Concerto grosso

Concerto grosso er en musikkform fra barokken med noen forgreninger til modernismen. Formen ble utviklet av italienske komponister, men også f.eks. Georg Friedrich Händel og Johann Sebastian Bach skrev musikk på formen. Concerto grosso likner i besetning og form på en triosonate, idet det vanligvis er tre solister (solistgruppe, concertino) som spiller sammen med et orkester (grosso eller ripieno) og støttes av basso continuo (generalbass). Det er dermed tre klangrupper som spiller mot hverandre. Concerto grosso betyr altså ikke bare «stor konsert».

Den italienske komponisten Alessandro Stradella (1639–1682) innførte begrepet concertino og concerto grosso for en solistgruppe med akkompagnerende instrumentgrupper i en kantate fra 1674. Selve formen oppsto imidlertid tidligere: 2 konserter fra Massimiliano Negris samling Sonate da suonersi con varii strumenti (Venezia, 1651) er i form og besetning de første Concerti grossi.

En Concerto grosso er som regel formet enten etter mønster av en sonata da chiesa, en «kirkesonate», eller en sonata da camera, en «kammersonate». Kirkesonaten har fire satser (langsom – hurtig – langsom – hurtig), en kammersonate ligner mest på en suite med en innledning (ouverture) og flere dansesatser.

I 1698 publiserte komponisten Giovanni Lorenzo Gregori (1663–1745) som den første en samling under navnet concerto grosso (Concerti grossi a piú stromenti).

Forbilde for etterfølgende komponister ble Arcangelo Corelli (1653-1713) med sine 12 Concerti grossi op. 6, trykt i Amsterdam i 1714. 8 konserter er av chiesa typen, 4 følger camera mønsteret. Hos Corelli spiller solistene også ripieno stemmene. Corelli brukte 2 fioliner og en cello som concertino og et strykeorkester som ripieno, noe som ble vanlig deretter. Ved spesielle anledninger kunne strykeorkesteret forsterkes med fløyter, oboer og fagotter.

Orkestrene Corelli hadde til disposisjon, var meget store. I Bologna spilte det 120 musikere i orkesteret, og i anledning av en konsert for paven i året 1687 brukte Corelli opp mot 150 musikere.

På kontinentet forsvant Concerto grosso etter ca. 1725, samtidig med at solokonsertens popularitet steg. I England beholdt imidlertid Concerto grosso sin stilling som ledende konsertform fram til århundreskiftet. Her kan det nevnes Corellis elev Francesco Geminiani (1687–1762) med i alt 42 Concerti grossi op. 2, 3 og 7, nederlenderen Willem de Fesch (1687–1761) (Concerti grossi op 2, 3, 6 og 10) og Charles Avison (1709–1770). Avisons Twelve Concertos in Seven Parts Done From Two Books of Lessons for the Harpsichord, Composed by Sig. Domenico Scarlatti var et forsøk å tilnærme seg rokokkoens uttrykksmåter.

Händel skrev i alt 19 Concerti grossi, 6 concerti HWV 312-317 ("op. 3"), én concerto HWV 318 som mellomaktsmusikk til oratoriet Alexander's Feast, samt 12 concerti HWV 319-330 ("op. 6"). HWV 312-317 er blitt kjent under navn obokonserter siden Händel ved siden av andre instrumenter alltid bruker 2 oboer i concertino. Konsertene må ikke forveksles med de tre obokonserter HWV 287, 301 og 302a som er rene solokonserter for én obo, strykeorkester og basso continuo.

HWV 319-330 følger Corellis forbilde når det gjelder concertino som alltid består av 2 fioliner og én cello. Alle concerti baserer seg på chiesa mønsteret, men bare HWV 320 og 322 kan anses som rene chiesa konserter. I de andre concerti utvider Händel chiesa formen til 5 eller 6 satser. HWV 321, 323, 325, 326 og 327 inneholder dessuten minst én dansesats. HWV 323 og 328 blir innledet av en ouverture.

Flere satser i hele samlingen har detaljerte spilleanvisninger. For eksempel har første satsen i HWV 329 overskriften Andante larghetto, e staccato som fritt oversatt betyr I langsomt gående tempo med frittstående noteverdier.

HWV 319-330 ble komponert ultimo september til ultimo oktober 1739 og består mest av nykomponerte satser. Samlingen ble publisert året etter. HWV 312-317 derimot baserer seg på innlednings- og mellomaktssatser til vokalverker. Den eldste concerto fra denne samlingen oppsto allerede 1710, den yngste i trykkleggingens år som var 1734.

Händel gjelder som den komponist som utover den spesifikke utformingen av enkelte satser gav hele concerto grosso formen et individuelt preg.

Enda et skritt videre gikk Johann Sebastian Bach. Hans Brandenburger konserter BWV^[1]1046-1051 representerer ikke lenger en bestemt concerto grosso type, men er en blanding av concerto grosso, solokonsert, italiensk operaouverture, solosonate og triosonate. Bach tar også i bruk virkemidler fra renessansen, spesielt Giovanni Gabrielis sonater for forskjellige instrumentgrupper, når han for eksempel i konsert nr. 3 BWV 1048 setter opp fioliner, bratsjer og celli mot hverandre.

Det er bare konsert nr. 2 BWV 1047 som i instrumentfordelingen kan anses som ren concerto grosso. Blokkfløyte, trompet, obo og fiolin danner concertino, strykeorkesteret fungerer som ripieno. I satsoppbygging og antall satser (hurtig – langsom – hurtig) minner konserten derimot mer på en solokonsert.

I konsertene nr. 4 og 5 er det ett av tre soloinstrumenter som dominerer, og Bach fører dermed konserten i retning solokonsert. I BWV 1049 er det fiolinen som spiller hovedrollen, i BWV 1050 tilgodeses cembaloen med en meget lang kadens.

BWV 1060 har med sine to solobratsjer, én solocello, to violae da gamba og basso continuo en meget uvanlig instrumentasjon. Etter som gambene har en ren akkordfunksjon, er verket i utgangspunkt en triosonate med utskreven basso continuo.

I flere konserter skifter stil og form fra sats til sats. Første satsen i konsert nr. 1 BWV 1046 står i Gabrielis tradisjon med treblåsere, messingblåsere og strykere som konserterer med hverandre. Andre sats er en langsom sats som fra en dobbelkonsert for obo, fiolin og orkester. Tredje sats kan anses som en solokonsertsats fra en fiolinkonsert. I formen representerer konserten inntil her den tradisjonelle barokke solokonsertformen. Deretter følger i form av flere korte dansesatser en rondo med en menuett som ritornell eller refreng, samt 2 trioer og en Polacca – en dans i slekt med den norske pols – som couplet eller vers, alle i forskjellig instrumentasjon med forskjellige framtredende soloinstrumenter eller -instrumentgrupper.

Andre satsen i konsert nr. 3 BWV 1048 består i partituret av bare 2 akkorder i en såkalt frygisk kadens som vanligvis første fiolinisten eller cembalisten improviserer over. Den engelske musikkforskeren og cembalisten Thurston Dart har påpekt at de siste to takter i tredje satsen (Largo) til Sonate for fiolin og basso continuo i G-Dur BWV 1021 tilsvarer eksakt denne kadensen. Han antar derfor at Bach anså det som en mulighet å la denne satsen spille under en konsertframførelse.^[2]

I forbindelsen med en tibakevending til gamle former opplevde Concerto grosso en liten renessanse. Her kan det nevnes Max Reger (1873–1916) (Konsert i gammel stil i F-Dur op. 123), Ernst Křenek (1900–1991) (Concerti grossi nr. 1 og 2 op. 10 og 25) og Alfred Schnittke (1934–1998) som bl.a. kalte sin 5. symfoni (1988) for Concerto grosso.

Norske Knut Nystedt (1915-2014) legger seg tett opp til den opprinnelige besetningen. Concerto grosso op. 17a fra 1946 har 3 trompeter som concertino og strykeorkester som ripieno. I 2006 omarbeidet Nystedt komposisjonen til en Konsert for 3 trompeter og orgel.

Arnold Schönberg (1874-1951) adapterte i 1933 én av Georg Friedrich Händels Concerti grossi (H♭-Dur HWV 325) for sin Konsert for strykekvartett og orkester. Den samme besetningen valgte Pelle Gudmundsen-Holmgreen (født 1932) i 1990 for sin Concerto grosso.

Paul Hindemiths Konsertmusikk for strykere og messingblåsere op. 50 er ingen Concerto grosso, selv om opptaks- og programtekster ofte tilregner den denne formen.^[3] Her er det forskjellige orkestergrupper som settes opp mot hverandre. Soloinstrumenter brukes for å skape kontrast i struktur og klangbilde, ikke for å profilere én eller flere solister. En Concerto grosso er derimot Hindemiths Konsert for treblåsere, harpe og orkester fra 1947 til 1949.

Robert Russell Bennett (1894-1981) skrev en Concerto grosso for Dance Band and Orchestra (Sketches from an American Theatre) i 1932. Her integrerer han swingjazzens klangbilde i barokke og modernistiske formmønstre. Hans concertino består av 3 saxofoner, 2 trompeter, trombone, gitar, klaver og slagverk.