Tyrkere

Spredningen av folk av tyrkisk kulturell bakgrunn strekker seg fra Sibir, over Sentral-Asia, til Øst-Europa. Per 2011 var den største gruppen av tyrkiske mennesker som lever over hele Sentral-Asia — Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, og Aserbajdsjan, i tillegg til Tyrkia og Iran. I tillegg finnes det tyrkiske folk på Krim, de øst-turkistanske regionene av vestlige Kina, nordlige Irak, Pakistan, Israel, Russland, Afghanistan og i landene på Balkan: Moldova, Bulgaria, Romania og tidligere Jugoslavia. Et lite antall tyrkiske folk lever også i Vilnius, hovedstaden i Litauen, et lite antall bor i østlige Polen, og i den sørøstlige delen av Finland.^[3] Det er også betydelige befolkninger av tyrkiske folk (opprinnelig hovedsakelig fra Tyrkia) i særlig Tyskland, men også i USA og Australia, hovedsakelig på grunn av arbeidsinnvandring fra og med 1960-tallet.

Tidvis har etnografer gruppert tyrkiske folk i seks hovedgrupper: oghuz-tyrkere, kiptsjakere, karlukere, sibirere, tsjuvasjere og jakuter. Den førstnevnte gruppen har også blitt karakterisert som «vestlige tyrkere» mens de øvrige fem gruppene, i den samme klassifikasjon, har blitt kalt for «østlige tyrkere».

Alle tyrkiske folk med bakgrunn fra Sentral-Asia er av blandet kaukasoidisk-mongoloide etnisk opprinnelse. Den genetiske avstanden mellom de ulike befolkningsgruppene av usbekere spredt over Usbekistan er ikke større enn avstanden mellom mange av dem og karakalpaker. Det antyder at begge folkegrupper har meget lik opprinnelse. Karakalpakene har en noe større tilbøyelighet mot de genetiske østlige markører enn hva tilfellet er med usbekerne.^[4]

Det er stor variasjon i utseende og etniske typer blant de tyrkiske folkene.^[5] De har fysiske trekk som strekker seg fra kaukasoidisk til nordlig mongoloide. Mongoloide og kaukasoidisk ansiktsstruktur er felles for mange tyrkiske grupper, som blant annet tsjuvasjere, tatarer, kasakere, hazarer og basjkirer.

 

Første gang ordet Türk brukes i statsnavn var med Göktürk-khaganatet,^{[trenger referanse]} som var en rekke mektige, nomadiske konføderasjoner i middelalderen i et område som strekker seg fra landene nord for Kaukasus fra vest, til forbi dagens Mongolia i øst, langs de sentralasiatiske delene av silkeveien. Et brev fra Ishbara Qaghan til keiser Wen av Sui fra året 585 beskriver ham som «Den store Tyrkiske Khan»^[6]. Orkhoninskripsjonene^[7] som ble etablert under det andre Göktürk-khaganatet, året 735, benytter et alfabet med de samme bokstavene som i norsk runeskrift, men med andre lydverdier, nevner ordene Turk og Turuk.^{[trenger referanse]}

Deretter ble det etablert flere statsdannelser hvor tyrkere, og tyrkisk språk var dominerende, etter nesten det samme mønster, men med lokasjon også utenfor Sentral-Asia. Disse ble vanligvis basert på krigskunst som hestefolk, men også senere bruk av kruttvåpen. De ble vanligvis kortvarige på grunn av stammemodellen og fordi de var etablert av sterke, karismatiske individuelle ledere/familier.^{[trenger referanse]}

 

Den første ordbok på tyrkisk, Divanü Lügati't-Türk (Arabisk: ديوان لغات الترك), ble skrevet av Mahmud al-Kashgari i Bagdad i perioden 1072-1074. Den inneholdt også kart og referanser til tyrkiske folkeslag den gang.

• Turkic Republics, Regions, and Peoples: Resources, University of Michigan
• Türkçekent Orientaals lenker for læring av tyrkisk språk Arkivert 13. juni 2008 hos Wayback Machine.
• Türkçestan Orientaals lenker til tyrkiske språk Arkivert 22. juni 2008 hos Wayback Machine.
• Krimtatarer