Pretorianergarden

Begrepet «pretorianer» kom av teltet til den øverstkommanderende generalen, eller pretor, av en romersk hær i felten – praetorium. Mange romerske generaler hadde til vane å velge seg en privat styrke med soldater fra rekkene som skulle fungere som livvakter av teltet eller personen. De bestod av både infanteri og kavaleri. Med tiden ble denne kohorten kjent som cohors praetoria, og forskjellige personer disponerte en slik avdeling, inkludert Julius Cæsar, Markus Antonius og Cæsar Augustus (Oktavian).

Cæsar oppdaget med Legio X Equestris at en sterkere enhet enn de gjennomsnittlige legionene var svært nyttige i felten. Da Augustus ble den første herskeren av Romerriket i 27 f.Kr., bestemte han seg for at en slik avdeling ikke bare var nyttig i krig, men også i politikken. Derfor rekrutterte Augustus pretorianergarden fra rekkene i legionene fra provinsene.

Den opprinnelige gruppen var svært forskjellig fra den senere enheten som drepte keisere. Mens Augustus forstod behovet for å ha beskyttelse i Romas malstrømmer, var han likevel nøye med å opprettholde republikkens tradisjoner i sitt regime. Derfor tillot han bare dannelsen av ni kohorter som opprinnelig var på 500 mann hver, men som etterhvert ble øket til 1000. Bare tre var samtidig i tjeneste i hovedstaden. Et mindre antall tilhørende kavalerienheter (turma) på 30 mann hver ble også organisert. Mens de nøytralt patruljerte palasset og betydelige bygninger, var de andre stasjonert i landsbyer rundt Roma. Disse individuelle kohortene utgjorde ingen trussel. Dette systemet ble radikalt endret med ankomsten av to pretorianer-prefekter i år 2 f.Kr., Q. Ostorius Scapula og Salvius Aper, selv om organiseringen og kommandostrukturen ble forbedret.

Augustus død 19. august år 14 markerte slutten på den rolige pretorianergarden, den eneste perioden som enheten ikke brukte sin militære styrke til å spille en rolle i Romas politikk for å styrke sin egen agenda. Augustus ble den eneste keiseren som hadde pretorianernes fullstendige lojalitet. Etter hans død tjente pretorianerne det som var til deres eget beste. Den ambisiøse prefekten Lucius Aelius Sejanus brakte livvakten fra deres italienske forlegninger inn i selve Roma. I år 23 overbeviste Sejanus Tiberius til å bygge Castra Praetoria (pretorianernes leir) rett utenfor Roma. En av disse kohortene holdt vakt ved keiserens palass. Dermed var hele livvakten til keiserens disposisjon, men herskerne var i samme grad i pretorianernes nåde. Dette kom til syne i 31 da Tiberius ble tvunget til å støttet seg til sin egen cohors praetoria mot tilhengerne til Sejanus. Pretorianergarden viste seg å være trofast mot den aldrende Tiberius, men deres potensielle politiske makt var tydelig.

På slagmarken var pretorianerne likeverdige med hvilken som helst formasjon i den romerske hær. De ble sjelden brukt i de tidlige styrene, men var ganske aktive innen 69. De kjempet godt i det første slaget om Bedriacum for Otho. Under Domitian og Trajan tok livvakten del i kriger fra Dacia til Mesopotamia, mens de tilbrakte år ved det donauske grenseområdet under Marcus Aurelius. Gjennom 200-tallet assisterte pretorianerne keiserne i forskjellige felttog.

 

Etter at Sejanus døde, som var ofret for den keiserlige gave lovt av Tiberius, begynte livvakten å spille en stadig økende ambisiøst og blodig rolle i riket. For den rette pengeprisen eller etter deres egen vilje, myrdet de keiseren, trakasserte sine egne prefekter eller vendte seg mot folket i Roma. I 41 ble Caligula myrdet av konspiratører fra senatorenes klasse og fra livvakten. Pretorianerne plasserte Claudius på tronen og utfordret senatet til å motsette seg deres valg.

I løpet av 69, året med de fire keiserne, etter at Galba ikke greide å skaffe donativum, den keiserlige gave, til livvakten, ga de isteden sin troskap til Otho og myrdet keiseren. Otho føyde seg til livvaktens krav og ga dem retten til å utnevne deres egne prefekter, således sikret seg deres lojalitet. Etter å a beseiret Otho, oppløste Vitellius livvakten og etablerte en ny som besto av en styrke tilsvarende seksten kohorter. Vespasian støttet seg i krigen mot Vitellius på misfornøyde kohorter som keiseren hadde avskjediget, og reduserte antallet kohorter tilbake til ni da han selv ble keiser. Som en framtidig trygghet utnevnte han sin sønn Titus som pretoriansk prefekt.^[1]

Mens livvakten hadde makt til å fjerne keisere, hadde den ingen rolle i styringsadministrasjonen, i motsetning til personellet i palasset, senatet og byråkratiet. Etter voldeligheter fulgte ofte hevnen til den nye herskeren. I 193 kjøpte Didius Julianus riket fra livvakten for en stor sum etter at livvakten auksjonerte det bort etter å ha drept Pertinax. Senere samme år marsjerte Septimius Severus inn i Roma, oppløste pretorianergarden og startet en ny formasjon fra sine egne legioner fra provinsen Pannonia. Uregjerlige folkemasser kjempet ofte med pretorianerne under styret til Maximinus Thrax i voldsomme gateslag.

Aurelianus seilte i 271 østover for å knuse det palmyrenske riket til dronning Zenobia i Palmyra i dagens Syria med en styrke sammensatt av enheter fra legionene, pretorianerkohorter og andre kavalerienheter. Palmyra ble enkelt beseiret. Dette førte til det ortodokse synet at Diokletian og hans kolleger opprettet sacer comitatus (felteskorten til keiserne) som inkluderte feltenheter som inneholdt en selektiv prosess, kommandostruktur og var modellert etter de gamle pretorianerkohortene, men som ikke bestod av en enhetlig sammensetning og var mye større enn en pretorianerkohort.

Diokletian reduserte statusen til pretorianerne i 284. De skulle ikke lenger ta del i palasslivet, da Diokletian bodde i Nicomedia, rundt 100 km fra Bysantium i Lilleasia. To nye korps, juvianerne og herkulianerne (oppkalt etter gudene Juve, eller Jupiter, og Herkules som ble assosiert med den eldre og yngre keiser) erstattet pretorianerne som de personlige beskytterne av keiserne, en praksis som ble opprettholdt i Tetrarkiet. Da Diokletian trakk seg tilbake 1. mai 305 ser det ut til at Castra Praetoria huset en mindre romersk garnison.

Den siste delen av pretorianernes keiserlige historie startet i 306 da Maxentius, sønn av den pensjonerte keiser Maximianus, ble gjort til etterfølger. Troppene tok saken i egne hender og innsatte ham som keiser i Italia 28. oktober. Cæsar Flavius Valerius Severus forsøkte å oppløse livvakten på å ordre fra Galerius, men klarte bare å få resten av dem til å gjøre opprør og slutte seg til Maxentius. Da Konstantin den store fremtvang en siste konfrontasjon ved Milvianbroen under en invasjon av Italia i 312, utgjorde pretorianerkohortene mesteparten av hæren til Maxentius. Senere oppløste den seirende Konstantin pretorianergarden i Roma. Soldatene ble sendt til forskjellige hjørner av riket og Castra Praetoria ble revet. I over 300 år hadde de tjent riket og ødeleggelsen av deres festning signaliserte en ny imperiell tidsalder som gjorde slutt på pretorianerne.

Selv om dens navn har blitt synonymt med intriger, konspirasjoner, illojalitet og attentat, kan det argumenteres for at den de første to århundrene pretorianergarden eksisterte, var en positiv faktor i den romerske stat. I løpet av denne tiden fjernet den (eller tillot den fjernet) stort sett grusomme, svake og upopulære keisere mens den vanligvis støttet de rettferdige, sterke og populære.

Ved å beskytte disse monarkene, og dermed forlenge deres styre, og ved å holde folkemengden i Roma og senatet på plass, hjalp livgarden til med å gi riket hardt tiltrengt stabilitet som førte til perioden kjent som Pax Romana. Det var ikke før etter styret til Marcus Aurelius at livvakten begynte å forvitre til den hensynsløse, pengegriske og ustabile styrken som den er blitt berømt for. Men under Severanius-dynastiet og etterpå under krisen i det tredje århundret falt også legionene, senatet og keiserdømmet sammen med resten av det romerske styret inn i dekadense.

Pretoriansk prefekt, kommandant for garden, vokste i betydning i takt med garden. Da pretorianergardens makt ble brutt ble ikke denne tittelen avskaffet, men ble isteden omgjort til den høyeste stillingen i den sivile administrasjonen.

Pretorianergarden var ulike de regulære legionene til Romerriket selv om de hadde likheter. Deres ni (en mindre enn en legion) kohorter var større, betalingen og privilegiene var bedre og dens militære evner var pålitelige. De fikk også pengegaver kalt donativum fra keiserne. Pretorianerkohortene bestod totalt av 9000 menn, rekruttert fra legionene til den regulære hæren eller trukket fra de beste ungdommene i Etruria, Umbria og Latium (tre provinser i det sentrale Italia). Etterhvert som tiden gikk ble rekrutter hentet fra Makedonia, Hispania Baetica, Hispania Tarraconensis, Lusitania og Illyricum. Vitellius dannet en ny garde ut av de germanske legionene, mens Septimius Severus gjorde det samme med de pannoniske legionene. Han valgte også erstattere til enhetens rekker fra hele Romerriket.

På Augustus sin tid (ca. år 5) bestod hver kohort av 1000 mann, men økte etter hvert til 1500 mann som var det høyeste antall en kohort hadde. Som med de regulære legionene var det faktiske antallet som var klar for tjeneste mye mindre. Tacitus rapporterte at antallet kohorter var øket til tolv i 47. I 69 ble det for en kort tid øket til seksten kohorter av Vitellius, men Vespasian reduserte det raskt til ni igjen. Til slutt ble antallet igjen øket til ti i 101 som resulterte i en styrke på 5000 soldater viss status som i det minste ble sett på som elite.

Treningen av garden var mer intens enn i legionene på grunn av mengden av fritid som var tilgjengelig når en kohort ikke var på post eller reiste med keiseren. Garden fulgte de samme retningslinjene som rådet ellers. Utstyr og våpen var også det samme med en betydelig forskjell: Spesielt dekorerte brystplater som var utmerket for parader og statsfunksjoner. Utsmykning av «månen og stjernene» og «skorpionen» ble særlig assosiert med pretorianerne. Dermed hadde garden to sett med utrustning, en for romersk tjeneste og en for felten.

• Pretorianerne fikk betydelig høyere betaling enn andre romerske soldater i legionene på et system kjent som sesquiplex stipendum eller «betaling-og-en-halv». Dersom legionærene fikk 225 denarii, fikk garden 375. Domitian og Severus øket stipendum (betaling) til 1500 denarii, distribuert tre ganger i året i januar, mai og september.

Ved spesielle anledninger fikk de særslilte donativum fra keiseren.

En soldat i pretorianergarden fikk 20 000 sesterces (5000 denarii), en landgave og en diplomata påskrevet «til krigeren som modig og trofast fullførte sin tjeneste» når han trakk seg tilbake. Mange valgte å slutte seg til evocati, mens andre meldte seg til tjeneste på nytt i håp om å få ytterlige forfremmelser og andre mulige høyere posisjoner i den romerske stat.

• Bingham, Sandra J. (1969): The Praetorian Guard in the Political and Social Life of Julio-Claudian Rome, PhD thesis, University of British Columbia.
• Bingham, Sandra J. (2012): The Praetorian Guard: A History of Rome's Elite Special Forces, Waco. Omtale.
• Cowan, Ross (2014): Roman Guardsman, 62 BC - AD 324, Oxford
• Keppie, L. (1996): «The Praetorian Guard Before Sejanus» i: Athenaeum 84 , s. 101-124; også Keppie, L (2000): Legions and Veterans, Stuttgart, s. 99-122 & addenda s. 319-320.
• Rankov, B. (1994): The Praetorian Guard, London.
• Speidel, M.P. (1988): «Les prétoriens de Maxence» i: Mélanges de l'école française de Rome. Antiquité 100, s. 183-188
• Speidel, M.P (1992): «Maxentius' Praetorians» i: Roman Army Studies II, Stuttgart, s. 385-389. Revidert engelsk versjon av Speidel (1988).
• Speidel, M.P (1994): Riding for Caesar, Cambridge, Mass.

• Protecting the Emperor Arkivert 2. mai 2015 hos Wayback Machine. - livet i pretorianergarden
• Praetorian Guard image resource^{[død lenke]}