Streckeisens klassifikasjonssystem

Streckeisens QAPF-diagram i norsk form, med gruppering av både dypbergarter (svart), dagbergarter (blå) og gangbergarter (oransje). Den lille trekanten til venstre viser de ultramafiske bergartene med mer enn 90 % mafisk mineralinnhold.

Streckeisens klassifikasjonssystem er et system for å klassifisere det mineralogiske innholdet i magmatiske bergarter. Det er også kjent som QAPF-diagram (norsk: KAPF) etter aksene kvarts, alkalifeltspat, plagioklasfeltspat og feltspatioder, og dette er innenfor geologien et system for gruppering av magmatiske bergarter

Systemet skiller mellom henholdsvis dypbergarter og dagbergarter, og mellom felsiske lysebergarter og mafiske mørke bergarter. Grunnlaget for grupperingen er bergartenes prosentvise innhold av fem type-mineraler, fire av dem gruppert for felsiske (lyse) bergarter i en rombeform, og en separat gruppe skilt ut der bergarter har et innhold på mer enn 90 prosent mafiske (mørke) mineraler.^[1]

Systemet og QAPF-diagrammet ble utviklet av International Union of Geological Sciences (IUGS)^[2] og prsentert i 1973 av den sveitsiske geologen Albert Streckeisen (derav navnet Streckeisen-diagram). Geologer verden over anerkjenner og bruker systemet og diagrammet til klassifikasjon av bergarter, særlig ute i felt. Det brukes særlig for fanerittiske dypbergarter, men også for intrusive gang- og vulkanske dypbergarter dersom det mineralogiske innholdet har blitt fastslått.

De vulkanske dagbergartene vil ofte måtte identifiseres etter deres kjemiske sammensetning før de kan analyseres i Streckeisen-systemet.^[3] Dersom man ikke kjenner det mineralogiske innholdet eller dersom det er stort innhold av vulkansk glass som i vesuvian eller obsidian, brukes i stedet TAS-klassifikasjon (totalt alkali-silikat-innhold). Dersom bergarten er ultramafisk med mer enn 90 % innhold av mafisk mineral, brukes heller ikke QAPF-diagrammet.

KAPF-diagrammet (QAPF)

Selve diagrammet som tegnes er et rombeformet (ruterformet), dobbelt triangel med kvarts (K, Q) øverst, alkalifeltspat (A) på venstre side, plagioklasfeltspat (P) til høyre, og feltspatoider (F) nederst. I et eget triangel utenfor diagrammet kan man klassifisere de mafiske bergartene (M). innholdet av de ulike typemineralene KAPF-M oppgis i prosent slik at totalen når 100 prosent. Hver trekant (KAP, APF) går vertikalt fra 0-100 prosent, slik at en kvartsførende bergart i den øvre KAP-trekanten ikke inneholder noe feltspatoid, mens en foid-førende bergart i den nedre APF-trekanten ikke inneholder noe kvarts.

De magmatiske bergartene klassifiseres ved Streckeisens klassifikasjonssystem etter sitt innhold av henholdsvis:

Kvarts (K) - det vil si forbindelser med silisium og oksygen som er krystallinske. Eksempler er granitt, kvartsitt, kvartsolitt og bergkrystall.

Alkalifeltspat (A) - det vil si basiske forbindelser med natrium (albitt) og kaliumfeltspat. Eksempler er syenitt og alkalifeltspatsyenitt

Plagioklasfeltspat (P) - det vil si forbindelser med natrium (albitt) og kalsiumfeltspat. Eksempler er gabbro, dioritt, anortositt og monzodioritt.

Feltspatoider (F) eller foider - det vil si forbindelser mellom silisium og en av grunnstoffene natrium, kalium eller kalsium, men som har lavere innhold av silisium enn de andre feltspatene (A, P, ovenfor). Eksempler er nefelinsyenitt og foidolitt.

Mafiske (M) eller mørke mineraler - det vil si bergarter med minst 90 prosent mafiske mineraler. Dette er forbindelser med mye jern, magnesium, mangan, titan, eller andre tunge metallmineraler. Disse bergartene gruppers igjen etter sitt relative innhold av typemineralene olivin, pyroksen, og hornblende, men kan også inneholde mineraler som amfibol, biotitt og glimmer.

Mens gruppene K, A, P og F utgjør såkalt felsiske eller lyse mineraler med mindre enn 90 prosent mafiske mineraler, er de mafiske eller mørke mineraler særpreget av sin relative tyngde (tetthet). I praksis ligger mange bergarter midt i mellom disse ekstrempunktene, fordi de inneholder en blanding av de ulike hovedmineralene. Gode eksempler er nefelinsyenitt (A-F), monzonitt (A-P), og granodioritt (K-P).

Se også

Referanser

^ Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 33.
^ Albert Streckeisen, «Classification and nomenclature of plutonic rocks recommendations of the IUGS subcommission on the systematics of Igneous Rocks», Geologische Rundschau nummer 63, utgave 2, juli 1974, side 773-786.
^ Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 33.

Litteratur

Streckeisen, A. L., 1974. «Classification and Nomenclature of Plutonic Rocks». Recommendations of the IUGS Subcommission on the Systematics of Igneous Rocks. Geologische Rundschau - Internationale Zeitschrift für Geologie. Stuttgart. Vol.63, s. 773-785.
Streckeisen, A. L., 1978. IUGS Subcommission on the Systematics of Igneous Rocks: «Classification and Nomenclature of Volcanic Rocks, Lamprophyres, Carbonatites and Melilite Rocks». Recommendations and Suggestions. Neues Jahrbuch für Mineralogie, Abhandlungen, Vol. 141, s. 1-14.
Le Maitre, R.W. (red), 2002. Igneous Rocks: A Classification and Glossary of Terms, Recommendations of International Union of Geological Sciences - Subcommission on the Systematics of Igneous Rocks. Cambridge University Press, s. 236ff.

Eksterne lenker

(en) QAPF diagrams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) QAPF diagram – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
IUGS-klassifikasjon

[1] Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 33.

[2] Albert Streckeisen, «Classification and nomenclature of plutonic rocks recommendations of the IUGS subcommission on the systematics of Igneous Rocks», Geologische Rundschau nummer 63, utgave 2, juli 1974, side 773-786.

[3] Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 33.

[1]

[2]

[3]