Commodus

Commodus MARCVS AVRELIVS COMMODVS ANTONINVS AVGVSTVS
Født		Lucius Aelius Aurelius Commodus 31. aug. 161[1] Lanuvium
Død		31. des. 192[1] (31 år) Roma Kvalt av tjeneren Narcissus
Beskjeftigelse		Hersker
Embete		Romersk keiser (177–192) romersk senator romersk konsul
Ektefelle		Bruttia Crispina (178–)[2]
Partner(e)		Marcia
Far		Marcus Aurelius[3][2]
Mor		Faustina den yngre[3][2]
Søsken		8 oppføringer Marcus Annius Verus Caesar Annia Aurelia Galeria Faustina Vibia Aurelia Sabina Fadilla Lucilla Annia Cornificia Faustina Minor Titus Aurelius Fulvus Antoninus (familierelasjon: tvillingbror) Domitia Faustina
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Castel Sant'Angelo
Navn før tiltredelse		Lucius Aurelius Commodus (til 166) Caesar Lucius Aurelius Commodus (166 til 176) Caesar Lucius Aurelius Commodus Augustus (176 til 180)
Navn som keiser:		Caesar Lucius Aurelius Commodus Antoninus Augustus (180) Caesar Marcus Aurelius Commodus Antoninus Augustus (180 til 191) Caesar Lucius Aelius Aurelius Commodus Augustus (191 til død)
Regjerte		17. mars 180 - 31. desember 192
Dynasti		Nerva-antoninske
Forgjenger		Marcus Aurelius
Etterfølger		Pertinax
Commodus på Commons Se også liste over romerske keisere

Commodus (latin: Marcus Aurelius Commodus Antoninus Augustus;^[4] født 31. august 161, død 31. desember 192) var romersk keiser fra 180 til 192. Han fungerte også som medkeiser med sin far Marcus Aurelius fra 177 til sin fars død i 180.

Hans utnevnelse til keiser var første gang en sønn etterfulgte sin far siden Titus overtok etter Vespasianus i 79. Han var også den første keiser som hadde både en far og en bestefar (som hadde adoptert hans far) som to etterfølgende keisere. Commodus var den første (og fram til 337, den eneste) keiser som var «født i purpur», det vil si i sin fars keisertid. Han var 18 år ved sin fars død, og viste lite av sin fars intellektuelle kapasitet. Han overlot styringen av Romerriket til andre slik at han kunne hengi seg til verdslige gleder. Med Marcus Aurelius endte det lange styret med gode keisere og Pax Romana, og fulgt av et århundre med kaos og nedgang. Den første keiserne i denne perioden var Commodus, bedømt av historikere som fordervet og korrupt, og stormannsgal ved å fremstille seg selv som reinkarnasjonen av den greske guden Herakles.^[5]

Commodus ble født i 161 i Lanuvium, rundt 32 km sørøst for Roma.^[6] Han var sønn av den regjerende keiseren, Marcus Aurelius, og Aurelius' kusine, Faustina den yngre, som var den yngste datteren til Aurelius' forgjenger, keiser Antoninus Pius. Commodus hadde en eldre tvillingbror, Titus Aurelius Fulvus Antoninus, men han døde i 165.^[7] Den 12. oktober 166 ble Commodus fem år gammel gjort til cæsar (tilsvarende kronprins) sammen med sin yngre bror Marcus Annius Verus.^[8][9] Sistnevnte døde i 169 etter at han ikke ble frisk etter en operasjon. Det gjorde Commodus som Marcus Aurelius' eneste overlevende sønn.^[9] Han hadde også fem søstre, blant dem den eldre Annia Aurelia Galeria Lucilla, født 7. mars 148 eller 150.

Hans fars greske lege Galenos hadde ansvaret for å holde Commodus frisk og i live.^[10][11] Galenos behandlet Commodus for mange vanlige sykdommer. Keiserens sønn fikk en omfattende utdannelse fra en rekke lærere, med fokus på at gutten skulle få en intellektuell utdannelse.^[12] Blant hans lærere nevnes Onesicrates, Antistius Capella, Titus Aius Sanctus, og Pitholaus.^[12][13]

Commodus var til stede ved hovedkvarteret til Marcus Aurelius i 172 under de markomanniske kriger. Det er antatt at den 16. oktober 172 ble han gitt ærestittelen Germanicus i nærvær av hæren. Tittelen antyder at Commodus var til stede ved sin fars seier over markomannerne. Den 20. januar 175 begynte Commodus på Collegium Pontificum (pontifices, «overprester», medlemmene av et prestelig kollegium i Roma), begynnelsen på en karriere i det offentlige liv og som en forberedelse på hans framtid som den neste keiseren. I april 175 erklærte Avidius Cassius, guvernør av romersk Syria, seg til keiser som følge av ryktene om at Marcus Aurelius var død. Etter å ha blitt akseptert som keiser i Syria, Palestina og Egypt, fortsatte Cassius opprøret selv etter at det ble klart at Marcus fortsatt var levende. Under forberedelsen til krigen mot Cassius fikk Commodus sin toga virilis ved Donau den 7. juli 175, og ble således formelt betraktet som voksen. Samtidig opphøyde Marcus Aurelius sin sønn til medkeiser ved å gi ham tittelen augustus, men det var aldri tvil om hvem som hadde ledelsen over riket. Som augustus ledet Commodus troppene i krigen ved Donau sammen med sin far fra 178 og fram til farens død i 180.^[14] Cassius ble drept av sine egne soldater før krigen mot ham begynte. Isteden fulgte Commodus sin far og mor Faustina på lengre reise til de østlige provinsene. Her besøkte han hovedstaden i Syria, Antiokia ved Orontes, og reiste deretter til Athen hvor de ble innviet i de eleusinske mysterier før de vendte tilbake i triumf til Roma høsten 176. Faustina døde i løpet av reisen.^[15]

Den 1. januar 177 ble Commodus gjort til konsul for første gang. Det gjorde 15-åringen til den yngste konsul i romersk historie til da. Han giftet seg også med Bruttia Crispina før han fulgte sin far til fronten ved Donau i 178. Etter en avgjørende seier i 178 var planen å annektere større områder, men det ble oppgitt da Marcus Aurelius på nytt ble syk i 180. Han anbefalte sin sønn å fortsette krigen, men da faren døde den 17. mars 180, ble farens visjon om å trygge grensene oppgitt. Commodus gjorde forberedelsene for farens begravelse, og inngikk raskt en avtale med de nordlige stammene slik at han hastig kunne komme seg tilbake til Roma og luksusen ved det keiserlige hoffet.^[15] Aldri igjen kom Romerriket til å være aktiv pådrivende i håndteringen av de germanske stammene bortenfor de nå etablerte grensene for imperiet.^[16] Commodus, sammen med det meste av den romerske hæren bak seg, ankom hovedstaden den 22. oktober 180 i triumftog, og mottok en helts mottagelse. Den unge 18 år gamle keiseren må ha opptrådt i paraden som et symbol på nye, lykkeligere tider, og gitt håp til det romerske folket om at han vil styre slik som hans far hadde gjort.^[17]

Myntene som ble preget av Commodus i hans første år som keiser, framstilte en triumferende general, en kriger som brakte seierens krigsbytte til folket i Roma.^[18] I starten av sin keisertid devaluerte Commodus romerske valuta. Han reduserte vekten på denaren fra 96 per romersk pund til 105, hvilket utgjør 3,85 gram til 3,35 gram. Han reduserte også sølvrenheten fra 79 % til 76 %. Sølvvekten dalte fra 2,57 gram til 2,34 gram. I 186 reduserte han ytterligere renheten og vekten av sølv til 74 % og 2,22 gram.^[19] Hans reduksjon av denaren var den største siden Romerrikets første devaluering under Nero.

Commodus synes å ha vært tiltalende av utseende med krøllet blondt hår. Samtidig ble det klart at han ikke var sin far. Hans karakter synes veik, og han ble lett påvirket av andre.^[14] Det er bevis på at Commodus var populær blant folket, i det minste i starten av sitt styre. Hans synes å ha vært sjenerøs.^[17] Ifølge Dio Cassius skaffet keiseren seg en del inntekter ved å skattlegge senatorklassen. Hans sjenerøsitet med skattepengene skapte spenninger og motsetninger mellom keiseren og senatet, og mens han ble mislikt av senatet, var han godt likt av hæren og folket,^[17] også fordi han satte opp kostbare leker og gladiatorkamper hvor han selv deltok.

Mens tiden under Marcus Aurelius var preget av bortimot uavbrutt krigføring, var tiden under Commodus fredfylt i militær forstand, men preget av politisk strid og økende despotisk og lunefull oppførsel fra keiseren selv. I Dio Cassius' samtidige vurdering var Commodus på keisertronen starten på en nedgangstid «fra et kongedømme av gull til ett av jern og rust».^[20] Dette sitatet har fått en rekke historikere, mest kjent Edward Gibbon, til å vurdere Commodus' keisertid som begynnelsen på Romerrikets nedgang. I motsetningen til de foregående keiserne synes det som om Commodus hadde liten interesse for rikets administrasjon og en tendens til å la riket ledes av en rekke favoritter. Den første var Saoterus, en gresk-romersk løysing fra Nicomedia i Anatolia som var hans kammerherre (a cubiculo).^[21]

Som keiser arvet Commodus mange av sin fars rådgivere, blant annet Tiberius Claudius Pompeianus (andre ektemann av Commodus' søster Lucilla), hans svigerfar Gaius Bruttius Praesens, Titus Fundanius Vitrasius Pollio, og Aufidius Victorinus, som var prefekt for byen Roma. Han hadde også fem søstre, alle med ektemenn som var mulige rivaler. Fire av hans søstre var betydelig eldre enn ham, den eldste, Lucilla, hadde rang som augusta som enke etter hennes første ektemann, Lucius Verus, keiser sammen med hennes far Marcus Aurelius fra 161 til 169.^[23]

Den første krisen kom i 182, da Lucilla planla en konspirasjon mot sin bror, visstnok motivert av sjalusi mot keiserinne Crispina.^[24] Hennes ektemann Pompeianus var ikke involvert, men fikk to menn, Marcus Ummidius Quadratus Annianus (konsul i 167 og hennes fetter) og Appius Claudius Quintianus, til å forsøke å myrde Commodus når han ankom et teater. De forkludret oppgaven og ble pågrepet av keiserens livvakter.^[14]

Quadratus og Quintianus ble henrettet, mens Lucilla ble forvist til Capri. Senere det samme året sendte Commodus en centurion som drepte henne.^[14] Hennes sønn Pompeianus ble senere myrdet av Caracalla.^[24] Pompeianus trakk seg tilbake fra offentlig liv. En av de to pretorianske prefektene, Tarrutenius Paternus, hadde vært involvert i sammensvergelsen, men hans medvirkning ble ikke oppdaget før senere. I kjølvannet av dette attentatsforsøket klarte han og kollegaen Sextus Tigidius Perennis å involvere den forhatte kammerherren Saoterus. Han ble myrdet av Marcus Aurelius Cleander. Cleander var en frygisk frimann som hadde giftet seg med Demostratia,^[25] en av Commodus' tidligere elskerinner.^[14] Cleander fikk snart Commodus full tillit og ble den nye kammerherren.^[25]

Perennis overtok tøylene av regjeringen mens Commodus tilbrakte mye av sin tid utenfor Roma, hovedsakelig på sine eiendommer ved Lanuvium, rundt 32 km sørøst for hovedstaden. Da han var fysisk sterk likte han å delta i sportslige aktiviteter, hesteveddeløp og tvekamper mellom ville dyr og menn, hovedsakelig privat, men tidvis også offentlig.^[14] Etter søsterens sammensvergelse nektet Commodus å vise seg offentlig, og all kommunikasjon gikk gjennom den nye kammerherren. Tigidius Perennis, som hadde tjenestegjort som felles kommandant for pretorianergarden, grep muligheten å skaffe seg betydelig myndighet over regjeringen. Perennis var både effektiv og brutal, og fjernet alle rivaler samtidig som han skaffet seg nye fiender. Mens han la seg opp store rikdommer, lot han seg trolig friste av tanken på å være keiser også i navnet.^[14] Herodianus skrev at «Perennis tok fullt grep om riket, drevet av sitt umettelige begjær etter penger, hans forakt for hva han hadde og hans grådige lengsel for hva som ennå ikke var hans.»^[5] I 185 kom det informasjon fra en delegasjon på 1 500 misfornøyde soldater i romersk Britannia til keiseren, om at Perennis planla å myrde Commodus for selv å bli keiser. Det er iallfall klart at Perennis hadde slått ned et opprør i Britannia, og ble drept av sine egne soldater. Deretter ble også hans hustru, søster og hans sønner henrettet.^[14]

Den som man antar indirekte sto bak henrettelsen av Perennis, var Marcus Aurelius Cleander. Fra å være keiserens nærmeste rådgiver, overtok han nå Perennis' rolle og styrte riket i keiserens navn. Som leder av keiserens sikkerhet fikk han tittelen pugione, «dolken», av Commodus.^[14] Om Perennis hadde et dårlig rykte, ble Cleanders enda verre. Han konsentrerte all makt i egne hender og beriket seg selv ved å bli ansvarlig for alle offentlige posisjoner. Han solgte og innvilget adgang til senatet, offiserstillinger i hæren, guvernørstillinger, selv stillingen som consul suffectus til den som betalte mest. Høydepunktet kom i 190 da det ble utpekt 25 til slike stillinger, alle utnevnt av Cleander. Ironisk nok var en av dem Septimius Severus, den framtidige keiser.

Våren 190 var Roma plaget av matmangel. Papirius Dionysius, praefectus annonæ, myndighetspersonen med ansvar for kornforsyningen, la all skyld på Cleander.^[26] I slutten av juni demonstrerte folket mot Cleander under et hestekappløp i Circus Maximus. Han sendte pretorianergarden på dem, men Pertinax, byprefekt for Roma, sendte ut vigiles urbani, byens vakthold, for å hindre dem. Cleander flyktet til keiseren i Villa dei Quintili («Quintili'enes villa») ved Via Appia^[27] for å søke beskyttelse hos ham. Garnisonen i Roma, fulgt av en rasende mobb, dro etter og krevde hans hode. Commodus fryktet for sitt eget liv og da forsøkene på å dempe mobbens raseri feilet, lyttet han på rådene til sin elskerinne Marcia og lot Cleander og hans sønn bli halshogd.^[26] Hodet til Cleander ble plassert på en stake og marsjert gjennom Romas gater.^[5]

Antikkens historikere hevder at innflytelsesrike menn hadde manipulert kornforsyningen som del av en maktkamp ved hoffet. De nevner spesielt Cleander og Marcus Aurelius Papirius Dionysius, prefekt for matforsyningen, tidligere prefekt for Egypt. En senator som overlevde, var Caius Allius Fuscus. Han og hans far, Caius Allius Fuscianus, holdt bevislig til i Romas innskipningshavn Ostia i forbindelse med laugsarbeid, og nevnes som bidragsytere i en innskrift satt opp av «laugsmedlemmer som hadde samlet inn penger til å utvide tempelet» (vi vet ikke hvilket). Det er foreslått at laugene i Ostia kan ha hatt en finger med i maktspillet, for slike laug (corpora, gresk συστηματα) deltok i begravelsesfølget for keiser Pertinax i 193.^[28]

Keiseren endret nå sitt navn til Lucius Aelius Aurelius Commodus. 29 år gammel tok han mer direkte kontroll, men fortsatte å styre gjennom Marcia, hans ny kammerherre Eclectus, og den nye pretorianerprefekten Quintus Aemilius Laetus. Marcia var tildelt alle de æresbevisninger som ellers tilfalt en keiserinne, bortsett fra at hun ikke fikk den hellige ilden satt foran seg. Hun var preget på mynter kledd som amasone, og selv tok Commodus tittelen amazonius, og ga en av årets måneder dette navnet. Marcia var oppdradd av en eunukk som var kristen presbyter, og hun kan selv ha vært kristen. Hun brukte sin innflytelse over keiseren til å hi kristne fordeler, og hjalp til å få pave Callistus satt fri. Hun kan selv ha vært kristen, selv om hun var keiserens frille, for kristne var milde i sin dom over slavinner som måtte finne seg i å yte herskapet seksuelle tjenester.^[29] Commodus ble omtalt med skiftende navn av sine smigrere; i september kalte de ham Hercules, i oktober Invictus («uovervinnelig»), i november Exsuperatorius, og i desember Amazonius.^[30]

En ny Commodus sto fram, en som var preget av stormannsgalskap. Han betraktet seg selv som den gjenfødte Herakles, og kledde seg offentlig i kappe av løveskinn, et løvehode over sitt eget hode og drasset på en klubbe. Han fikk til og med senatet til å erklære ham som en levende gud.^[5] I opposisjon til senatet hadde Commodus alltid i sine erklæringer og ikonografi framhevet sin unike status med gudelignende krefter og med et ytre struttende av manndom. Utallige statuer av ham ble reist over Romerriket hvor han ble framstilt som Herakles, som en halvgud, en fysisk kjempe, en beskytter og en som kjempet mot menn og villdyr.

Mens de skriftlige kildene, særlig Dio Cassius, Herodianus, og Historia Augusta, latterliggjorde disse groteske ekstremitetene i hans sist tid, viser det hans forhold til folket i Roma. Hans fremste måte å hevde sin påstand av å være Hercules Romanus var å vise seg som guden for folket ved å delta i opptrinnene i amfiteatrene. Ikke bare kjempet han mot og beseiret gladiatorer, men Han opptrådte også som bestiarius, en som kjempet mot ville dyr.^[17] Hans motstandere synes å være fysisk uføre, amputerte og sårete soldater som han slaktet ned med et sverd. Blant de villdyrene han etter sigende «sloss» mot, skal ha vært en tiger, en elefant og selv en flodhest.^[5] Han gjorde om deler av sitt palass til en arena for å kunne slåss med ville dyr der. For det romerske folk var det sjokkerende å se sin keiser opptre som en gladiator ettersom det betydde at han offentlig senket seg til samme sosiale posisjon som en slave eller prostituert.^[14] Romerne betraktet hans nakne gladiatorkamper som skandaløse og vanærende.^[31] I henhold til Historia Augusta var det rykter om at han ikke var sønn av Marcus Aurelius, men av en gladiator som hans mor Faustina hadde tatt til elsker ved sitt feriested ved Caietae Portus.^[32]

I løpet av sine siste år erklærte han at hans tidsalder skulle bli betraktet som en «gullalder». Han ønsket alle å fryde seg i fred og lykke i hans tidsalder av ære og storhet, prise felicitas Commodi, hans pietas, hans seire og hans virtus aeterna. Han erklærte en ny dag i Roma, grunnlagt i 190, og erklærte seg selv som den nye Romulus. Roma skulle fra nå hete Colonia Lucia Annia Commodiana, og mynter ble preget med representasjoner av de arkaiske ritualer for byens nye grunnleggelse og identifiserte Commodus som den nye grunnleggeren og hans tidsalder som en ny tidsalder.^[17] Også i 190 omdøpte han alle årets måneder til hans nye titler. Fra januar fulgte Lucius, Aelius, Aurelius, Commodus, Augustus, Herculeus, Romanus, Exsuperatorius, Amazonius, Invictus, Felix, Pius.^[33] Legionene ble omdøpt til Commodianæ, flåten som importerte korn fra Egypt ble kalt for Alexandria Commodiana Togata, det romerske senatet ble omdøpt til ære for ham, hans palass og det romerske folk ble alle gitt navnet Commodianus. Dagen da disse nye navnene ble annonsert fikk også en ny tittel: Dies Commodianus.^[17]

Commodus organiserte en flåte som kunne tilby hjelp om kornforsyningen utskipet fra Alexandria skulle svikte. Han omdøpte Karthago, Afrikas viktigste havneby, til Alexandria Commodiana Togata, etter seg selv og Alexandria, mens den afrikanske kornflåten fikk navnet Commodiana Herculea. Dette hindret ikke forsyningen i å svikte, så kornlagrene i Roma gikk tomme, og det ble voldsom uro og plyndring. Commodus reagerte strengt, dømte folk til døden og konfiskerte deres eiendom; så erklærte han en ny gullalder med nedsatte priser, noe som bare førte til enda større matmangel.^[34] Mens keiseren var opptatt med gladiatorleker og sin egen stormannsgalskap, vaklet Romerriket. Hæren ble sett på med mistenksomhet av folket som fryktet spioner. Statskassen nærmet seg konkurs grunnet hans kostbare livsstil, og for å skaffe inntekter, ble senatorer anklaget for forræderi, og deres eiendommer inndratt. I 191 brøt en brann ut i sentrum av Roma og raserte blant annet fredstempelet (Forum Vespasianus) og Vestatempelet. Da byen ble gjenreist, oppfattet Commodus seg som byens nye grunnlegger og omdøpte den til Colonia Commodiana etter seg selv.^[5]

Da han besluttet å kjempe som gladiator på nyttårsdagen i 193 for å feire hovedstadens gjenfødsel, innså hans elskerinne Marcia (hans hustru Bruttia Crispina var forvist og henrettet i 191), hans kammerherre Electus og kommandanten for pretorianergarden at keiseren var gått for langt. De klarte ikke å snakke ham bort fra planen, i stedet truet han med å få dem også henrettet.^[5] Det virker som om Quintus Aemilius Laetus førte an i beslutningen om å fjerne den antatt sinnssyke keiseren. I all stillhet ble de sammensvorne plassert i nøkkelposisjoner. Septimius Severus og Clodius Albinus, Laetus' sammensvorne, ble utnevnt til guvernører av Øvre Pannonia og Britannia. Pescennius Niger, en annen venn av Laetus, fikk ansvar for Syria. Som framtidig keiser utpekte de Publius Hevlius Pertinax, byprefekt av Roma.^[14]

Som vanlig kom Marcia med et glass vin før Commodus’ bad, men denne gang var det forgiftet. Da Commodus kastet opp igjen giften, var det hans egen trener, den profesjonelle bryteren Narcissus, som gikk ned i badet og kvalte Commodus. Selv om mange ville slepe hans lik gjennom Romas gater, fikk Pertinax, den kommende keiseren, dette forhindret. Til sist ble Commodus gravlagt i Engelsborg.^[14] Med Commodus' død var det nerva-antoninske dynasti utdødd. Senatet erklærte ham offentlig som statsfiende, i praksis fordømte de ham til damnatio memoriæ. Byens opprinnelige navn ble gjenopprettet, og hans statuer ble revet ned. Han ble etterfulgt av Pertinax som ble drept etter bare tre måneder ved makten.

Dio Cassius beretter at etter drapet, da Pertinax satte ned soldatlønningene, ble keisertronen satt ut på auksjon av soldatene. De som bød høyest, var Sulpicianus og Julianus, den ene støttet av palassgarden, den andre av politikerne. Noen soldater tjente som mellommenn. Sulpicianus var byprefekt og den første som bød 20 000 sestertser pr mann. Men så gikk Julianus inn med et overbud på 5 000 sestertser og fikk tilslaget og romersk keisermakt. Men legionen i Pannonia hadde utropt Septimius Severus til keiser. Han marsjerte mot Roma og avsatte auksjonskeiseren Julianus,^[35] som imidlertid hadde rukket å henrette Marcia for hennes medvirkning da Commodus ble ryddet av veien.^[36]

Dio Cassius, samtidig vitne, beskrev Commodus som «ikke naturlig ondskapsfull, men det motsatte, så troskyldig som noen mann noensinne har vært. Hans store enkelhet sammen med hans feighet, gjorde ham imidlertid til en slave av sitt følge, og det var gjennom dem at han i begynnelsen, av ren uvitenhet...ble forledet til vellystige og grusomme vaner, som snart ble hans andre vesen.»^[37]

Han brøt med sin fars politikk og sin fars rådgivere, ikke minst med sin fars spartanske livsstil, og ble fremmedgjort overfor sine slektninger. Trolig vokste han opp i en stoisk enkelhet som han tok helt avstand fra som enehersker etter sin fars død. Etter gjentatte attentatforsøk ble flere romerske borgere henrettet. Ved et rent innfall forsøkte Commodus å utslette Quinctilii-familien etter at Condianus og Maximus var blitt henrettet - ikke fordi de var funnet skyldige i noen sammensvergelse, men fordi deres rikdom var stor nok til at de kunne mistenkes for å være misfornøyde med situasjonen.^[38][39]

• I den amerikanske filmen The Fall of the Roman Empire fra 1964, regissert av Anthony Mann, ble Commodus, en av hovedpersonene, framstilt av Christopher Plummer.^[40]
• I den Oscar-vinnende filmen Gladiator, regissert av Ridley Scott, og med Russell Crowe i hovedrollen, ble Commodus framstilt av Joaquin Phoenix.^[41]

Primære kilder

• Dio Cassius: Roman History, Book 73
• Herodianus: History of the Roman Empire Arkivert 23. november 2014 hos Wayback Machine.
• Historia Augusta, Life of Commodus

Sekundære kilder

• Hornblower, Simon, red. 1996): The Oxford Classical Dictionary, Oxford University Press,
• Kerrigan, Michael (2008): A Dark History: The Roman Emperors, Metro Books,
• Potter, David (2007): The Emperors of Rome, Metro Books
• Scarre, Chris (1995): Chronicles of the Roman Emperors, Thames and Hudson
• Quinn, Dennis (1999): «Commodus (A.D. 180-192)» i: De Imperatoribus Romanis

• (en) Commodus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Romersk keiser
Nerva-antoninske dynasti
Forgjenger: Marcus Aurelius	180–192	Etterfølger: Pertinax
Romerriket