Jesuittparagrafen

Jesuittparagrafen var en bestemmelse i Norges Grunnlov § 2 som var i kraft fra 1814 til 1956 som nektet jesuitter adgang til landet. Denne bestemmelsen sto fram til 1897 sammen med et forbud mot «munkeordener», og fram til 1851 et forbud mot jøder, den såkalte jødeparagrafen.

Grunnlovens § 2 lød opprinnelig:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Bernt T. Oftestad har tolket forbudet som et uttrykk for norsk antikatolisisme.^[1] Katolisismen var forbudt i Norge til 1845,^[2] da dissenterloven ble vedtatt og katolsk trosutøvelse ble tillatt i Norge, selv om munker fortsatt var utestengt fra landet.^[3] Norge hadde helt fra 1624 hatt forbud mot at katolske prester oppholdt seg i landet, med trussel om dødsstraff.^[4]

Restriksjonene på katolsk trosutøvelse ble gradvis redusert fra 1845, men forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før Norge i 1956 skulle ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950. Både i 1897 og i 1925 ble det diskutert og votert over forslag om å oppheve forbudet mot jesuitter, men det fikk ikke kvalifisert flertall i 1897, og fikk bare støtte av et mindretall i 1925. Slik ble denne bestemmelsen den siste viktige uttrykte lovbegrensning av religiøst nærvær og utøvelse i Norge.^[5]

Jesuittordenen ble stiftet under reformasjonen i Europa under visjonen om å reformere den katolske kirken innenfra. Ordenen har ikke klostre i vanlig forstand selv om munker som befinner seg på samme sted skal bo sammen. Munkene bærer ikke egen ordensdrakt og er ikke stedbundne i kontrast til for eksempel benediktinerordenen, men blir sendt ut av ordenen på oppdrag. Jesuittordenen spilte en avgjørende rolle under motreformasjonen og i katolsk misjon. Den var i en periode en mektig organisasjon innenfor den katolske kirke. Jesuittene har vektlagt både misjon og etablering av utdannelsesinstitusjoner, og etablerte en rekke av universitetene i Europa. Deres misjonsvirksomhet og til tider elitistiske og offensive stil har gjennom tidene ført til kraftige motreaksjoner og kritikk av den, samt at det har oppstått både mistenkeliggjøring og en rekke myter knyttet til ordenen og deres virksomhet. Også fra katolske kretser som Jansenismen og filosofen Blaise Pascal bidro til angrepene på jesuittene.^[6]

Ved stortingsbehandlingen om opphevelse av paragrafen i 1956 ble ordenen beskyldt å stå bak borgerkrigen i Spania^[7] og som inspirator for kommunister og marxister av daværende odelstingspresident C.J. Hambro.

Man må jo huske på at hverken nazismen i Tyskland, fascismen i Italia, rexismen i Belgia, ledet av Degrelle, katolikkenes kjære yndlingsdisippel, Petains bevegelse i Frankrike, Francos bevegelse i Spania hadde vært mulig uten jesuittenes støtte og aktive medarbeiderskap. De som har bevaret noe inntrykk av Hitlers «Mein Kampf», vil også ha et sterkt inntrykk av hvor meget han hadde lært av jesuitismen, og hvor høyt han satte dens organisasjon og dens lære. Det er få ting han har gitt mer umiddelbart uttrykk for.

Carl Joachim Hambro^[5]

Det hersket oppfatninger^{[av hvem?]} om at medlemmene i ordenen fulgte en kadaverdisiplin overfor paven og at ordenen fulgte en moralteologi som rettferdiggjorde både løgn og svik så lenge formålet var godt,^[6] og ble av den grunn tillagt mottoet «Hensikten helliger midlet».^[8] Slike forestillinger om Jesuittene var også vanlige i Norge på 1900-tallet.^[6]

Etterhvert som de jesuittiske skolene og universitetene steg i anseelse, ble det også vanlig for velstående norske embetsmannsfamilier å sende sine barn til disse for å få den beste utdannelsen.^[6] Dette var både i Roma, men også senere i Belgia, Polen og andre steder. For norske elever var særlig skolen i Braunsberg ved Østersjøen attraktiv.^[6] Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, Skriftemål og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er Laurentius Nicolai Norvegus. Skolene fikk også godt ry, med gode lærerkrefter og pedagogiske anerkjente metoder og som holdt ungdommene i streng kustus. Undervisningen var praktisk tilrettelagt og resultatfokusert.^[6] Skolene ga utdannelse i ulike disiplier, som litteratur, musikk, teatervitenskap og matematikk.^[6] Flere av disse begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet Laurits Clausen Scabo som var biskop i Stavanger og Christoffer Hjort som var rektor ved Oslo skole. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.

I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant. I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i 1624 forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.

Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.

De første grunnlovsutkastene nevner ikke jesuitter, men forbudet mot jøder var med fra starten. Et utkast fra 16. april lyder:

Alle Religions - Secter tilstedes fri Religionsøvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Det ble utarbeidet rundt 20 utkast til ny grunnlov, og i 15 av disse ble religionsutøvelse regulert og bare ett hadde full religionsfrihet. Tendensen i forslaget var å tillate ikke-lutherske kristne trossamfunn, men forby offentlig utøvelse.^[6] 11 av de 15 forslagene la opp til at den evangelisk-lutherske tro skulle være den offentlige religionen, syv ville bestemme at kongen skulle bekjenne seg til denne, et forslag ville at regjeringen skulle bekjenne seg til denne troen, og et forslag satte dette kravet til alle embetsmenn.^[9] Klemens XIV la ned jesuittordenen 1773 og ordenen var ikke virksom mens grunnlovsarbeidet pågikk.

4. mai ble totalt 20 paragrafer vedtatt, men samme dag ble det en ny debatt omkring paragraf 2, om religionsfrihet. Wilhelm Frimann Koren Christie hadde fremmet forslaget til lovtekst, og mente at også utelatelse av jesuitter og «munkeordener» skulle tilføyes i paragraf 2, noe som ikke hadde vært inne i utkastene fram til da.^[6] Christies forslag var delt i fire:^[9]

1. Jøder og jesuitter skulle utelukkes fra riket
2. Munkeordener skulle ikke tåles
3. Landets innbyggere skulle bekjenne seg til statens religion
4. Innbyggerne var forpliktet til å oppdra sine barn i den offentlige religionen

Et par av prestene argumenterte imot dette og for religiøs toleranse. Da ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest Peter Ulrik Magnus Hount forsøkte forgjeves å argumentere for at bestemmelsen med å utestenge jødene var

«Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord».^[10]

Også prosten Hans Christian Ulrik Midelfart talte imot forslaget som han kalte et utslag av ukristelig intoleranse. Christie hevdet imidlertid at jesuitter kunne utgjøre en trussel mot landet, og at også andre «sekter» kunne være skadelige.

Det ble som Christie ønsket, og 94 av 110 representanter på Eidsvoll stemte for forslaget, men det hadde da en bestemmelse om at det i prinsippet skulle være fri religionsutøvelse, et punkt som falt ut i redaksjonskomiteen, bestående av Christian Adolph Diriks, Lauritz Weidemann og Georg Sverdrup^[9] mens Nicolai Wergeland i denne sammenhengen gikk inn for full religionsfrihet. Men slaget stod ikke på kort sikt om religiøs toleranse, selv ikke i paragraf 15 som fastslo at regenten skulle «stedse» bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Denne formuleringen var viktig fordi Karl III Johan inntil 1810 hadde vært bekjennende katolikk. Selvstendighetspartiet fikk altså her gjennomslag for en streng bekjennelse til den lutherske religion i et forsøk på å utelukke den svenske tronarvingen som framtidig norsk konge.^[11]

Ved debattene om opphevelse av jesuittparagrafen, gikk motargumentene langs to linjer: Den ene var at en adgang for jesuitter kunne representere en trussel mot landet, og en grunnlovskonservativ linje om at grunnloven ikke skal endres med mindre det forelå et behov for endring, og at denne bestemmelsen i realiteten var en sovende bestemmelse, da ingen jesuitter hadde blitt stoppet på grensen.

Argumentene for opphevelse gikk hovedsakelig på prinsipper om religions- og åndsfrihet, og at bestemmelsene ikke var et moderne demokrati verdig.^[6]

Vektingen av disse ulike argumentasjonene var imidlertid noe ulik ved de tre anledningene, hvor frykten mot jesuittenes angivelige skadelige virkning på landet var størst ved diskusjonen i 1925.

Etter ønske fra norske katolikker ble det i 1892 levert inn en endringsforslag til grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen, og de oppfordret Viggo Ullmann fra Venstre om å fremme det. Forslaget kom til behandling i 10. mai 1897, sammen med to andre forslag.^[12]

Ullmanns forslag strøk forbudet mot jesuitter og munkeordener, men jesuittforbudet ble føyet til da forslaget ble støttet at Ullmanns partifrender Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst. Et annet forslag ble fremmet av Hans Andersen fra Høyre, hvor jesuitt og munkeordensforbudet var fjernet og full religionsutøvelse var tillat «inden Lovs og Ærbarheds Grændser».^[12] Et tredje forslag ble fremmet fra Venstremennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug som ville beholde jesuitt- og munkeordensforbudet, og føye til et forbud mot frimurerordner.^[12]

Debatten var preget av hva den praktiske betydningen var av disse forbudene. På denne tiden var det bare jesuittforbudet som hadde straffelovgivningen, hvor en jesuitt som ble oppdaget i Norge kunne dømmes til straffarbeid på livstid. Dette ble derfor tolket slik at det faktisk ikke var forbud mot at andre medlemmer av klosterordener oppholdt seg i Norge, men bare et forbud mot å opprette ordener i landet.^[12] Videre ble det diskutert om det var behov for endringen etter kravene i Norges grunnlov § 112. Da det ikke hadde vært noen uheldige erfaringer med jesuittforbudet, ble det hevdet at det ikke var noen grunn til å fjerne det. Det ble også i debatten trukket fram at andre land hadde hatt tilsvarende forbud mot jesuitter, men hadde fjernet dem.

Resultatet av debatten ble at forbudet mot «munkeordener» ble fjernet da det allikevel ikke fantes noen sanksjons- og håndhevelsesmulighet, mens jesuittforbudet ble opprettholdt. Forslaget om å fjerne jesuittforbudet fikk imidlertid flertall, 63 for og 43 mot, men ikke det kvalifiserte flertallet på 2/3.^[12]

Regjeringen fremmet forslag overfor Stortinget om å fjerne jesuittbestemmelsen i en St.prp datert 23. november 1923, referert i stortingsmøte 29. november.^[13] På dette tidspunktet var det en mer positiv holdning til lovendring, men innen forslaget kom til behandling i 1925 hadde stemningen snudd, særlig innen kristne kretser i landet.^[6] Både Menighetsfakultet, landets biskoper og Den norske kirkes presteforening uttalte seg mot å oppheve jesuittforbudet.^[6] Også blant allmennheten var det debatt, hvor særlig Marta Steinsvik og Luthersk Kirketidende gikk imot opphevelse av forbudet, mens kirkehistorikeren Oluf Kolsrud og komponisten og forfatteren Gerhard Schjelderup ønsket å fjerne jesuittforbudet.^[6] Steinsvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn» og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av jesuittparagrafen.^[5]

Debatten i Stortinget viste at dette ønsket å respektere kirkens ønsker i saken.^[6] Denne gangen ble jesuittforbudet diskutert alene, i motsetning til i 1897. Det ble denne gangen argumentert med at bestemmelsen nå var en «død paragraf», da de tidligere straffebestemmelsene var fjernet. Men i motsetning til i 1897 ble forslaget denne gangen stemt ned, da 99 stemte imot, og bare 33 stemte for.^[6]

Jesuittparagrafen skapte vansker for Norge i internasjonalt samarbeid.^[14] Saken kom opp i Stortinget igjen i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950. Også FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 ble trukket inn. Regjeringen fremmet derfor gjennom St.prp. nr. 202, 1952 et forslaget om grunnlovsendring, som ble referert i stortingsmøte 10. januar 1953.^[15] Ole Hallesby og andre professorer ved Menighetsfakultetet ville ikke ha jesuittene inn i landet fordi de ville være moralsk ødeleggende blant annet ved at jesuittenes lære forsvarer løgn og mened.^[14][16][17] Olav Valen-Sendstad gikk også sterkt i mot å oppheve paragrafen.^[18]

Under stortingsdebatten 1. november 1956 uttrykte Høyres odelstingspresident C.J. Hambro dyp bekymring for Norges framtid dersom jesuittene slapp inn i landet: «Jeg ser med den aller største engstelse for vårt folks fremtid på ethvert snikløp mot statskirken».^[5][7][15] Han gikk også fra Stortingets talerstol til frontalangrep på professor i kirkehistorie Einar Molland som i november 1955 hadde blitt bedt av lederen for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Erling Wikborg, om å forfatte en redegjørelse om jesuittordenen, Hambro betvilte Mollands autoritet i saken.^[5]

Hambro markerte seg sammen med Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F) som motstandere av opphevelsen av jesuittparagrafen.^[6] Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for fascismen og nasjonalsosialismens framvekst i mellomkrigstiden, og i tillegg en inspirasjon for kommunister og marxister. Også Kjell Bondevik uttalte seg mot en opphevelse og advarte mot å slippe denne ordenen inn i landet.^[19]

Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann, som blant annet skrev publikasjonen Åpent brev til Norges storting 1954 : vil stortinget gi jesuitt-fascicmen sin moralske anerkjennelse? ^[20]

Da saken kom til votering i Stortinget, fikk opphevelsen et stort flertall, 111 mot 31 stemmer. Alle 14 representantene fra KrF stemte imot, og innen mindretallet var Hambro sammen med fem av Høyres 27 representanter.^[15]

I 1964 ble § 2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble tilføyd. Paragrafen ble lydende:

Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.

21. mai 2012 ble paragrafen endret på nytt ved at leddet om statens offentlige religion ble tatt bort, og den endrede paragraf § 2 lyder:

Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.

Leddet om fri religionsutøvelse ble flyttet til § 16:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.

• Kunngjøring av grunnlovsbestemmelse om endring av Grunnlovens § 2, 23. november 1956
• Et seiglivets grunnlovsforbud, Broen, nr 6, 2006, side 8-9
• Motreformasjonens avantgarde En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, Iris Kvellestad
• GRUNNLOVENS FORBUD MOT JESUITTER OG MUNKEORDENER - Religionsfrihet og grunnlovskonservatisme 1814 - 1956, Ulrik Sverdrup-Thygeson jr.