Marcus Thrane

Marcus Thrane
Født		14. okt. 1817[1][2][3] Christiania
Død		30. apr. 1890[1][2][3] (72 år) Eau Claire
Beskjeftigelse		Journalist, dramatiker, fotograf, politiker
Ektefelle		Josephine Thrane (1841–ukjent)
Far		David Thrane
Nasjonalitet		Norge[4]
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund (1949–) (Oslo)[5]
Dømt for		Blasfemi[6]
Sonings­sted		Botsfengselet (25. juni 1855)[7]
Marcus Thrane på Commons

Marcus Møller Thrane (født 14. oktober 1817 i Christiania, død 30. april 1890 i Eau Claire i Wisconsin i USA) var en norsk lærer, forfatter, pressemann, fotograf, politisk organisator og sosialist. Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene i 1848, og var i 1849–1851 organisator og leder for en omfattende bevegelse av arbeiderforeninger. Med 30 000 medlemmer, var denne såkalte «thranitterbevegelsen» den første politiske massebevegelsen i Norge. Den krevde blant annet bedring av husmennenes kår, redusert toll på korn, alminnelig verneplikt, bedre allmueskole og rettsvesen og alminnelig stemmerett for menn. Bevegelsen ble knust av myndighetene, og Thrane og de andre lederne satt i fengsel i 1851. Etter at han slapp ut i 1858, livnærte Thrane seg som fotograf. Kona Josephine Thrane, Norges første kvinnelige redaktør, døde av tuberkulose i 1862. Året etter emigrerte Thrane til USA sammen med barna. Der arbeidet han først som fotograf, senere pressemann, forfatter og foredragsholder fram til sin død i 1890.

Marcus Thranes farfar Paul Olsen Thrane var en bondesønn fra Enebakk som, særlig gjennom trelasthandel, arbeidet seg opp til å bli en av Norges rikeste menn. Han var gift to ganger, og både han og hans koner var svært engasjert i kultur, ikke minst musikk, og aktive i Christianias kulturliv. Det samme gjaldt flere av hans mange barn. Mest kjent er fiolinist, dirigent og komponist Waldemar Thrane med syngespillet Fjeldeventyret.

Faren, David Thrane (1780–1832), var kjøpmann og spekulant i Christiania, og var som sine foreldre meget aktiv i byens kulturliv, blant annet Det Dramatiske Selskab, der han møtte sin kone Helene Sophie Bull (1785–1831). Hun var datter av Peter Bull, en rik kjøpmann og tobakksfabrikant fra Fredrikstad. De fikk tre barn, Marcus var yngst.

På tross av et tidligere tilfelle av mislykket spekulasjon ble David Thrane ansatt som kasserer og en av fire direktører for Norges Rigsbank. Han lånte av kassen for å dekke opp tap på egne spekulasjoner. Silke underslag var ikke enestående den gang.^[8] Han greide ikke betale tilbake, og mankoen på ca. 95 000 daler ble oppdaget like etter Marcus' fødsel i 1817. David ble slått personlig konkurs, suspendert og senere fradømt direktørstillingen i 1821. Etter kausjon og hjelp fra faren og de andre direktørene skal han ha unngått fengselsstraff og tilbakebetalt beløpet, men måtte blant annet dra til Sverige og Danmark. Han greide aldri å komme seg på fote, og hjemmet gikk i oppløsning. Marcus og søsknene fikk hjelp av slektninger og venner, han og broren bodde flere år hos morens tidligere tjenestejente.

Marcus begynte på Oslo katedralskole uten å fullføre, og arbeidet noen år som hos grosserer Nicolai Andresen. Her ble han forfremmet til kontorist, men trivdes dårlig, og sluttet. I stedet dro han i mai 1838 på en halvt års reise som blant annet tok ham til Hamburg og Paris.

Tilbake i Norge gjenopptok han skolegangen og tok examen artium 1840. Så begynte han å studere teologi, men avbrøt etter et ca. ett år, og reiste til Lillehammer, der han ga privatundervisning og etter hvert startet en privatskole. En av de første elevene var Josefine Buch (1820–62), guvernante hos sognepresten i Fåberg, som tok privattimer i fransk. De ble kjærester, og giftet seg 11. august 1841. Paret drev privatskole sammen på Lillehammer fram til sommeren 1846, og de tre første barna ble født der. Til sammen fikk paret sju barn, fire jenter og tre gutter, men to av guttene døde som små barn.

Delvis på grunn av hard konkurranse på privatskolemarkedet, måtte de avslutte virksomheten på Lillehammer i 1846. Så prøvde de å etablere seg i Åsgårdstrand, men flyttet etter et års tid til Modum Blaafarveverk for å drive skole for barna til verkets funksjonærer. Akkurat da, i 1847–48, ble verket rammet av sviktende avsetning og måtte gjennomføre omfattende innskrenkninger. Skolen ble lagt ned, og i løpet av 1848 flyttet familien til Drammen.

Revolusjonsåret 1848 førte til en politisk bevisstgjøring og oppvåkning hos Thrane. Han begynte å delta i den offentlige debatten, særlig ble et anonymt («En stemme fra landet») innlegg i Morgenbladet om den dansk/tyske krigen lagt merke til.^[9] Det motiverte Thrane for pressearbeid, og han ble tilsatt som redaktør for avisen Drammens Adresse noen måneder i 1848. Han var blitt sterkt inspirert av hendelsene, særlig i Frankrike, og «hvordan den fjerde klassen - arbeiderklassen - plutselig krevde en stemme og deltakelse i statsstyringen, og nektet å fortsette med styre av de høyere klasser.» Denne innstillingen førte til en svært radikal linje som redaktør. Mange abonnenter falt fra, og Thrane måtte forlate stillingen mot slutten av året.^[10]

Da var han allerede i gang med planene for en landsomfattende organisasjon for «arbeidsklassen». Den 27. desember 1848 ble Drammen Arbeiderforening, den første av til sammen nesten 400 arbeiderforeninger, stiftet. Aktiviteten gikk på både skolering, selvhjelp, sosialt samkvem og politisk aktivisme.^[11] Den neste arbeiderforening kom i Kristiania, og flere vokste frem, så langt nord som i Steinkjer. Arbeiderforeningene i Kristiansund og Trondheim erklærte seg uavhengige av sentralledelsen i hovedstaden. Arbeiderforeningen på Enerhaugen ble det første filantropiske arbeidersamfunn, ledet av presten Honoratus Halling.^[12]

På det første Centralmøde i 1850 møtte det 27 gårdbrukere, 1 forpakter, 27 husmenn, 29 håndverkere, 12 arbeidere, 2 skolelærere, 2 redaktører, 1 sjømann, 1 landhandler, 1 jusstudent og 1 seminarist. Undersøkelser viser at 35 % av medlemmene på Hedmarken ikke var eiendomsløse, og 18 % hadde gårdbrukerbakgrunn. I Sør-Trøndelag var innslaget med gårdbrukerbakgrunn over 30 %.^[13]

5. mai 1849 utkom første eksemplar av Thranes egen avis, Arbeider-Foreningernes Blad, Norges første arbeideravis. Åpningsartikkelen begynte med: «Arbeidere! Gud være med eder! Gud være med os alle! En kamp vil begynde; en kamp maa begynde. Gud lede denne kamp saaledes at den blot bliver aandelig og ikke legemlig, at den vil indskrenke sig til en kamp med sandhedens ord.»^[14]

Våren 1850 flyttet Thrane og familien til Christiania.

4. mai 1850 skrev han: «I nederste etasje står arbeiderne; ovenpå deres skuldrer borgerskapet og pengeveldet; ovenpå disse embedsveldet, og øverst kongeveldet...Arbeidere! Betenk hvilket tårn av tærende mennesker du har på dine skuldrer! Og dog betraktes du halvt som et dyr, der ingen mening må ha, enskjønt det er på dine skuldrer den hele bygning hviler...»^[15]

Det ble også skrevet mange sanger, som programerklæringer, meningsytringer, kommentarer og leilighetsdikt innenfor bevegelsen, og et utvalg av disse ble samlet i Arbeider-foreningernes Sangbog, utgitt av P.W. Bergh i 1850.^[16]

Urmaker Nils J. Qvarme^[17] fra Skien var en av Thranes nærmeste medarbeidere, og hans «Arbeiderforeningens Sang» gir eksempel på hvordan bevegelsen forsto seg som vekker og viderefører av den demokratiske frihetsimpulsen fra Eidsvoll i 1814:

O Nordmænd! Vågner op engang af Døsighedens Dvale,

og når I synger denne Sang, da husk paa Eidsvolds Sale.

Hvor Folkets Røst engang blev hørt, husk hvilke Taler der blev ført

- husk hvilke Baand man dengang brød, og løs på tvungne Lænker!

Den unge Henrik Ibsen sympatiserte med bevegelsen. Han var ikke medlem og bidro ikke med noen kjente sanger, men deltok på noen møter, skrev litt i bladet og leverte noen tegninger. Dessuten underviste han på arbeidernes søndagsskole.^[18]

Siden flertallet av medlemmene ikke hadde stemmerett, ble det utformet en «petisjon» (bønnskrift) til kong Oscar I, der bevegelsens viktigste krav ble lagt fram og begrunnet. Thrane fikk hjelp med formuleringer og begrunnelser av juristen Paul Hjelm-Hansen. Petisjonen hadde samlet 12 833 underskrifter da den ble overlevert stattholder Severin Løvenskiold 19. mai 1850. Petisjonens innledning og hovedkrav var som følger:

«Drammens arbeiderforening anholder underdanigst om Deres Kongelige Majestets nådigste bistand til.

At beskyttelsessystemet må bli opphevet og tollvesenet ført tilbake til dets rent fiskale karakter.

At innførselstollen på korn og andre livsfornødenheter må aldeles bortfalle eller iallfall nedsettes til 5 pst. av verdien.

At liggedager på ny må bli innført.

At en utvidet handelsfrihet på landet tilståes.

At husmannsklassens kår må bli undersøkt og forbedret.

At foranstaltninger treffes mot brennevinsondet.

At en forbedring i allmueskolevesenet må finne sted.

At alminnelig stemmerett innføres.

At en reform foregår i rettspleien.

At alminnelig verneplikt må bli innført.»^[19]

Bortsett fra kravet om stemmerett var ingenting her radikalt. Bondetingmennene hadde alt reist krav om jury-ordning (demokratisering av rettsvesenet) og forbedring av skolevesenet og husmennenes kår. I 1848 hadde regjeringspressen vært positiv til en utvidelse av stemmeretten.^[20]

Kong Oscar svarte aldri på bønnskriftet; tvert om oppfordret øvrigheten «alle rettsindige menn» til å bekjempe den. Men bevegelsen ble ikke kriminalisert da. Et fremstøt overfor Stortinget om støtte fra bondeopposisjonen slo også feil, og Thrane selv var oppmerksom på at storbøndenes holdninger ikke skilte seg stort fra embetsmennenes.^[21]

Arbeiderforeningenes første Centralmøde ble arrangert på Fredriksborg, Bygdøy 1-9. august 1850.  Her ble politikken på mange områder diskutert og presisert, bl.a. kom en fram til et forslag til ny husmannslov. Både Thrane og andre forsto bevegelsen som «Arbeiderpartiet», men utover kravene i petisjonen var det ikke noen omfattende eller detaljert felles forståelse, verken av grunnlag eller strategi.

En viss minimumsform for ideologisk avklaring ble gjort, da Thrane under møtet holdt foredraget «Skal vi være moderate eller radikale?»^[22], og det endte med at samtlige utsendinger erklærte seg som radikale. Thrane definerte «moderat» slik:

«Ordet moderat betyder maadeholden, og at være moderate vil sige, at hylde de nærværende Grundsætninger i Statsstyrelsen, nemlig hovedsaglig følgende:

a) Eiendomsretten forbliver fuldkommen hellig.

b) Det er gavnligt og i sin Orden at der ere fattige Mennesker, som arbeide for andre, hvorfor Rigdommens Ophoben paa enkelte Hænder ikke er skadelig.

c) Enhver kan gjøre med sit hvad han vil.»

Thrane sammenfattet sitt politiske ståsted slik: «Da ogsaa vore Arbeiderforeningers Hensigt skal gaa ud paa at avskaffe Fattigdom, ved nemlig gjennom Lovgivningen at paalægge den Rige store Byrder og Forpligtelser, saa maa alle Medlemmer at Arbeiderforeningene ansees for Socialister.»^[23].

Et tredje felles forankringspunkt var synet på arbeid, at det var en menneskerett: «Man har for længe siden anerkjendt Menneskets Ret til Frihed, men da Mennesket uden Mad ikke kan være frit, og uden Arbeid ikke kan faa Mad, saa har man begynt at anerkjende paa en vis Maade Menneskets Ret til Arbeid.»^[24]

Kvinners stemmerett var han motstander av, med mindre kvinnene selv fremmet krav om det. I hans øyne skulle kvinner etter tidens skikk holde seg tilbake og være underdanige mot menn.^[25]

Ut gjennom 1850 fortsatte organisasjonen å vokse, og hadde på det meste ca. 30 000 medlemmer. 

Dette var ikke mye færre enn de 36 770 som stemte i stortingsvalget 1850. Foreningene representerte derfor en potensiell politisk kraft.

9. november ga kong Oscar et negativt svar på petisjonen. Kongen fulgte Løvenskiolds anbefaling: Kravene ble avvist, og regjeringen hadde gitt innspill til å «dokumentere» at kravene ikke var berettigede.

Etter at kongen avviste petisjonen, ble kravene skjerpet. Nå het det at «eiendom er tyveri», at jordeiendom måtte omfordeles, og staten sørge for støtte til bureising for husmenn og etablering av banker som ga arbeidere billige lån osv. Nå falt særlig bønder fra.^[26]

Den generelle holdningen i foreningene var mer radikal enn petisjonen ga uttrykk for,^{[27] [28]}og Thrane selv var erklært sosialist.^[29] Samtidig tilhørte mange av medlemmene mellomsjikt som håndverkere, bønder og lærere, og mange av disse var mer på linje med bonde-opposisjonen på Stortinget enn med de franske sosialistene eller de engelske chartistene (som Thrane i stor del ser ut til å ha brukt som forbilder).^[30] Og Thrane ville ikke virke som en rød klut som ble til hinder for samarbeid og praktiske framskritt.  Derfor bidro han til å sette inn den erklært ikke-sosialistiske ^[31] jusstudenten Theodor Abildgaard, som etterfølger både som redaktør for bladet fra årsskiftet 1850-51, og snart etterpå de facto leder for foreningene.

Samtidig var det blitt valgt et ganske radikalt storting i 1850, der mellom 35 og 40 representanter, blant andre Johan Sverdrup, sympatiserte med foreningene og var innstilt på samarbeid. Sverdrup var blitt valgt inn med støtte fra blant andre arbeiderforeningen i Tønsberg. To representanter var også medlemmer i foreningene. Redaktør Abildgaard gikk ganske betingelsesløst inn for samarbeid med bondeopposisjonen og foretok sonderinger, Thrane ville på sin side sikre at arbeiderforeningenes interesser ble ivaretatt. Men han levnet ingen tvil om hvor han og bevegelsen sto, da han  avsluttet en kort appell på 3-årsdagen for februarrevolusjonen, 24. februar 1851, med hurra for en ny regjering og Ueland. (Politiet hadde nedlagt forbud mot demonstrasjoner på revolusjonsdagen.) ^[32]

Kunstmaleren Peder Balke var thranitt fra 1850-årene og fremmet tre ganger forslag om en pensjonskasse for arbeidere overfor Stortinget, men forgjeves. I 1855 kjøpte han en byløkke nord for Bogstadveien mellom Industrigata, Hammerstads gate og Schultz' gate som han utparsellerte til en bydel for arbeidsfolk. Balke selv kalte stedet «Kunstnerlund», men på folkemunne het det «Balkeby». I 1879 brant Balkeby og Peder Balkes eget hus ned. På 1930-tallet reiste OBOS et nytt Balkeby i murstein, men det første tilfellet av sosial boligbygging i Norge skjedde på privat initiativ av en thranitt.^[33]

Arbeiderforeningenes andre Centralmøde, det såkalte «Lilletinget», foregikk i vognmann Olsens gård i Youngs gate 9^[34] 10-18. juni 1851. Kombinasjonen av en sterk bevegelse og hardt press for å undertrykke den, hadde gjort stemningen mer opprørsk mange steder. Så da situasjonen i landet skulle berettes og drøftes den 3. dagen, var det flere som kunne berette om stemning som gikk i revolusjonær retning. Det er ingen ting som klart tyder på at revolusjon var noe avstemingstema den dagen, derimot var det omfattende diskusjon om demonstrasjoner, og de mulige konsekvensene av dem. 

Dette ble av noen deltakere tolket som «revolusjon», men ingen i ledelsen oppfattet det slik, og det foreligger ikke noe skriftlig materiale i den retning. Det er påstått at Thrane skulle ha sagt at «han ville være med», men dette er usannsynlig. I Thranes selvbiografiske skisse skriver han at han etterpå ble fortalt at Abildgaard, etter at Thrane hadde gått, hadde erklært seg for revolusjon. Altså var Thrane, som alltid ellers, mot revolusjon, og eneste holdepunktet han hadde for at Abildgaard skulle være for, var noe han var blitt fortalt. (Og som han nok gjerne ønsket å høre.)^[35][36]

Abildgaard foreslo en adresse til Stortinget, som ble vedtatt. Denne har en passasje som kan forstås som en trussel om revolusjon, dersom folket ikke får alminnelig stemmerett, og pengeforholdene ikke forandres gjennomgripende. Det refereres til stemninger, arbeiderforeningene stilte seg ikke bak. Men dette måtte jo fra makthavernes side oppfattes som en dramatisk heving av trusselnivået. «Vi vil ikke skjule for Storthinget, at man i Landets forskjellige Distrikter jevnlig hører Ytringer, der tyder hen på, at dersom (kravene ikke imøtekommes), da vil vore vidt udstrakte Fjeldegne være et kun altfor godt Tilflugssted for Skarer af Mennesker, der vil sætte sig op mod den bestaande Tingenes Orden ...»

Trolig skremte det også øvrigheten at thranitter høsten 1850 hindret lensmannen i å gjennomføre en tvangsauksjon i Romedal. Militæret ble varslet uten å gripe inn, men det gjorde de i 1851 da folkemengden i Levanger hentet agitatoren Michelsen ut av fengselet. Det var også uro på Borregaards sagbruk.^[37]

Inntrykket av revolusjonære holdninger på «Lilletinget», ordlyden i adressen til Stortinget, sammen med episoder rundt om i landet i etterkant av «Lilletinget», ga endelig stattholder Løvenskiold påskuddet han lenge hadde ventet på for å gripe inn overfor bevegelsen. Om morgenen 7. juli ble det foretatt arrestasjoner av sentralledelsen, samt mange lokalledere. Stort sett foregikk dette fredelig, men på Hønefoss ble det litt mer dramatisk da den lokale lederen som var kjent for sine radikale holdninger, hattemaker Halsten Knudsen, ikke uten videre ville overgi seg. («hattemakerfeiden»)

De satt tre år i varetekt før undersøkelseskommisjonen, som både skulle utrede og dømme, kom med sine dommer i april 1854. Så gikk det nok et år før saken kom opp for Høyesterett. Høyesterett sluttet seg i alle hovedtrekk til kommisjonens vurderinger, men gjorde noen endringer i straffeutmåling. For Thrane var straffen på 4 års tukthus. Varetektstida på 4 år ble ikke fratrukket, men på grunn av skjerpede soningsforhold i det nye Botsfengselet slapp han ut etter 3 år, i 1858.

I alt 127 thranitter ble dømt for forbrytelser mot statens sikkerhet, med dommer varierende fra syv måneder til ni års straffarbeid og fengsel.^[38] Etter dommene gikk det meste av bevegelsen i oppløsning, sank ned i passivitet eller endret karakter.

Straffene ble husket lenge. Men Abraham Borgen (f. 1816) unngikk å bli arrestert da han flyttet til Skjerstad ved Bodø. Familien flyttet senere til Murmansk.^[39] Presidenten på «Lilletinget», tømmermannen Fritz Jensen, ble en aktet mann som ordfører i hjembyen Kristiansand.^[40]

Ut fra svært sprikende vitneutsagn hadde kommisjonen konstruert en historie der forsamlingen på «Lilletinget» skulle ha vedtatt revolusjon den ene dagen, for så å omgjøre vedtaket den neste. Thrane skulle ha vært instrumentell for omgjøringen. Denne ble senere presentert i Retstidende som en ubestridt framstilling av fakta - og i hovedsak akseptert av ettertida. Samtidig viser voteringsprotokollene fra Høyesterett, som den gang ble holdt hemmelige, at dommerne selv ikke anså dette som bevist, dvs. justismord.

I sitt votum skrev den mest liberale av dommerne, assessor Ulrik Anton Motzfeldt følgende: «...jeg har Tvivl om han kan fældes. Kan ikke tage i Betragtning uden hvad der hører ind under 9-1 og 9-30. Har han virkelig opfordret til Oprør eller ei? Overordentlig tvivlsomt. Udtrykt sig saa forsigtig, at de fleste Vidner tro, at han fraraadede Revolution.»^[41] Likevel stemte Motzfeldt for domfellelse, fordi Thrane ikke utelukket at det kunne komme voldsomme reaksjoner, dersom bevegelsen ikke vant fram med sine krav: «...maa ansees at have opfordret til Revolution, henholder jeg med til Ass. Andresens Bemærkninger, nemlig at han altid har stillet Revolutionen i Perspectiv.»^[42]

Thrane ble med andre ord dømt for å stille en forbrytelse - revolusjon - «i Perspectiv», selv om han bevislig i alt sitt virke gjorde alt han kunne for at det skulle unngås. Han var påvirket av utopisk sosialisme og tok avstand fra kommunismens fellesskapstanke. Han ville ikke gjøre alle like, men anså anarkisten Pierre-Joseph Proudhon som «vår tids uten tvil største geni» og mente som han at all produksjon burde overtas av kooperasjoner med lønn etter arbeidsinnsats. Thrane hadde mye felles med tyskeren Wilhelm Weitling^[43] som var opptatt av oldkirkens sosiale aspekter.^[44]

Thrane skrev ei rekke artikler i Arbeiderforeningens blad mens han satt i fengslet, men først og fremst leste han mye, ikke minst sosialistisk litteratur. I løpet av varetektstida lånte han ca. 200 bind faglitteratur på Universitetsbiblioteket. Han utformet etter hvert sin egen versjon av en sammenhengende sosialistisk ideologi. Den bar sterkt preg av hans tidlig-industrielle erfaringsbakgrunn, men har samtidig klart slektskap med seinere norsk sosialdemokratisk ideologi, bl.a. i kombinasjonen av sosialisme og en legitim form for eiendomsrett. (For en bred gjennomgang, se nedenfor, Birger Steiro, 1974.)

Mens Thrane satt fengslet, ble Arbeiderforeningenes blad redigert og utgitt av kona Josefine fra 1854 til 1856. Men foreningene kom seg aldri på fote etter Høyesterettsdommen, og bladet måtte gå inn.

Da Thrane slapp ut av fengslet i 1858, dro han sporenstreks til Drammen for å oppsøke gamle allierte i bevegelsen, med tanke på å blåse liv i virksomheten. Men til sin sorg fant han at den gamle kampånden var kuet. I Christiania var bevegelsen død. Han tenkte da på å starte opp igjen, men skjønte at han nå var blokkert på alle kanter, og ga opp.

I stedet dro han til Tyskland og lærte seg fotografering. Han reiste rundt, til dels sammen med familien, og gjorde det etter eget utsagn ganske bra i noen år. Men Josefine var helseknekt, syk av tuberkulose og ble stadig dårligere. Hun døde i 1862, og året etter utvandret Thrane til USA sammen med de fire døtrene. Den gjenlevende sønnen, Arthur, kom etter i 1865 da han hadde tatt artium og deltatt som frivillig i den dansk/tyske krigen.

Thrane og døtrene Camilla, Helene, Markitta og Vasilia^[45] bodde to år i New York, der han hadde en dårlig betalt jobb som portrettfotograf i et stort fotoforetak med hundrevis av kunder daglig. Deretter flyttet de til Chicago, der sønnen Arthur etter hvert utdannet seg til lege.

Med sønnens hjelp startet Thrane i 1866 ukeavisen Den Norske Amerikaner, som raskt fikk et betydelig antall abonnenter. Like etter ble det imidlertid startet en konkurrent med bredere målgruppe, Skandinaven, og Thrane valgte, til tross for sin gode posisjon, etter noen måneder å gi opp og selge abonnentlista til konkurrenten. Seinere startet Thrane Dagslyset, et filosofisk-livssynsorientert tidsskrift, som med noen avbrudd utkom 1869-78.^[46]

Thrane var aktiv på venstresida i Chicagos intellektuelle liv, og var i 1871 med på å stifte en skandinavisk avdeling av den første sosialistiske internasjonale. En av anarkistene som ble henrettet etter Haymarket-opptøyene i 1886, var en bekjent. Thrane skrev en rekke skuespill for det skandinaviske innvandrermiljøet, ofte med moralsk/politisk tematikk. Han sto også som regel for oppsetningen av disse, og hele familien var gjerne engasjert i framføringen.

Han skrev også et syngespill han kalte «Holden - eller Smør dig med Taalmodighed». Det hentet handlingen fra skandalen rundt Bernt Julius Muus, sogneprest for norske innvandrere i Minnesota i menigheten «Holden». Muus var kjent som ekstremt gjerrig, og nektet sin kone å oppsøke lege etter et benbrudd: «Lege koster penger - smør deg med salve og tålmodighet!» Høsten 1879 gikk da prestefruen til sak mot sin mann for å få farsarven sin. Oline Muus fikk støtte fra Aasta Hansteen og fra Ole Gabriel Uelands sønn som var jurist. Bjørnstjerne Bjørnson tok derimot parti for Muus, som dro tilbake til Norge kort tid før sin død, og er gravlagt på Domkirkegården i Trondheim. Bodil Stenseth har skrevet boken Fru Muus' klage^[47] om saken. Thrane skrev også et syngespill om Gjest Baardsen, oppført i 1867, og i 1886 skuespillet Sammensværgelsen, etter justismordet mot lederne av Haymarket-opptøyene.^[48]

Thrane var anti-kirkelig og engasjerte seg sterkt i "Fritenkerforeningen", dro rundt og holdt foredrag om fritenkeri. Han regnet seg som deist, altså verken ateist eller agnostiker, men avviste hele den kristne dogmatikken og betraktet Jesus som "rett og slett den nobleste blant lærere". Han var flammende opptatt av det han oppfattet som kirken og prestenes moralske svik, og i tillegg til artikler og foredrag om temaet, skrev han den satiriske "Den gamle Wisconsin-bibelen" (1881), der han i bibel-stil forteller om kirke-relaterte hendelser i det norske emigrant-miljøet. Boka ble (i likhet med eksemplarer av Dagslyset) brent av enkelte prester, men ble populær og kom ut i mange opplag. ^[49]

I 1882-83 var Thrane på en lengre Europa-reise, der han også oppholdt seg noen måneder i Norge. Her besøkte han gamle kjente, samtidig som reisen til en viss grad var lagt opp som en foredrags-turne. Der han presenterte sitt ikke særlig positive/optimistiske syn på utviklingen i USA, som han beskrev som et ganske korrupt, pengearistokratisk dominert styre. Men han hadde også gode tips til de som vurderte emigrasjon.

Han fikk ikke lov å tale i det da Venstre-ledede Oslo Arbeidersamfunn,  og foredragene han holdt i det alternative lokalet «Teknikken» og seinere "Folkvang" på Sagene var ikke veldig godt besøkt. Det hadde et blandet budskap: Erfaringene fra USA hadde bl.a. styrket hans skepsis mot allmen stemmerett så lenge denne ikke ble ledsaget av politisk skolering: Korrupte politikere ble valgt og gjenvalgt. Samtidig mente han at det var hos fortroppen av sosialister håpet lå.

Thranes budskap var noe ingen ønsket å høre akkurat da. Maktkampen mellom Høyre og Venstre var da på sitt mest intense, og Venstre-tilhengerne ville gjerne holde fram USA som et lysende eksempel - noe Thrane dokumentere at det ikke var. Høyresida kunne på sin side applaudere Thranes skepsis mot allmen stemmerett, men verken hans begrunnelse for dette eller hans sosialistiske agitasjon var spiselig for dem. 

Det er ting som tyder på at Thrane ville undersøke mulighetene for å virke i Norge eller Europa på sine eldre dager, men erfaringene fra Norge viste at det ikke var noen naturlig plass for ham. Dermed dro han skuffet tilbake til USA. Neste år, i 1884, flyttet han til sønnen Arthur i Eau Claire, Wisconsin, der han for det meste bodde inntil sin død 30. april 1890.

Thrane kom på sine eldre dager med noen utsagn og påstander som trenger å etterprøves og settes i perspektiv. Den viktigste er påstanden fra 15.2.1886:

«Den hele Arbeiderbevægelse var uindskrænket i mine Hænder... det var mig alene, som bestemte hvilken Politik Arbeiderpartiet skulde følge, hvilket Program det skulde opstille osv.» Dette kunne nok i hovedsak stemme for perioden fram til det første landsmøtet på Bygdøy i 1850, men forhandlingene fra dette dokumenterer en demokratisk prosess, der Thrane har innflytelse i kraft av sin argumentasjon og ikke sin autoritet, og der han også blir nedstemt (Utkastet til husmannslov). Og etter nyttår 1851 hadde han i ca. to år minimal adgang til bladet og opinionsdannelsen som skjedde gjennom det.

Så påstår Thrane i Dagslyset, som svar til en innsender som etterlyser den «gamle» Thrane, at han alltid har vært aristokrat. I vanlig forstand av ordet er jo det fullstendig galt, for det som særpreget Thrane som arbeiderleder, var jo nettopp en demokratisk, åpen og uautoritær lederstil, altså det stikk motsatte av en aristokratisk. Det kan derimot stemme i betydningen kulturell aristokrat, veldig mye av hans kritikk av presteskap og borgerskap gikk jo på for dårlig moralsk og kulturell standard, og politisk skolering som betingelse for stemmerett ligger i samme gate.

Endelig har Thrane noen betraktninger til sist i sine sjølbiografiske notater, der han forteller at han som omreisende fotograf på landet ofte ble tatt meget vel imot av lokale besittende verter, mens han hos almuen, som han hadde ofret seg for, nesten ble skydd. I datteren Vasilias oversettelse lyder det slik: «...which convinced me that "Rabble will be Rabble" --- crowning you one day, crucifying you the next,» («...som overbeviste meg om at 'mobb vil være mobb' --- kroner deg en dag, korsfester deg den neste») Men Thrane visste jo at det var 126 andre som ofret seg og blitt dømt sammen med ham, og at dette hadde hatt akkurat den skremmende effekten som var tilsiktet. Han visste også at foreningsknusing hadde foregått helt siden stiftelsen av de første foreningene, og at forfølgelsen hadde vært særlig intens i 1851. Budskapet fra myndighetene var at det var farlig å ha kontakt med ham. Endelig visste han, fra sine reiser våren 1851, at mange medlemmer i lokallagene da var skuffet, utålmodige, og noen følte seg lurt fordi resultatene uteble. Dette inntrykket kunne dessuten styrkes av at det faktisk hadde skjedd forbedringer mens ledelsen satt i fengsel. Så ved litt refleksjon, ville det være helt klart at det han opplevde, absolutt ikke var noe prov på at «Rabble will be Rabble». ^[36]

I sitt testament forbyr han bruken av kristne ritualer, og han krevde at bare frittenkende mennesker skulle få være til stede i begravelsen hans.^[50]

Thrane døde hos sønnen i USA og ble gravlagt i Eau Claire. I 1949 ble levningene fraktet til Norge hvor han ble gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund samme år. Minnetalen ved begravelsen ble holdt av Halvdan Koht.^[51]

Thrane har fått gater og veier oppkalt etter seg i Sagene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Gjøvik, Halden, Hamar, Haugesund, Kongsberg, Kristiansand, Lillehammer, Lørenskog, Moss, Notodden, Rana, og Vennesla. I Skien finnes en Marcus Thranes gate nord og Marcus Thranes gate sør og Sarpsborg og Horten har gater som heter Thranes gate.

• Hattemakerfeiden på Hønefoss
• Halsten Knudsen

• Arbeider-Foreningernes Blad. Aargang 1849–1856
• Oddvar Bjørklund (1951). Marcus Thrane: en stridsmann for menneskerett og fri tanke. [Oslo]: Tiden. 
• Halvdan Koht (1914). Arbeidar-rørsla av 1848 i Noreg. Oslo: Norigs ungdomslag og Student-maallaget. 
• Mona R. Ringvej (2014). Marcus Thrane: Forbrytelse og straff. Oslo: Pax. ISBN 978-82-530-3542-0. 
• Steiro, Birger (1974). Marcus Thranes politiske agitasjon 1849-1855. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270830046. 
• Ole Andreas Øverland (1903). Thraniterbevægelsen. Kristiania: [s.n.] 
• Aksel Zachariassen (1962). Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl. [Oslo]: Arbeidernes opplysningsforbund. 
• Thrane, Marcus. Ms.4° 1708 Selvbiografi i oversettelse fra 1917 ved Thranes datter Vasilia Thrane Struck. Her også annet stoff om Thrane samlet av Vasilias datter Lily Josephine Struck Lewer. 
• Thrane, Marcus (1969). Arbeidere, forén dere!. Oslo: Pax. 

• (en) Marcus Thrane – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Marcus Thrane hos Virksomme ord
• (no) Marcus Thrane på Marxists Internet Archive
• (no) Arbeider-Foreningernes Blad og ytringsfriheten, artikkel hos Norgeshistorie.no
• (no) Da Høyesterett stoppet kampen for stemmerett, artikkel hos Norgeshistorie.no