Dagbergart

Dagbergarter eller vulkanske bergarter, også kalt eruptive bergarter, er en av de tre hovedgruppene av magmatiske bergarter, de andre er gangbergart, og dypbergart.. Dette er bergarter som har størknet relativt raskt over jordskorpen, uavhengig om det er på land eller havbunn. Bergarten er et umiddelbart resultat av en vulkansk aktivitet. Dannelsen av dagbergarter fordeler seg med 73% fra vulkansk aktive spredningsgrenser, 15% fra aktive kollisjonsgrenser (subduksjon), og 12% fra varmeflekker (hotspots).

Hos dagbergartene har magmaet størknet oppe på jordens overflate. Temperaturen sank hurtig og trykket var lavt i forhold til det trykk dypbergartene ble utsatt for. Avkjøling har skjedd hurtig over svært kort tid, og strukturen ble ofte ganske finkornet. Bergarten har ikke hatt tid på seg til å utvikle særlige krystaller, derfor ligger krystallene sjeldent i et organisert mønster (krystallstruktur), de har ofte ulik størrelse og er ofte små. Kløven er ikke lik i alle retninger. Dersom størkningen skjer så raskt at bergarten ikke rekker å danne krystallinsk form i det hele tatt, får man glass-aktige former som vesuvian eller obsidian.

Under erupsjon av lava avgis gass og væske, og ofte reagerer lavaen med de bergartene som den presser seg igjennom før den spruter opp i luften eller vannet over. Derfor har dagbergarter lokale navn eller navn som gjenspeiler struktur eller sammensetning til bergarten. Dagbergartene har svært ulik viskositet, og dette styrer deres tekstur og flyteegenskaper ved utbrudd. Felsisk ryolitt har for eksempel inntil 10.000 ganger høyere viskositet enn basalt. Derfor kan ryolitt-lava bryte ut ved langt lavere temperaturer og strømmer mer eksplosivt ut, mens basalt-lave er mer tyktflytende. Andesitt har egenskaper mellom disse to ytterpunktene.

Fordi bergartene er så finkornede, er de vanskeligere å typebestemme enn for eksempel grovkornede gangbergarter. De vulkanske bergartene vil derfor ofte måtte identifiseres etter deres kjemiske sammensetning før de kan analyseres i Streckeisen-systemet.^[1] Dersom man ikke kjenner det mineralogiske innholdet eller dersom det er stort innhold av vulkansk glass som i vesuvian eller obsidian, brukes i stedet TAS-klassifikasjon (totalt alkali-silikat-innhold). Dersom bergarten er ultramafisk med mer enn 90 % innhold av mafisk mineral, brukes også andre metoder enn QAPF-diagrammet.

De vanligste dagbergartene, med tillegg av viktige typer i Norge, er:

• Basalt - som er lavasteinen til gabbro
  • Tefritt - som er nefelinholdig basalt
  • Basanitt - som er nefelin- og olivinholdig basalt
  • Tholeiitt - som er olivinholdig basalt
  • Ankaramitt - som er pyroksen- og olivinholdig basalt
• Ryolitt - som er lavasteinen til granitt, og i glassform danner obsidian
• Dakitt - som er kvarts-rik andesitt, alternativt lavesteinen til tonalitt
• Trakytt - som er den rene lavasteinen til syenitt
• Fonolitt - som er den alkali- og nefelinholdige lavasteinen til syenitt
• Andesitt (porfyritt) - som er lavasteinen til dioritt
• Porfyr - som kan bestå av ulike bergarter
• Rombeporfyr - som kan bestå av ulike bergarter
• Foiditt - som inneholder minst 60 % feltspatoider
  • Nefelinitt - som er nefelin-rik foiditt
  • Leucititt - som er leucitt-rik foiditt

Basalt er den vanligste gangbergarten globalt, særlig i havbunnsskorpa samt på land i blant annet USA, Grønland, Island, Irland, Etiopia og India. Den finnes også i Oslofeltet ved Krokskogen og Holmestrand. I Trøndelag er basalten blitt omdannet til grønnstein. Basanitt finnes i flere lagpakker og ganger i Oslofeltet ved Skien. Ryolitt er også meget utbredt globalt, og finnes i Norge på Stord, i Trondheimsfeltet og Oslofeltet. I Norge finnes rombeporfyr i vulkanske rørgang-forekomster i Oslofeltet, nærmere bestemt Kolsås og spredt i Oslo by.