Augustin av Hippo

Augustin av Hippo Erkebiskop og teolog
Født		13. nov. 354 Thagaste
Død		28. aug. 430[1] (75 år) Hippo Regius
Beskjeftigelse		Filosof, teolog, selvbiograf, musikkteoretiker, predikant, historiker, lyriker, skribent, katolsk prest, titulærbiskop, katolsk biskop
Embete		Biskop (396–)
Far		Patricius[2]
Mor		Monika av Hippo[3]
Søsken		Perpetua of Hippo Navigius of Hippo
Barn		Adeodatus
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		San Pietro in Ciel d'Oro
Saligkåret		-
Helligkåret		Umiddelbart etter sin død
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		28. august
Se også		Ekstern biografi
Vernehelgen		Teologer, boktrykkere, ølbryggere og for gode øyne
I kunsten		Hjerte gjennomboret av pil, biskoppelige klær, bok og penn
Augustin av Hippo på Commons

St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; 354–430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.

Augustin ble født i byen Tagaste i Numidia, i det romerske Nord-Afrika; byen heter i dag Souk-Arrhas og ligger i Algerie. Han ble født etter keiser Konstantins omvendelse, i en tid hvor Nord-Afrika fikk et stadig sterkere innslag av gresk kristen kultur, mens den latinske kulturen ble svekket. Kirken i området var preget av splittelser.

Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Moren, Monika, var kristen, mens faren var hedning – han lot seg dog døpe kort tid før sin død. Hun fikk ikke døpt den lille gutten, men sørget fra tidlig av for at han fikk undervisning om kristendommen. Da Augustin som ung gutt ble alvorlig syk ba han om å bli døpt, men han frisknet til før det ble gjort og utsatte det derfor. Dette var ikke uvanlig på den tiden, da man ønsket å vente så lenge som mulig med å la seg døpe i frykt for å begå synder etter dåpen.

Faren var streng, og han var aldri virkelig fortrolig verken med Monika eller Augustin. Men han bidro til å forme gutten, da han lærte ham å beundre de latinske klassikerne, noe som senere skulle bli til stor nytte i hans forfatterskap. Hans kjennskap til gresk ble dog begrenset. Monika, som i katolsk tradisjon sees som et bilde på en perfekt mor, betydde svært mye for Augustin og hans søsken – vi er kjent med en bror, Navigius, og en søster som døde som vigslet jomfru, en tidlig form for ordensliv.

Augustin fikk sin utdannelse først i Tagaste og deretter i Madaura. I 370 ble han så sendt til Kartago for å fullføre utdannelsen, og tok raskt en ledende rolle på retorikkskolen. Med et ønske om å bli jurist studerte han retorikk fra 372 til 375, men ved slutten av studiet valgte han i stedet å vie seg til undervisning. Han underviste i retorikk fra 375, og drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år.

Etter å ha lest boka «Hortensis» av den romerske advokat, politiker, taler og forfatter Cicero (106—43 f.Kr.) ble han interessert i filosofi (boka er senere gått tapt). Han studerte blant annet Platons verker, og fra 373 og flere år framover var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen, en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet det meste av den tro hans mor hadde lært ham om, men fant heller ikke fred i manikeismen.

I sin Confessiones skriver Augustin: «I de årene hadde jeg en kvinne som jeg levde sammen med, men ikke i det en kaller lovlig ekteskap. Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap. Men jeg hadde da bare den ene, og mot henne var jeg trofast som mot en ektefelle. I samlivet med henne skulle jeg så menn få lære ved egen erfaring hva det er for en forskjell på et ekteskap som er stiftet med tanke på å få barn, og en kjærlighetsforbindelse som bare skal tilfredsstille ens egen lyst, slik at de barna som fødes ikke er etter eget ønske, selv om en er nødt til å elske dem når de først er kommet.»

I 383 dro Augustin mot sin mors vilje til Roma for å åpne en retorikkskole. Monika fulgte etter ham og bosatte seg i Roma hun også. Augustin ble nedslått av sine elever, som hadde en tendens til å stadig skifte lærere for å snyte dem for honoraret. I 384 aksepterte han derfor et tilbud om å bli professor i retorikk i Mediolanum; Monika ble med ham dit også. Han ble der sterkt påvirket av nyplatonismen, og dette ble for ham en vei tilbake til morens kristendom. Hele hans virke som teolog er preget av kombinasjonen av kristen og nyplatonsk tankegang, og det er i stor grad takket være Augustin at Platons tanker ble med inn i middelalderen, mens andre filosofer ble glemt.

Under en samtale med den manikeiske biskopen Faustus, fikk Augustins tiltrekning til den retningen innen kristendommen nådestøtet. Han ble i stedet sterkt påvirket av preknene til Ambrosius av Milano, som var en forsvarer av den nikenske ortodoksi. Ambrosius, som hadde svært god kjennskap til gresk språk, ble for Augustin også en kilde til kunnskap om østlig teologi.

Han ble slitt mellom det å gifte seg og det å vie sitt liv til Gud. Etter morens ønske valgte han å gifte seg, og gikk derfor fra kvinnen han hadde levd sammen med; selv om samboerforholdet var akseptert av mange, kunne man ikke gifte seg etter et slikt forhold. Sønnen ble hos faren, mens hun vendte tilbake til Nord-Afrika. Men ting gikk ikke etter planen, da Augustin i stedet for å finne en kone innledet et forhold til en annen kvinne.

Det gjorde et dypt inntrykk på ham da den nyplatonske professoren Viktorinus konverterte til kristendommen. Kort tid etter dette, i september 386, kom nordafrikaneren Pontitian for å besøke Augustin, og da han så at en utgave av Paulus' brev lå på bordet benyttet han anledningen til å fortelle om Antonius Abbeds liv. Augustin ble igjen tiltrukket av tanken på et liv viet til Gud, og gikk ut i hagen. Han forteller selv i et av sine verker at han tigget og ba om veiledning fra Gud, og at det var som om han hørte et barn rope «Tolle lege! Tolle lege!» ('Plukk opp og les'). Han gikk inn igjen og slo opp på et tilfeldig sted i Paulus' brev, og fant da Romerbrevet 13, 12-14: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Hans venn Alypsius, som også var der under Pontitians besøk, leste videre i vers 15 : «Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger.» Dette følte han passet på ham selv, og begge tok en avgjørelse om å bli prester. De fortalte det til Monika, og selv om hun hadde ønsket at sønnen skulle gifte seg, ble hun henrykt.

Augustin avsluttet forholdet med sin nye konkubine, og brøt forlovelsen med en kvinne han hadde tenkt på å gifte seg med. Han la også ned sitt arbeid som lærer, og trakk seg tilbake på landet utenfor Milano for å forberede seg på dåpen. Der bodde han sammen med Monika, broren Navigius, den nå 15-årige sønnen Adeodatus, Alypsius og andre venner. De dannet et kristent fellesskap, og drev felles studier. Det var samtalene i de syv månedene de bodde i dette fellesskapet som ble grunnlaget for Augustins tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden.

Han ble forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) 387, 32 år gammel. Han ville deretter vende tilbake til Nord-Afrika, og på veien møtte han sin mor i Ostia utenfor Roma. De hadde en samtale som han siden kalte «Visjonen i Ostia», om de saliges evige liv. Fem dager etter dette ble Monika plutselig syk, og hun døde i Ostia i november 387. Hun ble gravlagt i Ostia, men er siden flyttet til kirken som bærer sønnens navn, Sant'Agostino, i Roma.

I stedet for å dra til Nord-Afrika vendte Augustin tilbake til Roma, og først i september 388 dro han sammen med Alypsius og Adeodatus til Tagaste. Sønnen døde året etter, bare 17 år gammel. Augustin solgte da sin farsarv, og ga pengene til de fattige. Han hadde også en gård han hadde arvet etter sin mor, og der grunnla han et slags klostersamfunn, med tanke på å tilbringe resten av livet der.

Augustin ville vie sitt liv til Gud, men ønsket ikke å bli prest. Men hans visdom og fromhet ble kjent, og mange kom til ham for å få råd. Han hadde også markert seg som en dyktig teolog gjennom sine mange religiøse og filosofiske skrifter. En av dem som hørte om ham var biskop Valerius av Hippo (egentlig Hippo Regius, i dag Annaba i Algerie). Han sørget for å få presteviet Augustin i 391, og gjorde ham til sin assistent. Augustin måtte dermed flytte fra Tagaste, og etablerte i tilknytning til kirken i Hippo et klostersamfunn av samme type som i fødebyen.

Fra 392 virket han som predikant, og han gikk blant annet hardt ut mot manikeismen og en ny kjettersk bevegelse, donatismen. I desember 393 deltok han på et viktig regionalt konsil, og han fikk gjennomført flere lokale forandringer som styrket den kirkelige disiplin.

I 395 ble han bispeviet, og utnevnt til hjelpebiskop for Valerius. Etter dennes død i 396 ble han så valgt til etterfølger som biskop av Hippo. Han grunnla et slags ordenssamfunn i bisperesidensen, og skrev en klosterregel, som er grunnlag for Augustins regel slik den kjennes i dag. Ved siden av Benedikts regel utgjør den mye av grunnlaget for det vestlige klostervesen.

Augustin virket som biskop i 34 år, og regnes som en av de mest betydelige biskoper i Nord-Afrikas historie. Blant annet forsvarte han kirken mot en lang rekke angivelige kjetterske bevegelser, han holdt en rekke synoder og deltok på minst seks regionale konsiler, og han fortsatte sitt svært omfattende virke som forfatter.

Da keiser Honorius innførte strenge straffer mot donatistene gikk Augustin mot dette; han aksepterte etter hvert at keiseren grep inn, men gikk ikke med på dødsstraff, og i 411 bidro han sterkt til å samle de to partene gjennom en konferanse i Kartago.

I mai 430 ble området rundt Hippo invadert av vandalene under Geiserik. De beleiret byen i 14 måneder; Augustin selv levde ikke lenge nok til å oppleve slutten på beleiringen, som var en stor sorg for ham. 28. august 430 sovnet han stille inn etter å ha ligget med feber i noen dager.

Augustin ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand. De ble bisatt i kirken San Pietro in Ciel d'Oro, og i det 14. århundre ble det reist et vakkert gravmonument i hvit marmor der. En del av hans relikiver ble brakt til Hippo i 1842.

Hans helgenkult spredde seg raskt. I det 8. århundre ble hans fest feiret i Roma. Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet Nådens lærer (Doctor gratiae).

Minnedagen er i vestkirken 28. august, hans dødsdag. I østkirken har han ikke kommet med i helgenkalenderen, selv om han levde lenge før det store skisma; hans verker og hans teologi hører klart hjemme i den vestlige tradisjon, og hans gjennomslagskraft i øst har aldri vært stor.

Regelen han skrev for et kloster i Hippo har blitt brukt av mange ordener og kongregasjoner. Det er to ordener som regnes som augustinere i egentlig forstand: Augustinerkorherrene og Augustinereremittene.

113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid.

Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra nyplatonismen. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden.

I 413 begynte han på det selvbiografiske verket Bekjennelser (Confessiones) om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i 426. Dette er et av hans hovedverk. Boka er skrevet konsekvent i annen person, det vil si rettet til Gud, og de første ni bøkene forteller forfatterens livshistorie. Mange regner verket som den første selvbiografi.

Et annet hovedverk,Gudsstaten eller Guds by, (De civitate Dei), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet.

Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt.

Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530). Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin.

Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (de trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.

I De doctrina christiana (Om kristen opplæring) tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om tegn i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer.

Hans siste store verk, Tilbakekallinger (Retractiones), ble skrevet i 425, da han var 72 år gammel. Det er et verk der han drøfter sine tidligere skrifter.

Norske utgaver

• Bekjennelser
  • Bekjennelser [Bok 1-10]. Oversettelse og innledende essay av Oddmund Hjelde. Bokklubben, 2008. (Bokklubbens kulturbibliotek). ISBN 978-82-525-6786-1. Første utgave 1950. Tidligere utgitt i seriene Thorleif Dahls kulturbibliotek 1961/1996 og Mesterverk fra verdenslitteraturen 1974 ((no) ebok)
  • Confessiones [Bok 1-13]. Omsett av Åsmund Farestveit (bok 1-9) og Hermund Slaattelid (bok 10-13) ; med innleiing, merknader og etterord av Hermund Slaattelid. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7334-5. Første utgave 1943 (bok 1-9)
• De civitate Dei, Gudsstaten, eller Guds by. Innledning, utvalg og oversettelse ved Reidar Aasgaard. Pax, 2010. ISBN 978-82-530-3312-9. Første utgave 2002
• Tre ungdomsdialoger. Utvalg og innledende essay ved Trond Berg Eriksen; oversettelse og noter ved Reidar Aasgaard. Bokklubben, 2009. (Verdens hellige skrifter; 57) ISBN 978-82-525-6972-8. Inneholder: Det lykkelige liv, Skaperordenen og Enesamtaler
• Om kristen opplæring. Omsetjing og innleiing ved Hermund Slaattelid. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-5173-6 ((no) ebok)
• Klosterliv i Vesten: Augustins regel, Benedikts regel. Oversatt og med innledning av Erik Gunnes. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ISBN 82-03-15226-0

Ikke oversatt

• De trinitate (412)
• Retractiones (425) (Tilbakekallinger)

• Wikiquote: Augustin av Hippo – sitater