[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Guløyepingvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Guløyepingvin
Nomenklatur
Megadyptes antipodes
Hombron & Jacquinot, 1841
Synonymi
Catarrhactes antipodes
Populærnavn
guløyepingvin,
hoiho
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPingviner
FamiliePingvinfamilien
SlektMegadyptes
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse: New Zealand (endemisk)
Guløyepingvinen er endemisk for Sørøya på New Zealand og noen øyer sør for denne.

Guløyepingvin (Megadyptes antipodes) er en sjøfugl som tilhører pingvinfamilien. Den er eneste nålevende art i slekten Megadyptes, og endemisk for New Zealand. Maoriene kaller den hoiho (støyende skrike eller støyskrike) og regner fuglen som hellig (taonga).[2][3] Guløyepingvinen regnes som verdens sjeldneste pingvinart.[4][5]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Mytende guløyepingvin
Foto: David Monniaux
Guløyepingvinens habitat er grønt og nært tilknyttet sjøen

Guløyepingvinen er oppkalt etter den blekgule (strågule) øyenfargen og ligner mye på topp pingvinene i slekten Eudyptes. Det vitenskapelige navnet betyr stor dykker fra sørlige land.

Som andre pingviner er oversiden mørk og undersiden hvit. Oversiden er imidlertid snarere skifergrå enn sort. Den har også et skifergrått hode med en «bøyle» av gule fjær som skiller toppen av hodet fra bakhodet og nakken. Framover kinnene og mot nebbet, og i pannen og strupen skifter fargen fra skifergrå til gulbrun. Nebbet er rødlig. Hannen og hunnen er svært like, men hannene har et litt større hode og noe større føtter.

Guløyepingvinen blir omkring 75 cm (62–79 cm) høy og veier normalt 4,31–6,69 kg.[6] Vekten varierer med årstidene og hekkesesongen. Guløyepingviner kan bli omkring 20 år gamle.

Underarter er ikke beskrevet, men det er kjent at det eksisterer distinkte forskjeller mellom fuglene på hovedøya og de andre øyene.

Utbredelse, habitat og bestand

[rediger | rediger kilde]

Guløyepingvinen er endemisk for den sub-antarktiske klimasonen sør på New Zealand. Arten hekker sørøst på Sørøya (Bankshalvøya og Otagohalvøya), på Stewart Island og øyene rundt, samt på Aucklandøyene og Campbelløyene. Den har trolig trukket nordover fra et mer sørlig tilholdssted (kanskje Aucklandøyene) i løpet av de siste århundrene.

Forskerne tror at arten koloniserte større deler av New Zealand da waitahapingvinen (Megadyptes waitaha) døde ut der for noen århundrer siden, trolig jaktet til utryddelse av polynesiske nybyggere.[7][8]

Arten er likeverdig marin og terrestrisk og hekker parvis solitært. Dens naturlige habitat er sjøen og tett skog og krattskog, som skjuler parene for hverandre og gir arten beskyttelse for sola og fugler som kan tenkes å angripe egg og kyllinger ovenfra. På land bygger den reder fra strandsonen og opp mot 250 meters høyde, helt opp mot 1 km fra sjøen.[3]

Det knytter seg stor usikkerhet til estimatene av totalbestanden. I 1988/1989 talte den 5 930–6 970 individer.[9] I 1997 ble bestanden estimert til 3 560–4 180 hekkende par og 2 370–2 790 par som ikke hekket.[10]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Hekkeatferd

[rediger | rediger kilde]

Guløyepingvinen er monogam, og sammen med skogpingvinen (Eudyptes pachyrhynchus) den eneste pingvinarten som hekker parvis solitært eller i små, løse grupper der redene bygges utenfor øyesyn for andre hekkende par. Som oftest i et relativt grøntbevokst habitat. Begge foreldrene bidrar likt til ruging og ungepass.

Guløyepingviner bygger alltid redet slik at det har dekning mot noe fast i ryggen, for eksempel av en newzealandsk lin (Phormium tenax), stein, trestamme eller lignende.[11] Omgivelsene må gi redet beskyttelse mot sol og uvær. Avstanden mellom redene er vanligvis omkring 30–250 meter, minimum 4–6 meter.[12] Reirtettheten varierer imidlertid med habitatet. Det er kjent at isolerte par kan vandre mer enn 1 km inn på land for å bygge rede.[12] Hunnen er normalt 2–3 år gammel når hun hekker første gang, mens hannen typisk er 2–5 år.[6]

Hunnen legger 1–2 egg i september–oktober. Eggene legges med 3–5 dagers mellomrom. Inkubasjonstiden varer i 35–54 dager (i snitt 43 dager). Klekkingen starter som regel i begynnelsen av november og kyllingene blir flygedyktige tidlig i februar året etter. Foreldrene gjenvinner så kondisjonen (og legger på seg typisk 2–3 kg) og starter mytingen i februar–april. Mytingen varer i 3–4 uker, og guløyepingvinen myter hele fjærdrakten på en gang. I myteperioden taper fuglene seg gjerne 3–4 kg.

Normalt dannes ikke ungfuglgrupper, men på grunn av lavere reirtetthet på Campbelløyene hender det at det oppstår mindre grupper som består av 3–7 ungfugler på disse øyene.

Ernæringsatferd

[rediger | rediger kilde]

Guløyepingvinen ernærer seg i sjøen, typisk omkring 7–13 km fra land, og pingvinene svømmer i snitt 17 km for å komme til fangstområdene. Det er imidlertid tildels store forskjeller mellom de ulike populasjonene. Ikke bare med hensyn til avstander, men også hvor fuglene velger å jakte. Fuglene forlater hekkeplassene i grålysningen og returnerer tidlig på kvelden for å mate kyllingene. Utenom oppdrettsperioden kan fuglene tilbringe to–tre dager på sjøen av gangen.[13] Et typisk dykk går til 20–60 m dybde, men det er kjent at arten kan dykke til minst 160 meter. Den kan også være neddykket i minst fire minutter.

Arten spiser fisk (normalt i mer enn 90% av tilfellene) og tiarmet blekksprut (i varierende grad) som den jakter på under dykking i sjøen. Det har blitt dokumentert at i sesonger der blekksprut utgjør en større del av dietten, så synker suksessraten i hekketiden.[14][15]

De viktigste artene fuglen jakter på er rødtorsk (Physiculus bachus), blåtorsk (Parapercis colias), opalfisk (Hemerocoetes monopterygius), New Zealand brisling (Sprattus muelleri), blårygget New Zealand brisling (Sprattus antipodum), ahuru (Auchenoceros punctatus), sølvsidefisker (Atheriniformes) og tiarmet New Zealand blekksprut (Nototodarus sloanii). Sistnevnte er også kjent som pilblekksprut.

Predasjon

[rediger | rediger kilde]

Guløyepingvinen er utsatt for predasjon fra landbaserte rovpattedyr, i sin tid innført av mennesket, som røyskatt, fritte, tamkatt og tamhund. Rotter og pungrotter tar dessuten både egg og kyllinger når anledningen byr seg. I tillegg er arten utsatt for predasjon når den ferdes på sjøen, blant annet av haier, barracudaer og New Zealand-sjøløve.

Fotoalbum

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ BirdLife International 2012. Megadyptes antipodes. In: IUCN 2014. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015.2.<www.iucnredlist.org>. Besøkt 2015-07-14.
  2. ^ Vernon, A. (1991) The hoiho; New Zealand’s yellow-eyed penguin. G.P Putnam’s Sons. New York, United States of America.
  3. ^ a b Reilly, P. (1994) Penguins of the world. Oxford Books. Melbourne, Australia. 8: 99-105
  4. ^ BirdLife International. 2004. Mystery illness threatens world's rarest penguin. Besøkt 2012-07-31
  5. ^ Jeremy Hance. 2008. Studying world's rarest penguin leads to the discovery of a new species. mongabay.com. Besøkt 2012-07-31
  6. ^ a b Marchant, S.; Higgins, P. 1990: Handbook of Australian, New Zealand and Antarctic birds. Oxford University Press, Australia.
  7. ^ Williams, T. D. 1995. The Penguins: Spheniscidae. New York. Oxford University Press.
  8. ^ Boessenkool, S., J. J. Austin, T. H. Worthy, P. Scofield, A. Cooper, P. J. Seddon, and J. M. Waters. 2009. Relict or colonizer? Extinction and range expansion of penguins in southern New Zealand. Proceedings of The Royal Society of Biological Sciences. 267:815-821.
  9. ^ Moore, P. J. 1992. Breeding biology of the Yellow-eyed Penguin Megadyptes antipodes on Campbell Island. Emu 92: 157-162.
  10. ^ McKinlay B. 2001. Hoiho (Megadyptes antipodes) recovery plan, 2000–2005. Threatened species recovery plan 35. Department of Conservation, Wellington, New Zealand.
  11. ^ Seddon, P. 1988: Patterns of behaviour and nest site selection in the hoiho (Megadyptes antipodes). Ph.D. Thesis. Department of Zoology, University of Otago, Dunedin.
  12. ^ a b Darby, J.T. 2003. The yellow-eyed penguin (Megadyptes antipodes) on Stewart and Codfish Islands. Notornis 50(3): 148-154.
  13. ^ Moore, P. J.; Murray, E. D.; Mills, J. A.; McKinlay, B.; Nelson, D.; Murphy, B. 1991: Results of pilot study (1990-1991): marine based activities of yellow-eyed penguin. In: Science and Research Internal Report No. 110: yellow-eyed penguin research and monitoring studies. Wellington, Department of Conservation. 29 p.
  14. ^ Van Heezik, Y. 1988: The growth and diet of hoihos (Megadyptes antipodes). Ph.D. Thesis. Department of Zoology, University of Otago, Dunedin
  15. ^ Van Heezik, Y. 1990: Seasonal, geographical, and age related variations in the diet of the hoiho (Megadyptes antipodes). New Zealand Journal of Zoology 17: 201Ð212.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Guløyepingvin&oldid=17735125»