Mencius

Mencius (kinesisk: 孟子, pinyin: Mèngzǐ; levetid etter de mest aksepterte oppfatninger fra 372 til 289 f.Kr. (andre mulige datoer er 385 til 303/302 f.Kr.) var en kinesisk filosof og tilhenger av konfucianismen. Han mente at menneskenaturen var moralsk, men at mennesket korrumperes av samfunnet.

Mencius er også kjent under fødenavnet Meng Ke eller Ko, og levde i staten Zhou (周朝, zhōu cháo, chou ch`ao. Den lå rundt der den nåværende fylkesnivå-byen Zoucheng (邹城, opprinnelig Zou eller Zouxian) i provinsen Shandong, bare tretti kilometer sør for Qufu, Konfucius' fødested. Han var en omreisende kinesisk filosof og vismenn, og en av de fremste fortolkere og utformere av den klassiske konfucianisme. Likesom Konfucius skal han ifølge legendene har reist rundt i Kina i førti år og tilbudt sine råd om samfunnsforbedringer til de forskjellige makthavere i de kinesiske småstater. Han var embedsmann i De stridende staters tid (403–221 f.Kr.) i staten Qi (齊; qí) fra 319 til 312 f.Kr.. Han uttrykte sin sterke sønnlige hengivenhet ved at han tok tre års fri fra sine offentlige oppgaver i Qi for å sørge over sin avdøde mor.

Full av skuffelse over at hans anstrengelser ikke førte til de etterlengtede forandringer i samfunnet trakk han seg til slutt tilbake fra det offentlige liv.

Som en disippel av konfucianismen gikk Mencius inn for det enkelte menneskes uendelige iboende godhet (性善, xìngshàn -- Konfucius selv hadde ikke etterlatt seg noe eksplisitt om det spørsmålet), og mente at det var samfunnets innflytelse som ved sin manglende positive integrering som førte til negative karakteregenskaper hos mennesket. Han gikk også inn for at det var akseptabelt for folk å styrte og til og med drepe en hersker som ignorerte folkets behov og regjerte med brutalitet. Mencius mente at mennesket er født med en iboende moralsk sans som samfunnet har korrumpert, og at den moralske formasjon må ha som mål å fremelske dette indre medfødte moralske i mennesket igjen.

Mencius begrunnet sin hypotese om menneskets godhet med at alle mennesker ligner grunnleggende på hverandre, idet de tilhører samme art levevesener. Han argumenterer med de menneskelige sanser. Alle mennesker holder lignende slag mat som velsmakende, øynene finner lignende skuer for velbehagelige, og ørene foretrekker den samme slags musikk. Mencius spør derfor om det kan være sannsynlig at mennesker skulle være forskjellige fra hverandre bare i ett, nemlig i ånden.

Deretter forsøker han å forklare hvorfor mennesker er så like, og finner at de grunnleggende fellesprinsipper for det er fornuften (理, li) og rettskaffenheten (义, yi) (delvis også oversatt som plikt).

Mencius forklarer at fire menneskelige evner kan finne gjenklang hos alle mennesker:

• Medlidenhet
• Skam
• Ærbødighet
• evnen til å skjelne mellom godt og ondt.

Disse fire fører i sin tur til fire menneskelige dygder:

• Medmenneskelighet (仁)
• Rettskaffenhet/plikt (义)
• Høflighet/sedelighet (礼)
• Visdom (智)

Mencius' tolkning av konfucianismen har generelt vært ansett som den ortodokse versjon av påfølgende kinesiske filosofer, særlig av Song-dynastiets neokonfucianere. Den bok som kalles Mencius (også stavet Mengzi eller Meng-tzu), en bok med filosofens samtaler med den tids konger og herskere, er en av de fire bøker som utgjør kjernen i ortodoks konfuciansk tenkning. Til forskjell fra Konfucius' utsagn som er heller knappe i stilen, består Mencius av lange dialoger med godt utviklet prosa. En oversettelse til norsk er foretatt av Ole Bjørn Rongen (Læra om det gode mennesket).