Obsidian

Obsidian er naturlig forekommende glass i form av naturlig bergart, ofte dannet ved rask nedkjøling av ryolitt. Det har hardhetsgrad opp til 5,5, og ble i steinalderen og fram til og med neolitikum i Midtøsten brukt som verktøyemne og byttemiddel for produksjon av redskaper. Også på det amerikanske kontinentet har obsidian vært benyttet på samme måte.

Obsidian er ikke krystallinsk, men regnes som et mineral skapt gjennom metamorf omdannelse av lava og andre stoffer. Det inneholder stort sett SiO₂ (silisiumdioksid), og finnes vanligvis som resultat av vulkansk aktivitet sammen med vulkansk omformede mineraler. På grunn av den manglende krystalliseringen kan obsidian splittes i tynne blader, og bruken har variert fra tynne prosjektilhoder i steinalderen via «barberhøvler» til medisinske skalpellblad i moderne tid.

I henhold til Plinius den eldres verk Naturalis Historia har obsidian fått sitt navn etter en romer ved navn Obsius, som oppdaget det i «Etiopia».^[1]

Det var derimot unødvendig for Obsius å reise til Etiopia etter obsidian da det var velkjent i Italia. Øyene Lipari, Palmarolo samt Sardinia var blant de få sentra som drev kommersiell handel med obsidian. Obsidian sammen med rav er to typer forbruksmaterialer som var viktige i langdistansehandelen i både neolittisk tid og i bronsealderen. Mens rav hadde dekorative kvaliteter, var obsidian det materiale som kunne bearbeides til den skarpeste kanten for kniver, skrapere, sigder, harpuner og lignende. Flint kunne også benyttes for det samme, men obsidian hadde høyere status og således høyere bytteverdi. Obsidian kunne bare finnes der hvor det hadde vært nyere vulkansk aktivitet, og områder i mellom disse er fullstendig blottet for det. Av den grunn ble materialet fraktet over store distanser.^[1]

I Norden er obsidian funnet på Island, framfor alt i Landmannalaugar, men også andre steder. Det islandske navnet for obsidian er hrafntinna.^[2]

• Liste over bergarter