Andhrimner

Andhrimner, i de første numrene Manden, var et satirisk og litterært ukeblad, utgitt anonymt i Kristiania av Paul Botten-Hansen, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje.

Bladet utkom ukentlig i perioden fra 5. januar til 28. september 1851, og svarte genremessig til det danske ukebladet Corsaren, utgitt 1840–46 av Meïr Aron Goldschmidt. Andhrimner hadde aldri mer enn 100 abonnenter, og abonnementsprisen var i starten 100 skilling kvartalet, pluss 17 skilling i porto. For andre kvartal ble prisen nedsatt til 72 skilling pr. kvartal, pluss porto. Fra først av var bladet trykt uten tittel, bare kalt Manden. Først fra tredje kvartal fikk bladet tittelen Andhrimner,^[1] etter kokken i Valhall som hver dag slaktet grisen og fant den like levende dagen etter. Det var vignetten som gjorde bladet kjent som Manden, men satiren var for beisk, og utsalgsprisen urimelig høy. Etter bare trekvart år gikk bladet inn.

Men det var her at Ibsen under pseudonymet Brynjolf Bjarme fikk trykt sine første dikt. Dette pseudonymet hadde han også brukt da han utga skuespillet Catilina.^[2] Ibsen bidro også med enkelte tegninger. Vinje bidro med flere skjønnlitterære kritikker, bl.a. av den dansk-jødiske Meïr Aron Goldschmidt og hans skribentvirksomhet i Corsaren som hadde inspirert Andhrimner.

Botten-Hansen offentliggjorde føljetongene Norske Mysterier og Huldre-Brylluppet som også ble utgitt i bokform, men solgte bare 30 eksemplarer. Attpåtil fikk han bare en eneste anmeldelse, skrevet av Rolf Olsen i Nationalbladet. Botten-Hansen gjorde narr av sine lyriske måneskinnsstemninger som Marcus Thrane viste til med «den blege Maane». Men Huldre-Brylluppet ble likevel sitert av Ibsen både i Kjærlighedens Komedie og i Peer Gynt.^[3] Litteraturhistorisk er eventyrdiktet Huldrebryllupet betegnet som inspirasjon for Ibsens Peer Gynt.^[4]

23. september 1850 var Botten-Hansen vært i selskap med faktor Niels Fredrik Axelsen fra A.Th. Nissens trykkeri. De snakket om Botten-Hansens planer om et satirisk-humoristisk ukeblad. Akselsen var ingen idealist, men en ren profittjeger. Tredje og siste kvartal ble utgitt uten illustrasjoner. Ibsen tok hevn ved å portrettere Axelsen som den narraktige boktrykkeren Aslaksen vi møter både i De unges Forbund og En folkefiende.^[3]

Takket være Henrik Wergeland hadde Norge fått sine første xylografer, da han på sitt dødsleie budsendte den danske xylografen Hans Peter Hansen, og fikk ham til å skjære ut illustrasjoner til Hassel-Nødder (1845). Hansen utdannet de første norske xylografene, Haakon Adelsten Lunde og Harald Nissen, bror av forlegger A.Th. Nissen. Lunde hadde i 1850 begynt å utgi Illustreret Maanedsskrift for Moerskabslæsning,^[5] men det ble med ett nummer i 1850 og to i 1851, da Manden/Andhrimner overtok i samme spor. For Paul Botten-Hansen ble utgivelsen av Manden/Andhrimner inngangsbilletten til en redaktørpost. Mens Andhrimner strevde med å komme inn på markedet, gikk Adam Dzwonkowski med planer om å starte et helt annerledes storslått ukeblad, inspirert av Illustrated London News. Botten-Hansen gikk rett fra Andhrimners siste utgivelse 28. september til redaktørstolen i Dzwonkowskis Illustreret Nyhedsblad da det utkom med første nummer 25. oktober 1851.^[3]

Ludvig Daae skrev i sin bok Vidar hvor skuffet Botten-Hansen var blitt da Ibsen utga Peer Gynt. Botten-Hansen hadde selv arbeidet videre med stoffet sitt, men tilga sin venn Ibsen.^[6]

Komplette eksemplarer av vittighetsbladet er svært sjeldne.

• Halvdan Koht: Henrik Ibsen i Manden. (Avhandlinger utgitt av Det Norske Videnskaps- Akademi i Oslo. II. Hist.-Filos. Klasse. 1928. No.1. I kommisjon hos Jacob Dybwad. Oslo 1928.
• Salmonsens konversationsleksikon. Anden Udgave fra runeberg.org
• Reinert Torgeirson: "Norges merkeligste ukeblad". Aftenposten 8. september 1941.