Svebere

Betegnelsen sveber (suebi eller suevi) kommer fra urgermansk *swēbaz, basert på en urgermansk rot *swē- i betydningen «sin egen» i form av folk, slekt,^[4] fra en indoeuropeisk rot *swe-,^[5] tredje person refleksivt pronomen.^[6]

 

Svebernes navn opptrer i norrøn mytologi og de tidligste norrøne kildene. Det tidligste vitnesbyrd er det urnordiske navnet Swabaharjaz («svebersk kriger») på runesteinen «Bo KJ73 U» fra Röd på Otterön i Båhuslen, og i stedsnavnet Svogerslev på Sjælland.^[7]

Innskriften på runesteinen:

ek hra(z)az/hra(þ)az satido -tain ¶ ana----(r) ¶ swabaharjaz ¶ s-irawidaz ¶ ... stainawarijaz fahido.^[8]

Oversettelse:

Jeg, Hrazaz/Hraþaz, reiste steinen...svebisk kriger med store sår...Stainawarijaz risset/skar.^[8]

Sváfa, hvis navn betyr «svebisk»,^[9] var en valkyrie som nevnes i Edda-diktet Kvadet om Helge Hjorvardsson (Helgakviða Hjörvarðssonar). Kongedømmet «Sváfaland» nevnes i dette kvadet og i Tidreks saga (Þiðrekssaga).

«Svebere» blir i de klassiske kildene brukt med to forskjellige betydninger: en navngitt stamme i Julius Cæsars hærtokt, «oppholder seg ved (elva) Main», og «hovedsakelig dekker et stort antall stammer i det sentrale Germania».^[10] Dette synet er uttrykt i verket Germania av den romerske historikeren Tacitus som slår fast at:

«Vi skal nå fortelle om sveberne, som i motsetningen til chatti eller tencteri ikke utgjør en enkeltstående nasjon. Faktisk okkuperer de mer enn halvparten av Germania, og de er delt i en rekke atskilte stammer under ulike navn, skjønt alle blir vanligvis kalt for svebere.»^[11]

Sveberne besto av semnonerne, som er «de eldste og edleste av sveberne»,^[12], langobarder,^[13] de syv stammene i Jylland og Holsten: reudigni, avionerne, anglii (anglerne), varini, eudosere (judere), suarini, nuitonere;^[14] hermunduri ved Elben;^[15] tre langs Donau: naristi (variskere), marcomanni (markomannere), quadi (kvadere);^[16] marsigni og buri.^[17] Deretter er det en fjellkjede og bortenfor denne ved Wisłas munning fem stammer, fra lugii inkludert harii, helveconere (hillevionene?), manimi, helsii og naharvali; gotere, rugii (rugere), lemovii langs den baltiske sjøen (Østersjøen);^[18] alle stammene av svebere, lokalisert på halvøya Skandinavia;^[19] og til slutt også de ikke-germanske aestii,^[20] og sitonerne bortenfor aestii langs Baltikum. Deretter sier Tacitus: «Her slutter Svebia».^[21]

Sveberne kunne gjenkjennes på sin hårknute som de laget ved «å stryke håret tilbake eller til siden, og binde det opp i en knute. Dermed skiller de seg fra andre germanere, og skiller seg imellom fribårne menn fra treller.»^[22] Sveberknuten ses på myrliket kjent som Østerbymannen. Det samme avsnittet slår fast at høvdingene «brukte en mer utsøkt stil».

Et annet kriterium for å være en sveber var å bo i området «Svebia», men «det er klart at det er ingen enhetlig svebisk gruppe, men en rekke stammer som kan dele noen vaner (som krigergraver), men de kan også være svært ulike.»^[23] Tacitus’ beskrivelse av Svebia består av området rundt Østersjøen, og sitonerne som må ha bodd i det nåværende Finland og snakket finsk-ugriske språk. I sørenden av Østersjøen bodde aestii i et baltisk-språklig område. Det er grunn til å tro at den opprinnelige germanskspråklige gruppen var de som ble kalt for svebere, og som for en tid ved erobring eller kolonisering dominerte de finsk-ugrisk-talende og balterne.

Friedrich Maurer^[24] baserte arkeologiske og litterære analyser av germanske stammer på forskning som tidligere var blitt gjort av Gustaf Kossinna^[25] og sitt eget lingvistiske arbeid med isogloss. Han delte germanerne fra første århundre f.Kr. til fjerde århundret e.Kr. i fem kulturkretser eller kulturgrupper: de nordlige, Oder-Vistula, Elben, Weser-Rhinen og Nordsjø-germanerne.^[26] Herminonerne besto av svebere (i snever forstand), hermunduri og andre var gruppen rundt Elben. De var ble stamfedre til dagens moderne høytysk.^{[trenger referanse]} Disse fem gruppene dannet seg i den romerske jernalderen en gang etter 800 f.Kr.

Maurer tidfester urgermansk til nordisk bronsealder som han daterer til 1200-800 f.Kr., ut fra den informasjon som var kjent for ham. Pre-romersk jernalder regnes senere som mer sannsynlig for utviklingen av et urspråk som strakte seg over det sørlige Skandinavia og Rhinens og Wisłas munninger. Østersjøen var kjent for romerne som Mare Suebicum^[27] («Sveberhavet»). Sveberne trakk gradvis sør- og vestover der de ga navn til området Schwaben («Svabia») i Tyskland. Sveberne under Ariovistus ble invitert til Gallia av sequani, men kom snart til å dominere disse og ble til slutt beseiret av Julius Cæsar i år 58 f.Kr.

De svebere som nevnes i Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico («Kommentarer til gallerkrigen» eller bare «Gallerkrigen»), levde i 100 distrikter med dyrket mark, hvor hvert område var selvstendig, med gårder utstykket for leie i opp til ett år. Folk gikk kledd i dyreskinn, badet i elver og drakk ikke vin. De tillot bare handel for å bli kvitt krigsbytte og hadde ellers ingenting å handle med. De sto til militær disposisjon, innkalte årlig tusen mann fra hvert distrikt for ett års militærtjeneste. Med disse troppene herjet de ofte i Gallia på den andre siden av Rhinen. Gallias erobrer Julius Cæsar involverte seg i dette. Uten en sentralregjering eller respekt for autoriteter støttet sveberne seg på krigshøvdinger som i folkevandringstiden ble svebernes konger.

De var cheruskernes naboer, bosatt langs Rhinen og midten av Elben. Deres sentrale tilfluktssted var Silva Bacenis («Bøkeskogen») som flere forfattere antar må være Thüringer Wald, fjellområdet Harz og Schwarzwald, eller en kombinasjon av disse. Den gang var Tyskland dekket av tette skoger, og disse tre skogsområdene var bortimot sammenhengende, urskogen Herkynischer Wald, noenlunde tilsvarende dagens Mittelgebirge^[28] («Mellomhøye fjell», 300-1 500 meter høye).

Dio Cassius, som skrev på klassisk gresk selv om han var en romer, begynte sin beretning om sveberne med Julius Cæsars korte opphold på andre siden av Rhinen i år 55 f.Kr.^[29] Hos Dio Cassius er det sugambriene som trekker seg tilbake til sine befestingssteder, men Cæsar hører at sveberne samler hæren for å komme dem til hjelp, og han trekker seg tilbake.

En generasjon senere i eller lenge før 29 f.Kr. krysser sveberne Rhinen bare for å bli beseiret av Gaius Carrinas som sammen med den unge Augustus feiret en triumf i år 29 f.Kr.^[30] Kort tid etter dukket de opp og sloss som gladiatorer mot en gruppe fra Dakia under en romersk religiøs høytid. Dio Cassius skriver at de «oppholdt seg ovenfor Rhinen (skjønt mange byer andre steder gjør hevd på deres navn)» og at de ble kalt for keltere. Tidligere hadde han forklart^[31] at «...begge folk var svært gamle og oppholdt seg på begge sider og ble kalt for keltere».

I 9 f.Kr. krysset Drusus den eldre, Augustus' stesønn, Rhinen som romersk konsul og angrep chatterne. Han krysset landet «så langt unna som hos sveberne» og angrep også cheruskerne nord for sveberne. Her nådde han Elben. Dio Cassius nevner ikke noe om at Drusus underkuet sveberne. Som Julius Cæsar trakk han seg tilbake til Rhinen etter kort tid, men «døde underveis av en form for sykdom» mens ulvene løp ulende rundt leiren.^[32]

Den romerske historikeren Florus rapporterte at cheruskerne, sveberne og sugambrerne dannet en allianse ved å korsfeste 20 romerske centurioner, men Nero Claudius Drusus beseiret dem, konfiskerte deres krigsbytte og solgte dem som slaver.^[33] Antagelig ble bare krigerne solgt ettersom sveberne fortsatte å opptre i de antikke kildene.

Den greske historikeren og geografen Strabo i Bok IV i sitt verk Geografi fortalte om soēboi at de levde «bortenfor hele dette elvelandet» (Rhinland) og «overgår alle andre i makt og antall».^[34] Han plasserer dem også i nærheten av Herkynischer Wald, en gammel og tett urskog som omfattet den nåværende Schwarzwald og strakte seg østover fra elven Rhinen og tvers over Sørtyskland,^[35] og ifølge historikeren Edward Gibbon «overskygget størstedelen av Tyskland og Polen».^[36] I Bok VII^[37] knytter han alle stammene mellom Rhinen, Donau og Elben til soēboi: stammene coldui, inkludert dem i Böhmen hvor markomannerne bodde, lugii, zumi, butonene, mugilonene, sibini og semnonerne som var «en stor stamme av sveberne selv». Noen av disse stammene var «inne i skogen» og noen «utenfor den».

Dette avsnittet er den første skjelningen mellom snevre og brede begrep av svebere, men ikke så bredt som hos Tacitus: «svebernes stamme... strakte seg fra Rhenus (Rhinen) til Albis (Elben); og en del av dem var også på den motsatte siden av Albis, som for eksempel hermondori og langobarder». De sistnevnte blir av Strabo framstilt som omstreifere som lever i små, midlertidige hytter og fraktet sin eiendeler i vogner og lever «av sine flokker». Tacitus på sin side framstiller langobardene som de få høyadelige midt blandt de mest mangfoldige hærskarene til de dugeligste sveberfolkene.

Plinius den eldre skrev en nå tapt Historie om de germanske krigene, og av den følge hadde han lite å si om germanerne i Naturalis Historia, men ettersom det meste av hans militære tjeneste var langs den germanske grensen var han sannsynligvis en autoritet og det er antatt at han var kilde for Tacitus, skjønt den siste oppgir ikke nøyaktig hva som kommer fra Plinius den eldre. Plinius deler germanerne i fem genera («typer»), deriblant hermionere (irminonere) som består av gentes («stammer») av svebere, hermunduri, chatti og cheruskere.^[38] I hans øvrige tekst er de bare spredt nevnt.

Den greske geografen Klaudios Ptolemaios har også to meninger av begrepet «sveber» i sitt omfattende opptegnelse av Stor-Germania:^[39] «Sveber-langobarder» er bosatt nord for sugambrerne som bor ved Rhinen, et sted vest for Strabos, kanskje kilden til Strabos omstreifere i vogner. Øst for langobardene, muligens de samme eller forbundet med «sveber-langobarder», er «sveber-anglere», men disse bor i innlandet i sør, så langt nord som midt på Elben, oppstrøms fra chaukerne, som senere ble saksere. Mot øst er sveber-semnonerne mellom Elben og en ukjent elv, Suevus, åpenbart oppkalt etter dem, som renner ut i Østersjøen mellom Oder og Elben. Og til slutt er det en stamme som bare kalels «svebere» og som bor ved Rhinen øst for elven Ems, omtrent der hvor Svebia (Schwaben) senere ble lokalisert.

Selv om Ptolemaios oppgir koordinater for elver, byer og fjell, er han upresis i sin plassering av folk og grupper, hvor en del gjentas med ulik stavemåte. Han overlater til leseren å gjette hvilken by som skal knyttes til hvilket folk. Han gir en liste på 94 byer(+/-).

Den romerske forfatteren Marcus Annæus Lucanus forteller både om svebernes sted og opptreden^[40] «...forlot Elbens og Rhinens uerobrede hode løst fra lengre nord de blonde (flavi) svebere; ...kun henimot borgerkrig». Dette stedplasserer sveberne i smal betydning og varierer Tacitus’ tema som hevdet at alle germanere var utelukkende rødhårete.

Nært beslektet med alamannerne og ofte i samarbeid med dem forble sveberne for det meste på den høyre siden av Rhinen inntil 31. desember 406 da det meste av stammen slo seg sammen med vandalene og alanerne brøt gjennom de romerske befestningene ved Mainz og således innledet en invasjon av den romerske provinsen Gallia.

Deler av sveberne, de nordlige svebere, ble nevnt i 569 under merovingernes kong Sigibert I i de områder som i dag er Sachsen-Anhalt. I sammenheng med sveberne ble saksere og langobarder som kom tilbake fra den italiske halvøya i 573 også nevnt.

Da vandalene og alanerne støtet sammen med de romersk-allierte frankerne i kampen om makten i Gallia, dro sveberne under sin konge Hermeric sørover, krysset Pyreneene og dro inn i Den iberiske halvøy, som romerne ikke lenger styrte etter Gerontius' og Maximus' opprør i 409.

Sveberne passerte gjennom det baskiske området før de slo seg ned i den romerske provinsen Gallaecia i det nordvestlige Hispania (dagens Galicia og nordlige Portugal), sverget troskap til keiser Honorius og ble akseptert som foederati (allierte), og gitt tillatelse til å slå seg ned med selvstyre og egne lover. Samtidig som den selvstyrte provinsen Britannia ble svebernes kongedømme i Gallaecia det første kongedømme i Romerriket. Det svebiske Gallaecia var også det første kongedømme løsrevet fra Romerriket som begynte å prege mynt, noe som tidligere var en del av det romerske systemet og infrastrukturen.

Svebernes kongedømme i Gallaecia og nordlige Lusitania ble etablert i 410 og varte til 484 etter et århundre i langsom nedgang. Mindre enn det østgotiske kongedømmet Italia eller det vestgotiske kongedømmet i Hispania, og fikk aldri betydelig politisk betydning. Etter at svebernes kongedømme ble erobret av vestgoterne i 585, beskrev Braulio av Zaragoza (590–651) regionen som «vestpå er et ubebodd landområde hvor man intet annet hører enn lyden av stormene».

De germanske inntrengerne bosatte seg hovedsakelig i områdene Braga (Bracara Augusta), Porto (Portus Cale), Lugo (Lucus Augusta) og Astorga (Asturica Augusta). Bracara Augusta, den moderne byen Braga og tidligere hovedstad i romerske Gallaecia ble hovedstaden for sveberne. Buri-stammen fulgte med sveberne og bosatte seg mellom elvene Cávado og Homem i det området som også i dag kalles Terras de Bouro («Burienes land»).^[41]

Ettersom sveberne gikk over til å snakke det lokale spansk-romerske språket, er det få spor igjen av deres germanske språk, men merkes i ord som lawerka på portugisisk og laverca på galicisk som synonym for cotovia = moro og leven.^{[trenger referanse]}

I årene 416 til 418 var de romersk-allierte visigoterne i krig med vandaler og alanere i Spania. Da visigoterne til slutt forlot halvøya for å bosette seg i Gallia Aquitania, etterlot de disse to folkegruppene sterkt redusert, men forent under en felles konge, Gunderik. Gunderik forsøkte så å underlegge seg sveberne også, men dette mislyktes etter romersk inngripen. I 429 krysset vandalene over til Afrika, og etterlot seg dermed sveberne som den eneste germanske folkegruppa i Spania.

I 438 inngikk Hermeric en fredsavtale med den lokale spansk-romerske befolkningen, og trøtt av krig gikk han av som konge til fordel for sin sønn Rechila. Denne innledet en ny ekspansjonistisk politikk. Vestromerriket, på denne tiden styrt av generalen Aetius, var opptatt på andre fronter. Dette skapte et maktvakuum i Spania som sveberne utnyttet til å utvide sitt herredømme. På det meste strakte det svebiske kongedømmet seg så langt unna som til Mérida og Sevilla.

I 448 døde Rechila, og hans sønn Rechiarius ble konge. Sistnevnte hadde konvertert til katolisismen en gang rundt 447. I 456 døde han, etter å ha blitt beseiret av den visigotiske kongen Teoderik, og svebernes storhet begynte å falme. Deres kongedømme var isolert i et fiendtlig område, og politisk var de delt langs elven Minius (Minho eller Miño), med en konge på hver sin side av elven.

Sveberne forble stort sett hedenske inntil en ariansk misjonær ved navn Alex, sendt ut av den vestgotiske kongen Teoderik, etter sigende på forespørsel av den svebiske kongen Remismund i 466 for å konvertere dem. Således ble den arianske kirke etablert som befolkningens religion, inntil overgangen til katolisisme på 560-tallet.

Svebernes overgang til katolisk tro fremstilles forskjellig i kildene. Den eneste samtidige kilden, referatet fra det første kirkemøtet i Braga 1. mai 561, uttaler uttrykkelig at kirkemøtet ble holdt på ordre fra en konge ved navn Ariamir. Mens man ikke tviler på dennes katolisisme, vet man ikke om han var den første katolske kongen, ettersom Rechiarius ikke uttrykkelig sa at han var det.^[42] Han var derimot den første til å holde et katolsk kirkemøte. Historia Suevorum av kirkefaderen Isidor av Sevilla forteller at en konge ved navn Teodemar fikk sitt folk omvendt fra arianismen ved hjelp av misjonæren Martin av Dumio.^[43]

Ifølge den frankiske historikeren Gregorius av Tours var det en ellers ukjent hersker ved navn Cararic som hadde hørt om Martin av Tours, og lovet å gå over til helgenens tro om hans sønn ble kurert for spedalskhet. Ved hjelp av relikvier og St. Martins forbønn ble sønnen angivelig frisk, og Cararic, kongefamilien og husholdningen hans gikk over til katolisismen.^[44] Svebernes konvensjon tilskrevet, ikke en sveber, men en vestgoter ved Johannes av Biclaro, som konverterte dem samtidig med goterne, noe som skjedde under den vestgotiske kongen Reccared I i 587–89.

Det ble påstått at Cararic og Teodemir må ha vært Ariamirs etterfølgere, ettersom denne var den første svebiske monark som avskaffet forbudet mot katolske kirkemøter.^[45] Reinhart foreslår at Cararic ble omvendt først av St. Martins relikvier, og at Teodemir senere ble omvendt, da av Martin av Dumios prekener.^[46] Dahn mener at Teodemir var den første som lot seg døpe. Det har også blitt foreslått at Teodemir og Ariamir var samme person, en sønn av Cararic.^[47] Enkelte historikere hevder at navnet Cararic er en trykkfeil hos Gregorius av Tours, og aldri har eksistert.^[48] Endelig mener Ferreiro at svebernes omvendelse foregikk gradvis. Toedemir skal ha forfulgt arianerne for å få slutt på deres angivelige kjetteri.^[49]

I 569 kalte Teodemir Det første kirkemøtet i Lugo^[50] som handlet om arianismen hvor kirkemøtet i Braga i 561 hadde behandlet priscillianismen.

I 570 gjorde den arianske kongen til vestgoterne, Liuvigild, det første militære angrepet på sveberne. Mellom 572 og 574 invaderte Liuvigild og hæren hans dalen til elven Douro og presset sveberne nordover. I 575 gikk den svebiske kongen Miro en fredsavtale med Liuvigild, men i 583 støttet han opprøret til den gotiske og katolske prinsen Hermenegild og ble selv avsatt. Svebernes kongedømme kunne overleve Liuvigilds press. Først ble kong Andeca beseiret i 585 og deretter kong Malarik og det svebiske kongedømmet ble utslettet. Den svebiske befolkningen gikk opp i den øvrige lokale befolkningen.

• Hermeric, ca. 409–438
• Heremigarius, 427–429, leder i Lusitania
• Rechila, 438–448
• Rechiar, 448–456
• Aioulf, 456–457, utlending, muligens utpekt av vestgoterne
• Maldras, 456–460, i opposisjon til Framta etter 457
• Framta, 457, i opposisjon til Maldras
• Richimund, 457–464, etterfølger av Framta, ikke titulert rex
• Frumar, 460–464, etterfølger av Maldras, ikke titulert rex
• Remismund, 464–469, etterfølger av Frumar, forente sveberne
• Periode av dunkelhet
  • Hermeneric fl. ca. 485
  • Veremund fl. 485
  • Theodemund fl. 500-tallet
• Chararic, etter ca. 550–558/559, hans eksistens er blitt betvilt
• Ariamir, 558/559–561/566
• Theodemar, 561/566–570
• Miro, 570–583
• Eboric, 583–584, avsatt og plassert i kloster av Andeca
• Andeca, 584–585, avsatt og plassert i kloster av Liuvigild
• Malaric, 585, satt seg opp mot Liuvigild og beseiret

• Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års europahistorie: romere, germanere og nordboere (2001)
• Ferreiro, Alberto. «Braga and Tours: Some Observations on Gregory's De virtutibus sancti Martini». Journal of Early Christian Studies. 3 (1995), side 195–210.
• Thompson, E. A. «The Conversion of the Spanish Suevi to Catholicism». Visigothic Spain: New Approaches. Red. Edward James. Oxford: Oxford University Press, 1980. ISBN 0-19-822543-1
• Territorial evolution of the Suebi kingdom of Gallaecia (JPG)
• Reconstruction of the Suebi flag of Gallaecia – in Galician
• Suebi toponyms in Portugal
• Identity and Interaction (PDF) The Suevi and the Hispano-Romans

• (en) Suebi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons