig med at trække skillet mellem forbundet og ungsocialisterne saa skarpt og tydelig at nogen forveksling og sammenblanding ikke er mulig. Specielt retter centralstyret en indtrængende anmodning til forbundets talere at mindst mulig optræde som foredragsholdere i ungsocialistiske over socialistiske emner og maa paa det bestemteste fraraade enhver officiel deltagelse paa offentlige ungsocialistmøter. Centralstyret henleder ogsaa agitatorernes opmerksomhet paa, at ungdomsforbundet ser som sin opgave at samle arbeiderungdommen og henstiller derfor til disse i sin agitation for og i forbundet at ta det tilbørlige hensyn hertil og undlate alt, som kan virke skræmmende og støtende. Denne henstiling og opfordring har centralstyret fundet paa krævet at gjøre, da ungdomsforbundet og dets mænd endnu i vide kredse sammenblandes med ungsocialisterne og forbundets talere ikke altid har tat tilbørlig hensyn til de vanskeligheder, som ungdomsforbundet baade utad og indad har at kjæmpe med.Centralstyret forventer, at bevægelsens kræfter vil ta det tilbørlige hensyn hertil og for fremtiden i samklang med centralstyret arbeide for ungdomsbevægelsens fremme.» (Klassekampen nr. 1 1911 («Fra Ungdomsforbundets centralstyre til lagsmedlemmerne.»))

Så sent som i 1918 klagdes det i ungsosialistenes organ Revolt over at det fremdeles fantes ungsosialister «der er inkonsekvente nok til at tilhøre det socialdemokratiske ungdomsforbund. Er det ikke snart paatide at deres skiller lag med disse patenterte herrer?» (Revolt nr. 13 1918 («Klassekampen» av «antisocialist»).)

Ungsosialistene var aktive med i etableringen av Lokale Samorganisasjoner innen Norsk Syndikalistisk Føderasjon.

Også i Fagopposisjonen av 1911 gjorde ungsosialistene seg gjeldende.

Karl Fernström: Ungsocialismen. En krönika (Federativs Förlag, Stockholm 1950)

Arvid Hansen, Eugène Olaussen og Aksel Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier (Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds Forlag, Kristiania 1923)

Terje Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie (Pax, Oslo 2003)