Sentral-Asia

Ideen om at Sentral-Asia er en egen region i verden ble introdusert i 1843 av geografen Alexander von Humboldt.^{[trenger referanse]} Det finnes ulike definisjoner av regionens geografiske utstrekning, og ingen definisjon er universelt akseptert. Likevel har regionen noen sentrale karakteristika, til tross for varierende grenser.^{[trenger referanse]}

Den mest begrensede definisjonen var Sovjetunionens offisielle, som definerte Srednyaya Azia som bestående av Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan og Kirgisistan, men som ikke inkluderte Kasakhstan. Denne definisjonen ble også ofte brukt utenfor Sovjetunionen på denne tiden.^{[trenger referanse]}

Kort tid etter Sovjetunionens oppløsning møttes de fem lederne i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene i Tasjkent. De erklærte at definisjonen av Sentral-Asia burde inkludere Kasakhstan, i tillegg til de fire landene som var inkludert i den sovjetiske definisjonen. Siden har denne definisjonen vært den vanligste.^{[trenger referanse]}

I FNs statistikkdivisjons inndeling av verden i geografiske regioner omfatter Sentral-Asia statene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan.^[1]

UNESCOs generelle historie for Sentral-Asia ble skrevet rett før Sovjetunionens kollaps. Der ble regionen definert basert på klima, og man benyttet langt utstrakte grenser. Ifølge denne inkluderer Sentral-Asia Mongolia, det vestlige Kina, Punjab, det nordlige India, Afghanistan og det sentrale Russland sør for taigaen, i tillegg til de nevnte fem tidligere sovjetrepublikkene.^{[trenger referanse]}

Regionen har også vært definert ut fra etnisitet, og mer spesielt, områder befolket av østlige turkmenske folk, jf. Turkestan.^{[trenger referanse]} Disse områdene er Xinjiang (kalt Øst-Turkestan, kinesisk Turkestan eller Uiguristan av innbyggerne der), de tyrkisk-muslimske områdene av det sørlige Sibir, afghansk Turkestan, samt de fire av de fem republikkene, da tadsjikisk er et persisk språk. Noen ganger blir også mongoler og/eller tibetanere medregnet, førstnevnte gjerne fordi det hevdes det er et altaiske språk på linje med de tyrkiske språk.^{[trenger referanse]}

 

Sentral-Asia er en ekstremt stor region med variert geografi, med høye platåer og fjellrekker som Tian Shan, store ørkener som Karakum, Kysylkum og Taklamakan, og spesielt treløse gresstepper. Mye av landet er for tørt eller for kupert til landbruk. Gobi-ørkenen strekker seg fra foten av Pamirfjellene, 77° øst til de store Khingan (Da Hinggan) fjellene, 116°-118° øst.

Sentral-Asia har:

• Verdens nordligste ørken (sanddyner), ved Buurung Deliin Els, Mongolia, 50°18' nord.^{[trenger referanse]}
• Den nordlige halvkules sørligste permafrost, ved Erdenetsogt sum, Mongolia, 46°17' nord.
• Verdens korteste distanse mellom ørken og permafrost: 770 km.^{[trenger referanse]}

Et flertall av menneskene lever av å gjete tamdyr.^{[trenger referanse]} Det fins aktive industrisentra i regionens byer.

Betydelige elver i regionen er Amu-Darja, Syr-Darja og Hari Rud. Av vannbassenger fins blant annet Aralsjøen og Bajkalsjøen, som begge er del av det enorme vestlige/sentralasiatiske bassenget som også omfatter Kaspihavet. Begge disse vannkildene har skrumpet inn de siste tiårene etter at en har ledet vann bort fra elvene for å bruke det som vanning i landbruket og i industrien. Vann er en ekstremt verdifull ressurs i det tørre Sentral-Asia. Det er forventet at vannmangel kan lede til betydelige internasjonale konflikter.^{[trenger referanse]}

Historien til Sentral-Asia er preget av flere årtusener med dominans av hestefolkene på steppene som var noen av de potensielle militærfolkene i verden. Deler av Sentral-Asia, kjent av historikerne som Transoxania, ble regnet som del av Persia i antikken. På 1500-tallet ble nomadenes dominans brutt av krutt og skytevåpen som gjorde at fastboende folkeslag kunne dominere regionen. Russland ekspanderte gjennom regionen og erobret store deler av det på slutten av 1800-tallet. Etter at Sovjetunionen kollapset fikk fem land sin uavhengighet.

Sentral-Asia har lenge vært et strategisk viktig område bare på grunn av nærheten til flere supermakter på den eurasiatiske landmassen.^{[trenger referanse]} Regionen selv hadde aldri en dominerende fast befolkning, og klarte heller aldri å gjøre bruk av naturressursene. Derfor er det sjelden at det ble et maktsenter for et imperium eller innflytelsesrik stat. Sentral-Asia har vært delt, delt på nytt, erobret vekk og fragmentert igjen og igjen. Sentral-Asia har tjent mer som slagmark for utenforstående makter, enn en makt i seg selv.

Sentral-Asia har både fordeler og ulemper av en sentral lokalitet mellom fire historiske maktsentrum. Fra dets sentrale posisjon har det hatt tilgang til handelsruter, eller angrepslinjer, til alle de regionale maktene. På den andre siden har det alltid vært utsatt for angrep fra alle siden gjennom dets historie, som har ført til politiske fragmentering eller direkte maktvakuum siden det stadig blir dominert.

• I nord sørger steppene for rask mobilitet, først for nomadiske hestekrigere som hunerne og mongolene, og senere for russiske handelsmenn, senere støttet av jernbanen. Ettersom det russiske imperiet ekspanderte mot øst, presset det også ned i Sentral-Asia mot havet, i leting etter en havn i varmere strøk. Den sovjetiske blokken forsterket dominansen fra nord og forsøkte å prosjektere makt så langt sør som Afghanistan.
• I øst har den demografiske og kulturelle vekten av det kinesiske imperiet stadig presset utover og inn i Sentral-Asia. Det mongolske Yuan-dynastiet erobret deler av øst Turkestan og Tibet, og det senere Mandsju-dynastiet gjenerobret disse områdene flere århundrer senere. Som del av den kinesisk-sovjetiske blokken, slukte Kina Tibet. Men etter at Kina og Sovjetunionen ble splittet, prosjekterte Kina makt inn i Sentral-Asia, først og fremst i Afghanistan, for å demme opp mot den russiske dominansen av regionen.
• I sørøst ble den demografiske og kulturelle innflytelsen til India merket i Sentral-Asia, særlig i Tibet, Hindu Kush og litt lenger. Flere historiske indiske dynastier, særlig de langs Indus-elven, ekspanderte inn i Sentral-Asia. Indias evne til å utøve makt inn i Sentral-Asia har vært begrenset på grunn av fjellrekkene i Pakistan og de kulturelle forskjellene mellom det hinduistiske India og det som ville ble et hovedsakelig muslimsk Sentral-Asia.
• I sørvest hadde stater i Midtøsten ekspandert inn i de sørlige områdene av Sentral-Asia (vanligvis Usbekistan, Afghanistan og Pakistan). Flere persiske imperier ville erobre og gjenerobre deler av Sentral-Asia. Aleksander den stores hellenske rike utvidet seg inn i Sentral-Asia, to arabiske riker utøvet betydelig innflytelse i regionen og den moderne staten Iran har utøvd innflytelse i regionen.

I tiden etter den kalde krigen er Sentral Asia en etnisk smeltegryte, forhåndsbestemt til å være ustabil og full av konflikter, uten en følelse av nasjonal identitet, men mer et rot av historiske kulturelle innflytelser, stammer og klanlojalitet og religiøs lidenskap. Det er ikke lenger bare Russland som utøver innflytelse i området, men også Tyrkia, Iran, Kina, Pakistan, India og USA.

• Russland fortsetter å dominere politiske avgjørelser i Kaukasus og tidligere Sovjet, selv om da disse landene kastet sine autoritære systemer, blir Russlands innflytelse sakte mindre.
• Tyrkia har noe innflytelse på grunn av etnisk og lingvistiske bånd med de tyrkiske folkene i Sentral-Asia i tillegg til at de fungerer som en rute for oljeledningene til Middelhavet.
• Iran, setet for de historiske rikene som kontrollerte deler av Sentral-Asia, har historiske og kulturelle lenker til regionen, og lover å bygge oljeledninger fra Kaspihavet til Persiabukten.
• Kina, som allerede kontrollerer Xinjiang og Tibet, øver betydelig innflytelse i regionen, særlig i olje/energipolitikk.
• Pakistan, en stor men ustabil stat med atomvåpen, hjalp Taliban til å holde makten i Afghanistan, og er i stand til å utøve noe innflytelse. For noen nasjoner i Sentral-Asia går den korteste ruten til havet gjennom Pakistan. Pakistan ønsker naturgass fra Sentral-Asia og støtter utviklingen av ledninger fra dets land.
• India, som et stigende land med atomvåpen, utøver noe innflytelse i regionen, særlig i Tibet som deler en del kulturelle likheter. India blir også sett på som en potensiell motvekt til Kinas regionale makt.
• Og USA med dets militære involvering i regionen i tillegg til oljepolitikk, er også betydelig involvert i regionens politikk.

Islam er den vanligste religionen i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene, Afghanistan, Xinjiang og de perifere vestre regionene. De fleste sentralasiatiske muslimene er sunni, selv om sjiamuslimer utgjør flertallet i Aserbajdsjan og der er betydelige minoriteter i Afghanistan og Pakistan. Tibetansk buddhisme er mest vanlig i Tibet og er også praktisert i Mongolia, hvor sjamanisme også er populært. Økende migrasjon av hankinesere vestover etter etableringen av Folkerepublikken Kina har ført konfusianisme og andre trossamfunn inn i regionen. Nestorianisme var den formen av kristendom som var mest praktisert i regionen i tidligere århundrer, men nå er den største retningen den russisk-ortodokse kirken, med mange medlemmer i Kasakhstan. Bukhariske jøder var en gang et betydelig samfunn i Usbekistan, men nesten alle har emigrert de siste årene.

Med de mest brede definisjonene lever mer enn 80 millioner mennesker i Sentral-Asia, rundt 2% av Asias totale befolkning.^{[trenger referanse]} Av regionene i Asia er det bare Nord-Asia som har færre mennesker. Den har en folketetthet på 9 mennesker per km², betydelig mindre enn kontinentets 80,5 mennesker per km² totalt.^{[trenger referanse]}

Språkene til flertallet av innbyggerne i det tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene kommer fra den tyrkiske språkfamilien. Turkmensk er nær beslektet med tyrkisk (de er begge medlemmer av gruppen av vestlige tyrkere) blir først og fremst snakket i Turkmenistan men også i Afghanistan, Iran og Tyrkia. Kasakhisk, kirgisisk og tatarsk er beslektet språk av kipchak-gruppen av tyrkiske språk, og blir snakket i Kasakhstan, Kirgisistan, men også i Afghanistan, Xinjiang og Qinghai. Usbekisk og Uighur blir snakket i Usbekistan, Tadsjikistan og Xinjiang. Russisk er et diplomatspråk i tillegg til at det blir snakket av etniske russere i Sentral-Asia, i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene. Kinesisk har en like dominerende tilstedeværelse i Nei Monggol, Qinghai og Xinjiang.

De tyrkiske språkene tilhører den mye større altaisk språkfamilie, som inneholder mongolsk. Mongolsk blir snakket i Mongolia, men også i Qinghai og Xinjiang.

Iranske språk ble en gang snakket i store deler av Sentral-Asia, men de engang prominente sogdiansk, baktrisk og skytisk språk er nå utdødd. Forskjellige dialekter av persisk blir fremdeles snakket i regionen, inkludert dari og tadsjiksk. Tadsjikisk blir ikke helt uventet brukt i Tadsjikistan. Pashto blir snakket i Afghanistan og vestlige Pakistan.

Det tibetanske språket blir snakket av rundt seks millioner mennesker på Tibetplatået og i Qinghai.

• Dani, A.H. and V.M. Masson red. (1992): UNESCO History of Civilizations of Central Asia. Paris: UNESCO
• Mandelbaum, Michael. red. (1994): Central Asia and the World: Kazakhstan, Uzbekistan, Tajikistan, Kyrgyzstan, and Turkmenistan New York: Council on Foreign Relations Press.
• Olcott, Martha Brill (1996): Central Asia's New States: Independence, Foreign policy, and Regional security. Washington, D.C.: United States Institute of Peace Press.
• Soucek, Svatopluk (2000): A History of Inner Asia. Cambridge: Cambridge University Press.

• (en) Central Asia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons