Apep
| Apep i hieroglyfer | ||||
|---|---|---|---|---|
| Navnet[1][2] |
| |||
 | ||||
Apep (også stavet Apepi, og Aapep; gresk: Ἄποφις, Apofis) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en slangegud og en ond demonisk gud, guddommeliggjøringen av mørket og kaos (isfet på egyptisk), og således en motstander av lyset og ma'at (orden og sannhet). Man antar at Apep oppsto fra og med det egyptiske mellomriket og framover. Navnet Apep er rekonstruert som *ʻaʼpāpī av egyptologer da det var skrevet som ꜥꜣpp(y) og overlevde som Ⲁⲫⲱⲫ, Aphōph, i senere koptisk språk.[1] Apep ble først nevnt på åttende dynasti, og han ble æret i navnet på en konge fra fjortende dynasti, 'Apepi, og hyksoskongen Apepi.
Apeps funksjon var daglig å forsøke å forhindre solguden Ras ferd over den himmelske versjonen av Nilen og hver natt kjemper han mot Osiris. Under perioder av dårlig vær syntes det som om Apep var vinner, men Ra lykkes til slutt å hogge hodet av ormen. I henhold til andre myter ble Apep beseiret av Set. Den røde fargen på himmelen under solnedgangen tolkes da som Apeps spilte blod.
Utvikling
[rediger | rediger kilde]
Ra var en solgud, den brakte lyset, og således den som opprettholdt ma'at, sannhet og orden. Apep ble sett på som Ras største fiende, og ble således gitt tittelen «Fiende av Ra», og «Herre av Kaos».
Som personifiseringen av alt som var ond ble Apep framstilt som en gigantisk slange, omtalt som «Slangen fra Nilen og den onde firfisle». En del utarbeidelser hevdet at han strakte seg 14 meter lang og hadde et hode av flint. Allerede rundt 4 000 f.Kr. (Naqada I) ble det framstilt en slange langs kanten av en keramisk bolle, kombinert med andre dyr fra vann og ørken, kanskje som en mulig fiende av en guddom, som var på jakt i et fartøy med årer.[3]
I tillegg eksisterte det i pyramidetekstene og gravtekster sammenlignbare fiendtlige slanger som fiender av solguden under andre navn allerede før navnet Apep kan dokumenteres. Etymologien for dette navnet (ꜥꜣpp) kan kanskje søkes i vestsemittisk hvor det eksisterer et rotord ꜣpp i betydningen «å skli» (ikke til å forveksles med verbet ꜥpı͗/ꜥpp, «å fly over himmelen, å reise».). Apeps navn kom langt senere til å bli feilaktige forbundet etymologisk på egyptisk med et annerledes ord i betydningen «[han som ble] spyttet ut». Romerne refererte til Apep ved denne oversettelsen av navnet.
Kampene med Ra
[rediger | rediger kilde]
Fortellinger om Apeps kamper mot Ra ble utarbeidet i detaljer under Det nye rike.[5] Fortellere sier at hver dag må Apep ligge nedenfor horisonten. Det gjorde ham til en del av underverden. I en del fortellinger ventet Apep for Ra i et vestlig fjell kalt for Bakhu, der hvor solen gikk ned, og andre fortellinger lå han og lurte rett før dagen grydde i nattens tiende region. Den brede utstrekningen av Apeps mulige lokalisering ga ham tittelen «Verdens omringer». Det var antatt at hans fryktelige brøl kunne få underverden til å riste. Mytene fortalte at Amep var fanget der ettersom han hadde tidligere vært den øverste gud som ble veltet av Ra, eller for at hans ondskap førte til at han ble holdt fengslet.
Sarkofagtekstene antydet at Apep benyttet en magisk stirring som overveldet Ra og hans følge.[6] Ra ble støttet av en rekke forsvarere som riste sammen med ham, inkludert Set og muligens Ras øye.[7] Apeps bevegelser ble antatt å føre til jordskjelv, og hans kamper med Set kunne ha ført til tordenstormer. I en del fortellinger kunne Ra beseire Apep i form av en katt.[8]
Dyrkelse
[rediger | rediger kilde]Ra ble dyrket, og Apep ble dyrket imot. Ras seier hver natt ble tenkt å være sikret ved bønnene til de egyptiske prestene og tilbederne i templene. Egypterne praktiserte en rekke ritualer og overtro som var ment å jage vekk Apep, og støtte Ra til han kunne fortsette sin reise over himmelen.
I et årlig rituale, kalt for Forvisningen av kaos, bygde prestene opp en representasjon av Apep som var ment å inneholde alt ondt og mørke i Egypt, og deretter brenne det for å beskytte alle fra Apeps ondskap for ytterligere et år.
Egypts prester hadde også en detaljert rettledning for å bekjempe Apep, referert til som Bøkene for å styrte Apep, eller på gresk Apofis' bok.[9] Kapitlene beskrev en gradvis prosess av lemlesting og fjerning, og omfattet blant annet:
- Deling av Apep
- Besudle Apep med Venstre fot
- Ta en lanse for å ramme Apep
- Legge Apep i lenker
- Ta en kniv for å ramme Apep
- Bruke ild på Apep
I tillegg til fortellinger om Apeps nederlag hadde denne rettledningen instruksjoner på hvordan man kunne lage modeller i voks eller små tegninger av en slange som man kunne spytte på, mishandle og brenne mens man fremsa trylleformularer som ville drepe Apep. I frykt for at selv et bilde av Apep ville gi makt til demonen måtte enhver gjengivelse av ham alltid omfatte en guddom som kunne betvinge monsteret, og eller kniver som man kunne stikke eller skjære i ham med.
Etterhvert som Apep ble tenkt boende i underverden ble han også stundom tenkt på som den som spiste sjelene. Således hadde også de døde behov for beskyttelse og de ble derfor stundom begravd med trylleformularer som kunne ødelegge Apep. Dødeboken beskrev hyppig hendelser hvor Ra beseiret Apep.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Erman, Adolf; Grapow, Hermann, red. (1926–1953): Wörterbuch der aegyptischen Sprache im Auftrage der deutschen Akademien. 6 bind. Leipzig: J. C. Hinrichs'schen Buchhandlungen. (Opptrykk Berlin: Akademie-Verlag GmbH, 1971).
- ^ Hieroglyf per Budge, E. A. Wallis (1969): Gods of the Ancient Egyptians , I, Dover Publications, s. 180.
- ^ Wolterman, C. i Jaarbericht van Ex Oriente Lux, Leiden Nr.37 (2002).
- ^ Graven til Inherkha, Deir-el-Medineh, Luxor
- ^ Assmann, J. (1995): Egyptian Solar Religion in the New Kingdom, overs. A. Alcock, London, s. 49-57.
- ^ Borghouts, J. F. (1973): «The Evil Eye of Apopis» i: The Journal of Egyptian Archaeology 59, s. 114–115.
- ^ Borghouts, J. F. (1973): «The Evil Eye of Apopis» i: The Journal of Egyptian Archaeology 59, s. 116.
- ^ Pinch, Geraldine (2004): Egyptian Mythology, Oxford University Press, s. 107–108
- ^ Kousoulis, P. (1999): Magic and Religion as Performative Theological Unity: the Apotropaic Ritual of Overthrowing Apophis, Ph.D. dissertation, Liverpool: University of Liverpool kapitlene 3-5.
- ^ Borghouts, J. F. (2007): Book of the Dead [39]: From Shouting to Structure, Wiesbaden: Studien zum Altaegyptischen Totenbuch 10