Riksforsamlingen

Artikkelen inngår i serien om Norges historie
Epoker
Steinalder (–1700 f.Kr) Bronsealder (1700–500 f.Kr) Tidlig jernalder (500 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kielfreden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) På vei mot selvstendighet (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–1972) Oljealderen (1972–)

Riksforsamlingen på Eidsvoll fra 10. april til 20. mai 1814 ble sammenkalt for å utarbeide Norges Grunnlov. Landets grunnlovgivende forsamling ble innkalt av prins Christian Frederik, som inntil da hadde vært kong Frederik VIs stattholder i Norge. Gjennom sitt åpne brev av 19. februar til hele folket og landets embetsmenn kunngjorde han at han hadde overtatt riksstyret som regent for å hevde og forsvare landets uavhengighet og selvstendighet. «Af Nationen valgte, oplyste Mænd skal samles den 10de April førstkommende udi Eidsvold i Akershus Amt, for at antage en Regjeringsform, som fuldkommen og for bestandig kan betrygge Folkets Frihed og Statens Tarv». I rundskriv av samme dato til biskopene, amtmennene, hæren og flåten kunngjorde han reglene for valget av representanter. De skulle finne sted i landets hovedkirker etter en gudstjeneste og edsavleggelse på «bededager» allerede den 25. februar eller så snart det var praktisk mulig.

Riksforsamlingen besto av 112 representanter fra hele Sør-Norge og så langt nord som til Nord-Trøndelag. På grunn av lange avstander og tidsnød ble ikke Nord-Norge^[2] representert. Representantene ved forsamlingen blir populært kalt «eidsvollsmennene» eller «fedrene på Eidsvoll».

Forsamlingen møttes hos prinsregentens venn Carsten Anker i hans hovedbygning på Eidsvoll Verk. Grunnlovsverket eller 17. mai-grunnloven ble fullført og datert 17. mai og underskrevet og beseglet av presidentskapet. Samme dag ble Christian Frederik enstemmig valgt til konge. Dagen etter, den 18. mai, ble Grunnloven underskrevet og beseglet av de øvrige representantene, siden dette var en tidkrevende prosess som man ikke rakk å fullføre på én dag.^[3][4] 17. mai feires med rette som Norges grunnlovsdag og nasjonaldag.

Forhandlingene på Eidsvoll gikk for lukkede dører uten presse eller andre tilhørere til stede. Det ble ikke tatt offisielle referater, og drøftingene er kjent bare fra ufullstendige, private notater.^[5]

I 1814 var Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden 14. januar ble kong Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden i den store europeiske konflikten.

I et åpent brev til det norske folk av 18. januar kunngjorde Kong Fredrik VI avståelsen og løste sine norske undersåtter og embetsmenn fra troskapseden til ham. Han oppfordret befolkningen til å gå inn i union med Sverige med ro og orden. Brevet kom ikke fram til Christian Frederik i Christiania før den 24. januar, og først dagen etter ble fredsslutningen kjent for folket gjennom avisen Tiden, under overskriften «Fred, Fred i Norden!» Prinsen fikk samtidig et fortrolig brev fra kongen, hvor han ble beordret til å overgi landets festninger til svenskene og vende hjem til Danmark. Men vilkårene gjorde prinsen ikke umiddelbart alminnelig kjent, fordi han hadde sin egen dagsorden.

Han ville utnytte den utbredte uviljen mot svensk overherredømme og sette seg i spissen for en folkereisning for et uavhengig Norge – med ham selv som konge, i kraft av sin arverett. Hans underliggende motiv var på lengre sikt å gjenopprette unionen med Danmark, men på mer likeverdige betingelser. Dette ble aldri uttrykt klart, men var uansett lett å gjennomskue, siden han også var arving til Danmarks trone. Dette var en plan som han allerede i desember 1813 hadde lagt fram for kong Frederik, da begge var klar over at Danmark-Norge sto overfor et militært nederlag som ville føre til avståelse av Norge.^{[trenger referanse]} Men Christian Frederik visste også at det hadde vært økende norsk misnøye med det eneveldige styret fra København.

I den siste uken av januar dro Christian Frederik ut på en reise til Trondheim. Underveis hadde han samtaler med fremtredende personer for å lodde stemningen. Han fant at det var bred oppslutning om nasjonal selvstendighet og sterk motstand mot union med Sverige. Men da han nevnte for folk at kong Frederik urettmessig hadde fratatt ham arveretten til Norge, og at han derfor hadde rett til å overta tronen, møtte han motforestillinger. Han ble advart mot å oppkaste seg til konge i kraft av sin arverett. Blant jurister og andre med kjennskap til statsrett var det mange som mente at prinsippet om folkesuverenitet måtte gjelde, at suvereniteten gjennom Kiel-traktaten var falt tilbake til det norske folk.^{[trenger referanse]}

Da ordlyden i Kiel-traktaten ble kjent, og folk fikk vite at landet var avstått uten at folket selv var blitt spurt, vokste oppslutningen om selvstendighet og viljen til å forsvare den. I begynnelsen av februar ble også de svenske reaksjonene på Christian Frederiks og nordmennenes «insubordinasjon» kjent i Norge. Kronprins Karl Johan truet med å bruke militærmakt for å gjennomføre Kiel-traktatens bestemmelser. Samtidig sendte han forsonlige signaler om å gi landet en fri forfatning og et utstrakt selvstyre. Men svenskene var på dette tidspunkt ikke i stand til å sette virkelig makt bak sitt krav på Norge, siden Karl Johan med store militære styrker befant seg på kontinentet for å delta i sluttkampen mot Napoleon.

Tilbake i Christiania etter reisen nordenfjells var regenten etter møter med mange tilhengere styrket i sin tro på at han kunne bestige tronen i kraft av sin arverett. For å vinne tilslutning til denne fremgangsmåten, sammenkalte han en rekke betydningsfulle menn til et møte på Eidsvoll 16. februar.

Der møtte han uventet motstand mot sine planer fra Georg Sverdrup og andre, som overtalte ham til først å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling, og deretter eventuelt la seg velge til konge av folkets representanter. Georg Sverdrup uttalte på møtet februar at den norske kronen med dette var «hjemfallen» til det norske folk, og at folket etter egen beslutningen kunne overdra kronen til den som ble ansett best egnet. Overgangen var ikke forberedt i Norge, bortsett fra som en idé hos enkeltpersoner. Det hadde de foregående årene vært misnøye (særlig på Østlandet) med det danske styret, men ikke uttalte krav om løsrivning fra Danmark. Da ryktet gikk i 1813 om at Danmark trolig måtte avstå Norge, ble det snakket om selvstendighet.^[6]

Etter møtet kunngjorde prinsen at det norske folk var løst fra sin ed til Frederik VI, og som et fritt og uavhengig folk hadde rett til selv å bestemme sin regjeringsforfatning. Sverre Steen beskriver dette som revolusjonære ideer: Det innebar overgang fra fyrstesuverenitet til folkesuverenitet slik det var kjent fra USAs grunnlov og fra den franske revolusjonen.^[6] Prinsen fikk tilslutning for å erklære seg som regent og forberede valgene og grunnlovsarbeidet. Med støtte fra møtedeltagerne besluttet han å utlyse valg til Riksforsamlingen innen åtte uker.^[6] Disse planene gikk han i gang med å realisere da han var tilbake i hovedstaden 19. februar.

Etter at innkalling til nasjonale valg var blitt besluttet på Notabelmøtet, sendte regenten sitt åpne brev om avleggelse av selvstendighetsed og valg av representanter i kirkene. Edsavleggelsen var en enkel, uforpliktende folkeavstemning om selvstendighet og mot union med Sverige.^[7] Tiden var knapp, man måtte handle mens Carl Johan ennå var opptatt med troppeforflytninger på kontinentet, og åpningsdag for forhandlingene ble satt til 10. april. Stedet skulle være Eidsvoll verk, eiendommen til Christian Frederiks nære venn Carsten Anker. USA hadde avholdt grunnlovgivende forsamling og lignende forsamlinger i Europa dannet forbilde.^[8]

Christian Frederik satset på kirkeinstitusjonen. I kirkene var folk vant til å møtes, og presteskapet var kongelige embetsmenn som lojalt ville gjennomføre forordninger fra kirkens overhode, regenten. Dessuten ønsket han å gi valgene en religiøs ramme og bestemte at de skulle arrangeres i forbindelse med en kongelig forordnet bededag.

Ved bededagens gudstjeneste skulle presten spørre «Sværge I at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?» Svaret var: «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!» Tolv av menighetens fremste medlemmer måtte avlegge slik ed skriftlig.^[9] På den måten bandt Christian Frederik folket ved ed til selvstendighetslinjen og svekket oppslutningen rundt tilhengere av union med Sverige.

Ved kirkevalgene skulle hver menighet velge to valgmenn som mulige utsendinger til Eidsvoll. På landet skulle minst en valgmann være bonde. Deretter skulle valgmennene fra alle prestegjeld i hvert amt komme sammen og bestemme hvilke tre blant dem som skulle representere amtet ved Riksforsamlingen. Byene holdt egne valg. Hærens og marinens avdelinger holdt egne valg som foregikk i militærforlegninger og på flåtestasjoner så langt nord som til Bodø.^[8]

De første valgene ble holdt 25. februar i forbindelse med bededager over store deler av Østlandet.^[8] I dagene og ukene etter fulgte resten av Sør-Norge etter, med Romsdals amt (Møre og Romsdal) og Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag) som de to siste som rakk å holde valg tidsnok til at representanter kunne nå fram til Eidsvoll. Valgene skjedde hovedsakelig i kirkene etter gudstjenesten.

Bare voksne menn fikk velge og avlegge ed. I Bergen slapp verken mindreårige eller tjenestepiker inn i kirkene på bededagen, og bare voksne menn fikk sitte nede i kirken, mens de voksne kvinnene ble forvist opp i gallerier, «lemmer eller legter». Slik var det også ellers i landet. Det finnes få opplysninger om hvordan det egentlig artet seg. Flere steder nektet folk å avlegge ed. Dette gjaldt folk med så ulik bakgrunn som bondeopprøreren Halvor Hoel og konstituert amtmann for Laurvig grevskap, Severin Løvenskiold.^[10]

På landet var valget indirekte ved at hvert prestegjeld skulle velge to valgmenn (hvorav én bonde). Alle valgmennene fra amtet skulle så samles på et sentralt sted for å velge tre av valgmennene som representanter til Eidsvoll (hvorav minst én bonde). Mindre byer med bare én menighet valgte sin ene representant direkte, mens større byer med flere kirker fulgte samme fremgangsmåte som amtene. De større byene valgte sine representanter indirekte gjennom valgmenn fra hver menighet. Christiania, Kristiansand og Trondheim sendte to representanter til Eidsvoll, mens landets største by, Bergen, sendte fire).^[11] Omkring 300 kirker tjente som valglokale.^[12] De militære holdt egne indirekte valg med to utsendinger fra overordnet regiment eller korps, hvorav én skulle være fra «underclasserne» – menige eller underoffiserer. Christian Frederik var personlig til stede ved bededagsgudstjenesten i hovedstadens to kirker, Vår Frelsers kirke og Akershus slottskirke.^{[trenger referanse]}

Det ble mye rot under valgene. I Christiania hadde mange glemt stemmeseddelen, mens de som ikke kunne skrive, måtte hjelpes av andre. I Kristiansand var de fleste ukjent med at det var noe valg, og dermed var det få som stemte. En major ble valgt som representant både for et amt og for militæravdelingen sin. Jacob Aall stilte uten å være valgt, men etter en søknad innvilget av Christian Frederik personlig. En 17 år gammel løytnant stilte, enda han var langt under aldersgrensen på 25 år. I Trondheim avslo de valgte å stille, og to nye utsendinger måtte utnevnes. Det endte med at Christian Frederik kontrollerte forsamlingen - ved hjelp av embetsmennene som hadde flertall alene, og kongetro bønder.^[13]

Regenten utformet bevisst valgregler som sørget for at bøndene ble godt representert. i alt var nærmere en tredjedel av representantene bønder, dersom man medregner soldater, lensmenn og andre som også var gårdbrukere. Beslutningen om å velge minst én bonde fra hvert amt, og minst én av «underclasserne» fra de militære avdelingene, sikret sterk representasjon fra bondestanden og de lavere lagene, som åpenbart var mer kongetro og mer skeptiske til svenskene.^[14]

Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Riksforsamlingen sørget Christian Frederik for at de svenskvennlige i handelsstanden, særlig fra Østlandet, kom i kraftig mindretall. Både fra amtene og byene ble mange embetsmenn valgt, og disse var bundet av sin lojalitetsed til statsoverhodet og støttet derfor regentens selvstendighetslinje. Få av embetsmennene tilhørte de meste framtredende i Norge. De fleste av dem var sorenskrivere eller prester, men to var amtmenn.

Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt fra militæret, mens 25 var valgt fra byene og 54 fra landdistriktene i amtene. Embetsmennene dominerte forsamlingen med 57 representanter, mens det var 37 bønder, 13 kjøpmenn og fem var brukseiere.^[15] Mange av Eidsvollsmennene var unge, gjennomsnittsalderen var 42,8 år.^[16]

De lange avstandene og en besværlig postgang førte i 1814 til at den nordlige landsdelen var på konstant etterskudd med hensyn til utviklingen i det politiske Norge. Da det skulle holdes valg til grunnlovgivende forsamling, nådde innkallingen Nordlandenes amtmann Christen Elster 20. mars. Uvær langs kysten forsinket postgangen.^[17] Amtmann Elster utsatte de lokale valgene til 29. april da mennene var tilbake fra Lofotfisket. Prestene hadde ikke fått opplyst om sted eller tidspunkt for valgmannsforsamlingen som skulle utpeke utsendinger til Eidsvoll. Før Elster fikk samlet valgmennene kom meldingen fra Eidsvoll om at Riksforsamlingen var avholdt og Elster meldte 20. juni til Christian Frederik at det var nytteløst å velge utsendinger.^[17][18] Her resonnerte amtmannen at det var utelukket å nå Eidsvoll den 10. april, og han kalte derfor ikke inn til amtets valg av representanter, noe som var hans oppgave. Lokalvalg i kirkene gikk likevel sin gang, det er skriftlig dokumentert gjennom fullmaktene som ble utstedt til de lokale valgmenn.^[17]

Innkallingen nådde amtmann for Finmarkens amt (som omfattet Finnmark og Troms), Wedel Jarlsberg, i Alta 14. april og amtmannen kalte inn til representantvalg. Ingen visste hvor lenge forhandlingene på Eidsvoll ville vare og 14. mai informerte amtmannen prestene i Finnmark om at valgmennene skulle møte i Tromsø 1. august for velge utsendinger. Seks av 40 valgmenn uteble blant annet fordi de ikke hadde mulighet til å forlate arbeid og familie flere uker for å reise til Tromsø. Valgmennene fra Vardø og Vadsø reiste lengst av valgmenn i 1814. Da valgmennene møtte i Tromsø til representantvalg 1. august, var nyheten om ferdig grunnlov nådd fram. Da tok amtmannen en historisk avgjørelse: i stedet for å velge eidsvollmenn, ville man velge representanter til Norges første Storting, som man nå hadde fått vite ville bli holdt i februar 1815.^[17] De tre som ble valgt, ble dermed Norges første valgte stortingsmenn. Til Stortinget kom de imidlertid aldri. Møtetid for det første ordinære Storting ble høsten 1814 fastsatt til 1. juli 1815, og nye valg ble utskrevet. Da ble tre andre representanter valgt fra Finmarkens amt.

Det var embetsmennene som dominerte Riksforsamlingene – av de 75 representantene som på et eller annet vis tilhørte embetsstanden, hadde 68 navn som avslører at de hadde røtter i utlandet.^[19] Mange var av tysk avstamning (Wedel, Løvenskiold), dansk (Falsen, Sverdrup, Steenstrup), eller britisk (Christie, Moses). De norsktalende bøndene og lavere offiserene spilte en underordnet rolle; mange av dem tok overhodet ikke ordet under forhandlingene, og for enkeltes vedkommende vet vi ikke engang om de støttet selvstendighetspartiet eller unionspartiet. De ledende debattantene var nesten utelukkende embetsmenn, eller blant de få kjøpmennene som ofte støttet unionspartiet.

Eidsvollsmennene var til dels radikale og tungt forankret i tidens opplysningsfilosofi og radikale ideer om folkesuvereniteten og konstitusjonelt monarki. Blant dem var professor Georg Sverdrup, som på Notabelmøtet i februar hadde lyktes i å overbevise Christian Frederik om å frasi seg sin (danske) arverett til Norge og i stedet tillyse konstitusjonelle valg av konge. En annen var teologen Nicolai Wergeland, en av de best skolerte i fremmede lands konstitusjoner og styresett, som også var tilhenger av konstitusjonelt demokrati. Men Riksforsamlingen endte likevel med å vedta en grunnlov som gjenskapte Christian Frederiks arverett ved etablering av et norsk arvekongedømme, og holde døren åpen for gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.^[20]

De relativt mange juristene ved Notabel-møtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april–mai, hadde studert under professor Schlegel i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for eneveldet. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til Jean-Jacques Rousseau. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske eliten var oppdatert i samtidens tenkning omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav under Notabelmøtet.^[21] Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både Schlegels og Rousseaus syn pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folk, som alene hadde mandat til å gi den videre. Eidsvollsmennene valgte i mai å gi den videre til Christian Frederik og gjøre kongemakten arvelig.

Det ble skrevet mange utkast til grunnlov i 1814 av Riksforsamlingen og andre, men bare 20 er bevart, og bare 19 ble sendt til Riksforsamlingen på Eidsvoll.^[22] Utkastene var inspirert av ikke minst USAs uavhengighetserklæring i 1776, den franske revolusjonen i 1789, den bataviske konstitusjonen fra 1795, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske konstitusjonen fra 1812. Den norske grunnloven ble likevel blant Europas mest «mest radikale, demokratiske og liberale» på den tiden.^[23][24]

Riksforsamlingen lot seg derimot i liten grad inspirere av det britiske styresystemet, parlamentarismen, som var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Charles Montesquieus lære om maktens tredeling. Dette prinsippet kom i praksis til å stå i motsetning til Rosseaus naturrettslære, som de mest beleste representantene også kjente. Disse prinsippene ble tatt til inntekt for ulike syn på statsformen, og fikk prege ulike deler av grunnloven. Unionspartiets Severin Løvenskiold ønsket et sterkt parlament med egne, permanente finans- og utenrikskomiteer som motvekt til kongens makt. Wedel-Jarlsberg ønsket av samme årsak en sterk regjering. Det var vanskelig for representantene å balansere Riksforsamlingens egen makt (naturrettens folkesuverenitet) mot ønsket om et sterkt arvekongedømme til garanti mot fremtidig union med Sverige. Sluttresultatet ble en sterk, arvelig og i stor grad ikke-konstitusjonell kongemakt, i strid med de virkelige idealene til de fleste representantene. Den utenrikspolitiske situasjonen og uviljen mot union seiret over prinsippene.^[25]

Modums Almues Ønsker med Hensyn til Norges tilkommende Regjering:

Skrive- og Trykkefrihed, benyttet med Anstendighed og Beskedenhed, er en Herlighed, som frie Borgere i en lykelig Stat ike letteligen giver Slip paa, og desuden en Prydelse ike mindre for Regenten end for Folket. Ja Fordelene heraf ere, om mueligt, endnu større for hiin end for dette. Thi intet kan være en retsindig Fyrste vigtigere end Sandhed, og aldrig kan denne bedre komme for Dagen end ved en riktig anvendt Trykkefrihed.

Brev fra Modum til Riksforsamlingen^[26]

Valgene var indirekte, og det fantes praktisk talt ingen presse i Norge, men forsamlingen mottok innspill blant annet fra allmuen i Modum og fra Gudbrandsdalen. Innspillene fremførte ønsker om blant annet trykkefrihet og klager på prestene som samlet seg opp rikdom.^[27] Brevet fra Modum ble lest opp 8. mai.^[28][a] Opp mot ti slike forslag fra bøndene ble lest opp, blant annet fra Toten, Hedemark og Trondhjems stift.^[29]

Rent ideologisk ga bøndene grunnloven et egalitært preg som både prinsen, Falsen og unionspartiet var imot. Likhetsprinsippet fikk stor plass gjennom presiseringen av allmenn verneplikt, ulike plikter for borgerne, og ikke minst stemmerettsreglene som skapte valgbarhet og stemmerett til ganske brede lag av den mannlige befolkning. Alle forslag om tokammersystem ble grundig avvist. Norge fikk en grunnlov som ga valgbarhet og stemmerett til 45 prosent av den mannlige befolkningen – mot bare 1 prosent i den franske 1791-grunnloven og den høyeste andelen i Europa på den tiden.^[30] Stemmeberettiget i Norge var menn som var fylt 25 år, og eide eller leide (i mer enn 5 år) matrikulert jord, hadde borgerskap i by, eller eide hus eller bytomt verd mer enn 300 riksdaler. Dermed var trolig 45 % av alle menn over 25 år stemmeberettigede, dvs. rundt 10 % av befolkningen - langt mer enn i noe annet land den gang.^[31]

Ifølge historikeren Marthe Hommerstad var det mistillit og skepsis til bøndene blant embetsmennene og i den politiske eliten. Embetsmennene fryktet et pøbelvelde og demokratisk tyranni, og bøndene ble møtt med sosiale fordommer. Bøndene kjempet for næringsfrihet og lave skatter, men også for allmenn verneplikt, noe som ifølge Hommerstad viser en sterk likhetstankegang.^[32]

Forsamlingen møttes 10. april etter at valg var blitt holdt.^[33][34] Dette var påskedagen, og representantene møttes første gang utenfor Eidsvoll kirke, der prinsregent Christian Frederik tok imot dem. Etter gudstjenesten reiste de til Eidsvoll Verk, der forhandlingene skulle foregå.

Selve forsamlingen ble formelt åpnet dagen etter, andre påskedag, av regenten og regjeringsrådet som var oppnevnt i begynnelsen av mars. Den dagen stilte alle representantene i galla, bøndene kom i helgedrakter. Prinsen åpnet forsamlingen med en kort tale, nærmest en trontale, hvor han minnet forsamlingen på den viktige oppgaven den hadde fremfor seg. Selvstendighet stod ikke på agendaen, det var utformingen av en grunnlov innen rammen av denne selvstendigheten prinsen la vekt på.^[35] Han ble boende på Eidsvoll de seks ukene Riksforsamlingen forhandlet der.

Deretter ba han dem velge president for en uke av gangen, sekretær og konstitusjonskomite. Som første president for forsamlingen valgte man kammerherre Peder Anker etter prinsens ønske, mens forsamlingen valgte sorenskriver Koren Christie som sekretær. Deretter ble det nedsatt en reglementskomite, som også skulle formulere en takkeadresse til prinsen. I komiteen satt Hegermann, Diriks, Sverdrup, Falsen, Wergeland og Omsen.

Forsamlingen visste den hadde liten tid. Karl Johan, som på den tid var svensk kronprins, ville kunne mønstre en hær mot Norge innen sommeren, og før det måtte det foreligge et resultat med en norsk grunnlov.

I tillegg gikk det brev og bud til og fra, og flere fryktet at det kunne være danske eller svenske spioner til stede på Eidsvoll.^[36]

Under Riksforsamlingen stod debatten om tre hovedforhold. For det første om landet skulle søke den beskyttelsen og umiddelbare fredsslutningen som fulgte med en union med Sverige, eller snarere erklære seg fullstendig selvstendig av alle andre makter, men med en dansk arveprins som konge. For det andre om Riksforsamlingen skulle nedsette finans- og utenrikskomiteer for å forestå en parlamentarisk politikkutvikling og kontinuerlig oppsyn med riksstyret, eller avgrense seg til å bare vedta en grunnlov og velge Christian Frederik til arvekonge. Og for det tredje om man etter at grunnloven var vedtatt skulle vente med kongevalget til forholdet til nabolandene var mer avklart, eller om man skulle velge konge straks. I hvert hovedforhold i det foregående nevnes det svenskvennlige unionspartiets standpunkt først, deretter standpunktet til det mer danskvennlige selvstendighetspartiet.

Folkets edavleggelse i kirkene hadde ikke endelig avgjort spørsmålet om union eller full uavhengighet. Flere av diskusjonspunktene om grunnlovsutkast var knyttet til spørsmålet om uavhengighet og det var dette spørsmålet som tydeligst delte forsamlingen i to partier. Unionspartiet (eller «forhandlingspartiet») var minst (omkring 30 representanter), selvstendighetspartiet hadde omkring 80 og ble delts omtalt som «prinsepartiet».^[5]

Sverre Bagge og Knut Mykland legger stor vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget storting, vedtatt en egen grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede før Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om avståelse av Norge til kongen av Sverige. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen.^[37]

Prinsens adresse ble lagt frem 12. april. Selve talen var nøytral, forfattet av Georg Sverdrup. Etter at adressen var vedtatt, ble det debatt om hvorvidt forsamlingen skulle legge vekt på spørsmålet om selvstendighet. Spørsmålet ble reist av Nicolai Wergeland, som mente det var forsamlingens primære oppgave å verne om selvstendigheten. «Denne frihed, denne uafhængighed være det første, vi hævde, forsvare, og bevare …» Wergeland la igjen folkesuverenitetsprinsippet til grunn for forhandlingene, og fikk støtte for det. Han mente dessuten at maktoverdragelsen til regentskap måtte godkjennes av Riksforsamlingen – den måtte bekrefte vedtaket gjort ved stormannsmøtet på Eidsvoll. Innlegget kunne ikke tolkes som annet enn en indirekte kritikk av prinsregentens rolle. Her protesterte Georg Sverdrup og Peder Anker, som mente Wergeland hadde oversett mandatet som lå i folkets edsavleggelse tidligere på våren. Forsamlingens mandat var begrenset av denne handlingen, og Stormannsmøtet hadde bare gitt prinsen regent-tittel, så flertallet liten grunn til å problematisere dette. Sverdrup kjente seg personlig krenket, etter den rollen han hadde spilt i forhandlingene med prinsen i februar. Han truet Wergeland med at han nok skulle kreve ham stilt til ansvar for det han hadde sagt. Likevel ble Wergeland innvalgt i redaksjonskomiteen som skulle utforme grunnlovsforslaget. Han hadde god oversikt over de ulike lands konstitusjoner og holdt lange foredrag om dette i plenumsforsamlingen, til lite begristring.^[38]

Wergelands adressereplikk 12. april hadde en kime til partidannelse. Spørsmålet der var hvordan man skulle forholde seg til folkesuvereniteten. Det ble denne dagen nedsatt en Konstitusjonskomite på 15 mann. Disse var Falsen (formann), Diriks (sekretær), Hegermann, Sverdrup, Aall, Rein, Motzfeldt, Rogert, grev Wedel-Jarlsberg, Wergeland, Stabell, Omsen, Schmidt, Petersen og Midelfart. Forsamlingen hadde for hånden en liten militær trykkpresse, slik at det meste kunne mangfoldiggjøres raskt.

Komiteen trådte sammen 13. april, og alle unntatt Jacob Aall hadde bakgrunn som embetsmenn i Danmark-Norge.^[39] Det var denne gruppen av dansk-norske embetsmenn som kom til å skape den norske grunnloven, og det var lagt fram hele 20 ulike grunnlovsutkast til møtet, hvorav de mest gjennomarbeidede stammet fra henholdsvis Falsen og Wergeland. De avgjorde raskt at forsamlingen måtte få seg forelagt en rekke grunnsetninger de kunne arbeide etter, og elleve grunnsetninger ble avgjørende for utformingen av grunnloven. Her ble maktfordelingsprinsippet basis for utformingen av grunnlovsteksten.

Grunnsetningene var:

1. Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki; det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og regenten skal føre tittel av konge.
2. Folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
3. Folket bør ene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
4. Krigs- og fredsretten bør tilkomme regenten.
5. Regenten bør ha rett til å benåde.
6. Den dømmende makt bør være fristilt fra den lovgivende og utøvende.
7. Trykkefrihet innføres.
8. Den evangelisk-lutherske religion ble stadfestet som statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukkede fra adgang til riket.
9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes.
10. Personelle eller blandede arvelige forrettigheter bør ikke tilstås noen for fremtiden.
11. Statens borgere er i alminnelighet like forpliktede til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Av disse grunnsetningene kom det bare til vesentlig uenighet om nummer 1 og 11 – selvstendighetsgraden og verneplikt uavhengig av sosial rang.^[40]

Grunnsetningene ble behandlet i plenumsmøtet 16. april, en dag som ble husket som «varm og tumultuarisk». Den dagen sto også det første slaget mellom de to hovedgrupperingene i forsamlingen. Første grunnsetning (og første paragraf i Grunnloven) fra konstitusjonskomiteen handlet om selvstendigheten: Skulle Norge være selvstendig, og skulle landets regent kalles konge? Wergeland argumenterte for innskrenket monarki, men argumentet innebar en lengre forelesning forsamlingen ikke hadde tid til. Folk begynte å rope «Til saken!» Sverdrup erklærte at han med sin akademiske bakgrunn også nok kunne holde et foredrag om gresk statsforfatning. President Anker forsvarte Wergeland, men etter ytterligere en halv time mistet også han tålmodigheten og ba Wergeland legge talen frem skriftlig. Denne episoden kom til å svekke Wergelands posisjon, han holdt også senere lange, forberedte taler og fikk et stempel som møteplager.^[41] Hans danskehat og støtte til unionspartiet var neppe til styrke for de svenskvennlige i forsamlingen.

Wedel-Jarlsbergs gruppe stilte seg skeptiske til kongetittelen, fordi dette ville medføre kongevalg, og da var prinsregent Christian Frederik selvskreven. Greven hadde allerede i mange år arbeidet for løsrivelse fra Danmark og visste at prinsregenten hadde som et overordnet mål å gjenopprette unionen med Danmark.^[42] Dessuten presset Falsen igjennom en selvstendighetserklæring inn i første grunnsetningen, nemlig at Norge skulle være «frit, uafhengigt og udeleligt», noe som rimeligvis umuliggjorde union.^[43] Dette fikk den norske Grunnloven til å skille seg fra de mange europeiske grunnlovene som ble til på denne tiden, ved at den norske konstitusjonen også utgjorde en nasjonal selvstendighetserklæring.^[44]

Unionspartiet (Svenskepartiet)	Selvstendighetspartiet (Danskepartiet, prinsepartiet)
Grev Herman Wedel Jarlsberg, Godseier Peder Anker, Kammerherre Severin Løvenskiold, Verkseier Diderik von Cappelen, Verkseier Jacob Aall, Dommer Gustav Peter Blom, Pastor Nicolai Wergeland	Christian Magnus Falsen, Professor Georg Sverdrup, Sorenskriver Christian Adolph Diriks, Sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, Jonas Rein
Selvstendighet eller løs union med Sverige	Selvstendighet med Christian Frederik som konge

Her kom det til et tydelig skille mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet.

Unionspartiet ble ledet av Wedel-Jarlsberg og ønsket mest mulig norsk selvstendighet i en mest mulig løs union med Sverige, som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. De store handelsslektene støttet dette synet, de hadde lidd under krigene og blokadene gjennom hele århundret, og stod særlig sterkt langs hele Skagerakskysten hvor kaperkrigen hadde gått ekstra hardt for seg. De stod svært sterkt i hele området fra Drammen til Stavanger inklusive Setesdalen – og ble derfor også kalt «Vestpartiet».^[45] De ønsket et konstitusjonelt monarki, ikke et arvekongedømme, og de ønsket at grunnloven skulle åpne for å komme til en ordning med Sverige før det ble valgt konge. Motstanderne kalte gjerne unionspartiet for «svenskepartiet».

Selvstendighetspartiet støttet regentskapet og Christian Frederik, og i navnet et selvstendig rike med ham som konge uavhengig av både Danmark og Sverige. De to partiene kjempet i realiteten om bøndenes gunst, og bøndene stod sterkt i lojalitetsbåndet til Danmark og Kongen, som jo i hele deres levetid hadde vært dansk. Bøndene utenom Skagerakkysten kom nesten uten unntak til å støtte selvstendighetspartiet, og det samme gjaldt også de fleste militære offiserene og flertallet av embetsmennene. Dermed nådde selvstendighetspartiet et tildels massivt flertall. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i Danmark, og dermed per definisjon føre landet inn i personalunion med Danmark. Den unge prinsens ambisjoner om en gang å sammenføye de to landene igjen, var godt kjent. Motstanderne kalte derfor gjerne selvstendighetspartiet for «prinsepartiet» eller «danskepartiet».

Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står med selvstendighetserklæringen som Falsen presset igjennom, ble vedtatt med 78 mot 33 stemmer etter tre timers votering og voteringsdebatt. En representant var fraværende. Etter denne voteringen om grunnsetningene startet arbeidet med selve grunnlovsteksten i detalj 20. april, og dette arbeidet var ferdiggjort på ti dager. Det ble ikke ført referat i komitearbeidet, men det virker som ordskiftet der var langt fredeligere og mindre emosjonelt enn i plenumssalen.^[46]

Det kom i samme omgang til heftig debatt om jødenes rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden Teis Lundegaard ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «jødeparagrafen» ble vedtatt. Det er en allmenn oppfatning at Nikolai Wergeland var sentral i utformingen av jødeparagrafen.^[47]

Allerede 16. april ble det også en heftig debatt om unions- og utenrikspolitikken, og om forholdet til stormaktene. Debatten ble utsatt to dager – Sverdrup mente dette ikke vedkom selve grunnlovsarbeidet, men det rørte ved kjernen i motsetningene mellom gruppene i riksforsamlingen. Unionspartiet ønsket nedsatt en finanskomite og en utenrikskomite nettopp for å utgjøre en motvekt mot Christian Frederik på disse feltene, og for om mulig å føre utenrikspolitiske forhandlinger med Sverige og stormaktene med sikte på fredsavtale og mulig union, før man valgte konge.

19. april la Falsen frem forslag om å heve forsamlingen når grunnlovsarbeidet var ferdigstilt. Forsamlingen skulle legge premissene for videre forvaltning, men ikke mer. Utenrikspolitikken lå etter selvstendighetspartiets syn utenfor forsamlingens mandat. Løvenskiold tok ordet med krav om en egen finanskomite og utenrikskomité og påpekte at prinsregenten selv hadde trukket utenrikspolitikken inn i Riksforsamlingen, i og med at han hadde lest opp brevet fra svenskekongen. Wergeland fulgte opp med et direkte angrep på selvstendighetspartiet, og anklaget Falsen for å mene landet allerede hadde en utøvende myndighet i konkurranse med den lovgivende Riksforsamlingen. Wergelands mål med angrepet var igjen å underminere posisjonen til prinsregenten. Han mente motstanderne talte prinsens, ikke folkets sak. Georg Sverdrup gjendrev Wergeland retorisk og ordskiftet ble hissig, men Wedel-Jarlsberg holdt seg i bakgrunnen og talte med stor takt. Til gjengjeld rev han grunnlaget vekk under sitt eget parti i denne debatten.

Unionspartiet ba om utsettelse til neste dag, og 20. april kom det igjen til heftig debatt om folkesuvereniteten. Etter unionspartiets Peder Anker, ble nå selvstendighetspartiets Diderich Hegermann nå president. Unionspartiets fremste representanter hevdet at man måtte ta utenrikspolitikken i betraktning før man besluttet hvilken rolle Norge skulle ha. Selvstendighetspartiets Jonas Rein sto frem og mente at dette jo alt var vedtatt – folket hadde gjennom forsamlingen alt besluttet selvstendighet. Men grunndebatten handlet om hvilken rolle forsamlingen skulle ha, og avstemningen endte uavgjort med 55 mot 55 stemmer. To var fraværende. Presidenten avgjorde med dobbeltstemme til Falsens fordel, og med knappest mulig margin unngikk dermed Falsen og Christian Frederik en situasjon hvor stortinget kunne ha opparbeidet egen utenrikspolitisk kompetanse og motvekt mot regentens utenrikspolitiske hovedlinje. Utviklingen samme sommer skulle kaste Stortinget ut i nettopp en slik rolle og bringe landet inn i union med Sverige, og realisere en selvstendighetsgrad som i det alt vesentlige var i tråd med Wedel-Jarlsbergs program.

Da det ble kjent at en riksforsamling skulle avholdes gikk flere i gang med å lage forslag til grunnlov. Før møtet ble det ikke satt noe utvalg eller kommisjon til forberedende arbeid. Enkeltpersoner tok initiativ og arbeidet på egen hånd. Konstitusjonskomiteen hadde 12-14 utkast å ta utgangspunkt i. Det mest gjennomarbeidete var laget av Falsen og Adler med 250 paragrafer, mens konstitusjonskomiteen foreslo 115 paragrafer. Det skjedde en generell radikalisering av av bestemmelsene fra utkast til innstilling til vedtak. Det er usikkert hvilke personer som var pådrivere for radikaliseringen.^[48]

Det var store stridigheter innad om selvstendighetsspørsmålet. Alle var enige om nødvendigheten av en grunnlov, og på dette punktet ble det arbeidet samstemt og raskt. Konstitusjonskomiteen begynte 20. april på selve grunnlovsarbeidet.^[49] Falsen la frem det svært grundige utkastet som han og lektor J. G. Adler hadde forfattet i februar. Wergeland og Sverdrup kom med gjennomarbeidede forslag – og en forening av disse utkastene dannet grunnlaget for den endelige konstitusjonen.

Det Adler-Falsenske utkastet ble gjennomgått og vurdert på fire dager, og man reduserte antallet paragrafer fra 230 til 113. Deres opprinnelige utkastet var basert på den franske grunnloven fra 1791. Konstitusjonskomiteen strøk en lang rekke allmenne betraktninger som heller passet i menneskerettighetserklæringen, og sto igjen med en rekke forskrifter om forvaltning og landsstyre. Halvdan Koht gir Sverdrup og Diriks æren for dette.

21. april kom konstitusjonskomiteen til enighet om at nasjonalforsamlingens navn skulle være Stortinget. Forslaget ble fremmet av Nicolai Wergeland, som baserte seg på norrøn litteratur. Falsen la frem forslag om deling i to kamre: Lagting og Odelsting. Navnevalgene «Storting», «Odelsting» og «Lagting» var Wergelands viktigste seier i forhandlingene.

I løpet av disse dagene hadde svenskene vunnet frem i sine egne diplomatiske fremstøt, og Storbritannia avgjorde at de kom til å støtte Sveriges krav etter Kielfreden. Dermed var slaget i første omgang tapt for full selvstendighet.

Konstitusjonskomiteen la 30. april (1. mai ifølge Sverre Steen) frem det endelige grunnlovsutkastet. Utkastet ble diktert for plenumsforsamlingen de neste dagene og hver enkelt måtte ta notater eller basere seg på hukommelsen. Nå begynte dragkampen om ordlyden, samtidig som forsamlingen fikk vite at Napoleon var avsatt. Dette intensiverte grunnlovsarbeidet, siden det nå ikke var noe hinder i veien for Karl Johans gjennomføring av krig mot Norge. Forhandlingene tok til for alvor 4. mai. Forsamlingen hadde fått tre dager til å tenke over utkastet og gjøre seg opp en mening. Opprinnelig hadde konstitusjonskomiteen arbeidet med 115 paragrafer, mens det endelige utkastet hadde 110. Grunnloven var for det meste behandlet og vedtatt 11. mai, og ble deretter redigert og finpusset av en komite på tre personer før undertegnelsen 17. mai. Komiteen hadde brukt 10-11 dager og behandlingen i plenum tok syv dager.^[50][49]

Sverre Steen kommenterte at grunnlovsarbeidet gikk raskt og arbeidet bar preg av improvisasjon. Før 24. januar 1814 var det ingen planer om egen grunnlov for Norge. Samtidig nevner Steen at folkesuverenitet som ide ble spredd blant særlig de utdannede i Europa og hadde blitt innarbeidet i flere forfatninger etter 1787.^[51] Medlemmene av riksforsamlingen hadde ingen egen erfaring med parlamentarisk arbeid og det var ingen levende politisk tradisjon. Ifølge Sverre Steen var resultatet overraskende godt. Paragrafene ble dannet etter litterære mønstre og tilpasset norske forhold.^[52]

4. mai vedtok man i alt 20 paragrafer. Samme dag kom det til ny debatt omkring paragraf 2, om religionsfrihet. Nå ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest Hount forsøkte forgjeves å argumentere for at jødeparagrafen var:

«Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord».^[53]

Christie mente at også utelatelse av jesuitter og munkeordener skulle tilføyes i paragraf to, mens et par av prestene argumenterte imot dette og for religiøs toleranse. Det ble som Christie ønsket, mens Nicolai Wergeland i denne sammenhengen gikk inn for full religionsfrihet. Paragrafen om jødenes adgang ble endret i 1851, etter sterkt påtrykk fra Henrik Wergeland, sønnen til paragrafens sannsynlige opphavsmann. Jesuittparagrafen ble først opphevet i 1956, etter at forbudet mot «munkeordener» ble opphevet i 1897. Men slaget stod ikke på kort sikt om religiøs toleranse, selv ikke i paragraf 15 som fastslo at regenten skulle «stedse» bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Denne formuleringen var viktig fordi Karl Johan inntil 1810 hadde vært bekjennende katolikk. Selvstendighetspartiet fikk altså her gjennomslag for en streng bekjennelse til den lutherske religion i et forsøk på å utelukke den svenske tronarvingen som framtidig norsk konge.^[54]

5. mai kom det til debatt om forholdet til Danmark. Unionspartiet ville sette en stopper for ny union med Danmark, og her fikk de støtte fra flere av selvstendighetspartiets folk. De ledende mennene her skjønte raskt at Christian Frederik ville ta det ille opp hvis det ble vedtatt en slik paragraf og holdt igjen. Nicolai Wergeland foreslo at Grunnloven skulle si i klartekst at landet aldri skulle i union med Danmark igjen. «Hvad Gud haver adskillet, maa intet Menneske tilsammenføje».

Spesielt embetsmennene gikk mot dette forslaget. De hadde mer kulturfellesskap med Danmark enn noen annen gruppe i Norge, og noen av representantene var født i Danmark og utdannet der. Falsen og Sverdrup forsvarte derfor en mulig fornyelse av unionen, og Jacob Aall støttet dem. Et ubetinget unionsforbud falt med en støtte på 11 stemmer. Det var stor forskjell mellom de ulike synene på hvorvidt landet skulle kunne klare seg på egen hånd mellom stormaktene, og debatten handlet om hvem man skulle være knyttet til. En av Eidsvollsmennene kalte temaet en «øm byld» man nødig pirket borti. Men, som Nicolai Wergeland påpekte – norsksinnede var de alle, og alle så full selvstendighet som «det herligste av alt», men neppe realiserbart.

Til syvende og sist la formuleringen om kongens rett til å ta imot en annen krone mange effektive hindre i veien for mulige nye unionsplaner fra Christian Frederiks side. Det ble også vedtatt at kongen ikke skulle være fraværende mer enn noen måneder av gangen, og helst holde seg innen Norges grenser. Dette måtte siden endres på i forbindelse med Mossekonvensjonen og endelig med Novembergrunnloven, som la til rette for en svensk konge som kunne la seg representere i Norge ved en stedfortreder.

7. mai ble paragrafene om kongemakten behandlet, og regjeringens posisjon ble fastsatt. Her kom det til debatt om adelen og en eventuell avskaffelse av denne. Mange mente adelens privilegier skulle avskaffes, og i første omgang ble titlene fjernet. Men selve spørsmålet om avskaffelsen av adelen ble utsatt og endelig vedtatt først i 1821.

8. mai var en søndag, men forhandlingene ble fortsatt. Denne dagen drøftet man innfødselsrett, statsborgerskap og stemmerett. I første omgang ble stemmeretten knyttet til borgerskap i byene og bygsel og odelsrett på landet. Alle menn over 25 år innenfor disse gruppene skulle kunne stemme. I forhold til demokratisk skikk i tiden var dette en seier for landdistriktene. I Storbritannia, der stemmerett hadde vært praktisert lenge, var stemmeretten bare knyttet til gårder over en viss størrelse. I Norge var brukene langt mindre, og det endelige vedtaket dekket da alle gårder i landet. Dette ses av hvor mange som hadde stemmerett: Lavest lå hovedstaden med bare 16 % stemmeberettigede, mens tallet i Grimstad og Åsgårdstrand var over 50 %, for i mindre byer hadde mange arbeidere eget hus, og hadde dermed stemmerett.^[55] Teis Lundegaard argumenterte med at «det er ikke jorda, men mannen som skal tale på tinget».^[56]

Bøndene krevde samtidig Odelsretten tilbake. Dette ble lagt frem av bøndene Tvedten, Lande, Evenstad, Walbøe, Regelstad og Huvestad. De baserte seg på den norrøne odelsretten fra Håkon den godes tid, og så odelsretten som et vern for bøndenes frihet. På dette punktet vant bøndene støtte på grunn av odelsrettens klare symbolverdi rent nasjonalt. Her var også Falsen og Wergeland enige.

Paragraf 92 bestemte at bare norske borgere kunne bli embetsmenn i staten, med unntak for lærere (inkludert professorer), leger og konsuler i fremmede land. Det var en lang og hissig debatt om denne bestemmelsen, det var sterk motstand mot å flere dansker som embetsmenn i Norge. Unntaket for professorer var blant annet begrunnet med at man trengte utlendinger til å bygge opp det nystiftede universitetet.^[57]

Denne paragrafen bestemte at «det Geisteligheden beneficerede Gods» bare kunne benyttes til opplysningens fremme og til avlønning av presteskapet. Formålet var å øremerke den største formuen som var på statens hånd til finansiering av universitet og folkeskoler i Norge. Paragrafen ble ikke vedtatt uten debatt. Flere bønder protesterte og argumenterte med at leilendingsgodset snarest måtte selges til oppsitterne, det ble også foreslått å bruke midlene som grunnfond for en ny Riksbank. Embetsmennene i forsamlingen trumfet sitt syn gjennom og paragrafen la grunnlaget for Opplysningsvesenets fond.^[58]

Fra 11. mai var det Falsen som satt med presidenthvervet. De siste dagene ble representasjonen på Stortinget debattert, og Falsens utkast hadde basert seg på tanken om den franske nasjonalforsamlingen. Bøndene innvendte at det ikke måtte bli overvekt av representasjon fra byene, og samlet seg om motstand mot embetsmannsdominans. I disse dagene bar forsamlingen klart preg av klassekamp. Mot slutten av dagen ble det også vedtatt hvordan eventuelle forandringer av Grunnloven skulle finne sted. Med dette var Grunnloven i praksis ferdigstilt.

§ 68 (§ 73 i konstitusjonskomiteens utkast) fastsetter tid og sted for Stortingets ordinære møter, og paragrafen angir at ved «overordentlige omstendigheter» (for eksempel krig eller smittsom sykdom) kan kongen samle Stortinget til møte i «en annen by i riket». Bestemmelsen ble diskutert og vedtatt 10. mai. Grunnloven fra Eidsvoll bestemte at Stortinget skulle møtes hvert tredje år (i 1869 endret til årlige) fra første «søgnedag» i februar i rikets hovedstad. I henhold til § 68 trer Stortinget sammen regelmessig og dette kalles «ordentlige storting». På Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. På Eidsvoll mente noen at hvert 20. år var tilstrekkelg hyppig, mens andre ønsket hvert år. Adler og Falsen foreslo i sitt utkast annethvert år. Bare Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget. Andre mente at Kongen skulle bestemme møtested fra gang til gang og noen argumenterte for at møtene måtte holdes langt fra militærforlegninger for å unngå påvirkning fra militærvesenet.^[59]

Grunnloven la til grunn at makten til å styre landet sprang ut av folket gjennom valgte representanter. Riksforsamlingen fulgte tradisjonen og tok utgangspunkt i kongen som ble gitt utøvende makt. Kongens beslutninger måtte kontrasigneres av en statsråd. Statsrådene kunne ta dissens og sto da uten konstitusjonelt ansvar når kongen tok en beslutning, noe som ga kongen personlig stor makt. Grev Wedel og flere andre ønsket klarere regler for statsrådenes ansvar, og Wedel ønsket å begrense kongens makt. Stortinget skulle gi lover, bevilge og kontrollere; domstolene skulle dømme. Kongen fikk utsettende veto på lover vedtatt av Stortinget.^[52]

Stemmeretten i 1814 var begrenset til menn over 25 år med eiendom, gård eller embete. Dette utgjorde omkring 20 % av menn over 25 år og 5 % landets befolkning. Bondeparagrafen bestemte at byene som da hadde 10 % av befolkningen skulle ha ⅓ av setene i Stortinget, noe som innebar en klar favorisering av byene.^[60][61]

Eidsvollsgarantien garanterte blant annet kursen på gamle pengesedler.

Forhandlingene 13. mai var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og statsbudsjettet. Hvordan skulle den nye staten finansieres? Debatten ble atter en gang en trette om prinsipper og om selvstendighet. Forsamlingens finanskomité, som hadde arbeidet siden 18. april, bestod for det meste av kjøpmenn og grosserere, Meltzer, Schmidt, Rolfsen, Mørch, Stoltenberg, Lund og Rosenkilde, samt to jurister, Krohg og Collett. Krogh var formann, og Collett sekretær.

Komiteen hadde beregnet statsgjelden og inntektene, slik at forsamlingen kunne få oversikt over den finansielle situasjonen landet var i, og så fastsette hva man kunne gjøre med det. Man kom frem til at det var gode utsikter til at landet kunne klare seg finansielt. Det som ikke ble lagt frem, var Norges del av statsgjelden som tilkom den oppløste helstaten Danmark-Norge, og som Norge ifølge Kieltraktaten skulle dekke en andel av. Det var mange usikre spørsmål knyttet til dette, og til krigen og hyperinflasjonen man nettopp hadde vært igjennom. Finanskomiteen regnet med en statsutgift på cirka 14 millioner speciedaler over det neste året. Riksforsamlingen måtte sette en garanti for å greie dette, og det kom til uenighet om dette punktet.

Major Sibbern tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om Riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket?

Den økonomisk skolerte Herman Wedel-Jarlsberg leverte sitt hovedinnlegg i nettopp denne debatten, hvor han med stor effekt stilte tungtveiene spørsmål ved finansieringen av den selvstendige staten.^[62] Verken finamskomiteens medlemmer eller statsrådene Haxthausen og Carsten Tank kunne gi gode svar på Wedel-Jarlsbergs spørsmål. Han mente det økonomiske uføret med låneopptak og inflasjon under Napoleonskrigene var Danmarks ansvar, og det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne.

Selvstendighetspartiet valgte å forsvarte eidsvollsgarantien retorisk, med effektive argument om offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn selvstendighetseden fra 25. februar. Til slutt tok Jonas Rein og Georg Sverdrup ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter Kielfreden, men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest virkningsfulle som er holdt i Riksforsamlingen. Han appellerte med stor kraft til forsamlingens fedrelandssinn, og spurte demagogisk: «Vor stilling er ikke glimrende og dog spørger jeg, hvilket folk kjøbte nogensinde sin frihed og uafhængighed for så ringe pris?»^[63] Omsen svarte med en kritikk av finansdepartementets utsendinger og ble den førende taleren for unionspartiet den dagen. Igjen hadde selvstendighetspartiet vunnet diskusjonen, og med 76 mot 29 stemmer vedtok forsamlingen Finanskomiteens forslag til finansgaranti – den såkalte Eidsvollsgarantien.

Debatten handlet primært om skattlegging, og unionspartiet mente dette ikke lå innenfor forsamlingens mandat. Debatten varte hele dagen 13. mai, og resten av finanskomitéens fremlegg ble ikke diskutert før dagen etter. Det viste seg til slutt at eidsvollsgarantien ikke hadde noen effekt, unionspartiet fikk også her retten på sin side i det lange løp. Etter unionens etablering ble det klart at pengepolitikken ikke lot seg forsvare, og Stortinget måtte i 1819 godta tunge forpliktelser om å tilbakebetale 3 millioner speciedaler av Danmark-Norges utenriksgjeld.

Grunnloven ble nå vedtatt renskrevet av Diriks, Sverdrup og Weidemann. Grunnloven i sin endelige form ble lagt frem for riksforsamlingen 16. mai, Sverdrup var da valgt til president og fikk æren av å gjennomføre voteringen over Norges første selvstendige grunnlov.

17. mai ble Grunnloven endelig erklært fullført, og to renskrevne eksemplarer ble datert og signert og beseglet av presidentskapet, det ene for overlevering til den kongen som skulle velges. Det andre eksemplaret ble etter hvert undertegnet av Riksforsamlingens øvrige medlemmer.^[64] Signering og besegling av alle de 112 representantene var imidlertid en omstendelig prosess, som ikke skal ha vært fullført før neste dag, 18. mai.^[65]

17. mai ble også dagen for kongevalget, som i henhold til forsamlingens forretningsorden skulle foretas så snart Grunnloven var vedtatt. Igjen oppsto den samme debatt som ved åpningen av Riksforsamlingen. Mindretallet ved Omsen foreslo å utsette kongevalget til landets forhold til nabolandene og stormaktene var avklart, men ble kraftig imøtegått av selvstendighetspartiets ledere. Etter at en hissig debatt hadde vist at Omsens forslag ville falle, ble det henlagt uten votering, og president Sverdrup beordret valg ved navneopprop og diktering av votum til protokollen. Forsamlingen valgte enstemmig Christian Frederik til konge i Norge, men 17 representanter uttrykte forsiktig at de gjerne skulle ha utsatt valget. «Med den 17de Mai og dens Beslutninger toges det sidste Skridt, det, som blev den kraftigste og den mest veltalende Protest imod Kielerfreden og dens ydmygende Bestemmelser».^[66][5]

Kongevalget var problematisk for Christian Frederik, fordi han samtidig med valget 17. mai hadde fått melding om at stormaktene England, Russland og Østerrike sendte sine kommissærer til Norge for å forsikre at landets ledelse etterlevde Kieltraktatens påbud og gikk i frivillig union med Sverige. Dette innebar at stormaktene framdeles fullstendig motsatte seg norsk uavhengighet, og regenten kunne fortsatt imøtekomme stormaktenes krav ved å ikke ta imot kongevalget. Det endte likevel med at Christian Frederik godtok at riksforsamlingen valgte konge umiddelbart etter å ha vedtatt grunnloven.^[67]

Georg Sverdrups avsluttende ord etter valget var:

«Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge. At den Viisdom og Kraft, der prydede Hine, vort Hedenolds store Konger, ogsaa maae besjæle den Fyrste, vi, Norges frie Mænd, overeensstemmende med hele Folkets Ønske, af Taknemmelighed og Erkjendtlighet i Dag eenstemmigen have valgt, er et Ønske, som sikkerligen enhver Norges ægte Søn med mig nærer. Gud bevare gamle Norge!» Den siste setningen i Sverdrups tale ble så gjentatt av alle de tilstedeværende.

Sverdrup, som var sikker på utfallet av valget, fremla deretter sin ferdigskrevne tekst til en adresse til den nye kongen. Den ble vedtatt og undertegnet på forsamlingens vegne av presidentskapet og sekretær Christie. En deputasjon ble deretter valgt, og i spissen for den fikk Sverdrup foretrede for Christian Frederik og overrakte den og et eksemplar av Grunnloven. Prinsregenten var like forberedt på utfallet og hadde takketalen klar til å bli opplest for deputasjonen.^[68] Han ga beskjed om at forsamlingen skulle høytidelig oppløses 19. mai klokken 11. Dagen ble avsluttet med sangen «For Norge, Kjæmpers Fødeland».

19. mai ble Riksforsamlingen endelig hevet. Alle stilte i sin fineste stas, og Christian Frederik holdt en kort tale. Han markerte sitt ståsted ved å trekke frem Christian IV, der Sverdrup to dager tidligere hadde vist til Kong Sverre:

«Min store Forgjængers, Fjerde Christians Aand følge mig i al min Gjerning! Han var det norske Folks gode Konge og Fader». Ellers kan en merke seg at kongen i avslutningen av talen tiltalte forsamlingen som «medborgere», ikke som «undersåtter».^[69] Christian Frederik erklærte offisielt 19. mai at han mottok den tronen fra et oppriktig og lojalt folk, og han lovet å regjere i samsvar med grunnloven.^[5]

Siste gang forsamlingen møttes, var 20. mai. En forsonlig stemning hersket denne dagen, men først kom det til en bitter disputt omkring Nicolai Wergelands taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot Wergeland helt fra 12. april. Unionspartiets Gustav Peter Blom krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. Det lyktes til slutt Motzfeldt å berolige gemyttene og dempe misstemningen.^[70] Jacob Aall, som Wergeland hadde rettet beskyldninger mot, kom også til hans hjelp: «Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!» Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg.^[71]

Etter at dagens debatt hadde utløst en god del aggresjon og bitterhet mellom de tilstedeværende, var det på tide å bilegge konfliktene. Etter en middag i forsonlig stemning ble det siste møtet avholdt klokken 16. Da ble referatet av de siste forhandlingene opplest. Ved avslutningen tok Jens Schou Fabricius ordet og foreslo at forsamlingens medlemmer arm i arm skulle danne den berømte broderkjeden og avlegge den berømte «eidsvollseden»: «Enige og troe indtil Dovre falder!»

Stridighetene under Riksforsamlingen skulle komme til å bli toneangivende for frontene i norsk politikk. Mange av representantene var «vanlige» folk, og det var få erfarne politikere i Norge. Ordskiftene kunne derfor bli både uforsonlige og følelsesladde. Likevel lyktes det representantene å utforme en svært levedyktig grunnlov, som fortsatt står ved lag i nesten uforandret utgave.

Regnskapet som ble gjort opp i august 1814, viste at kost, losji og andre utgifter kom på rundt 71 000 riksbankdaler. I tillegg kom reiseutgiftene til de deputerte, slik at det endelige beløpet kom på 99 000 riksbankdaler. Reiseutgiftene for de sivile representantene ble fordelt på deres valgdistrikter. Utgiftene for kost, losji og de militære representantenes reiseutgifter var tenkt utlignet som del av den landsdekkende skatten, men da hele regnskapet endelig kom til behandling i Finansdepartementet høsten 1816, ble det bestemt at skatten ikke skulle inndrives, og kostnadene skulle behandles som andre utgifter uten anvisning av spesielle skatteinntekter.

• Liste over medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling
• Enige og tro inntil Dovre faller

• Arne Bergsgård: Året 1814. Aschehoug 1943
• Ståle Dyrvik. Året 1814. Samlaget, 2005
• Frydenlund, Bård. Spillet om Norge. Det politiske året 1814. Gyldendal 2014 ISBN/EAN: 9788205463561
• Eli Fure: Eidsvoll 1814: hvordan grunnloven ble til. kildeutvalg og sammenbindende tekster ; forord av Knut Mykland Dreyer 1989 ISBN 82-09-10541-8. Ny utgave med nye illustrasjoner 2013.
• Guttorm Hansen. Norges Grunnlov i 175 år. Gyldendal 1989
• Halvdan Koht. 1814, norsk dagbok hundre aar efterpaa, Aschehoug 1914
• Lars Roar Langslet. Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839–48). 2 bind. Cappelen 1998-99
• Omkring 1814 : En antologi. Redigert av Knut Mykland. Gyldendal 1967
• Yngvar Nielsen. Norge i 1814. Stenersen 1905
• Steen, Sverre (1972). Langsomt ble landet vårt eget. Cappelen. ISBN 8202027039. 
• Sverre Steen. 1814. Cappelen, 1989 (Først utgitt 1951)
• Studier i norsk historie omkring 1814 : ein nasjon stig fram. Redigert av Steinar Supphellen og Arnfinn Kjelland. Universitetsforlaget, 1983. (Serien Norske historikere i utvalg ; 9 )
• Henrik Wergeland. Norges Constitutions Historie. Utgitt i tre bind 1841-1843. Kristiania: Guldberg & Dzwonkowski
• Stortinget: Grunnlovsjubileet 1814-2014 - Kongeriget Norges Grundlov af 17.de Mai 1814,Oslo 2014. ISBN 978-82-991819-4-5 (faksimileutgave som viser eidsvollsmennenes underskrifter og segl)
• Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmennenes aner og andre slektsopplysninger, samt bilder og beskrivelser av alle seglene deres på Grunnloven av 17. mai 1814
• Jørn Holme (redaktør): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014. ISBN 978-82-02-44564-5
• Eli Fure og Knut Johannessen: Folk, fe og flagg på Eidsvoll i 1814. Riksarkivaren skriftserie 43. Oslo 2014. ISBN 978-82-548-0129-1

Kongeriget Norges Grundlov af 17de Mai 1814 – originaltekst fra Wikikilden

• Hvor var Nordland i 1814?
• Eidsvoll 1814 (Museet som finnes i Eidsvollbygningen)
• Hendelsene i 1814 - Kongehuset.no
• Friehedens hellige Ild - Falsens tale 20.05.1814 - Virksomme ord
• Christian Frederiks edsavleggelse og trontale - Virksomme ord
• Ressursside om Grunnlovsjubileet 1814-2014 hos Nasjonalbiblioteket
• Ressursside om 1814 i arkivene hos Riksarkivet
• Norgeshistorie.no:
  • Britisk strid om Norges selvstendighet
  • Den uakseptable Kieltraktaten
  • Propagandakrigen om Norge i 1814
  • Redningsmannen Christian Frederik
  • Riksforsamlingen på Eidsvoll - den moderne norske politikkens vugge
  • Grunnlovens hovedprinsipper
  • Grunnlov uten demokrati
  • Ideer om folkefrihet i Grunnloven
  • Hvem fikk stemmerett i 1814?
  • Valgsystemet fra 1814
  • Hvorfor ble jødene utestengt på Eidsvoll?
  • Samenes stemmerett - en "forglemmelse" i Grunnloven
  • Ytringsfriheten og enigheten i 1814
  • Mysteriet 1814 - hvordan kunne det skje?
  • Krigen i 1814
  • Syndebukkene i 1814
  • 1814 - bli historikerne aldri enige?