Mænade

 

I henhold til Plutarks biografi over Aleksander den store, Livet til Aleksander, ble mænanderne i oldtidens Makedonia kalt for mimallones og klodones, epiteter avledet spinnehjulet som tilhørte kvinnenes håndverk.^[5] Disse krigerske parthenoi («jomfruer») i fjellene, assosiert med en sjamanistisk, dionysisk oppførsel, slo tilbake en angripende hær.^[6] I sørlige Hellas ble de beskrevet som bacchæ (bakkantinnene), bassarides, thyiades, potniades og andre tilnavn.^[7] I Romerriket ble de kjent som bassarids (eller bacchæ eller bacchantes) i henhold til romersk mytologi etter Dionysos' tilsvarende romerske gud Bacchus ved at de bar reveskinn, en bassaris.

Den tyske filologen Walter Friedrich Otto skrev at:

Bakkantinnene til Evripides gir oss det mest levende bildet av de fantastiske omstendighetene hvor, som Platon sier i [dialogen] Ion, gudeberuset ritualfeirende som drikker melk og honning fra strømmene. De hamrer på berg med thyrsos og vannet strømmer fram. De senker thyrsos til jorden, og en kilde med vin bobler opp. Om de ønsker melk, skraper de bakken med sine fingre og trekker til seg den melkholdige væsken. Honning drypper ned fra thyrsos gjort av eføytreet, de fester slanger på seg selv og lar dåkalver og ulvunger suge som barn fra sine bryster. Ild brenner dem ikke. Ingen jernvåpen kan skade dem og slanger kan harmløst slikke svekken fra deres opphetede kinner. Bistre okser faller mot bakken, ofre av talløse, rivende kvinnehender, og robuste trær blir revet opp med røttene ved deres felles anstrengelser.^[8]

Antikkens ville greske kvinnene ble mytologisert som gale kvinner og som hjelperskene som oppfostret Dionysos i fjellet Nysa. I Homers Iliaden fortelles det om kong Lykurgos av Thrakia «forfulgte hjelperskene til den vanvittige Dionysos gjennom de hellige fjellene i Nysa, og hellige tilbehør slapp ned på bakken fra en og alle da den morderiske Lykurgos hogde dem ned med sin oksepigg.»^[9] De dro opp i fjellene om natten og praktiserte merkelige ritualer.^[10]

 

De maskekledte prosesjoner som var knyttet til Dionysoskulten er blitt sett på som aspekter av teaterets begynnelse. Friedrich Nietzsche i Om tragediens fødsel ut av musikkens ånd (1873) mente at tragedien oppsto fra Dionysosritualene. Tragedien viser altså til naturkreftene, «den dionysiske tilstand» som ingen kan flykte fra, og som menneskene kommer nærmest i rusen. Kontrasten er i henhold til Nietzsche «det apollinske», etter guden Apollon, som representerer drømmekraften, det visjonære og estetisk skjønne som vil løfte mennesket utover seg selv.^[11]

Bakkanal (italiensk Bacchanalia) var i antikkens Italia en ekstatisk og religiøs fest knyttet til dyrkelsen av romerske Bacchus (Dionysos) som ble feiret på Aventinerhøyden i Roma. I dag benyttes begrepet «bakkanal» i overført betydning for enhver vill fest med mye alkohol. I Italia ble det feiret bakkanaler fram til år 186 f.Kr. da det romerske senatet forbød virksomheten etter påstander om ville, overstadige og seksuelle orgier. De var etter sigende karakterisert av manisk dansing til høy musikk, trommer og cymbaler hvor festdeltagerne, bacchantes, bakkantinere, svingte seg, skrek, ble fulle og egget hverandre opp i en stadig større villskap. Målet var å oppnå en tilstand av ekstase hvor deltagernes sjeler ble midlertidig frigjort fra sine jordiske legemer og kunne inngå i et fellesskap med Baccus., og således få et glimt av hva de en dag ville møte i evigheten. Ritualene hadde sitt klimaks i en framføring av vanvittige innslag av styrke og galskap, blant annet i å rive opp trær med røttene, slite i stykker en okse (symbolet på Dionysos) med sine nakne hender, en handling kalt for sparagmos,^[12] og spise dets kjøtt rått, en handling kalt omophagia.^[13] Den siste handlingen var et sakrament beslektet til et fellesskap hvor deltakerne fikk styrken og vesenet til guddommen ved symbolsk å spise hans legeme og drikke hans blod, deltagerne ble besatt av Dionysos.

 

 

Opprinnelsen til Dionysos er usikker, og kultdyrkelsen av ham tok mange former. I en del antikke kilder henvises hans opprinnelse som trakisk, andre som innlandsk gresk.^[14] Han ble uansett en betydelig og populær figur i gresk mytologi og religion som en merkelig fremmed gud, men også som en døende gud som gjenoppstår^[15] Han er guden som ankommer triumferende med åpenbaringer og i hans triumf er et stort følge av tilhengere, særlig kvinner, mænadere. Festivalene i hans navn ble den drivende kraft bak utviklingen av gresk teater.^[16] De tidligste kultbildene av Dionysos viser en voksen mann med skjegg og kappe, mens de senere bilder viser ham uten skjegg, sensuelt naken eller som halvnaken androgyn ungdom, og litteraturen beskriver ham som feminin, eller «mann-kvinnelig».^[17] Dionysos er representert som beskytteren av de som ikke tilhørte det konvensjonelle samfunn og symboliserte således alt som var kaotisk, farlig og uventet, alt hva som unnslipper menneskelig (eller maskulin) fornuft og som kan kun tilskrives gudenes uberegnelige handlinger.^[18]

I en av mytene ankom Dionysos til sitt fødested Theben, slik som fortalt av Euripides, hvor verken Pentheus, hans fetter, som nå var konge av Theben, eller Pentheus' mor Agave, tante av Dionysos og søster av Semele, anerkjente hans guddommelighet. Dionysos straffet Agave ved å gjøre henne sinnssyk, og i denne tilstanden drepte hun sin sønn og rev ham i småbiter. Fra Theben dro Dionysos til Argos hvor alle kvinnene unntatt døtrene til kong Proetos deltok i dyrkelsen av ham. Dionysos straffet dem ved å gjøre dem gale, og de drepte et av deres barn som ammet ved brystet. Han gjorde det samme med døtrene til Minyas, konge av byen Orchomenos i Boiotia, og forvandlet dem deretter til flaggermus. Han er karakterisert som «den rasende» og «den gale», og mænadenes vesen, som har gitt deres navn, er derfor hans vesen.^[19] Slik Dionysos var farlig, var også mænadenes det samme.

En annen myte forteller, i henhold til Plutarks essay Om kvinners heltemot, at en gang i løpet av en krig på midten av 200-tallet f.Kr. skal en gruppe mænader ha utslitt etter deres oreibasia, nattlig fjellseremoni,^[20] ha gått seg bort og havnet i Amfissa, en by fylt av soldater og som ikke lå langt fra Delfi. Der sank de utmattet sammen på markedsplassen og ble overveldet av en dyp søvn. Kvinnene i Amfissa dannet en beskyttende ring rundt dem og da de våknet sørget de for at thyiadene kunne reise hjem uantastet. Plutark forteller også om de frosne thyiadere (mænadere) på fjellet Parnassos, hvilket er muligens den samme fortellingen, som ble overrasket av en snøstorm.^[21][22]

En tradisjon, redegjort av Plutark, henviser også til at man mente at Dionysos var en profet som kunne fortelle om framtiden. I Euripides' Bakkantinnene kalles Dionysos for mantic (profetisk), og historikeren Herodot feller at i Thrakia var det en helligdom for Dionysos med en profetisk prestinne, slik det også var et orakel for Apollon i Delfi. Euripides kaller Dionysos for «trakernes profet».^[21] Det kan også være en hentydning på gresk synkretisme, at kultene på de ulike steder tok til seg og blandet seg med andre lokale tradisjoner.

 

Betegnelsen «mænade» har blitt brukt også i en bredere betydning for et mangfold av kvinner; overnaturlige, mytologiske og historiske,^[23] som er knyttet til guden Dionysos og dyrkelsen av ham.

I den overnaturlige verden er kategorien med nymfer som hjelpersker, som steller (kanskje i betydningen ammer) og fostrer unge Dionysos, og fortsetter i hans dyrkelse etter hvert som vokser til. Det er fortalt at det var guden Hermes som fraktet den unge Dionysos til nymfene i Nysa.

I en annen myte, da hans mor Semele er drept, falt omsorgen for unge Dionysos på hennes søstre, Ino, Agave, og Autonoë, som senere er blitt avbildet som deltagende i ritualene og tok et lederskap blant de andre mænadene.

 

Begrepet «mænade» er også benyttet for å referere til en kategori kvinner i mytologien som motsetter seg dyrkelsen av Dionysos, og er derfor drevet av hat mot ham og tvunget mot sin vilje til å delta i de fryktelige ritualene. De tvilende kvinner i Theben, de typiske mænader, eller «gale kvinner», forlot sine hjem for å leve i villmarken i nærheten av fjellet Kitherónas. Da de oppdaget at kong Pentheus av Theben spionerte på dem, utkledd som en mænade, i henhold til Evripides, rev de ham i stykker, lem for lem.^[24]

Dette skjedde også med de tre døtrene til Minyas som avviste Dionysos og forble tro til sine plikter i hjemmet. De ble deretter forskrekket av usynlige trommer, fløyter, cymbaler og oppdaget eføy hengende ned fra deres vevstoler. Som straff for deres motstand ble de sinnssyke, valgte et av sine barn ved lodd, og rev det i stykker slik kvinnene i fjellene gjorde med ville dyr.^[25] En lignende fortelling med tragisk slutt er fortalt om døtrene til Proitos.^[26]

Ikke alle kvinner var tilbøyelig til å motstå kallet til Dionysos. Mænader, fylt med gudens ånd, reiste med ham fra Thrakia til det greske fastlandet i hans søken etter anerkjennelse av sin guddommelighet. Det er sagt at Dionysos skal ha danset ned fra fjellet Parnassos ifølge av jomfruer fra Delfi, og at selv som unge piker skal kvinnene i Boiotia ha praktisert ikke bare hemmelige ritualer, men også ha danset og båret thyrsos. Når Diodorus Siculus spesielt nevner Boiotia må det bety at mænadene var særlig framtredende her.^[27]

 

Opphavsmyten er antatt å ha blitt framført hvert eneste år i løpet av den boiotiske festivalen Agronia.^[28] Her organiserte kvinnene fra Theben seg i tre dansegrupper og sprang av sted til fjellet Kitherónas med rituelle rop om «Til fjellene!» Som «vanvittige kvinner» jaget de og drepte, kanskje ved lemlesting (sparagmos), symbolisert som «kongen», muligens representert av en geit. Mænadene skal ha spist kjøttet fra geiten rå (omophagia) eller ha ofret det til Dionysos. Til sist ble kvinnene befridd for sin galskap og dratt tilbake til Theben og deres vanlige liv, men under festivalens tid hadde de en intens ekstatisk opplevelse. Agrionia ble feiret i flere greske byer, men særlig i Boiotia. Hver boiotisk by hadde sin egen særskilte opphavsmyte for den, men mønsteret i myten var stort sett det samme: Dionysos' ankomst, motstand mot ham, kvinnenes flukt mot fjellene, drapet på Dionysos' forfølger, og til sist forlikelse med guden.^[29]

Innenfor kategoriene «mænader» funnet i senere referanser, er prestinnene av Dinoysoskulten. På 200-tallet f.Kr. da en by i Anatolia ønsket å opprette en mænadisk kult for Dinoysos, bød oraklet i Delfi dem sende til Theben etter både instruksjoner og tre profesjonelle mænader: «Gå til Thebens hellige slette slik at dere kan gå mænader som er fra familien til Ino, datter av Kadmos. De vil gi til dere både ritualer og gode skikker, og de vil opprette Dionysos' dansegrupper (thiasoi)^[30] i deres by.»^[31]

Andre grupper med kvinner som kan bli karakterisert som mænader er laphystiai, dionysiades, leucippides, bassarai, dysmainai, klodones, og mimallones. Dette er antagelig assosiering av kvinner med betydninen av mænader ved at de hovedsakelig har andre navn ved andre steder og andre skikker.^[32]

Et folkeminne i henhold til Károly Kerényi om thyiadene og deres cymbaler, som folk mente at de fortsatt hørte, var fortsatt levende i nabolaget av fjellet Parnassos på begynnelsen av 1900-tallet. For bøndene her hadde thyiadene blitt neraides, «spøkelseskvinner»,^[33] som folk ærefrykt trodde hadde den makten som Dionysos selv hadde.^[34]

Mænadene har i kunsten blitt framstilt som uberegnelig, farlige og rasende kvinner i beruset tilstand, det mest opplagte eksempelet er nettopp Evripides' drama Bakkantinnene. Både i hans skuespill og i annen kunstframstilling er de heftige dansene for guden hva som står igjen som de direkte manifestasjonene av den euforiske besettelsen, tidvis også fortæring av rått kjøtt.

I billedkunsten var mænadene et yndet billedmotiv på gresk drikkekar og begre, og annen keramikk, både i form av rød- som svartfigurer, i tillegg ble de også framstilt på smykker og i form av statuetter og statuer. Fragmenter av relieffer av de kvinnelige tilhengerne av Dionysos har også blitt avdekket i Korint.^[35] Mark W. Edwards i hans avhandling «Representation of Maenads on Archaic Red-Figure Vases» sporet utviklingen av mænader på rødfigurvaser. Han konstaterer et skille mellom «nymfer» og «mænader» i motivene, sistnevnte identifiseres i deres karakteristiske påkledning som dyreskinn, nebris, og ved deres dionysiske attributter, blant annet at de ofte bærer slanger. Det er derimot ikke noe stort skille i hva nymfene og mænadene gjør, enten det er å danse eller overrekke vin til Dionysos. Det er større forskjeller mellom svartfigur- og rødfigurvaser enn det er mellom mænader og nymfer.^[36]

Fra og med renessansen og fram til moderne tid ble mænander igjen et yndet motiv i billedkunsten, men fra å være dansende, ekstatiske og farlige kvinner, blir de som regel framstilt yndige, nakne og pikante, slik antikke mytologiske motiver ofte var en unnskyldning for å gjøre. En bronsestatue av Auguste Rodin fra 1889,^[37] er navnet «mænade» gjenværende kun i tittelen da ingen av de klassiske attributtene er tilstede, men farligheten, ved at den nakne kvinnefiguren løfter mannsfiguren over hodet, er beholdt.

•  
  Fragment av antikk gresk terrakottafigur av en mænade og Silenus. Ny Carlsberg Glyptothek i København
•  
  Statue av sovende mænade, liggende på skinnet av en panter på et fjellaktig overflate; sør for Akropolis i Athen, ca 117-138 e.Kr.
•  
  Mænade som spiller på en krotale (venstre) og satyr som spiller på dobbeltfløyte. B-siden av en vase i marmor, gjort i Attika ca 40-30 f.Kr., gjenfunnet i 1569 i Roma.
•  
  Ring med inngravert representasjon av en mænade, antikk gresk kunsthåndverk, ca 200-tallet f.Kr. Louvre, Paris
•  
  Bakkatine, utsnitt av maleri av Annibale Carracci (ca 1590)
•  
  Neptuns trimftog (Baccanal Richelieu), detalj fra maleri av Nicolas Poussin (1634-1637)
•  
  Bakkus' triumftog, maleri av Cornelis de Vos (1600-tallet)
•  
  Dansende bakkatine spiller på tamburin, maleri av William Etty (begynnelsen av 1800-tallet)
•  
  Bachantka, maleri av Witold Pruszkowski (1855)
•  
  Dansende Bachantinde. Gipsfigur av Bertel Thorvaldsen (1817)

 

En mænade opptrer i Percy Bysshe Shelleys dikt «Ode til vestvinden», skrevet i Italia 1819, utgitt i England året etter.

Die Bassariden, komponert i 1964-65, premiere 1966, til en libretto by W. H. Auden og Chester Kallman, er den mest berømte opera som er skrevet av Hans Werner Henze.

Mænader, sammen med Bacchus og Silenus, opptrer i C.S. Lewis' Prins Caspian, en bok i serien Historien om Narnia, utgitt 1951. Mænadene er framstilt som ville, larmende unge barn som danser og utfører saltomortaler.

Mænader er hovedsymbolet for byen Tetovo i Nord-Makedonia og er avbildet på byens våpenskjold. Mænadene ble lagt til i 1932 da en liten statuett fra 500-tallet f.Kr. ble funnet i byen. "Tetovo Maenad" ble også avbildet på baksiden av den makedonske 5000-pengeseddelen som ble utgitt i 1996.^[38]

I Fables and Reflections (Fabler og refleksjoner, syvende bind av Neil Gaimans tegneserie The Sandman, mænadene opptrer i fortellingen Orpheus hvor de på grusomt vis myrder tittelfiguren etter at han nektet å boltre seg med dem, noe som er et ekko av den faktiske greske myten om Orfeus.

Donna Tartts roman Den hemmelige historien handler om en liten gruppe studenter som forsøker å fremkalle dionysisk ekstase, og ved et fryktelig uhell kommer til å drepe en forbipasserende.

Charlaine Harris' The Southern Vampire Mysteries er en rekke romaner som har blitt innspilt for TV kalt True Blood. I andre sesong, som ble vist sommeren 2009 i USA, opptrådte en mænader i form av figuren Callisto og hennes fjernsynsrepresentant Maryann. I episoden ønsket Maryann å ofre figuren Sam Merlotte i håp om å påkalle hennes gud Dionysos.^[39]

• Abel, Ernest L. (2006): Intoxication in Mythology: A Worldwide Dictionary of Gods, Rites, Intoxicants, and Place, McFarland & Co., Inc., Publishers; Jefferson, NC and London.
• Edwards, Mark W. (1960): «Representation of Maenads on Archaic Red-Figure Vases» i: The Journal of Hellenistic Studies 80 (1960), s. 78-87
• Manheim, Ralph (overs.) (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, Bollingen Series LXV 2; Princeton University Press.
• Mikalson, Jon D. (2005): Ancient Greek Religion, Blackwell Publishing Ltd; Malden, MA.
• Morford, Mark P.O.; Lenardon, Robert J. (2003): Classical Mythology, 7. utg., Oxford University Press, Oxford.
• Otto, Walter F. (1965): Dionysus: Myth and Cult, Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis.
• Richardson, Rufus B. (1904): «A Group of Dionsiac Sculptures from Corinth» i: American Journal of Archaeology 8, no.3 (Juli- september 1904), s. 288-296

• (en) Maenads – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Chisholm, Hugh, red. (1911): «Maenads» i Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
• Background and Images for the Bacchae, bakgrunn og bilder