Grotesk

Grotesk, også kalt groteskeri eller groteskornamentikk, er i dagligtale noe som er rart, fantastisk, stygt eller bisart.^[1] Det benyttes også til å beskrive merkelige former som fabeldyr som vannkastere på kirkebygg, komplekse figurer innenfor litteraturen, betegnelse på skrifttype og har i tillegg en rekke bestemte meninger innenfor ulike fagområder.

Ordet grotesk kommer fra den samme latinske roten som «grotto», i betydningen en liten grotte eller hule.^[1] Den opprinnelige meningen var begrenset til en overdreven stil innenfor antikkens romersk dekorativ kunst som siden ble gjenoppdaget og kopiert i Roma i renessansen.^[2] «Grottene» var faktisk rom og korridorer i Domus Aurea, det uferdige palasskomplekset som ble påbegynt av keiser Nero etter den store brannen i Roma i år 64. Domus Aurea gikk glemt og ble inngrodd inntil det ble gjenoppdaget. Fra italiensk spredte begrepet seg til andre europeiske språk og begrepet hadde lenge en tradisjon i å være knyttet til det arabeske innenfor særskilte former for dekorativt mønster som benytter elementer som buete bladverk, og generelt om fantastiske menneske- og dyreframstillinger.^[2]

Siden minst på 1700-tallet har grotesk på fransk, tysk og engelsk (og siden på norsk) blitt benyttet som et generelt adjektiv for det merkelige, fantastiske, stygge, upassende, ubehagelige eller avskyelige, og benyttes således ofte til å beskrive merkelige innretninger og forvrengte former, som eksempelvis karnevalsmasker. I kunsten, teaterforestillinger og i litteraturen kan imidlertid grotesk også referere til noe som på samme tid kan gi publikum en følelse av ubehag foruten empatisk medlidenhet. Mer bestemt, groteske former på gotiske bygninger, når de ikke er benyttet som vannavløp, kan i tillegg til å kalles gargoyler, også kalles grotesker.

Innen kunsten er grotesker en dekorativ form for arabesker, typisk veggmalerier, relieffer eller veggdekorasjoner, med utstrakt bruk av mennesker, dyr og planter, gjerne spesielle dyrefigurer som fabeldyr. Disse var svært moderne i antikkens Roma og i renessansen, både som veggdekorasjoner og bokillustrasjoner. I middelalderen lagde de gjerne illuminerte tekster i bøkene (for eksempel at første bokstav på en sidelages svært grafisk og dekorativ) – dette kan også kalles en grotesk.

Grotesk (også kalt sans serif) er betegnelsen på skrifttyper uten seriffer. Navnet ble skapt av William Thorowgood, den første som lagde en grotesk skrifttype med små bokstaver (minuskel), i 1832. Groteske skrifttyper for store bokstaver (versal/majuskel) kan spores tilbake til det gamle hellas, men fantes i moderne tid fra 1816.

De tidligste skrevne tekstene beskriver groteske hendelser og forferdelige skapninger. Mytenes litteratur er en rik kilde på monstre; fra de enøyde kykloper fra Hesiods Theogonien til Homers Polyfemos i Odysseen. Ovids Metamorfoser er en annen rik kilde for groteske forvandlinger og mytiske hybridevesener. Horatius' Poesiens kunst gir en formell innledning til klassiske verdier og farene ved det groteske eller blandingsformer. Faktisk er avskjeden fra de klassiske modellers orden, fornuft, harmoni, balanse og form åpnet opp for risikoen ved at det åpnet opp for groteske verdener. Engelsk litteratur ga opp eldre tiders stedsegne groteske verdener, og dessuten de merkelige verdener i Spencers allegori Faerie Queene til de tragisk-komiske verdener i 1500-tallets renessansedrama, skjønt komiske groteske elementer finnes i eksempelvis Shakespeares Kong Lear.

Litterære tekster av ulike blandingssjangre, som farser eller pantomimer, er tidvis kategorisert som grotesk.^[3] Gotiske tekster har ofte groteske komponenter i henhold til figurer, stil og lokalisering. I andre tilfeller kan miljøet som er beskrevet være grotesk, – om det er urbant, som hos Charles Dickens, eller som i den andelen av amerikanske sørstatslitteraturen som kalles for sørstatsgotikk. Det groteske i litteraturen har blitt undersøkt i henhold til sosiale og kulturelle formasjoner som karnevalelementene hos Francois Rabelais og Mikhail Bakhtin. Den amerikanske litteraturforskeren Terry Castle har studert forholdet mellom metamorfose, litterær skriving og maskerade.^[4]

En annen betydelig kilde for det groteske er satiriske skrifter på 1700-tallet. Jonathan Swifts Gullivers reiser gir en rekke tilnærmelser til grotesk representasjon. I poesi gir tekstene til Alexander Pope mange eksempler på det groteske.

Skjønnlitterære figurer som kun inspirer til avsky er ganske enkelt en skurk eller monster, men figurer som både fremmer empati og avsky, betraktes som groteske. Opplagte eksempler er de som er fysisk deformert og mentalt utilstrekkelig, men figurer med forlegne sosiale trekk kan ofte også inkluderes. Leserne blir sinte av den positive siden til det groteske, og fortsetter lesningen for å finne ut om figuren kan erobre sin mørke side. I Shakespeares Stormen inspirerte figuren Caliban til langt mer nyanserte reaksjoner enn kun avsky og forakt. Også Tolkiens Ringenes herre kan figuren Gollum bli betraktet som å ha både foraktelige og sympatiske kvaliteter som innpasser ham i den groteske malen.

Victor Hugos Ringeren i Notre-Dame er en av de mest karakteristiske litterære groteske skikkelser. Quasimodo, ringeren med pukkelryggen, framstilles som en figur med et grotesk av utseende, men som har et sympatisk vesen når man blir kjent med ham. Doktor Frankensteins monster kan også betraktes som grotesk, på lik linje med Operafantomet og Skjønnheten og uhyret. Andre eksempler som kan anføres er det romantisk-groteske hos Edgar Allan Poe, E.T.A. Hoffmann, i Sturm und Drang (en tysk romantisk litterær ungdomsbevegelse på slutten av 1700-tallet) og i Sternes Tristram Shandy. Romantikkens grotesker er generelt langt mer forskrekkelig og mørk enn middelalderens som feiret latter og fruktbarhet.

Det groteske mottok en form med Alice i Eventyrland av Lewis Carroll hvor en ung pike møter fantastiske groteske figurer i hennes fantasiverden. Carroll greide å gjøre sine figurer mindre skremmende for at de skulle være akseptable for barn, men er fortsatt fullstendig merkelige.

Sørstatsgotikken er den litterære sjangeren som hyppigst identifiseres med det groteske og William Faulkner nevnes ofte som den fremste representanten. Flannery O'Connor kommenterte at «Når jeg blir spurt om hvorfor sørstatsforfattere i særdeleshet har en forkjærlighet for å skrive om misfostre, svarer jeg at det er fordi vi fortsatt er i stand til å gjenkjenne dem.»^[5] «En god mann er vanskelig å finne» («A Good Man Is Hard to Find», 1955), en novelle av O'Connor, benyttes hyppig i antologier, handler om en som ikke passer inn, en seriemorder, opplagt en lemlestet sjel, fullstendig ufølsom for menneskelig liv, men drevet jakten på sannheten. Mindre opplagt grotesk er den høflige, forgudete bestemoren som er fullstendig uoppmerksom på hennes egen forbløffende egoisme. Et annet hyppig sitert eksempel på det groteske fra O'Connors forfatterskap er hennes novelle «Et tempel for Den hellige ånd» («A Temple Of The Holy Ghost», 1955) hvor spørsmålet stilles om hermafroditt på en katolsk pikeskole er en del av Guds plan. Også amerikanske forfatteren Raymond Kennedy knyttes til den litterære tradisjonen med det groteske.

Disse skulpturene er ofte blandet sammen med vannkastere, men disse er ikke laget for å lede vann. Denne skulpturtypen blir også kalt chimera.

• (en) Grottoesque (Renaissance decoration) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Video fra groteskene Arkivert 11. mars 2007 hos Wayback Machine. i Notre-Dame
• Grotesk; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)