Liturgisk farge

Å bruke vekslende farger er en svært gammel tradisjon, men fram til slutten av middelalderen var det ingen helt faste regler for hvilke farger som skulle brukes på de forskjellige fester. Gjennom middelalderen begynte man i Vest- og Sentral-Europa å knytte spesifikke farger til fester, men hvilke farger man valgte varierte fra en region til den neste. Det var også vanlig at man brukte de nyeste og flotteste messeklærne på de viktigste festene, uansett farge, mens man brukte de gamle og slitte messeklærne resten av året.

I 1570 vedtok Den katolske kirke universelle regler for liturgiske farger. Det var fortsatt en del lokal variasjon, men hovedlinjene var lagt. Ettersom dette i stor grad var en formalisering av noe som allerede var tradisjon mange steder, er det stort sett overensstemmelse mellom katolsk og protestantisk fargebruk. Ortodoks tradisjon har et noe annet fargevalg.

 

Hvilke farger som er med i utvalget har en praktisk forklaring. I antikken brukte man enten lin eller ull til liturgiske drakter, og opprinnelig hadde man to varianter: Bleket og ubleket. De blekede var de mest kostbare, og ble derfor brukt på viktige festdager; dermed ble det tradisjon for hvite drakter på disse dagene. Når man begynte å farge messeklærne var det viktigste fargestoffet purpur, som kunne gi forskjellige farger på tøyet, avhengig av hvor mye av det kostbare fargestoffet man brukte. Det minst fargede ble rosa, deretter kom fiolett, så rød (purpurrød) og til sist sort (egentlig en ekstremt mørk rødfarge). Ved å blande inn saltvann under fargingen fikk man grønt tøy. Senere har man også fått blå messeklær, en farge man ikke kan få ved farging med purpur, og gyllen farge har blitt et alternativ til hvitt.

I middelalderen fikk man en ny tankegang, etter at kunnskapet om purpurfarging hadde gått tapt. Rødt var solens og ildens farge, og derfor egnet for Gud Fader, og dermed for kongen, feltherrer, høyadelige osv. Blått var himmelens farge, og derfor egnet for Guds Sønn, og dermed også for Guds Mor. Grønt var åkrenes og skogenes farge, det vil si skapelsens farge, og derfor egnet for Den hellige ånd, for apostlene som bærere av Ånden og for biskopene som apostlenes arvtagere.

Dagens assosiasjoner er noe annerledes; se de enkelte farger nedenfor.

Sort var den mest dyrebare fargen, og ble brukt på enkelte store festdager. En av disse dagene var Langfredag. Når man etterhvert begynte å knytte sorte messeklær utelukkende til denne dagen ble den knyttet til sorg, og den ble derfor også tillatt ved begravelser og rekviemmesser.

 

Hvitt er lysets og renhetens farge. Som lysets farge skiller en liturgisk ikke mellom hvitt og gyllent (gult). Det er fargen for de store fester, f.eks. jul og påske. Hvite messeklær brukes derfor fremst på viktige Kristusfester og på Mariafester.

Rødt er ildens og blodets farge, og er derfor knyttet til martyrfester (f.eks. 2. juledag som er Stefanusdagen) og pinse (Den hellige Ånd kom i form av ildtunger over apostlene).

Fiolett er fargen for det første tegn av dag på den sorte nattehimmelen. Det er varselfargen og forberedelsesfargen, og har dermed blitt botens farge, og er knyttet til faste- og adventstiden, og til andre botshandlinger.

 

Grønt er åkrenes og skogens farge og står som tegn på vekst. Det er fargen for det alminnelige kirkeår, for de dager hvor det ikke er noen spesiell fest.

Rosa er en gledens farge, som i liturgien kun brukes i den katolske kirke, og bare to dager i året. Dette ble innført fordi pavene i middelalderen pleide å dele ut en utmerkelse i form av en gyllen rose på 4. søndag i fasten, og man dekorerte derfor med rosa farge (på grunn av ordassosiasjonen) i kirkene. Dette ble tatt opp i messeklærne, og skikken ble utvidet til også å gjelde 3. søndag i advent.

Den katolske kirke har et formalisert system, som hvert år angis i en liturgisk kalender utgitt av den Hellige Stol.

• Grønt: Dager i det alminnelige kirkeår hvor det ikke feires en spesiell fest.
• Fiolett: Fastetiden, adventstiden, Allesjelersdag, begravelser, rekviemmesser, spesielle botsmesser. Ved skriftemål bærer presten fiolett stola.
• Rødt: Fester for martyrer, apostler og evangelister (unntatt Johannes), for Den hellige ånd, Palmesøndag, Langfredag og Pinsedag.
• Hvitt: Jul, påske, andre Kristusfester (unntatt lidelsesfestene), Mariafester, fester for engler, helgener som ikke er martyrer, Johannes Døperens fødsel, Evangelisten Johannes, Peters stol, St. Paulus' omvendelse, ektevigsel. I flere asiatiske land er hvitt knyttet til sorg, og kan derfor brukes i begravelser og rekviemmesser.
• Sort: Alternativ til fiolett på Allesjelersdag og i begravelser og rekviemmesser.
• Rosa: Kan brukes 3. søndag i advent (Domenica Gaudete) og 4. søndag i fasten (Domenica Laetare).
• Blått: I noen land tillatt på Mariafester.

Gyllent eller hvitt kan erstatte alle andre farger dersom korrekt farge ikke er tilgjengelig. På store festdager er det tillatt å bruke de fineste messeklærne selv om de er i feil farge.

 

Fargebruken i lutherske kirker følger i hovedsak den katolske, men da man ikke har helgenfester blir det mindre veksling. Det varierer også fra et kirkesamfunn til et annet hvor stor vekt man legger på fargebruken.

I Den norske kirke brukes rødt, hvitt, grønt og fiolett etter følgende regler:

• Rødt: Pinse, samt ordinasjoner og martyr- og aposteldager.
• Hvitt: Påske og jul, ektevigsel, dåp, konfirmasjon (ved de to siste kan også kirkeårstidens farge brukes)
• Grønt: Det alminnelige kirkeår
• Fiolett: Faste- og adventstiden, begravelser, skriftemål, sørgegudstjenester

Kalvinistene avskaffet liturgiske farger, og sort er derfor den dominerende farge.

 

I katolsk tradisjon er enkelte farger forbeholdt visse deler av hierarkiet. Dette gjelder bare i forbindelse med hverdagsdrakter, ikke messeklær. Hele drakten kan være i den spesielle fargen, eller bare et magebelte og en kalott.

• Hvitt: Paven (men før 1555 brukte pavene i flere hundreår rødt)
• Rødt: Kardinalene og erkebiskopen av Salzburg
• Fiolett: Biskopene

Inntil 1850 var biskopenes farge grønt, men det året endret pave Pius IX den til fiolett. Det er fortsatt vanlig at biskopene i sitt våpenskjold kroner selve våpenet med en grønn hatt.

• Liturgiske farger (fra katolsk.no)